Jeg har sagt det før: Hva skal menn med fiender når de har noen av de vennene de har. Det er på sin plass med en innrømmelse før jeg setter igang med det jeg har å si her: Jeg makter verken å lese Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen (mislykka filmregisør) eller Mads Larsen (mislykka forfatter) i sin helhet. De er begge varme tilhengere av at det skal være en menneskerett å ha sex med andre enn seg selv og de argumenterer så inni granskauen stupid for det at det rett og slett blir for mye for blodtrykket mitt.

Hvorvidt det er riktig å forby sexkjøp er jeg faktisk ikke sikker på. Men det er heller ikke det jeg skal skrive om her.

Det som interesserer meg er det bildet Jacobsen og Larsen gir av den mannlige seksualiteten og som jeg undrer meg over at ikke folk (les: Menn) reagerer mer på. I deres fremstilling av mannen finner vi nemlig et menneske som alltid er ustyrlig kåt og alltid vil få utløp for dette ved første (og ikke nødvendigvis beste) anledning. De beskriver et menneske som ikke er i stand til  å se at den thailandske jenta ikke selger kroppen sin fordi hun syns det er en fortreffelig måte å få sex på, at heroinisten på hjørnet antageligvis ikke syns hun har et fullverdig liv fullt av muligheter eller at den lykkelige innemarkedskvinnen kan bære med seg usynlige sår av seksuelt misbruk og selvhat. 

Mads Larsen har lenge vært en sverddrager på vegne av bildet av mannen som en grabukk som vandrer hvileløst rundt for å få kjøtt på kølla. Men han er ikke den eneste som gjør seg skyld i dette. Det er faktisk overraskende hvor mange menn som mener at deres seksualitet er av den enkleste sorten, og ikke styrt av annet enn dyrisk begjær. Menn spøker med det og menn snakker i fullt alvor om det. At de vil gjøre mye for et ligg, også gå langt utover det de selv anser som normal atferd eller å nedverige seg selv - bare de er kåte nok.

Professor i sosiologi, Willy Pedersen, evner å skrive langt mer interessant og logisk koherent om emnet mannlig seksualitet enn det både Jacosen og Larsen klarer. I essayet “Kvinnens lyst, mannens skam” (Morgenbladet 7.november) setter han Lars Ramslies “Fatso” inn i en seksualhistorisk kontekst. Han tar for seg hvordan onani har blitt betraktet i løpet av de siste hundre årene og spesielt hvordan denne aktiviteten i de siste tiårene har blitt betraktet anderledes når det er kvinner som utøver den enn når det er menn som gjør det. Mannens onani er “fortellingen om det mannlige begjær, når det stilles i ensomhet, mettet av savn og mangler”. Den kvinnelige onanien har derimot i de siste tredve årene blitt opphøyd som en nøkkel til et sunt forhold til egen kropp og seksualitet.

“Alt var beregnet på å gi kvinnen hennes vel fortjente gleder. Det underliggende budskap har vært: Den kvinnelige seksualitet er kompleks og dyp. Omsorg, tid og kyndighet er nødvendig for å lokke den frem.
Mannens seksualitet er derimot blitt sosialt konstruert som enkel, instrumentell, ofte frakobklet både kjærlighet og relasjoner i denne perioden. Det er disse bildene av en nesten autistisk mannlig seksualitet Fatso spiller på.”

Det hadde vært interessant å høre hvordan Pedersen mener disse sosiale konstruksjonene av seksualiteten kunne endres. Jeg er enig i det bildet han beskriver av en form for opphøydhet av kvinnelig lyst og en samtidig degradering av den mannlige. Menn som ser porno, ikke får seg noe, går til innkjøp av seksuelle hjelpemidler blir alltid fremstilt som stakkarslige og latterlige. Fordi menn er grabukker styrt av det de har mellom bena kan de ikke tas på alvor eller anses som rasjonelle vesener.

For meg er det interessant å reflektere over hvorfor mannlig seksualitet degraderes i forhold til den kvinnelige. Hvem er det som skaper dette bildet av det maskuline menneskedyret som styres av det lille hodet?

Mads Larsen, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, til en viss grad også Willy Pedersen, samt en haug med uidentifiserte menn jeg har kjenner eller har møtt i mitt liv, bidrar alle til denne forestillingen om den billige, enkle og kåte mannen.

Menn trenger andre stemmer for å nå den seksuelle likestillingen som etterspørres. Fordi det ikke er tvil om at menn er mer komplekse, sammensatte og ikke minst intelligente enn som så. Menn trenger en mannlig utgave av Betty Dodson, menn som tør å si at de ikke har noe ønske om å ligge med alt som har puls, menn som kan fortelle verden at menn er bedre enn den karikaturen av arten Mads Larsen representerer. Det er ikke forbud mot sexkjøp som er det store angrepet på mannens kåtskap, det er mangelen av menn som tør si at kjøp av prostituerte ikke har noe med deres seksualitet å gjøre.

Mihoe, klokka1:54 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Rett og slett forferdelig, Seriøst
34 stykker har ment noe

På tide å innkalle til bloggmøte for å informere om ditt og datt.

1) Jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker å svare på kommentarer. Så jeg må i hvert fall få si: Jeg leser dem alle sammen og setter umåtelig pris på dem. Men så rekker jeg ikke alltid å svare – i hvert fall ikke innen rimelig tid. Det er ikke annet enn skammelig. Jeg har vel kommet frem til at det er bedre med en blogg med åpent kommentarfelt enn uten, så da får det bare bli som det blir når jeg ikke evner å følge opp.

2) Bloggen opplever noen helt sinnsyke spamangrep. Tidligere var det ikke mer enn at jeg kunne gå igjennom alt for å sjekke at ikke noen ordentlige kommentarer havnet der, men når det ofte ligger omtrent 300 spampostinger i boksen blir det ikke overkommelig. Jeg makter rett og slett ikke å bevitne hvor sinnsykt mange eskortetjenester det finnes i verden (det er helt sinnsykt – og de dekker visst alle ulike preferanser også). Så hvis du poster kommentarere med linker (og av og til uten linker også) er det en fare for at kommentaren din forsvinner.

3) Julekalender??? Her trengs det en poll. I fjor hadde jeg datehælvetekalender, i år har jeg lurt på å ha en dateskolekalender (siden jeg nå tilsynelatende har knekt koden – muuuhhhaaaha – vi snakker vel snarere om et tilfelle av at selv blind høne kan finne korn her). Er det noe folket kunne tenke seg?

Mihoe, klokka21:58 / kategorier : Blogging
7 stykker har ment noe

Det er alltid moro å være vitne til hvordan saker på nettet antar “hviskelek-karakter”. Noen skriver om noe som noen andre skriver om og hovedpoenget utvannes og blir borte.

Salon er sikkert et av verdens beste nettmagasiner. De skriver om bra saker, har en utmerket “feministdel” og er gjennomført en god kilde til informasjon både i form og innhold. I det siste har de begått en kåring av verdens mest sexy mann. I løpet av november har de skrevet om hele 17 forskjellige menn som “makes us giddy for all the right reasons”. 

Lista deres inneholder defintivt en del overraskelser innenfor sjangeren. Du finner superkokk Tom Colicchio, rapper/produsent/alt-mulig Jay Z, aktivisten Van Jones som både jobber for miljøet og menneskerettigheter og selvsagt Barack Obama. Vinneren ble Robert Downey Jr som fikk utmerkelsen både for sitt store skuespillertalent og for sin evne til å reise seg gang på gang: “This year’s Sexiest Man Living goes to Downey because he breaks our heart, onscreen and off. He wears his age and experience like a badge of honor and looks comfortable in his own gorgeous skin.”.

Nå er det selvsagt ganske kontroversielt at relativt seriøse Salon bruker tid og plass til en slik kåring, men det er selvsagt ikke uten en baktanke. De har foretatt denne kåringen tre år på rad som et motstykke til People Magazine’s “Bible of Sexy“. Der selveste sexybibelen tilsynelatende bare fokuserer på menns utseende og kropp ønsker Salon å fremheve menn som både har hjerne, talent, baller samtidig som de ser bra ut – om enn på måter som kanskje ikke vil klassifiseres som klassisk “hunkism”. Sexy er noe mer enn vaskebrett, brede skuldre, dådyrøyne og kraftige kjever, sexy er menn som kan ting, er selvsikre og utmerker seg på ulike områder.  

For to dager siden skriver så Feministing om denne kåringen – under tittelen “Sexy is as sexy does” og de har tydeligvis mistet noe av poenget. De påpeker helt riktig at lignende kåringer av verdens mest sexy kvinne utelukkende handler om skjønnhet og at Salons liste har fokus på hva disse mennene gjør. Feministing har altså ikke fått med seg at listen er et svar på Peoples Magazine’s kåring som objektiviserer mannen på samme vis som kvinner alltid blir det (hvorvidt dette egentlig skjer er det visst grunn til å reflektere over). Hadde Salon gjort seg skyldig i en kåring av verdens mest sexy kvinne som utelukkende fokuserte på severdighet hadde jeg skjønt kritikken, men siden de nå ikke gjør dette blir det litt å rette baker for smed.

(At det hadde vært veldig hyggelig om Salon hadde vist smarte, flinke, utmerkede og sexy damer den samme ære er en annen sak – det burde de defintivt gjort. Verden trenger å gjøres oppmerksom på at kvinner kan være sexy på langt flere måter enn å se bra ut i bikini).

Så viser det seg at Dagbladet også har omtalt denne kåringen. Uten noe som helst poeng eller bakenforliggende tanke i det hele tatt – under ingressen “Vi måtte bare skrive denne saken”. (Ja da – jeg vet at jeg for noen dager siden burde skjønt at Dagbladlesning bare fører vondt med seg…). De syns visst bare det er fint å kunne skrive om Downey og sette inn bilder av ham. Hvorfor de måtte skrive denne saken fremkommer ikke utover at Magasinet elsker kåringer og at ”Dopproblemer og patologisk forfyllet oppførsel skapte i et tiår langt flere overskrifter i pressen enn hans kunstneriske innsats.”

Ikke overraskende nevner ikke Dagbladet med et ord hva slags kontekst denne kåringen er satt inn i. De reflekterer ikke det minste over hva ”verdens mest sexy mann” egentlig betyr – selv om de henviser til det “anerkjente magasinet” Salon. Det må være særdeles enkelt å være nettjournalist for Magasinet - alldeles ikke en ny tanke herfra – du må kunne sørfe litt, oversette litt engelsk, henvise til en filmanmeldelse fra VG og dett var dett. Her bør verken “journalist” eller leser utfordres på noen måte.

Den fjerde installasjonen av denne kåringen er selvsagt den du finner her. Jeg har strengt tatt ikke noen formening om jeg er enig med Salons kåring. Det vil si – jeg syns de har funnet frem mange fine menn og at de reflekterer et sannere bilde av “sexy” enn den selvutnevnte bibelen til Peoples Magazine. Når det er sagt syns jeg ikke verdens mest sexy mann figurerer på noen av listene fordi jeg har en personlig favoritt til tittelen. Men han er en hemmlis.

Mihoe, klokka11:43 / kategorier : Blogging, Den kvinnelige mystikken, Menn
Vær den første til å mene noe

New York Times beskrev for noen dager siden et nytt bloggfenomen: “Slow blogging”. De som driver med den slags bruker lang tid på å skrive et blogginnlegg, de presenterer gjennomtenkte temaer og de poster sjelden. Dette er selvsagt en motbevegelse mot “fast(food)-blogging. Dvs korte innlegg som gjerne bare lenker til noe mer eller mindre morsomt noen har funnet på nettet (feks på You Tube eller Flickr) - i beste fall med en snerten kommentar, i verste fall bare fulgt opp av enda et nytt innlegg av samme art.

Allerede for et par år siden skrev Todd Sieling “The slow blog manifesto“. Et manifest som bla oppfordrer bloggere til å frigjøre seg fra pageranks, besøkstall og Google. Manifestet motsetter seg en bloggekultur som kun lever av det lettspiste, lett-tygde og enkle. 

I stedet for å leve av innfall og umiddelbarhet ønsker sneglebloggerne å dyrke de gode tankene som overlever tidens tann – tanker som fint overlever å ikke postes i dag eller i morgen, men som er like viktige uansett. Dette er blogging som motarbeider det banale og tankeløse, som lar det menneskelige kommunikasjonsbehovet styre mediet og ikke omvendt. Det å ha noe viktig å si blir det som styrer bloggingen, ikke all viraken rundt det.

Disse sneglebloggerne har selvsagt ikke så mange lesere at det gjør noe (de har til og med få lesere sett med norske øyne). Manifestets far har selv oppgitt sin egen blogg pga manglende leserinteresse. Så kanskje det ikke var så lett å frigjøre seg fra besøkstallene likevel? 

Samtidig kan NYT fortelle at flere større amerikanske blogger legges ned fordi det blir for mye arbeid å vedlikeholde dem. Spesielt hvis man er en sånn som har noe å si, har ønsker om å blogge om et bestemt fagområde eller har litt større ambisjoner for bloggen sin enn at de greier seg med å lenke til andres nettprodukter.

Jeg tror de fleste av oss som har blogget noen år har følt på bloggutbrenthet i varierende grad. Selv har jeg i perioder skydd blogg-adminen min som pesten. Men jeg kommer visst alltid tilbake til det. Jeg prøver å finne en balanse mellom de korte og kanskje ikke alltid så gjennomtenkte innleggene og de jeg har brukt lenger tid på. Men det er nok den siste typen jeg føler gir meg mest. Fordi jeg liker å tenke, liker å lete fram informasjon og prøve å finne måter å uttrykke meg på som jeg syns fungerer.

Samtidig vet jeg ikke om snegleblogging hadde fungert for meg fordi jeg opplever at jeg må holde et visst tempo i innleggsfrekvensen for ikke å lammes av æresfrykt eller manglende inspirasjon. Så jeg får vel bare fortsette å prøve og finne den formen som fungerer, uten at det ender opp i verken ett enslig innlegg i måneden eller bare tanketomt røl.

Mihoe, klokka23:55 / kategorier : Blogging
9 stykker har ment noe

Hvorfor må alle fotomodeller lire av seg den leksa der? Det er som om de tror det beviser en form for universell rettferdighet eller noe. Jeg tror snart alle som har hatt et bilde av seg selv i et eller annet kulørt magasin har lirt av seg den leksa.”Da jeg var yngre”- hun som uttalte det nå er blitt 17 år og gammel nok til å vite bedre tydeligvis -” var jeg altfor tynn, lang, hadde for smale lår, ingen pupper, altfor store øyne, for lange bein, for sensuelle lepper osv, osv.”

Kanskje de sier det for å vise at de er noen skikkelig ydmyke “Top-models” (slik selveste Vendela uttaler det på svorsk-engelsken sin). For å vise at de ikke syns de er så pene selv. De som syns det selv fortjener kanskje ikke slike seire. Det får være måte på til selvtilitt.

Eller så sier de det fordi Naomi Campbell, Giselle Bunchen og Heidi Klum har gjort det før dem. Som om det er et slags adelsmerke av smerte og pinsel å smykke seg med. “Vi “top-models” har jobbet hardt for å bli den vakreste. Det er ikke noe vi bare ble født med. Vi ble ertet fordi vi var rare. Men se på meg nå! Jeg er som den stygge andungen og askepott i ett. Men så traff jeg Jan Thomas, som har lært meg alt jeg trenger å vite om Vera Wang, viktigheten av riktig foundation og hvor fint det er å gråte over hvor stort alt er og vidunderlig alt er. Jeg har blomstret. Jeg har kommet til liv. Jeg er en “Top-model!”.

Kan ikke dere “Top-models” finne på noe nytt? Bare fordi det hadde vært forfriskende. Som å si at jeg har alltid visst at jeg har et ansikt som gjør seg foran kamera. Jeg har blitt gitt denne kroppen som strengt tatt gjør best nytte av seg når den poserer.

Jeg vet at jeg krever for mye av verden. Jeg vet jeg kommer til å bli skuffet. Jeg vet jeg burde slutte å lese kjendissidene til Dagbla’.

Mihoe, klokka22:10 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Sinnadame
19 stykker har ment noe