Jurytjeneste – ikke for de svake

For litt over en uke siden var jeg snill borger og stilte pliktskyldig opp som lagrettmedlem. Du aner ikke hva det skal handle om når du stiller opp første dagen, men småpraten blant de andre som satt inne på lagrettrommet avslørte raskt at det var snakk om en drapssak.

Jeg vet ikke om man kan snakke om enkle drapssaker, men den jeg skulle være med å dømme i var det i hvert fall ikke. En veldig ung mann hadde drept en annen ung mann. Tiltalte hadde gjort et ekstremt dårlig valg og endt opp med å plante en kniv rett i hjertet på kameraten sin etter et særdeles uklart hendelesesforløp som impliserte mye følelser og lite kontroll over situasjonen. (Noe lignende har visst hendt igjen. Av og til er verden bare trist.)

På tilhørebenken satt det pårørende til både avdøde og tiltalte. De gråt stort sett hele tiden – naturlig nok. Det er vanskelig å ikke berøres av den slags. Men som medlem av lagretten skal vi visstnok ikke det. Vi skal dømme med fornuften og ikke med følelsene.

Før disse dagene hadde jeg levd i den overbevisning om at en rettegang i en drapssak ville innebære en stor mengde bevisførsel og klare indisier. Det trenger det ikke å gjøre. Vi fikk høre ulike vitner som forklarte seg i alle retninger og stort sett ikke husket noe som helst av det som hadde skjedd. Andre personer som hadde befunnet seg i umiddelbar nærhet av hendelsen hadde ikke blitt innkalt, mens tre personer som hadde bivånet det hele fra en og samme balkong hundre meter unna hadde blitt stevnet. Jeg vet ikke om det gir meg mindre tiltro til rettsvesenet, men litt foruroligende syns jeg det er.

Dag tre var den verste. Da dukket rettsmedisneren opp. Med bilder av et ungt dødt menneske med et knivstikk. En av de pårørende kollapset og måtte bæres ut. Med untak av fagfolkene i salen begynte de fleste å gråte, inludert undertegnede. Det var rett og slett bare uutsigelig trist.

På toppen av det hele ble det innført et strengt sikkerhetsregime inne i salen. Fire bevæpnede politifolk med skuddsikker vest og metalldetektor ved inngangen. Uten at vi i juryen fikk noen som helst forklaring på sikkerhetsoppgraderingen.

Da jeg fikk se bilder av offeret og også fikk kniven i hånden (fremdeles med blod på seg) ble jeg kvalm og svimmel. Jeg har aldri sett noe slikt før. I likhet med alle de andre jurymedlemmene som satt rundt meg. Vi hadde ikke blitt forberedt på noen måte, annet enn at aktor i forkant sa i fra om det kunne bli litt sterkt.

Så fulgte prosedyrer og rettsbelæring før vi ble stengt inne på lagretterommet for å ta en avgjørelse. Etter halvannen times diskusjon var flertallet enig om å svare nei på spørsmålet om tiltalte var skydlig i forsettlig drap. Noe fagdommerne aksepterte.

Dagen etter skulle vi ta stilling til et nytt spørsmål. Et spørsmål det var vanskelig å forstå og som strengt tatt inneholdt litt for mange juridiske spissfindigheter til at jeg følte meg på helt trygg grunn. Rettsbelæringen som dommeren gir skal jo egentlig gi en klarhet omkring det vi skal ta stilling til, men hvor mye man får ut av den vil alltid avhenge av dommerens pedagogiske egenskaper. Jeg tror egentlig vi misforsto litt. Men vi frikjente den unge mannen nok en gang. Noe som medførte hoderysting og himling med øynene fra fagfolkenene som var til stede.

Fagdommer godtok ikke kjennelsen vår og saken skal opp på nytt. Ti mennesker tilbragte altså fire svært slitsomme dager i rettssalene helt uten nytte. Fire dager som fikk oss som var tilstede som legfolk til å stille spørsmål ved hvor mye en egentlig kan utsette folk fra gata for. Ikke var det noen form for debrifing eller forbredelse i forhold til den rettsmedisinske rapporten, ikke fikk vi noen forklaring på sikkerhetsregimet, ikke finnes det noen rutine slik at jurymedlemmer slipper å bruke samme vei inn og ut av lokalet som tilhørerne.

Dessuten opplevde vi altså det som har blitt et av de store argumentene mot at mennesker i dette landet skal dømmes av sine likemenn. Fordi fagdommerne for ofte overstyrer det lekmennene mener er den riktige avgjørelsen. Denne saken gjorde meg faktisk overbevist om at vi bør beholde juryordningen. Mest fordi jeg blir skremt av tanken på forutinntatte dommere som vet hva som er rett og feil uansett i slike saker, og som godtar svært sprikende og usikker bevisførsel. Skal bare fagfolk dømme kan vi lett havne i en situasjon hvor absolutt ingen kan bevitne hvor lite ressurser politiet tilsynelatende har til å drive etterforskning og hvor lite en aktor egentlig trenger å forberede seg. Selv når et ungt menneske har mistet livet og et annet står i fare for å gjøre det samme.

Rette ræva som feis

I dag priset jeg våren ved å sykle til jobb for første gang på noen måneder. Å sykle er strengt tatt en dyd av nødvendighet siden jeg jobber i hutti-heita, og litt lår- og rumpeinnsats halverer reisetiden. Som syklist i Oslo er du det nærmeste pariakaste du antageligvis har mulighet til å komme. Du hates generelt av alle. Selv om du strengt tatt ikke gjør en flue fortred og stort sett bare setter ditt eget liv på spill ved å forflytte deg på mest mulig miljøvennlige og sunne vis.

Så da blir det kjeft å få.

Som jeg fikk i dag. På en mandag hvor jeg var ufattelig sliten. Jeg prøver å krysse en gate ved å følge etter en fotgjenger som en taxi hadde stoppet for å slippe over. Idet fotgjengeren nesten var over, med meg nesten hakk i hæl, trykker taxisjåføren inn gasspedalen. For så å bråstoppe midt i fotgjengerfeltet, rulle ned vinduet og spørre meg om jeg kjører eller går. Siden jeg altså syklet i fotgjengerfeltet, noe som selvsagt ikke er lov, men som faktisk sparer tiden bilen må vente. Han sto der en stund. For å fortelle meg hvilken dust jeg tilsynelatende er.

Å få kjeft for å bryte en trafikkregel fra en taxisjåfør føles omtrent som å få prevansjonsopplæring av paven. Men jeg liker ikke å få kjeft. Jeg liker det faktisk så utrolig dårlig at jeg nesten begynte å grine etterpå (noe som nok også hadde en sammneheng med tidligere nevnte mangel på overskuddsenergi). Derfor ble jeg stum i stedet for å spørre ham om han var veldig stolt over å ha bestått trafikalt grunnkurs og kjentmannsprøven.

Feministsvin? Hm…mon det.

Det er ikke så ofte det utgis oversatte feministbøker her til lands, men nå er Ariel Levys Female Chauvenist Pigs utgitt av Cappelen Damm i norsk språkdrakt. Noe som selvsagt er en bra ting fordi det er en lesverdig og tankevekkende bok – selv om jeg ikke er helt enig i teoriene til Levy.

Men jeg fikk intet mindre enn hakeslepp da jeg så den norske tittelen: Feministsvinkvinner i en pornofisert kultur. Enten har ikke oversetteren lest og forstått boka han har oversatt eller så har forlaget prøvd å finne en kreativ måte å selge denne boka på (i en tid hvor mektige feminister har skylda for både muslimske kvinners undertrykkelse og at menn ikke klarer å finne seg selv og kvinnen i sitt liv).

Man presterer altså å presentere en feministisk utgivelse som en bok hvor feministene er “the bad guys” – og jeg tviler på at Levy selv har kjennskap til dette.

Nå sier riktig nok Levy at det også finnes feminister som lider av en form for stockholmssyndrom i forhold til det hun ser på som en pornofisert kultur. Men boka er først og fremst et angrep på denne kulturen og det faktum at kvinner flest (og de er som kjent veldig “for likestilling” uten å kalle seg feminister av den grunn) omfavner den.

At kvinner velger å iføre seg bunnykostymer, gå på poledancing-kurs eller vise frem puppene sine mot en t-skjorte på “Girls Gone Wild”  er i Levys bok noe som handler mer om feministiske tilbakeslag. Det er mangel på feministisk refleksjon omkring den kommersielle fremstillingen av den menneskelige seksualiteten som er Levys skyteskive og hun fråder ved det faktum at kvinnefrigjøringen blir brukt til å rettferdiggjøre kvinners rett til velge å manifistere seg selv som seksuelle vesener på et det mest sterotype og pornofiserte vis.

Hvor feministsvinene kommer inn i dette bildet er meg en utrolig stor gåte.

Typisk eksemple på livmorsfeministsvin

Typisk eksempel på livmorsfeministsvin

Hvordan få større penis – nok en gang

Altså: Jeg hadde en gang en livlig diskuksjon omkring penisforstørrelse ved hjelp av strekking på et nettforum en gang. Da hevdet jeg at det med hundre prosent sikkerhet kunne fastslås at dette var humbug av det bestselgende slaget.

Forskning har nå vist at jeg tok feil og tydeligvis er litt større av en besserwisser enn jeg burde være.

Inntil det altså viser seg at du må gå med det berømmelige strekkapparatet opptil fem timer om dagen (trykker du på lenken ser du at dette neppe kan være særlig hendig eller behagelig) i et halvt år. Den “store suksessen” utgjør i rene tall 1-2 cm større lem. Men disse forsvinner visstnok når befruktningsapparaturen er klar til bruk – altså på det eneste tidspunktet størrelsen burde ha noe å si.

Så jeg tror kanskje ikke jeg går tilbake på påstanden min om at dette ikke virker likevel. Ah – det er deilig å ha rett.

En bedriten taxisjåfør

Du finner taxisjåfører av alle typer. De fleste er hyggelige og/eller helt nøytrale. De kan finne på å fortelle deg om alt som er galt i verden og da spesielt med innvandring og islam (det er ikke få ganger jeg har vurdert å nekte og betale for å høre på rasistpraten deres, men jeg har ikke baller nok).

Jeg har også vært borti en med et alvorlig agresjonsproblem og som skjelte ut en gammel dame med stokk etter at han nettopp hadde holdt på å kjøre henne ned fordi hun var frekk nok til å krysse gata (og det var andre gangen i løpet av turen han stoppet bilen, åpnet døren og kjeftet).

Jeg har fått mattips, reisetips og opplevd at en taxisjåfør mente han kunne gi kjekke menn mobilnummeret mitt (som han hadde fordi jeg hadde foretatt en sånn der genial “ring til nærmeste ledige taxi”- bestilling) og som faktisk ringte meg opp mot slutten av natten (hvorvidt han hadde funnet en kar til meg eller selv ville følge opp anes ikke da jeg ikke har for vane å etablere personlig kontakt med taxisjåfører – jeg er en snobb).

Du har de som kjører omveier, de som kjører for fort, de som gir deg komplimenter når du har pyntet deg for en stor aften ute i verden. 8. mars kjørte jeg med en som kunne fortelle at han ikke hadde gått på skole fordi han var født på en søndag, som om det var noe alle burde vite.

Da jeg forleden som vanlig var for sent ute til å rekke noe mer en middels viktig kjørte jeg taxi med en kar som tydeligvis hadde tarmgassproblemer. Han slapp en hysterisk illeluktende promp halvveis ut i turen. Jeg misliker sterkt å sitte innelukket i en trang metallboks jeg ikke kan slippe ut av og være nødt til å puste inn fis. Faktisk ble jeg seriøst kvalm (vi snakker om en fis av verst tenkelige “råttent-egg-innsauset i sur melk og bæsj”-kaliber her) og klarte ikke å la være å irritere meg over at jeg måtte betale 160 kroner for gleden.

Som om det er så vanskelig å knipe igjen i fem minutter. Ingen av oss åpnet vinduet heller. Han for ikke å avsløre at han faktisk var synderen, jeg fordi jeg ikke ville gjøre ham forlegen (nok et eksempel på at for stor sensitivitet i forhold til andre menneskers følelser ikke gjør noe godt for deg). Jeg syns taxisjåfører skal bestrebe seg på prompfrie turer. Faktisk tror jeg det kunne vært et markedsføringstriks. Selv ville jeg ikke tvilt omkring valget hvis en av bilene på holdeplasse hadde et klistremerke som fortalte meg at den bilen var rasisme- og prompefri sone.

eldre innlegg »