En liten innføring i kausalitet

Det er tilsynelatende mange som ikke har den minste forståelse av forholdet mellom årsak og virkning. Jeg forstår ikke helt hvordan man klarer seg i det daglige uten å forstå et av disse aller mest grunnleggende prinsipper for hvordan verden virker.

I går gikk jeg gjennom Oslo sentrum sammen med søsteren min. Vi er to ganske bleke damer. Altså sånne som minst må bruke solfaktor 30 hvis vi finner på å slå oss ned på en strand og ikke er så lystne på hudkreft. To karer i en bil stopper oss og spør hvor solstudioet “Brun og blid ligger”. Å spørre to blekansikter om det er like intelligent som å spørre taliban om om de har lest Le deuxième sexe.

Dessuten observerer jeg at slankefabrikantene annonserer ivrig nå før bikinisesongen. Stort sett handler det om at du bare trenger å spise noen piller i en del uker (selvsagt til en relativt høy pris) hvorpå 6-7 kilo fordufter på mirakuløst vis. I det jeg nå skulle finne en av disse lysskye bedriftene som pusher disse pillene på all verdens optimister med dårlig innsikt i kausalitetsprinsippet har de selvsagt forsvunnet fra alle nettsavisene. Uansett: Hvis det fantes piller, nesten uansett pris, som gjorde deg slank uten at de var helsefarlige og avhengighetsskapende – vel- da hadde det ikke vandret tjukkaser i blant oss.

Det ligger også i kausaliteskortene at alle som har vært i Mexico i det siste kommer til å føle seg groggy fremover. Spesielt etter et døgn med krigsoverskrifter. Ergo: Alle journalister bør kanskje tenke seg om en gang eller to før de bruker disse overskriftene til å fortelle at folk her og der i landet vårt kan være smittet av svineinfluensa. Antageligvis er de ikke det, og er de det vil avismakerne få stor bruk for de feteste og sorteste typene.

Enkelte ting er ikke så tilfeldige som enkelte tilsynelatende vil ha det til. Noe vi antageligvis skal være svinaktig glad for.

Sri Lanka: En konflikt vi ikke forstår, en katastrofe vi ikke må glemme

Jeg skal ikke en gang prøve å late som om jeg skjønner den tilsynelatende uendelige konflikten som pågår mellom singaleserne og tamilene på Sri Lanka. Jeg tror ikke det er umulig å forstå den, men som det ofte er med borgerkriger er det vanskelig å se hvem som er de onde og hvem som er de gode i konflikten.

Det jeg vet er at singaleserne utgjør omtrent to tredjedeler av befolkningen på Sri Lanka, tamilene er en langt mindre befolkningsgruppe (visstnok rundt 20% av befolkningen). Singaleserne er stort sett buddhister (noe som i seg selv er relativt oppsiktsvekkende da buddhister ikke akkurat er kjent for å være spesielt krigerske av seg). Tamilene derimot er stort sett hinduer og katolikker.

Som vi har sett det i flere borgerkriger er det etnisitet (de snakker forskjellige språk og har forskjellig bakgrunn) som ligger til grunn for konflikten. En konflikt som visstnok har røtter helt tilbake til den tiden Sri Lanka var britisk koloni, og singaleserne følte at tamilene var overløpere som hadde fordeler av koloniseringen (noe de også visstnok hadde fordi tamilene i langt større utstrekning enn singaleserne snakket engelsk og derigjennom oppnådde stillinger innenfor det offentlige. Dessuten jobbet det singaleserne følte var et uforholdsmessig stort antall tamiler som leger og advokater).

I perioden mellom frigjøringen fra Storbritannia og frem til 70-tallet var det en form for enighet om at tamilene kunne ha autonome områder på nord- og østsiden av øya. Områder hvor tamilsk skulle være det offisielle språket. Men dette medførte protester fra den singalesiske opinionen. I 1976 samlet de ulike tamilske grupperingene seg og erklærte at de ville ha en egen stat (Jaffnaresolusjonen).

Etter den tid har det vært mer eller mindre konstant krig.

På grunn av norsk initativ var det våpenhvile mellom 2002 og 2006. I de tre siste årene har imidlertid krigføringen blitt stadig mer intensivert og singalserne har gjort kraftige utfall mot tamilene (som attpåtil har hatt interne voldelige konflikter). I de siste månedene har konflikten kostet stadig flere tamilske liv. I løpet av de siste ukene har mellom 100 000 og 200 000 blitt drevet på flukt. I en periode var de fleste av dem presset sammen på et område som er omtrent 20 km² stort. Nå er visst de offisielle tallene 60 – 100 000.

I følge de hjelpeorganisasjonene som befinner seg i flyktningleirene og inne i den såkalte “no-fire zone” (se kartet) er de menneskelige omkostningene enorme. De har ikke mat, en del er skadet, og sykdommer sprer seg som ild i tørt gress. LTTE (som altså er den ledende tamilske militære gruppen) holder folk tilbake som skjold og tvangsrekrutterer barn til å føre krig for seg.

Edit: FN melder nå at 6 500 sivile er drept i løpet av de siste månedene.

20094197753741580_3

Illustrasjon hentet fra Al Jazeera

Norske aviser skriver ikke mye om dette. VG skriver litt mer enn Dagbladet. Klassekampen er kanskje den avisen som har skrevet mest. Men jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at situasjonen ikke er det de diskuterer heftigst i norske avisredaksjoner eller det de intresserer seg mest for.

Det nærmeste vi kom forsider og krigsoverskrifter var da desperate tamilske demostranter stormet den sri lankiske ambassaden i Oslo. I forhold til pressedekningen av Gaza konflikten for noen måneder er kontrasten stor. Det er ingen tvil om at dette er en konflikt vi ikke informeres om i noen grad. Noe som kanskje også forklarer hvorfor ingen blogger om det eller bidrar til tamilenes demonstrasjoner.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag (og det må innrømmes at jeg har tenkt til å skrive om det en stund, men følt at jeg ikke hadde nok kunnskap) er en bloggstafett som er satt i gang av Borgar Michelsen og hvor Hjorthen sendte pinnen videre til meg. Jeg må selvsagt også sende pinnen videre. Jeg velger meg seks og håper i hvert fall et par av dem bruker litt tid på å skrive om den humanitære katastrofen som nå pågår på Sri Lanka og sender stafettpinnen videre:

Jarle Petterson
Iskwew
Virrvarr
Indregard
Goredom
Lasse Dahl

De som ikke står på lista, men føler de har noe å si om det som foregår på Sri Lanka skriver om det også oppfordres selvsagt også til å gjøre det!

Guilty pleasures

Av og til mistenker jeg at jeg er egentlig er et søppelhue. Det vil si: Jeg vet jeg kan lese vanskelige bøker, forstå dikt og følge med på relativt tunge debatter. Men samtidig virker det som om jeg er predisponert for å bli oppslukt av jønk. Skikkelig jønk.

Jeg kunne selvsagt latt som om jeg er en sånn kul ironisk en. Men jeg tror jeg må innse at det ikke er tilfelle. I de siste dagene har jeg bedrevet frenetisk Paradise Hotel titting. Selv om jeg ble kvalm bare ved å se klipp fra programmet da de startet opp for en evighet siden (det virker som om serien skal vare evig også – ingen avslutning i sikte). Jeg har blitt avhengig. Skammen burde være bunnløs.

Jeg har lest: The Year of Magical Thinking av Joan Didion

The Year of Magical Thinking ble stående i bokhylla mi lenge før jeg turte å lese den. Selv om jeg visste at den antageligvis var veldig bra – når intelligente mennesker som Fr.Martinsen anbefaler noe er det som oftest en grunn til det.

Årsaken til at den ble stående ulest var at jeg trodde den skulle være uutholdelig trist. Den handler om forfatterens liv det første året etter at hun mister mannen – John Gregory Dunne -hun hadde vært gift med i over førti år.

“Life changes fast. Life changes in the instant. You sit down to dinner and life as you know it ends. The question of self-pity.”

Som om ikke det var nok er datteren deres alvorlig syk og får ikke vite hva som har skjedd før hun bringes ut av koma flere måneder etter at han er borte. Datteren Quintana blir ikke frisk heller. Hun legges inn på sykehus flere ganger, og med alvorligere diagnoser for hver gang. Etter at Didion hadde skrevet ferdig boka døde Quintana også.

Didion beskriver hvordan sorgen distanserer henne fra virkeligheten. Hun klarer for eksempel ikke å gi bort skoene til ektemannen fordi alt i henne forteller henne at han trenger dem – når han kommer tilbake. Hun klarer heller ikke å fortelle noen om det som har skjedd på en måte som føles virkelig eller sammenhengende for henne og at hun vil snakke med John om det. Hun føler at hun har begravet ham i live, vil ikke donere hornhinnene hans fordi han trenger dem selv. Hun er sint fordi han har forlatt henne. Hun våkner om morgenen og lurer på hvor han er, har noen sekunder hver morgen hvor hun enda ikke “vet hva som har skjedd. Hvor sorgen er borte i noen øyeblikk.

“I needed to be alone so that he could come back. This was the beginning of my year of magical thinking.” (s.33)

Samtidig som hun stadig hjemsøkes av disse tankene forsøker hun å rasjonalisere det som har skjedd. Hun leser alt hun kommer over av beskrivelser av døden og sorgen som følger etter den. Hun leser dikt, en etikkettebok fra 20-tallet, biografiske fortellinger om å miste en man sto nær, medisinske fremstillinger og psykologi.

Selv opplever jeg at det er motsetningen mellom disse to som er bokas tema. På den ene siden det irrasjonelle i at noen man trenger bare blir borte, at livet ikke kan kontrolleres og at sorgen ikke har ord. På den andre siden det kliniske, vitenskapelige, rasjonelle, livet som bare fortsetter med krav om at man må forholde seg til virkeligheten.

Aller tydeligst blir kanskje denne motsetning når hun beskrives som “a pretty cool customer” (s.15) rett etter at legen har bekreftet at John er død eller når hun leser seg opp på “the sepsis market” (s.65) i forbindelse med en ny medisin legene har ordinert datteren. Samtidig som Didion beskriver hvordan hun hele tiden bærer rundt på et sterkt ønske om at fortellingen skal fortelles på nytt og slutten se helt anderledes ut befinner hun seg i verden hvor til og med sykdom og død har fått en varekarakter som skriver seg inn i en sykdoms- og dødskapitalisme.

Språket er rolig og balansert. Det finnes ingen store utgytelser av følelser. Tristessen pipler ut blant setningene med jevne mellomrom, men de er nedtonet. Igjennom formen klarer boka på alle mulige måter å fortelle noe sant om sorg, i langt større grad enn om forfatteren hadde prøvd å gi det språkløse ord. Som tekst kan den fungere som et stjerneeksempel for alle aspirerende skrivekunstnere på hvordan det man klarer å vise fungerer langt bedre enn det man bare forteller (og jeg gjør alt i min kraft for å ødelegge magien her ved å prøve og si noe fornuftig om den).

Det er ikke en trist bok i den forstand at den får deg til å gråte, men det er antageligvis en av de sanneste beskrivelsene av sorg som noen gang er utgitt:

“I know why we try to keep the dead alive; we try to keep them alive in order to keep them with us. I also know that if we are to live ourselves there comes a point at which we must relinquish the dead, let them go, keep them dead. Let them become the photograph on the table. Let them become the name on the trust accounts. Let go of them in the water.” (s.225-6).

Didion beskriver ikke hvordan sorgen blir mindre etter et år. Fordi den ikke blir det. Hun lærer seg bare å leve bedre med den. Hun forstår ikke mer av døden heller, men som sitatet over illustrerer oppnår hun i det minste en form for våpenhvile med den. Aksepterer at den finnes, aksepterer at den ikke kan forstås.

Hjelp Delara å unnslippe dødsstraff

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

  • Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
  • Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
  • Kopier teksten under, som kan
    - mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
    - fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

delara_darabi

Jeg oppfordrer alle bloggere til å følge opp denne aksjonen. Takk til Jarle Petterson for initativ og oppfordring.

eldre innlegg »