The Year of Magical Thinking ble stående i bokhylla mi lenge før jeg turte å lese den. Selv om jeg visste at den antageligvis var veldig bra – når intelligente mennesker som Fr.Martinsen anbefaler noe er det som oftest en grunn til det.
Årsaken til at den ble stående ulest var at jeg trodde den skulle være uutholdelig trist. Den handler om forfatterens liv det første året etter at hun mister mannen – John Gregory Dunne -hun hadde vært gift med i over førti år.
“Life changes fast. Life changes in the instant. You sit down to dinner and life as you know it ends. The question of self-pity.”
Som om ikke det var nok er datteren deres alvorlig syk og får ikke vite hva som har skjedd før hun bringes ut av koma flere måneder etter at han er borte. Datteren Quintana blir ikke frisk heller. Hun legges inn på sykehus flere ganger, og med alvorligere diagnoser for hver gang. Etter at Didion hadde skrevet ferdig boka døde Quintana også.
Didion beskriver hvordan sorgen distanserer henne fra virkeligheten. Hun klarer for eksempel ikke å gi bort skoene til ektemannen fordi alt i henne forteller henne at han trenger dem – når han kommer tilbake. Hun klarer heller ikke å fortelle noen om det som har skjedd på en måte som føles virkelig eller sammenhengende for henne og at hun vil snakke med John om det. Hun føler at hun har begravet ham i live, vil ikke donere hornhinnene hans fordi han trenger dem selv. Hun er sint fordi han har forlatt henne. Hun våkner om morgenen og lurer på hvor han er, har noen sekunder hver morgen hvor hun enda ikke “vet hva som har skjedd. Hvor sorgen er borte i noen øyeblikk.
“I needed to be alone so that he could come back. This was the beginning of my year of magical thinking.” (s.33)
Samtidig som hun stadig hjemsøkes av disse tankene forsøker hun å rasjonalisere det som har skjedd. Hun leser alt hun kommer over av beskrivelser av døden og sorgen som følger etter den. Hun leser dikt, en etikkettebok fra 20-tallet, biografiske fortellinger om å miste en man sto nær, medisinske fremstillinger og psykologi.
Selv opplever jeg at det er motsetningen mellom disse to som er bokas tema. På den ene siden det irrasjonelle i at noen man trenger bare blir borte, at livet ikke kan kontrolleres og at sorgen ikke har ord. På den andre siden det kliniske, vitenskapelige, rasjonelle, livet som bare fortsetter med krav om at man må forholde seg til virkeligheten.
Aller tydeligst blir kanskje denne motsetning når hun beskrives som “a pretty cool customer” (s.15) rett etter at legen har bekreftet at John er død eller når hun leser seg opp på “the sepsis market” (s.65) i forbindelse med en ny medisin legene har ordinert datteren. Samtidig som Didion beskriver hvordan hun hele tiden bærer rundt på et sterkt ønske om at fortellingen skal fortelles på nytt og slutten se helt anderledes ut befinner hun seg i verden hvor til og med sykdom og død har fått en varekarakter som skriver seg inn i en sykdoms- og dødskapitalisme.
Språket er rolig og balansert. Det finnes ingen store utgytelser av følelser. Tristessen pipler ut blant setningene med jevne mellomrom, men de er nedtonet. Igjennom formen klarer boka på alle mulige måter å fortelle noe sant om sorg, i langt større grad enn om forfatteren hadde prøvd å gi det språkløse ord. Som tekst kan den fungere som et stjerneeksempel for alle aspirerende skrivekunstnere på hvordan det man klarer å vise fungerer langt bedre enn det man bare forteller (og jeg gjør alt i min kraft for å ødelegge magien her ved å prøve og si noe fornuftig om den).
Det er ikke en trist bok i den forstand at den får deg til å gråte, men det er antageligvis en av de sanneste beskrivelsene av sorg som noen gang er utgitt:
“I know why we try to keep the dead alive; we try to keep them alive in order to keep them with us. I also know that if we are to live ourselves there comes a point at which we must relinquish the dead, let them go, keep them dead. Let them become the photograph on the table. Let them become the name on the trust accounts. Let go of them in the water.” (s.225-6).
Didion beskriver ikke hvordan sorgen blir mindre etter et år. Fordi den ikke blir det. Hun lærer seg bare å leve bedre med den. Hun forstår ikke mer av døden heller, men som sitatet over illustrerer oppnår hun i det minste en form for våpenhvile med den. Aksepterer at den finnes, aksepterer at den ikke kan forstås.
Mihoe, klokka23:57 / kategorier : Humor, Rett og slett forferdelig
8 stykker har ment noe 
