For noen år siden så jeg en dokumentar om Snåsamannen på tv og ble veldig fristet til å trosse all min sedvanlige skepsis til den slags. Jeg vurderte sterkt å skrive brev til ham. Som de fleste som leser her inne vet har jeg migrene. En sykdom jeg har hatt i 26 år og som skolemedisinen ikke har noen kur for. I perioder har jeg over 20 anfall i måneden og hamringen og dunkingen i hodet truer med å gjøre meg mer eller mindre ufør.

Jeg har hatt noen runder med alternative behandlinger for det og jeg kan heller ikke med sikkerhet si at jeg har hatt mine siste. Felles for disse rundene har vært at jeg har betalt til dels veldig mye penger for det og at det ikke har hatt noen varig virkning.

Det første jeg prøvde var kiropraktikk (som jeg vet enkelte av dere vil mene ikke er en alternativ behandlingsform, men som i forhold til migrene alltid vil være det). Det kostet meg 15 000 kroner i løpet av et par måneder og jeg har aldri vært så dårlig noen sinne. Noe “behandleren” min selvsagt hadde svar på: “Du har vært syk så lenge at du bare må regne med at det blir mye, mye verre før du blir bra.” Han lovte meg at han skulle kurere meg. Noe han selvsagt ikke gjorde.

Jeg har prøvd akkupunktur i to runder. Noe som tilsynelatende hjalp, men jeg har verken tid eller økonomi (det vil koste meg rundt 40 000 i året) til å gå og få nåler to ganger i uken resten av livet. Når jeg har avsluttet behandlingsrundene har jeg vært tilbake der jeg startet. Altså ikke noe særlig anderledes enn å ta medisinene jeg får gratis fra det offentlige helsevesen.

Når folk hører om migrenen min er det alltid noen som har hørt om noen som har blitt kurert. Av akkupunktur, homopati, osteopati, laserbehandlinger, kinesiologi, varme hender, reiki, rosenmetoden, krystaller, meditasjon, blomstermedisin eller kranioterapi (føl deg fri til å fylle inn “behandlingsformer” jeg har glemt). Hadde jeg oppsøkt noen av disse behandlerne vet jeg at de hadde fortalt meg at akkurat deres behandlingsform fungerer veldig godt på migrenepasienter. Alle alternative behandlinger gjør det. Vi er en pasientgruppe som er særdeles takknemlige for all verdens kvakksalvere. Fordi det ikke finnes skolemedisinsk helbredelse og fordi vi har en tendens til å kunne bli veldig desperate.

Vi er en gruppe det er veldig lett å lure. Hvis det ikke virker kan det alltids være vår egen feil – kanskje at vi ikke har vært flinke nok til å motarbeide vår kvinnelige varme ved ikke å spise røde ting eller fordi økonomien vår ikke tillot videre behandling. Mennesker med kroniske sykdommer er ekstremt lette ofre for disse alternativistene.

Noe som gir god grunn til å forarges når all verdens mennesker plutselig stiller som sannhetsvitner for sjamaner, sjelereisere og helbredere. Mennesker som mener det bare handler om manglende kulturforståelse når “søringer” stiller spørsmålstegn ved den vitenskapelige gehalten i det hele. Fordi disse menneskene i disse dager gjør det så altfor lett å svindle svært syke mennesker. Helseministerens velsignelse er intet mindre enn et fripass for all verdens humbugmakere og lurendreier til å lure penger ut av folk.

Edit: Noen har tenkt i de samme baner som meg.

Mihoe, klokka13:58 / kategorier : Rett og slett forferdelig
19 stykker har ment noe

Gerry McGovern er webguru og lærer folk å vinne på nett. Boka Killer Web Content inneholder en særdeles praktisk tilnærming til nettpublisering og kan selvfølgelig også lære bloggere noe. Forfatteren mener bloggere vil tjene på å lese boka hans: Fordi metodene hans vil øke antallet lesere vi får.

Bokas første del tar for seg det teoretiske bakteppet og det er det jeg skal snakke om her.

Hovedpremisset bak teoriene hans er “if you’re not read, you’re dead” og han lover deg intet mindre enn at han kan lære deg hvordan du skal unngå nettdød. I vebbens barndom var det teknikken som sto i sentrum, deretter fulgte en periode hvor det generelt var mest interesse for det visuelle uttrykket. Nå er det innholdet som har blitt det viktigste. Med McGoverns egne ord er det “killer content” som skiller klinten fra hveten. Ingenting kan redde nettsidene dine hvis du ikke har et godt innhold på dem.

Som bloggere er kanskje dette mer innlysende enn det ofte er for kommersielle aktører. Når McGovern påpeker at kommunikasjonsakten kommer til å få en stadig mer sentral plass på nettet blir vi fortalt noe vi forhåpentligvis visste fra før. Det er jo innhold som er hele budskapet vårt – vi skal vanligvis ikke selge noe (og skal vi det kan likevel ikke det være det som er den eneste drivkraften bak bloggen).

Det vi kanskje ikke alltid er like bevisste er hva denne kommunikasjonen består i og hvordan vi kan gjøre den bedre. En nøkkel til dette ligger i å sortere innhold under overskriftene “killer” og “filler”. Poenget er selvsagt å fylle bloggen med minimalt fyllstoff og å produsere så mye “killerblogging” som overhode mulig. Slik blogging består av tekster som skiller seg ut fra mengden. Noe som selvsagt er vanskelig, men som McGovern mener han har oppskriften på.

Godt blogginnhold avhenger av god tenking som formuleres på en god måte. McGovern gir oss følgende oppskrift på god tenking:

1. Hva er oppgaven (emnet)?
2. Hvem skriver jeg for?
3. Bryr disse seg?
4. Hvordan kan jeg best skrive om det?
5. Hva kan jeg lære fra sist jeg skrev noe lignende?

Fordi godt innhold fostres av god tenking er det lurt å bli flink til å ta vare på gode ideer. Noe du gjør ved å alltid gå rundt med notatblokk og penn. Selvfølgelig, men likevel et godt råd.

Et annet hovedpoeng guruen vil banke inn i hodet på oss er “Less is More”. Han har en morsom teori om at de fleste som produserer ting på nettet ikke har klart å frigjøre seg fra steinalderens “samlergen”. De fleste bare lesser på og lesser på – uten tanke på om det gjør nettsidene deres bedre eller ikke (sånn siden det nå engang er slik at størrelse har absolutt ingen betydning på nettet).

Som blogger vet jeg ikke helt hvilken relevans det har. Jeg tror de aller færreste av oss har noen som helst planer om å slette i arkivene. Men flere av oss kan sikkert være flinkere til å bruke det beste vi har i arkivene våre for å selge inn bloggen til førstegangsbesøkende.

En annen viktig lekse er selvsagt å kutte i tekst. Selv har jeg en langt lerret å bleke på den fronten. Bloggen min lider under for lange tekster. Selv om jeg utmerket godt vet at det som skiller gode og dårlige tekster ofte er redigering. Mitt fremste bloggeforsett fremover er altså å skrive kortere. (Noe jeg allerede prøver å gjennomføre og derfor blogger om dette emnet i flere deler). Informasjonsøkonomisk er det viktig å lære seg å formidle så mye som mulig med færrest mulig ord. En vanskelig kunst, men defintivt noe som gjør en blogg bedre.

I McGoverns verden er en blogg et enmannsforetak som har følgende budskap: “Vær så snill og les meg – jeg har noe å si!”. Et budskap han mener kan oversettes til: “I’m very smart. Give me a job.” Jeg vet ikke helt hvor enig jeg er i denne oversettelsen hans, men jeg er spent på hva han har å komme med i bokas andre del. Denne er praktisk innrettet og har til og med et eget kapittel om blogging. Jeg skal blogge om denne delen også. Så det er bare å følge med.

Mihoe, klokka16:31 / kategorier : Blogging
5 stykker har ment noe

De fleste av oss som har blogget siden bloggsteinalderen en gang har god grunn til å rystes over det som har skjedd med den norske bloggosfæren i løpet av det siste året eller så. Idealistiske, politisk korrekte og engasjerte bloggere med tro på den gode teksten har blitt satt helt på sidelinja. Av moteblondiner, storbrystede glamourmodeller og pengetørste mannebloggere som vil gjøre alt for å få noen til å trykke på de stygge reklamelinkene sine.

Bokhyller, ordforråd, kulturell og intellektuell kapital har blitt fullstendig utkonkurrert av konkurranser hvor du kan vinne løshår og selvbruningskrem, overdreven bruk av smilefjes, manglende rettskriving og normal tegnsetting og blogging om lite annet enn dagens antrekk, hvordan du oppnår den helt riktige oransjeteinten, frisyrer som minner mest om den der skapningen Donald Trump har på toppen av hodet og hjelpeløse utredninger om hvor kjedelig det er med mattelekser.

Men jeg skal ikke være en sånn gammelmodig en som sier at alt var så meget bedre før. Men jeg må si at ting har blitt anderledes. Anderledes enn jeg tror noen av oss som har blogget en stund trodde det skulle bli.

Da jeg startet bloggen min for tre og et halvt år siden var det politisk blogging som var oppskriften på høye lesertall (i en verden hvor rundt tusen lesere om dagen var himmelhøyt). Det var en farlig sjanger å begi seg ut på hvis du ikke hadde grundige kunnskaper om det du skrev om. Fordi det fantes kommentatorhaier som kunne sparke deg grundig bak med statistikk, fakta eller juss hvis du dristet deg til å mene noe om noe.

Det fantes også folk som klaget over at bloggerne ikke hadde slagkraft nok til å velte så mye som en vakkelvoren samarbeidsregjering og var altfor opptatt av kattene og de kjedelige livene sine. Hva disse ambisiøse folka tenker i dag vet jeg ikke. Men det aner meg at de har gitt opp fullstendig.

Når en besøker Blogg.no, som hoster blogger med lesertall vi gammelbloggerne ikke en gang kan drømme om, ser en at blondinene ruler. Blondiner som villig legger ut bilder av seg selv, skriver om kafebesøk og kjærestene sine, og snakker om ting de har kjøpt (eller har lyst til å kjøpe). Her er det virkelig ikke det minste snev av politisk engasjement, gode tekster eller spissfindige observasjoner. Det er mote, utseende og relativt mye kjedelig levd liv. Men det “selger” som hakka møkk.

Reality Challenged ble forleden omtalt som en jenteblogg. Og jeg fikk i samme blogginnlegg forklart hvorfor jeg ikke “selger” like bra som Ida Wulff. Jeg har ikke skjønt noe som helst av konseptet markedsføring og det å selge meg selv, og jeg er ikke blond. Nå tror jeg kanskje det har en viss sammenheng med at jeg har andre ambisjoner enn å skrive om hvilke strømpebukser jeg foretrekker, hvilke røverkjøp jeg har gjort på Gina Tricot og legge ut bilder av feministjuntaen på kafe. Dessuten er jeg jo verken 16 lenger eller lever et liv det er spesielt interessant å lese om.

Men blond kan jeg jo alltids bli. Så det kommer jeg til å prøve meg på – så snart jeg er kvitt den helvetes influensaen som for tiden okkuperer kroppen min. Hva det innebærer kan dere jo bare gjette på, men noen lumske planer har jeg.

Mihoe, klokka22:15 / kategorier : Blogging
33 stykker har ment noe

Jeg mistenker at Ari Behn har vært forstoppet en stund. Etter en real omgang med prinsessegemalklyster (i form av at mannen har “reflektert” og undret seg over rollen sin og hvilke muligheter den gir) har det sprutet i alle retninger. Og som det pleier å være når vi snakker om forstoppelse kommer det bare dritt ut.

Nå raljerer han over Erlend Loe. At han syns Loe skriver dårlige bøker har han selvsagt all rett til å mene. Men når en leser det offentlige angrepet på den sindige trønderen virker det som om det ikke egentlig er litteratur dette handler om. Behns siste personlige vendetta synes å handle om klassetilhørlighet:

“den trauste middelklasse-konformiteten han later til å være forgapt i. Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt av sine velmenende akademikerforeldre.” I Behns lesning skriver Loe for hvermannsen. Det er konformt og ufarlig. I tredjepersonsform beskriver så Märthamannen hvordan han selv er helt anderledes: Han har nemlig reist til Las Vegas sammen med Vergil – Ari har baller til å foreta en spasertur gjennom helvete og skjærsild i Dantes ånd.

Han er ikke snau denne karen.

I det holdmannen omtaler som en “mainstreamblogg” har Loe vært frekk nok til å si at Behn bablet kaudervelsk hos Skavlan noe som selvsagt ikke kan forstås på annet vis enn at: “Bryter du mot normen og bruker ord og vendinger som hvermannsen ikke gjenkjenner, skal du jaggu tjores fast i gapestokken og hånes herfra til evigheten.”

Selvinnsikt står ikke høyt i kurs her i gården. Erlend Loes ordforråd er det ingenting å utsette på. Så det har nok mer med formuleringsevnen til mannen med de stemte s’ene enn evnen til å forstå hos tilhører.

Når litteraturhøkern Behn snakker om det midlere, hvermannsen, gjengsementalitet, det provinsielle og sammenligner Loe med et furubord fra Ikea spyr han selvsagt gallen sin over nordmenn flest også. Den norske leser står for hugg fordi vi i Behns verdenssyn må være like enkle som Loe selv siden vi nå engang foretrekker Loes bøker fremfor Behns og fremdeles fniser i skjegget av pilgrimsferder, lysfontener og engleskoler.

Jeg må nevne selvinnsikt en gang til. Er det flere enn meg som syns det vitner om en smule mangel på ydmykhet i forhold til å leve et liv som faktisk ikke vil vært mulig uten den middelmådige hvermannens skattepenger? Hadde ikke Ari blitt godt gift hadde han neppe kunne bodd på beste Manhatten i en lengre periode, ei heller kjøpt et staselig hus i Lommedalen og måtte antageligvis hatt deltidsjobb på en eller annen pub i Moss for å finansierer forfatterlivet sitt (spesielt med tre barn å forsørge).

Antageligvis gråter den godeste Ari seg i søvn med jevne mellomrom fordi Norge i sin bondske plumphet ikke har noen adel. Jeg tror det hadde passet ham utmerket å vandret rundt som smågreve oppe i Lommedalen iført fløyelsnikkers og silkebluse med rysjer. Uinntagelig og hevet over enhver kritikk.

Mihoe, klokka10:12 / kategorier : Litteratur, Rett og slett forferdelig
38 stykker har ment noe

Inntil ganske nylig ble saker hvor menn dreper kona/samboeren/kjæresten eller en eks omtalt som familietragedier i pressen. Som om man omtalte noe som hele familien eller begge parter i et forhold var ansvarlige for (enkelte instanser man kunne trodd bedre om bruker imidlertid fremdeles betegnelsen.)

Men det finnes selvsagt bare en drapsmann i disse sakene. En eneste drapsmann som må holdes fullstendig ansvarlig for det han har gjort, enten han tar livet av seg selv eller ikke.

Selv om pressen ikke lenger omtaler slike saker på denne tåkeleggende måten virker det fremdeles som om de gjerne plasserer sympati hos drapsmannen. VG valgte overskriften “Drepte i dyp kjærlighetssorg” da de skrev om drapet i Tromsø sist lørdag. Dagbladet har en egen artikkel om hvilken grei kar Rolv-Are Pettersen var og hvor uforståelig det er at denne mannen har drept eks-samboeren sin. I Aftenposten uttaler politimester Truls Fyhn at det “desverre kan bikke over for alle” og at politikollegaene til drapsmannen ikke klarer å finne noen fornuft i det som har skjedd. (Noen flere enn meg som reagerer på omtalen av dette som å “bikke over” her? Det er en mer adekvat reaksjon hvis avkommet ligger og hyler på gulvet i en full dagligvarebutikk enn hvis du plasserer tre velrettede skudd i en annens kropp).

Ergo: Alle som uttaler seg peker i retning av at dette er et drap begått i affekt.

Noe som selvsagt bygger opp under en forestilling av dette drapet som “a crime of passion”. En handling som sees mildere på enn mord som er grundig og rasjonelt planlagt. Det vil si så lenge det er en hvit, middelklasses mann med samme kulturelle bakgrunn som oss andre som dreper og ikke en eller annen svartmusset muslim.

Drap begått i affekt blir vanligvis domsbehandlet som forsettlige drap. Disse har en lavere strafferamme enn overlagte drap og en person som har begått et slikt kan slippe unna med 6 års fengsel. Men noen av Norges fremste autoriteter på menns vold mot kvinner forteller om en motsatt virkelighet:

“Volden er for de fleste menn en styrt handling med retning og intensjon. Med retning menes at volden ikke rammer tilfeldig i en tilfeldig situasjon. Den er en aktivt valgt handling som rettes mot en bestemt person i en bestemt situasjon. For de fleste er voldens intensjon å kunne kontrollere kvinnen.” (Menns vold mot kvinner, s.105, Marius Råkil (red.), 2002). Lederne for “Alternativ til vold”, Per Isdal og Marius Råkil forstår menns vold mot kvinner som aktive mestringsforsøk, hvor de forsøker å håndtere makt og avmakt.

Med dette som bakteppe, og hvis vi forholder oss til beskrivelsene av hvordan Rolv-Are Pettersen først stjal et tjenestevåpen, ventet på offeret sitt i en halvtime og også snakket med henne før han drepte, er det direkte kvalmende når drapet fremstilles som en handling han ikke kan stilles direkte til ansvar for. Det er en hån mot offeret og ikke minst mot datteren hennes som må vokse opp uten en mor på grunn av en mann som ikke har det nødvendige emsjonelle register som trengs for å håndtere de slag livet gir.

Siden 2000 har 80 kvinner blitt drept av (eks-) menn. Så det norske språk har blitt tilført begrepet “kvinnedrap”. I den samme perioden har det gjennomsnittlig blitt utført i underkant av 40 drap per år. Noe som altså forteller oss at rundt 25% av alle drap som begås i Norge er av denne typen. Med begrepet har vi, med Kvinnekonges ord, fått en betegnelse som “stadfester at drap på kvinner av menn er et artikulert problem. Et problem som er såpass alvorlig at det trer frem i fortellingene om vårt samfunn og sosiale virkelighet.”

Nå skal disse kvinnedrapene underlegges kartlegging og forskning. Noe som sikkert er vel og bra. Likevel forundres jeg over at det er dette man skal bruke penger på så lenge både krisesentrene og tiltak som Alternativ til vold stadig må drive budsjettkamp for å ha nok penger til å opprettholde tilbudene sine. Siden det aldri kommer til å svømme over av penger på dette området hadde det vært langt å foretrekke om de midlene som finnes ble brukt i forebyggende arbeid fremfor tilbakeskuende forskning.

Mihoe, klokka16:50 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Rett og slett forferdelig, Seriøst
44 stykker har ment noe