De råeste pønksa er gamle damer. Noen har blått eller lilla hår som stritter i tynne tjafser i alle retninger under en sprø hatt som er litt på skjeve. Skoene til gamle damer er rare, svære og opp av dem stikker det pipstilktynne legger med brun tykk strømpebukse i folder. Midt i mellom hatt og sko finner du kjoler med psykedelliske mønstre og tykke kåper i klokkefasong. Gamle damer ser egentlig jevnt over ganske sprø ut, og så hytter de mot ungdom som “ikke ser ut i måneskinn”.

Etter at bestemødrene mine døde kjenner jeg ikke så mange gamle damer lenger. Bortsett fra naboen min da: Inger, som er 84 år. Hun forteller meg ganske ofte at hun er 84 år. Hun har dårlige og vonde hofter (faktisk så vonde at hun av og til forteller meg at hun har en “forjævlig dag” og bare er sur). Men hun lot rullatoren sin stå ubrukt i gangen i nesten et år før hun begynte å bruke den på sine daglige turer på butikken. Fordi hun er forfengelig sier hun. Og rullatorer har det med å ødelegge stilen. Hun forteller meg ganske jevnlig at hun ikke venter på stort annet enn døden også. Men hun ler av seg selv når hun ble så redd for livet sitt at hun søkte tilflukt i gangen sin en dag det tordnet og lynte forleden.

Inger har blitt ranet tre ganger i løpet av de siste to årene. Av mennesker som er mindre verdt enn dosnerk. Hun mener det bare er sånt man må regne med når man er en gammel dame. Den siste gangen hun ble ranet hadde hun pengene sine i ryggsekk på ryggen. Den slags er jo ikke så lurt, så jeg overlot pengebeltet (av den typen du bruker når du ferdes i land med høyere andel suspekte karakterer enn vi har her til lands (uansett hva Per Sandberg sier) mitt til henne. Jeg mistenker at hun har latt forfengeligheten vinne igjen og ikke bevarer verdisakene sine forskriftsmessig inntil kroppen.

Den gamle naboen min holder avisen. I følge seg selv mest for å vite hvilken dag det er, men også for å lese dødsanonsene og løse kryssordet. Noe annet trenger hun ikke avisen til. Derfor lar hun dem gå i arv til meg når hun er ferdig med å sjekke dødslista og ikke å få til kryssordet. Noe som har gitt meg et innblikk i hvordan livet hennes egentlig er.

Hun bruker nemlig å markere viktige ting i avisen med kulepenn. I forkant av valget var hun opptatt av å finne ut hva “arbeidende kapital” var og hva de forskjellige politikerne mente om jordbrukets forutsetninger.

Men hovedsakelig er hun interessert i tv-programmet og været. Hun ringer inn Oslo på væroversikten, kanskje for ikke å blingse og forholde seg til været i Horten i stedet for i Oslo. Det aner meg at det er enorme værforskjeller. Dessuten markerer hun hva hun har planer om å se på tv. Hun har et ganske stramt tv-opplegg som strekker seg over det meste av dagen. Ikke overraskende ser hun på alle programmer som handler om krigen. Hun liker å snakke om krigen også, så dette interessefeltet kjente jeg til før jeg fikk mulighet til å spionere på vanene hennes. Mer overraskende er det at hun tydeligvis har en forkjærlighet for mer ungdommelige programmer som “Friends” og “Scrubs” også. Og at hun ser på programmer til langt på natt.

Her om dagen fikk jeg også tyvtitte på matvanene hennes fordi hun lagt igjen to kvitteringer inne i blant avisene. Ryktet om at gamle damer hovedsakelig lever på småkaker synes å være overdrevet. Hos Inger ser det ut som om det er barnebursdag hver dag. Hun spiser nemlig uhorvelige mengder med wienerpølser! I løpet av fire dager kjøpte hun fire pakker med dette ernæringsmessig ganske betenkelige fyllstoffet. Dessuten: Lomper og hele seks liter brus! Mer i tråd med alderen gikk hun også til innkjøp av fløte, lapskaus og sukkertøy. Det mest mystiske hun kjøpte var “spandauer” – det høres ut som noe som strengt tatt burde utgått av varesortimentet en gang på 50-tallet og jeg aner ikke hva det er.

Sånn er altså de gamle damenes hemmelige liv: Ungdomsteve og barnebursdag. Kryssord og dødsanonnser. Alder er tilsynelatende et mer flytende og sammensatt begrep enn jeg tidligere har trodd.

Mihoe, klokka10:53 / kategorier : Humor, Livet
30 stykker har ment noe

Jeg blir glad når jeg ser at folk leser bøker. Rett og slett fordi jeg tror verden blir et bedre sted så lenge bøker leses. Mennesker som leser blir bedre mennesker. Det er min hellige overbevisning. Av den enkle grunn at du skjønner mer av menneskene rundt deg, at du opparbeider deg en forståelse for andres emosjonelle liv, at du kan være så heldig å erkjenne at virkeligheten blinker i utrolig mange fasetter.

Ikke å undres over at jeg fryder meg når jeg finner en hel artikkel om å lese på undergrunnen i New York Times. Ikke nok med at de skriver om hva folk leser og hvorfor, men de har til og med satt opp en leserundersøkelse for å kartlegge de ulike avisene, magasinene og bøkene folk leser (overraskende å se at både Anna Karenina og Krig og fred figurerer på lista. Folk er spenna gærne. Eventuelt er det bare meg det er noe galt med som ikke liker Tolstoj).

Dessuten forteller artikkelen om bloggen The Subway Book Club. Et av de mest geniale bloggkonseptene jeg har sett. En hel blogg som handler om å spionere på hvilke bøker som leses mens folk beveger seg fra punkt A til B i den kjempestore byen. Det er ikke bare en blogg om bøker, men også en blogg som handler om kjærlighet til New York og folkene som bor i den. Dessuten liker jeg instinktivt bloggeieren som beskriver seg selv på følgende vis:

“In case you couldn’t guess, I live in New York City and commute by subway. I’m an attorney at a midtown law firm and a Brooklyn apartment-dweller, so I get about an hour a day on the subway, more when it rains or snows or a nineteenth century switchbox gives up the ghost. When I’m not below ground or in the office, I can be found scuba diving, biking in Prospect Park, knitting/sewing/quilting or vegging on the couch with the Writer and a cat or two.”

Selv er jeg blitt tvunget til å kjøre trikk og bane i opptil to timer om dagen det siste året. Det vil si – når været tillater det sykler jeg. Det kan ikke kombineres med lesing. Men når det er snø får jeg lest mye og det meste egner seg overraskende nok som reiselektyre. For meg er det faktisk lettere å få lest tyngre tekster når jeg sitter på t-banen enn når jeg ligger i sofaen hjemme (hvor jeg har en stygg tendens til å sovne). Fordi jeg må bytte mellom trikk og bane utfører jeg av og til ekstremsporten gålesing også. Siden enkelte bøker har en tendens til å være såpass oppslukende at du ikke klarer å vente med å lese neste avsnitt.

Og selvsagt er det alltid interessant å observere hva folk leser der ute i verden. Fordi det er morsomt for nysgjerrige sjeler som meg å prøve og danne meg et bilde av hvem de forskjellige er med utgangspunkt i hva de leser. Av og til blir man riktig overrasket, av og til får man alle sine fordommer bekreftet. Uansett blir jeg glad for det faktum at folk bærer fysiske bøker med seg i hverdagen sin. At de finner rom for fiksjon i en verden hvor drømmer ikke alltid verdsettes.

Mihoe, klokka22:25 / kategorier : Blogging, Litteratur
8 stykker har ment noe