05/11/2007
Homofili, psykiske problemer og selvmord – Om å legge stein til byrden
Da Jan Werner Danielsen døde for litt over et år siden var foreldrene hans veldig raskt ute med å skulle tilbakevise alle rykter som handlet om at sønnen skulle ha tatt livet av seg. Obduksjonsrapporten som fortalte av sangeren døde av naturlige årsaker ble sentral for foreldrene når de skulle forklare hvorfor sønnen døde i en alder av 30 år.
Nå har faren til den avdøde sangeren gitt ut en biografi om sønnen, nok en gang under påskudd av å skulle stoppe rykter og å fortelle sannheten både om livet, følelsene og ikke minst den seksuelle legningen hans.
I biografien kan Thor-Egil Danielsen fortelle at sønnen hele livet opplevde sin seksualitet som problematisk og at den sto i veien for hans religiøse tro. Faren kan fortelle at Jan Werner Danielsen var “bifil fordi han ble forelsket i menneskene, ikke i kjønnene“. Faren innfører altså en helt egen kategori for avkommet sitt som er fristilt fra legning overhode.
Dernest forklarer han sønnens psykiske problemer med denne seksuelle uavklartheten han hadde omkring hvilke mennesker han elsket. Noe som igjen medførte et høyt alkoholforbruk. Thor-Egil Danielsen hevder at Jan Werner ikke var alkoholiker (selv om han drakk daglig) – han drev bare på med selvmedisinering.
Jeg opplever at foreldrenes atferd etter sønnens død er med på å forsterke holdningene som sønnen opplevde som en belastning da han levde. Det finnes utrolig mange måter å ta livet sitt på – kjører du deg i hjel (en vanlig selvmordsmetode blant yngre menn) vil vel også obduksjonsraporten fortelle at du døde av naturlige årsaker? Man kan ta livet sitt ved å drikke seg i hjel, ved å ha en gjennomført destruktiv livsstil eller ved å drive med basehopping.
Reaksjonene til foreldrene til Jan Werners død kan leses som et klart uttrykk for det faktum at psykiske problemer og selvmord fremdeles er et stort tabu. Når de opplever ryktene om at sønnen tok livet sitt som voldsomt sårende sier de samtidig at det ville vært en skam om det faktisk var slik. Hvorvidt han faktisk var mett av dage og derfor avsluttet livet for en egen hånd er egentlig ikke så interessant her, det interessante er det antikvariske synet på selvmord de etterlatte fremviser.
Det ligger en undertone av fordomsfullhet i farens omtale av sønnens seksuelle orientering. På slutten av nittitallet var jeg på Castro, som den gangen var det hotteste homsestedet i Oslo. Den første jeg møtte da jeg kom inn døra var Jan Werner Danielsen. Han sto omringet av venner og ingen tok noen videre notis av mannen som stadig nektet å kommentere legningen sin i media. Det aner meg at det verken var første eller siste gangen han var der.
Det er helt betimelig å stille spørsmål ved hvorfor det er så viktig for faren å forklare sønnens kjærlighetsforhold til menn som noe som var forårsaket av hans enorme kjærlighet til alle mennesker. Den kvelden på Castro tenkte jeg at homsemiljøet ga Jan Werner Danielsen mer enn han egentlig fortjente ved ikke å “oute” ham. Ved å nekte å innrømme det alle hele tiden visste, og derigjennom også gjøre det langt mer interessant for pressen enn det hadde trengt å være, bidro han ikke akkurat til samfunnets økende aksept for å leve livet på siden av heteronormativiteten. Når faren mener sønnen hadde sex med menn pga sin store kjærlighet til menneskeheten og ikke på grunn av seksuell legning understrekes nok en gang et inntrykk av at homofili ikke er noe man kan leve med og som ikke aksepteres.
Selv klarer jeg ikke å tenke annet enn at dette bokprosjektet vitner om en særdeles liten generøsitet og vilje til å arbeide imot de fordommene Jan Werner Danielsen opplevde som tunge. Åpenhet og sannferdighet er noe av det som kan bidra til at homofile ikke har nødt til å oppleve at de menneskene de elsker er en tung byrde. Når Thor-Egil Danielsen på den ene siden forteller at sønnen opplevde at kirkens fordømmelse av legningen hans var en stor psykisk belastning og på den andre siden underbygger forestillinger om at homofili og psykisk sykdom er noe man ikke skal snakke om får det hele en emmen smak. Det er ikke annet enn en vederstyggelighet at forlegger Arve Juritzen ikke har konfrontert biografen med denne implisitte fordomsfullheten.
Mihoe, klokka9:28 / kategorier : Seriøst
35 stykker har ment noe
Jeg skjønner for så vidt godt ditt ønske om å “røske opp” i tabuene og fordommene omkring homofile, og om selvmord.
Du viser til foreldrene som uttaler at ryktene/påstandne er “voldsomt sårende”.
Jeg tror det likevel det også kan være naturlig å se foreldrenes reaksjon i lys av den (bevisste eller ubevisste) utilstrekkeligheten og SKYLDFØLELSEN de fleste påreørende opplever i slike situasjoner. Et stadig tilbakevendene …”Hva om jeg hadde gjort sånn og sånn” og “hva om jeg hadde sagt det og det”, også videre.
Da kan andre fokuspunkter bli en måte å håndtere problemene på.
Cassanders
In Cod we trust
Fint tatt opp, men jeg må nesten kommentere en ting. Mange bifile sier selv at de forelsker seg i mennesker, ikke kjønn. Det er ikke en egen kategori som faren til Jan-Werner fant opp sånn i forbindelse med en bokutgivelse…
Takk Delirium. Akkurat det damme bruke mange bifile jeg kjenner som en “begrunnelse” for sitt livs valg. Jag syntes også at det var litt fint sagt det der, om å forelske seg i mennesker, ikke kjønn. Om å slippe å være en legning, liksom.. Litt utopisk klissete, sjølsagt, men egentlig noe å strebe etter?
Jeg trodde i min enfoldighet at de aller fleste forelsket seg i mennesker, jeg? Det er vel ikke noe som noen har monopol på? Selv om tiltrekningskraften som virker sterkest på meg kommer fra den kvinnelige delen av befolkningen, er det jo mennesket og ikke kjønnet jeg vil tilbringe tid med!
Ellers synes jeg dette var et tankevekkende og godt innlegg som balanserer på kanten, men som tar et fjellstøtt nedslag på riktig side av den.
Enig med flere av de over, jeg har flere bifile venner som definerer sin legning på samme måte. Og det er da ganske merkelig å skulle forelske seg i noen ut ifra hvilket kjønn de har, og ikke personlige egenskaper.
Mange synes det er vanskelig å skulle plassere seg i en bås som enten homofil/lesbisk, bifil eller heteroseksuell. Jeg tror det blir lettere for alle å være den man er om det blir mer vanlig å tenke person fremfor kjønn.
Cassanders: jeg er fullstendig enig med deg i at foreldrenes umiddelbare reaksjon kan forklares på denne måten, men når de gjentar det hele et år senere lar jeg ikke lenger tvilen komme dem til gode.
Delirium, trond B og Alice: Jeg er klar over dette, men jeg er også klar over at særdeles mange homofile går igjennom en bifil periode hvor de hele tiden forsøker å overbevise seg selv om at et heterofilt samliv vil være mulig for dem. Jeg har til dags dato ikke møtt en eneste bifil som ikke endte opp med å være homofil. Uten å generalisere alt for mye vil jeg i hvert fall påstå at det å elske alle mennesker like høyt i svært mange tilfeller er noe som går over når man finner seg til rette med legningen sin. Jeg opplever vel at det å si at man forelsker seg i mennesker uavhengig av kjønn blir et forsøk på forskjønnelse og forenkling av noe som for en god del mennesker kan oppleves som veldig vanskelig. Når faren til Jan Werner uttaler seg som han gjør opplever jeg at han reflekterer en forvirring som fantes hos sønnen og som er dypt tragisk og derfor burde omtales med langt større fintfølelse.
Lasse: Fin presisering! Jeg kjenner også veldig mange som elsker mennesker uten at de nødvendigvis forelsker seg i dem.
“Jeg har til dags dato ikke møtt en eneste bifil som ikke endte opp med å være homofil. Uten å generalisere alt for mye vil jeg i hvert fall påstå at det å elske alle mennesker like høyt i svært mange tilfeller er noe som går over når man finner seg til rette med legningen sin.”
Du veit betre enn dette altså. Og ja eg er bilfil, nei, eg hadde ikkje vore ukomfortabel med å vera lesbisk, eg berre er det ikkje. Og ja, eg veit om heilt konkrete bekjente me har til felles som har endt opp i heterofile forhald som har kalt seg og kallar seg bifile.
Så det så ! :)
Mihoe og Guri: Jeg lurer på hvordan man kan vite at noen har “endt opp ” som verken det ene eller andre. Man kan jo ikke gå ut fra at den filen man kjører i for øyeblikket er den endelige.
Med “endt opp” meinte eg berre at dei for tida er i langvarige (i dette tilfellet heterofile) forhald. Ser at “ende opp” var eit litt dumt ordval…
Guri: Det var vel Mihoe som valgte de ordene, og du som fulgte opp i samme gate.
Jeg for min del tror på folk når de sier at de er bifile, og ikke homofile som er usikre på seg selv og sin legning. Ettersom jeg ikke har opplevd å ha bifile preferanser selv er det umulig for meg å trekke bifiles framstilling av virkeligheten i tvil uten å indirekte anklage dem for å lyve eller ha dårlig selvinnsikt. Begge deler er alvorlige og ganske bedreviterske anklager å fremsette overfor folk man ikke kjenner.
Er det ikke også mulig å ha henholdsvis heterofile, homofile og bifile perioder i livet, men like fullt være alle kategoriene fullt og helt i øyeblikket? Jeg vet ikke!
Jeg må innrømme at min “gaydar” slo ut overfor Jan Werner Danielsen, men jeg ville aldri drømme om å påstå at han var verken det ene eller andre eller det tredje. Nå får vi aldri svar! Like greit, for vi har jo ingen verdens ting med det.
Ellers vil jeg takke Mihoe for en interessant lesning. Du har oppfattet Jan Werners far sin framstilling på en annen måte enn jeg har, og det er sunt å bli utfordret.
Mihoe:
“Jeg har til dags dato ikke møtt en eneste bifil som ikke endte opp med å være homofil.”
Du forteller vel bare her at du (såvidt du vet) ikke kjenner noen bifile mennesker, men vet om noen homser som har slitt litt med å godta legningen sin?
Det at homofile i en periode prøver å tilpasse seg majoritetens normer, betyr jo ikke at bifile ikke eksisterer. Mange bifile møter dessuten fordommer fra både homofile og heterofile, og da blir det kanskje enklere å bare “ende opp” et sted?
Guri: jeg vet bedre og jeg vet at jeg setter ting på spissen. Når jeg sier det jeg sier gjør jeg det med utgangspunkt i folk jeg har kjent siden ungdomstiden og nesten alle som i dag er homofile eller lesbiske gikk igjennom en fase hvor de kalte seg selv bifile.
Jeg tror deg når du sier du er bifil, jeg kan ikke gjøre annet og det er egentlig ikke så opptatt av det heller. Jeg er helt for at folk skal få elske de menneskene de til enhvertid elsker uten at jeg skal fortelle dem at det er galt på noen måte.
Men: Jeg opplever likevel at den måten faren til Jan Werner Danielsen omtaler sønnen sin som et unntak -en som ikke skal dømmes for sin seksualitet (som uansett fordømmes av den kirken disse menneskene ønsker å tilhøre) fordi han i motsetning til alle andre elsker alle mennesker.
Flettemette: Selv har jeg vel opplevd folk over en tyveårsperiode som utelukkende har hatt homofile forhold og ikke lenger omtaler seg selv som bifile. Da syns jeg kanskje ikke “endt opp” er en så feilaktig beskrivelse.
abre: Vet ikke om jeg har så mye mer å si enn det jeg har sagt over her, men jeg klarer ikke å se på det som bare tilfeldig at 8 bifile mennesker jeg har kjent har blitt homofile og lesbiske. Men nå var vel heller ikke det poenget her.
Du har helt rett i det du skriver, Mihoe.
Jeg tenkte først at denne boka kunne føre til mye bra ved å sette temaene bifili og homofili og tro på dagsordenen, men så enkelt er det ikke for bakteppet her er som du påpeker virkelig både fordomsfullt og intolerant.
Jeg tror heller ikke det gagner noen å omskrive alkoholisme – selv om alkoholismen er en form for selvmedisinering er den likefullt alkoholisme.
Jeg tenkte også det samme som Undre angående den alkoholismen/selvmedisineringen. Er det ikke en form for selvmedisinering de fleste alkoholikere driver med? Jeg har ikke lest boka, men kanskje faren mente at en som blir styrt av alkohol er alkoholiker, men en som bevisst bruker alkohol som middel for å oppnå noe ikke er det. I Jan Werners tilfelle brukte han vel dette middelet i sammenhenger og på tidspunkter hvor det ikke gavnet ham eller hans karriere, og da er det kanskje betimelig å spørre hvem som styrte hvem likevel?
Både når det gjelder den seksuelle legningen, de psykiske problemene og alkoholismen: Vi kan vel egentlig ikke kreve/forvente at faren skal fortelle den fulle og hele sannheten? For den kan faren umulig ha hatt kunnskap om. Hva vet en far egentlig om sin voksne sønn? Det eneste han kan er å komme med sine betraktinger og funderinger rundt det. Blir det litt “rundt-grøten-aktig” og uklart kan vi jo ta det som et tegn på at han kjenner sin begrensning hva gjelder innsyn i sønnens liv og person. Jeg ville nesten blitt mer mistenksom hvis han hardnakket hevdet det ene eller det andre om sønnen sin. Det kunne han gjerne ha gjort, for en død sønn kan ikke si i mot sin far. Kanskje hans veldig grånyanserte framstilling av legningen kan leses i det lyset??
Uten å ha lest boka vil jeg si at jeg hittil har fått inntrykk av at foreldrene respekterte Jan Werners legning, hvordan den nå enn var. At de kan ha uttrykt seg noe klønete om den kan være en annen sak. Tenk så lett det hadde vært for dem å vise til Jan Werners manager og kjæreste og dermed “bevise” at han var heterofil? Det gjorde de ikke.
Undre: Fint du er enig med meg, jeg har gått noen runder med meg selv i forhold til om jeg var litt for hard. Jeg leste jo det du skrev om saken forleden og du hadde jo en litt mer optimistisk holdning til det. De aller fleste som jobber med alkoholikere mener jo det er selvmedisinering i nesten alle tilfeller.
Flettemette: Vel – det er jo noe suspekt i hele prosjektet. Og jeg hørte at Arve Juritzen var skeptisk i utgangspunktet. Jeg opplever vel at mange av de problemstillingene faren snakker om i boka er såpass komplekse at han burde la være å uttale seg om dem overhode. Faren insisterer hele veien på at han har skrevet boka akkurat for å fotelle sannheten og å stanse ryktene, og fordomsfullheten kommer til syne allerede i prosjektets formål.
“Jeg opplever vel at mange av de problemstillingene faren snakker om i boka er såpass komplekse at han burde la være å uttale seg om dem overhode.”
Enig! Hvis en skal trekke en konklusjon av det jeg har postet her i dag må det være dette. Selve tanken på at en far skal forklare/synse om sin sønns liv/død i bokform får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Spesielt når det gjelder temaer som avdøde foretrakk å ikke drøfte med allmennheten. Men sønner gjør jo dette om sine døde fedre hele tiden, når jeg tenker meg om…
Mihoe: Ja, jeg var mer optimistisk, men jeg forholdt meg mer til temaene enn til boka som sådann og var ikke reflektert nok til å se de tingene du påpeker.
Det blir mange spørsmål her i forhold til ting vi egentlig ikke kan få svar på fordi hovedpersonen selv ikke er her. Det er jo mange problemstillinger som uansett kommer opp når det skal skrives en biografi og i forhold til sannheter så må man først som sist innse at SANNHETEN er en nokså relativ ting. Selv om Jan W selv hadde skrevet en biografi om seg selv ville det likevel “bare” vært en biografi om Jan Werner sett gjennom Jan Werners øyne.
Biografer som skriver biografier uten samtykke og dialog med den han eller hun skriver om beveger seg i et etisk grenseland i forhold til å avsløre ting subjektet for biografien ikke selv ønsket at skulle blir offentlig kjent. Hva er greit å avsløre selv om subjektet ikke ønsket det? Hva trenger offentligheten å vite? Hva kan man avsløre for offentligheten som offentligheten på ingen måte har bruk for å vite?
Men for å komme tilbake til bloggposten din, Mihoe, så synes jeg du har satt pekefingeren på noen meget viktige momenter rundt denne biografien og jeg synes ikke du er for hard.
Uttalelsen om at Jan Ws alkoholisme var selvmedisinering og at faren vegrer å kalle det alkoholisme er enten veldig uheldig uttalt – og fortjener i såfall å få påpekt det – eller så er det den symptomatisk for at faren ikke egentlig helt har skjønt problematikken rundt sønnen.
Jeg er så enig med deg. Jeg fikk også en emmen smak i munnen av dette biografiprosjektet og farens (i egne øyne) velmente utspill som jeg bare opplever som fordomsfulle og nedverdigende.
Jeg ser ikke bort fra at Juritzen kan ha sett det samme som det du ser (forleggeren er homo og ikke dum), men har allikevel valgt å la det være som det er da det rett og slett ville blitt for grusomt å konfrontere faren med dette gufset. De fleste foreldre som mister barnet sitt på denne måten (kanskje et slags indirekte selvmord), føler nok uansett en slags uklar skyld og at noe kanskje kunne ha vært gjort annerledes.
Eller… Jeg vet ikke. Man må jo ikke utgi bok for enhver pris.
Mihoe: siden du på myspace-siden din erklærer deg “Ikke sikker” på legning, legger du ikke da opp til en rekke überbillige poenger ved å skrive at alle bi-menneskene du har møtt egentlig er homo?
Jeg har forresten også den erfaring at “forelsker seg i mennesker, ikke i kjønn” er et slogan blant bi-ene. Just my $2e-02 i akkurat den diskusjonen.
Jeg har ikke veldig lyst til å kommentere boka, men Flettemette: sønner har nok ofte en litt annen distanse til de fedre som nå har avsluttet alderdommen, enn fedre har til sine altfor tidlig døde sønner.
Børge: Om Juritzen har hatt noen etiske kvaler her og sett det som Mihoe tar opp så ville han vel også skjønne at andre vil se og det er vel ikke noe mer etisk forsvarlig å publisere en far som ikke ser dette selv enn å si ifra?
I den grad man skal tillegge mestselgende-lista til Haugenbok noen vekt så ser vi at denne boka selger, så det ligger vel også for forlegger noen økonomiske motiver her vil jeg tro.
Denne boka er et tvilsomt prosjekt, det er det lett være enig i.
Ikke for å tvære på dette, men jeg kjenner også flere mennesker i godt voksen alder som oppfatter seg som bifile, og ennå ikke har “endt opp som homo”. Flere regerer faktisk ganske negativt også på det de oppfatter som nedlatende hokdninger fra noen homofile, ting i retning av at “du er bare usikker, og en dag skjønner du at du EGENTLIG er homo/lesbisk”. Noen opplever slikt som manglende aksept.
Hvorfor må vi leve i så forferdelig digital; av eller på, jan eller nei, svar eller hvitt, homo eller hetro, kvinne eller mann. Er det ikke alle mellomtingene som gir potensiale for å tenke nytt?
Jeg kjenner jeg må tvære litt jeg også…
Av de seks bifile vennene jeg har er kun en i et homofilt forhold (og han sier at han er bifil, men mest homo). De andre som er i forhold er i hetrofile forhold. Ingen av dem har noen trang til å påstå at de er homo eller hetro. Det er fullt mulig å være bifil – det er bare samfunnet som har problemer med å akseptere det.
“Jeg er helt for at folk skal få elske de menneskene de til enhvertid elsker uten at jeg skal fortelle dem at det er galt på noen måte.”
Da synes jeg kanskje uttallelsene dine om at du “ikke kjenner noen bifile som ikke har endt opp som homofile” bare virker mot sin mening, Mihoe. Uansett hvordan du mente det så bidrar det til å fyre opp under dette presset om at folk må definere seg som det ene eller andre, at “mellomtingen” ikke er akseptabel over lengre tid.
Dette er så vidt jeg kan huske første gang jeg har vært uenig med deg i noe…
@ Alice
Jeg kan ikke se at det ligger “mening” om noe som helst i Mihoe’s utsagn. Hun gjør greie for sin erfaringsbakgrunn altså (i den grad du stoler på M.) fakta.
Synes du hun evt burde lyve om dette, ikke nevne det, eller hva?
Cassanders
In Cod we trust
@Cassanders
Sitat:
“jeg vet bedre og jeg vet at jeg setter ting på spissen. Når jeg sier det jeg sier gjør jeg det med utgangspunkt i folk jeg har kjent siden ungdomstiden og nesten alle som i dag er homofile eller lesbiske gikk igjennom en fase hvor de kalte seg selv bifile.”
Selv om mange homofile går gjennom en “bifil periode”, trenger ikke det å bety at alle bifile er på vei til å bli homofile. Jeg synes det er den dimensjonen som forsvinner litt her.
Jeg sier ikke at noen lyver, eller burde gjøre det. Jeg prøver bare, som mange andre i denne debatten, å tilføre litt nyanser.
Flettemette: Som nevnt flere ganger her burde nok forlaget takket nei til hele prosjektet. De kunne jo hyrt inn en proffesjonel skribent til å skrive denne boka!
Undre: I faget mitt har man i lengre perioder behandlet biografier som omtrent like fiktive som romaner og det er antageligvis den beste måten å forholde seg til slike tekster på. Desverre (?) er jo ikke den gjengse leser alltid like reflektert over slike ting.
Børge: Juritzen burde grepet tak i dette, og han uttalte i en pressekonferanse at han i utgangspunktet hadde vært usikker på prosjektet fordi han var redd for at faren ville omskrive virkeligheten. Han burde antageligvis bekymret seg mer for farens manglende innsikt og forståelse.Og det finnes veldig mange bøker som aldri burde blitt utgitt!
Sus Scrofa: Skjønner ikke helt hva min myspaceprofil skulle ha med denne saken å gjøre, men jeg melde følgende. På Facebookprofilen min står det at jeg er forlovet – ergo: En skal ikke tro alt som står på nett. På den andre siden er det noe som heter å være biseksuell – uten at jeg skal si at jeg er verken det ene eller det andre.
Trond B, Delirium, Alice: Jeg vet at det er mulig å bli provosert av dette. Men jeg syns kanskje utsagnet mitt blir tolket i en retning som jeg ikke føler meg hjemme i. Synet mitt er som følger:
1) Jeg opplever at faren til JWD forsøker å plassere sønnen sin utenfor alle kategorier som kan fordømmes på noe vis – uavhengig om det dreier seg om at sønnen er bifil, homofil eller SM’er for den saks skyld. Det er det jeg reagerer på som veldig negativt og jeg syns ikke det er et poeng som bør gå tapt fordi man ønsker å tilskrive meg meninger omkring bifilitet som jeg ikke har.
2) Jeg har personlige erfaringer med at en rekke homofile venner av meg har gått igjennom en bifil fase. Siden faren (og forsåvidt JWDs liv vitner om) en stor del forviring, angst, fortvilelse og usikkerhet omkring legning syns jeg ikke det er noe galt i å tolke det slik at JWD befant seg i en slik tilstand hvor han søkte etter å være “normal”.
3) Jeg tror også det er et skille mellom å være bifil og biseksuell. Jeg tror sistnevnte kategori er langt mer utbredt enn førstnevnte. Det er til å undres over hvorfor en rekke bifile velger å leve i homofile forhold når det ville vært langt enklere å leve i et heterofilt (uansett hvor frigjorte folk her inne er – er det ikke til å stikke under en stol at det ikke er enkelt å være homo).
4) Hvorvidt folk elsker noen av motsatt kjønn, samme kjønn eller flere på en gang syns jeg bare er fint.
5) Men jeg må gjenta: Jeg syns det er skammelig at faren til en person som har slitt med legningen sin på mange nivåer bidrar til å fremstille homofili og/eller bifili som noe skammelig.
Mihoe, jeg ville selvsagt aldri beskylde noen for å helt bevisst velge å kalle seg “forlovet” på nettsamfunn der man ikke ønsker kontakt, og noe helt annet på nettsamfunn der man ønsker å fremstå som litt mer pornomytisk for tiltrekningsfaktorens skyld. Ikke beskylde. Bare insinuere. ;>
Jeg skiller forresten også mellom “biseksuell” og “bifil”. Og jeg kjenner også (mann)folk som syns det er greiere å leve sammen som menn enn som hetero — gutta imellom er man ikke bare elskere og periode-livsledsagere, man kan også leve sammen som kompiser i kollektiv og slippe damegnål — kvinnekjønnet forholder man seg kun til i utmålte porsjoner à 15 minutter. (Misogyni? Tja. Homohumor? Definitivt.)
Hva angår JWD, så tar jeg igjen forbehold om at jeg ikke har lest (og ikke har lyst til å lese boka), men jeg syns ikke kritikken din på legning (delvis i motsetning til hva angår å dø for egen hånd) skiller tilstrekkelig mellom det deskriptive og det normative. Homofili er no-no i visse kretser (og JWD sang jo i kirker), og mannlig bifili er vel uglesett i enda større kretser. Det er et beklagelig faktum. Og det å skrive at JWD hadde problemer med det, er ikke å fremstille det som noe normativt skammelig. Det er nok av skeive som har problemer med seg selv, og jeg syns det er ufint å generelt kritisere disse for å bidra til å opprettholde fordommer ved å tilpasse seg dem.
(Skjønt enkelte pyser godt kunne ha hatt godt av å bli dytta ut skapdøra.)
Foreldre er som regel velmenende – det betyr ikke at det holder, at det er rett.
Mihoe:
“Det er til å undres over hvorfor en rekke bifile velger å leve i homofile forhold når det ville vært langt enklere å leve i et heterofilt.”
I den grad man “velger” noe som helst står vel valget mellom å leve sammen med den man har blitt glad i, eller la være? Man kan da ikke bare velge seg en annen kjæreste?
Amen, Abre!
og ang. å velge en lettere kategori for å unnslippe stemplingen; bifile jeg kjenner mener vel at det er nettopp det å være bifil som blir mest unormalt; de blir unormale for de heteronormale, og de blir unormale for de homofile. Hetroene synes de er litt forvirrede homser og i alle fall ikke normale, og homsene synes de er feige og forvirrede homo-light som forhåpentligvis snart vil innse hvor de hører hjemme, og tre inn i homonormaliteten. ;-)
Men at det er ei ganske ekkel bok, det kan vi vel være enige om, alle vi som ikke har lest den og ikke kommer til å lese den. ;-)
Eg skreiv ein post inspirert av denne posten, linka til deg, men ser ikkje ut som om det kom ein sånn innkomandelinkting, så tenkte eg skulle sei frå :)
abre: Nei, men man kan velge hvilke kretser man beveger seg i, og slike valg vil lett kunne ha noe å si for hvem man (ikke) treffer. Hvis man er bi og omgitt av homofober, så kan man jo alltids treffe det motsatte kjønn, og så vil man kanskje finne noen man vil tilbringe livet med der.
trond b: Enig — det å være bi er uglesett langt videre. Og for dem som liker å tenke i strengt definerte båser (og dem er det faenmeg mange av), så er mannlig biseksualitet ganske forstyrrende. Mannlig biseksualitet kan jo bety at min gift nabo sikler på min rompe, grøss og gru.
(Jeg snakker nå selvsagt bare om menn. Blant kvinner er det jo annerledes, og alle som har surfet litt på internett vet jo at seksuelt aktive kvinner egentlig er veldig, veldig bi. ;-))
[...] Jeg vil også anbefale de som finner denne bloggposten å også lese Mihoe.orgs bloggpost “Homofili, psykiske problemer og selvmord – Om å legge stein til byrden” som vinkler denne boka fra en viktig side jeg ikke så da jeg skrev dette. [...]
[...] Jeg vil også anbefale de som finner denne bloggposten å også lese Mihoe.orgs bloggpost “Homofili, psykiske problemer og selvmord – Om å legge stein til byrden” som vinkler denne boka fra en viktig side jeg ikke så da jeg skrev dette. [...]
Min til tider homofile legning gir meg lyst til å skyte meg i kneet, så i hodet. Har man ikke nok problemer fra før av? drep meg pls.