Blankets er en prisbelønnet tegnet roman. Det er en fabelaktig sjanger som har gitt oss perler som Maus, Persepolis, Palestine, The Dark Knight Returns, Ghost World og Sin City. Blankets (2003) er romantisk, fengende, vakker, trist, underfundig, melankolsk, morsom, opprivende, poetisk, intelligent og fullendt. Jeg leste et sted at Blankets er så bra at det gjør vondt, og jeg må faktisk si meg enig. Den er bra på så mange nivåer at det føles som en umulig oppgave å si noe som helst med sammenheng om den her. Men jeg prøver likevel.

Craig Thompson forteller historien om Craig som vokser opp i et fundamentalistisk kristent miljø i Nord-Amerika. Det er fattigdom, både materielt og kulturelt, det er landsbygda og det er kjærlighetsløst og ensomt.

På mange måter er dette en klassisk Bildungsroman (den inneholder til og med den sjangerforeskrevne “Reisen”) hvor hovedpersonen går fra å være barn til å bli voksen. Noe som selvsagt ikke er lett når omgivelsene dine vil definere hvilke veier du har lov til å gå og hvilke valg som er moralsk akseptable. Ikke nok med at familie og menighet har sterke meninger om hva Craig skal gjøre med livet sitt, men han opplever også at det som prekes som sannhet står i sterk kontrast til den sannhet som hersker på skolen og blant jevnaldrene.

Craig er en fremmed i ordets retteste forstand. En person som ikke føler seg hjemme blant mennesker overhode og som forsøker å finne det han lengter etter hos Gud. Men Gud snakker med mange tunger og Gud fordømmer. Bildene fylles med jevne mellomrom av bibelsitater og øynene til en streng Jesus som titter ned på deg. Gud gjør det ikke lett.

Gud gjør det spesielt vanskelig når Craig møter sin første kjærlighet på Jesuscamp og utvikler et forhold til henne:

Kjærlighetshistorien mellom hovedpersonen og Raina er så vidunderlig fint beskrevet at jeg faktisk gråt mer enn en skvett mens jeg leste. Ikke nok med at den er akkurat så inderlig, utforskende og naiv som man selv har opplevd sin første kjærlighet en gang, men den iblandes også følelser av skam og skyld, hvor vanskelig det kan være for første gang å måtte forholde seg til voksne emosjoner (ikke lett) og opplevelsen av at dette er det eneste ene som kan gjøre deg lykkelig.

Som de fleste historier om den første kjærligheten har den ingen lykkelig slutt. Det skal vel strengt tatt ikke slike historier ha. Men forholdet til Rania har likevel laget de sprekkene i Craigs verdensforståelse som han trenger for å komme seg videre i livet. Han har fått det han trenger til å søke seg bort og å ta skrittet ut i en verden som står i skarp kontrast til den han forlater.

Men dette er jo ikke bare en historie skrevet med ord. Den er tegnet også, og det er spesielt to grafiske elementer i tegningene som bidrar til historien på en betydningsutvidende måte: Det ene er teppene som har gitt tittelen til boka og det andre er snø.

For å ta det siste først: I tegnet form kan man jo tenke seg at snø bare er hvitt og kjedelig, men det er tydelig at Craig Thompson selv må ha levd i et område av USA med mye snø. F.eks når han forteller om leken jeg selv har lekt som barn, nemlig den hvor man forsøker å gå så langt som mulig uten å tråkke igjennom skaresnøen. Thompson klarer også det kunststykke å biledliggjøre synet av tett snøfall, de uforklarlige filigransmønstrene du finner hvis du stirrer rett opp i luften. For meg ble disse snøelementene i teksten i høy grad et gjennsyn med min egen barndom som ble tilbragt i nordligere strøk før den globale oppvarmingen. Samtidig bidrar snøen i teksten til å speile den kulden Craig opplever i omgivelsene sine.

I motsetning til denne kulden står selvsagt teppene som er en metafor som stadig videreutvikles gjennom tekst og bilde. Karakterene omsluttes til en viss grad hele tiden av tepper: Craig og broren hans som deler seng og tepper i barndommen, Craig og Raina som ligger under lappeteppet hun har sydd til ham og Craig som finner igjen dette teppet mange år senere når han har blitt voksen.

Teppene blir et bilde på det som er trygt, kjært og livsbevarende. Men samtidig er teppene det Craig må kvitte seg med for å bli et helt menneske som lever det livet han har behov for. Uansett hvor behagelige de kan være kan tepper bli en hemsko som hindrer deg fra å søke det du ønsker deg og fra å se sannheten om ditt eget liv og det som omgir deg.

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kan si om denne boka foruten at dette er noe du absolutt bør lese fordi den er intet mindre enn fantastisk bra. Når du har lest den vil du begynne å glede deg til den neste boka hans.  Og mens vi venter på den kan vi lese bloggen hans.

Mihoe, klokka14:34 / kategorier : Litteratur