18/10/2006
Datehælvete 13: Emo-karen
En av forutsetningene når jeg har fortalt disse urtragiske datehistoriene mine har vært at de skulle være morsomme, i hvert fall sett i etterkant (jeg skal love dere at jeg ikke har syntes det var spesielt morsomt da jeg opplevde dem). Historien jeg skal fortelle nå syns jeg vel er mest trist, men forhåpentligvis mest fra min side av skjerm og tastatur.
Et gjennomgående tema i min kjærlighetskarriere har vært litt sensitive og lite macho karer. Det har til tider vært så påfallende at stefaren min spurte meg om jeg var sikker på at den første kjæresten min ikke var homo (noe han ikke var og ikke har blitt). Den fine mannen dette avsnittet handler om var av denne emosjonelle typen (derav den nymotens betegnelsen emo, som jeg har forstått er det siste tilskuddet både når det gjelder journalistikk og musikk), noe som både var en velsignelse og en forbannelse.
Kandidat 12:
Jeg møtte ham en kveld jeg ikke hadde noen intensjoner om å sjekke opp noen overhodet. Det var mot slutten av en svært fuktig aften som hadde inneholdt både katteaktige bevegelser på dansegulvet, inngående diskusjoner om boligsituasjonen i Oslo og utsvevende vrøvling om hvem som passet sammen med hvem. Men da jeg gikk forbi et bord på et av byens bruneste steder og en vakker mørkhåret fyr hilste på meg endret jeg likevel fokus og han klarte å forføre meg i løpet av et kvarter.
Noen dager senere var vi kjærester og hadde erklært vår kjærlighet til hverandre. Det var starten på et slikt forhold som en nesten ikke tror er mulig, hvor alt bare glir lett og ubesværet, hvor dagene flyter av gårde med vin, god mat, lange samtaler og enda lengre netter. Han hadde en meter poesi i bokhylla, snakket om Borges, likte å gå i fjellet og sendte meg kjærlighetsdikt fra antikken på sms. Jeg var så kvalmende lykkelig at kollegaene mine ba meg om ikke å se så fornøyd ut når jeg ankom jobb en trist og grå mandag, og var vel innerst inne overbevist om at jeg hadde funnet mannen jeg skulle dele alderdommen min med.
Da vinteren kom begynte han imidlertid å bli relativt melankolsk og misfornøyd med tilværelsen. Han var ikke tilfreds på jobben og han likte ikke å bo i Oslo. Når han forkynte at han lurte på å flytte ut på landet ble jeg skikkelig egoistisk eddiksur og erklærte at han nok var villig til å gi avkall på meg. Sånn adferd er definitivt ikke attraktivt, spesielt ikke i forhold til følsomme typer som har fortalt deg at de får angst av for stramme bånd og som trenger trøst og støtte i en tung tid.
Han svarte selvsagt på samme vis som alle emosjonelle fyrer gjør n
år de opplever at ting blir vanskelige: “Kanskje jeg ikke klarer dette”, “kanskje jeg ikke er bra nok for deg”, “kanskje jeg rett og slett trenger å være alene”. Og en traumatisk tid fulgte hvor jeg var alt annet enn rolig og konstruktiv, men heller eksaltert og overspent.
Forholdet endte med et langtrukkent brak hvor hans forklaring på hvorfor han ville avslutte det hele var at han elsket meg, men ikke var kunne binde seg fordi han ikke fortjente meg og fordi han var redd for å miste meg (et argument var at jeg var eldre enn ham og røykte og derfor sikkert kom til å dø før ham og det ville han rett og slett ikke holde ut). Det er kanskje ikke nødvendig å si at ingenting jeg sa kunne få ham til å skifte mening.
Og det er garantert den verste måten jeg har blitt dumpet på noen sinne, kanskje mest fordi det ikke hang på greip på noen som helst måte.
Konklusjoner:
1) Det hjelper å ligge i senga i tre dager å lese Idioten (ikke et tilfeldig valg).
2) Aldri planlegg å dra til en landsby i Iran, som et år senere ramler fullstendig sammen i et jordskjelv, med en fyr som har tenkt til å forlate deg (etter at kjærlighetssorgen har gått over er det skikkelig bittert).
3) Enkelte ganger føles livet blodig urettferdig, men alt går over.
4) Når du dumpes uten en forståelig grunn er grunnen likevel fullstendig forståelig: Han vil ikke ha deg rett og slett.
Mihoe, klokka23:09 / kategorier : Datehælvete
23 stykker har ment noe
Jeg som trodde at Emo-karen jobbet med kontorrekvisita…så feil kan man åpenbart ta. Forøvrig skriver jeg bare for å meddele at jeg nå offisielt har sluttet å lese denne bloggen. Ikke misforstå, jeg elsker den, men jeg føler bare at jeg ikke er bra nok for den. Dessuten får den høye frekvensen og den gjennomgående gode kvaliteten meg til å føle litt ekstra på min egen utilstrekkelighet, både som blogger og på alle andre områder i livet. For å si det litt kort: Det er ikke deg, det er meg!
Lykke til videre!
Hjorthen: He, he – jeg er ikke så velbevandret i kontorekvisitta. Og ikke forlat meg på denne måten! Syns du ikke jeg har måtte utholde nok?
Dette er en av de idiotiske lusa ute på gangen. “Jeg er ikke bra nok for deg”, eller “du fortjener en som er mye bedre enn meg”. Jepp, jeg har fått den selv. Hva ER det å si? Jeg setter mer pris på da å høre – sorry, jeg er ikke forelsket i deg, jeg vil ikke være kjæresten din. Den kan vi føle og ta på.
Piker, vin og sang i høstmørket hjelper bittelitt, Mihoe:-)
Anett
*au*
Som minner meg om den gangen osv… Enkelte “følsomme” fyrer kan du få gratis av meg.
Ellers er emo først og fremst en musikkstil, ikke spesielt nymotens lenger heller og har som alle sjangere dratt seg inn i klesstil (smale jeans, vans og t-skjorter). Selvsagt kan man si til noen at de er så j* emo som et skjellsord: og da er de som fyren din gjerne litt vel melankolske og følsomme. (Og, ja – jeg er mer enn middels glad i emo [men om det egentlig har noe for seg som en egen sjangerbetegnelse er noe helt annet])
Ja jeg kjenner følelsen av utilstrekkelighet Hjorthen. Frøken Mihoe er rett og slett for god for oss vanlige dødelige.
Og det at du er eldre og røyker er jo en fin ting. her gjelder det å få giftet seg meg deg fort. og vente på at arven skal komme. funker jo supert. Lite fremsynte emo-menn, må jeg si.
og Anett du glemte en k, for at det skal hjelpe Mihoe.
Kent: Rød tråd. Jeg sier ikke mer.
Du må ikke senke “guarden” Ha det morro så lenge det varer, å gå videre den dagen disse overfølsomme typene har fått nok av by livet i oslo bygda.
man kan jo bli ødelagt av følelser når det går galt.Der er derfor bedre å ha De på en armlengdes avstand så slipper du å ligge i sengen å lese Idioten.
for meg personlig så funker det bedre å ha mye sex med mange forskjellige damer for å komme over noen når der går i grus.
Stå På Mihoe
Litt vanskelig å være Mann også da, av og til.. Enten viser vi for lite følelser, og det er ikke bra, eller så er vi overfølsomme emuer, og det er slett ikke bra! ;-) Vi lettrørte melankolikerer må nok pent innse at vi får holde de sidene av oss litt for oss selv; stiff upper lip, hold guarden oppe ;-)
Men den kreden skal han ha – han hadde rett, han fortjente deg ikke.
Anett: Enig i at sannheten er bedre, så slipper en å gå rundt å tenke på om det er reversibelt! Og piker, vin og sang er den beste medisinene i verden!
Delirium: He, he – popreferansene mine er ikke lenger hva de en gang var, men det er et faktum at begrepet har flyttet seg over i media. Og sånne triste unge menn har vel eksistert til alle tider? Hm…
Kent: Nå begynner jeg nesten å mistenke deg for å være en smule ironisk, og siden jeg har reprodusert meg selv ser det dårlig ut med noen arv…Hvis du ikke overtaler meg til å skrive deg inn i noe testamente eller noe. Og forøvrig er du en grisegutt.
Ace: Men blir ikke livet en smule kjedelig hvis en alltid skal ha guarden oppe? Å holde folk på armlengdes avstand er jo det enkleste, men livet blir liksom litt fattigere av det. Men trøste promiskuitet funker det også…
Trond B: Jeg liker lettrørte melankolikere uansett kjønn, så jeg får vel heller lære meg å leve med at jeg blir dumpa :)
Beate: He, he – takk for tilliten :)
Finnes det lettrørte melankolikere som ikke er sutrerte vinglekråker? DET er vel spørsmålet? ;-)
Mihoe, punkt 3. kan jeg si meg fullstendig enig i! Og punkt 4. ….jeg har brukt mye tid og mange såre følelser på å komme fram til samme innsikt. Så enkelt og så trist kan det være!
Mihoe, Mihoe, jeg gir meg over. Når en vakker mørkhåret fyr anroper deg, på et av byens bruneste steder – helt sent på kvelden, når de katteaktige bevegelser på dansegulvet snart er slutt – så sitter han ikke der mutters alene uten grunn, vet du.
Når man – impulsivt og opprømt begeistret – bringer prydgjenstanden hjem, så pønsker man da ut en liten kontrollsamtale, mens objektet er på badet – gjør man ikke? Hvis man ellers er fornøyd med prestasjonene. For å få en anelse om IQ-nivå, evne til selvironi og eventuelle antydninger til gallopperende plattfothet, og slike viktige ting.
Neste er vel at du røper traumer etter yndefull involvering med en aerobicdansende bodybuilder med lilla skjerf og fotformsko.
Det må vel legges til at enhver aktivitet som får noen til å ligge i sengen og lese Idioten egentlig er verdt det?
Var det jeg som sa det? Rabadamtimtim…
Er bare å lese boka “Han er faktisk ikke interessert”. Jeg sier ikke mer…
Emo-karen har mange knuster hjerter på rulleblandet landet rundt! Grr.. :P
trond B: Siden du har utropt deg selv til en kan kanskje du svare på det der, så vet jeg også hvorvidt jeg skal gi opp arten fullstendig?
Skorpionkvinnen: Akkurat det der er faktisk en av livets vanskeligste og hardeste erkjennelser.
Erik: he, he – han var ikke alene faktisk, men sammen en haug med venner. Og det var faktisk ikke så mye gærnt med ham bortsett fra en viss emosjonell usikkerhet og umodenhet kanskje (noe jeg kanskje var dømt i forhold til siden han var syv år yngre enn meg). Så du mener jeg er dårlig på å plukke dem?
Hjorthen: Du sier noe, og det kan nevnes at jeg leste Bitch i dagene som fulgte da jeg var ferdig…ha ha!
Søt jente: Done! Men jeg vet ikke om den er svaret på alt heller, spes siden jeg ikke gidder å være sånn passivt mehe :)
Julie: Grrrrr…sier jeg også. De er egentlig de skumleste når jeg tenker meg om!
Tror det tryggeste er å gi opp arten, ja… When the going gets tough, the tough gets going? Egentlgi er vel det tryggeste å gi opp menn/kvinner/mennesker helt? Men hvem f… trenger trygghet? -)
Huffda – når det man liker begynner å snike seg inn i media vet man at ting synger på siste verset!
Ellers ville jeg nok bare slengt “emo” etter en fyr som faktisk hørte på ganske emo’ish musikk. Ville ikke passet så bra som skjellsord på en rocker eller klassisk feks…
Og min siste “følsomme fyr” (gah – j* angst) var dypt inne i techno. Og helt idiot. Så har vi bare fått nevnt det liksom.
Trond B: Jeg er ikke klart til å gi opp enda tror jeg, dessuten liker ikke kattene mine meg noe særlig så jeg har vært nødt til å forkaste fremtidsplanen min om å bli en gal kattedame!
Delirium: Dessuten – når begrepet begynner å bli benyttet av damer som nærmer seg førti…Krmf.
Dette har ingenting med bloggen din å gjøre baby, jeg kommer sørover neste helg og etterlyser svar på sms sendt for hundre år siden..(krmf!);)
Emo er ikke følsom. Emo er overspent. Hvis man skal være kjæreste med overspente folk er det en fordel at de selv i det minste er klar over problemet sitt og prøver å ta ansvar for det.
Jeg synes du hadde god grunn til å bli egoistisk eddiksur da han bare ville reise. Håper det nå har gått såpass over at det faktisk har blitt morsomt.