I dag har jeg sett på Sagrada Familia. Det likte jeg veldig godt. Faktisk så godt at jeg tror min ultimate stormannsgale drøm er å bo i et hus som Gaudi har tegnet.

Men jeg var dum nok til å stå i kø i en time for å ta en heis som tar deg med opp til et av tårnene. Foran heisen sto det en stor plakat med advarsler. Men sånne tror man jo bare er beregnet på erstatningskrevende og dumme amerikanere. Så den brydde jeg meg ikke så mye om. Selv om det sto at heisutflukten med dertil hørende nedstigning i trapperom ikke egner seg for folk med vertigo. Noe jeg definitivt må sies å ha.

Heisturen opp var fin. Spesielt fordi vi fikk halv pris fordi vi var så små. Etter det var alt bare fullstendig grusomt. Så grusomt at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg måtte nemlig forsere en smal bro mellom to av tårnene og så gå ned en endeløs trapp som var full av åpne store hull (ok – sikkert vinduer eller noe). Minime syns det var vidunderlig og danset rundt på de bittesmå balkongene og de små broene. Jeg klamret meg til veggen, svettet, var kvalm og gjorde alt i min makt for ikke å besvime. Da jeg var nede tok det minst ti minutter før jeg hadde gjenopprettet min normale hjerterytme.

Fra nå av skal jeg alltid høre på sånne advarsler. Selv om de er beregnet på amerikanere.

Forøvrig er Barcelona veldig fint. Jeg tror aldri jeg har sett så mange vakre menn samlet på et sted noen gang. Og så har noen av dem ropt “hola guapa” etter meg. Først trodde jeg at det var noe stygt. Men etter å ha googlet det ble jeg riktig fornøyd (man må bli det når man verken er blond eller tjue lenger). Minime mente det var det ultimate bevis på at jeg er enda dårligere i spansk enn hun hadde mistenkt (hun får alltid feil mat).

Mihoe, klokka23:05 / kategorier : Livet
9 stykker har ment noe

Som barn var jeg ikke spesielt glad i historiene om mummitrollet. Jeg tror det måtte ha hatt sin årsak i at jeg ikke hadde bøkene, mine hyller var derimot fyllt av oppbyggelig barnelitteratur fra oktober forlag og handlet mest om små kinesere som hadde det fint under Mao.

Mummidalens eventyrlige skikkelser ble derfor utelukkende formidlet meg gjennom barnetv og de som er gamle nok til å huske søttitallets pedagogisk godkjente underholdning for den oppvoksende generasjon vet at det vi ble servert var alt annet enn fargerike japanske animasjoner med festlig musikk. Vi ble servert underlige ting. Som forsåvidt bare varte i omtrent femten minutter fem dager i uken. På mandager var det ikke barnetv og på søndag handlet det bare om Jesus.

Man leste dessuten for barn på tv i gamle dager. Et helt program kunne utelukkende bestå av en person som satt i en stol og leste fra en bok. Merkelig bruk av mediet egentlig. Mummitrollet ble lest på finnlands-svensk-norsk og ble bare illustrert av bildene fra boken eller noe. Jeg syntes det var ufattelig kjedelig.

I de siste årene har jeg derimot blitt veldig glad i disse rare trollene med stor snute og kort hale. Faktisk så glad i dem at jeg har tatovert en av karakterene på den ene skulderen min og synes at snusmumrikken kanskje er det nærmeste man kommer en ordentlig drømmemann. I de siste dagene har vi (dvs Minime og jeg) lest fortellingene i Det usynlige barnet igjen og den boka kan rett og slett leses som en filosofisk, psykologisk eller pedagogisk oppskrift på hvordan man skal forholde seg til livet på godt eller ondt.

Selve tittelfortellingen er selvsagt en stor beretning om barneoppdragelse og hvordan barn som ikke får det de trenger av omsorg og kjærlighet bare kan forsvinne og bli usynlige hvis de ikke er så heldige å møte en snill mummimamma som vet hvordan man skal gjøre barn glade igjen.

Men den beste fortellingen av dem alle er den som heter “Hattifnattenes hemmelighet” som rett og slett kan leses som en stor og sann beretning om kjærlighet. Den er både enkel og liketil og har samtidig dyp som gjør at den nærmer seg lignelsen i karakter. Historien begynner slik:

“Det var den gangen, for lenge siden, da mummitrollets pappa stakk av hjemmefra uten å forklare hvorfor eller uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av. Etterpå sa mummimamma at han hadde vært rar lenge, men antagelig var han ikke rarere enn ellers. Det er bare denslags en finner på etterpå når man er forvirret eller trist og gjerne vil ha en forklaring å trøste seg med.

Ingen visste ordentlig når han stakk av gårde.

[...]

Hvilken vei han enn hadde tatt, så hadde han gått og ikke seilt. Og han kunne naturligvis ha gått i hvilken som helst retning, og det var like langt i alle retninger. Så det var ingen vits i å lete etter ham.

-Han kommer når han kommer, sa mummitrollets mamma.
-Det sa han den første tiden, og han kom hver gang, så det gjør han nok nå også.
Ingen var urolig, og det var en god ting. De hadde bestemt at de aldri skulle være urolige for hverandre; på den måten gav de hverandre god samvittighet og mest mulig frihet.

Mummimamma la altså opp et nytt strikketøy uten videre dikkedarer, og et sted vestover gikk mummipappa trutt og trofast av sted med en dunkel forestilling i hodet.”(s.95-6)

Mummipappa møter på en haug med hattifnatter, vesener han tiltrekkes av fordi de er stumme, mystiske og i følge folkesnakk lever lettsindige liv. Det han opplever sammen med de rare spøkelsesaktige skikkelsene, som alltid er på jakt etter et elektrisk “kick”, prøver han lenge å overbevise seg selv om er langt å foretrekke fremfor det “trygge verandalivet”: “Jeg undres, tenkte mummipappa engang mens de gled framover i en lang, trett dønning, jeg undres om jeg ikke holder på å begynne å ligne en hattifnatt.” (s. 106)

Etter å ha tilbragt noen dager og netter i hattifnattenes selskap får plutselig mummipappa en liten åpenbaring:

“Han så på hattifnattene, og plutselig forstod han alt sammen med elektrisk selvfølgelighet. Han forstod at det eneste som kan sette liv i en hattifnatt, er et stort og voldsomt tordenvær. De var sterkt oppladet, men hjelpeløst innestengte. De følte ingenting, de syntes ingenting – de bare lette. Men når de ble elektriske, levde de, endelig, av alle krefter og med store heftige følelser.

Det var nok det de lengtet etter. Kanskje trakk de tordenværet til seg når de ble mange nok…

Sånn måtte det være, tenkte mummipappa. Stakkars hattifnatter. Og der satt jeg i viken min og syntes de var så vidunderlige og frie bare fordi de ikke sa noe og bare reiste videre. De hadde ingenting å si og ingen steder å reise…I det samme åpnet skyene seg  og regnet styrtet ned over dem, glinsende og hvitt i lunskjæret.

Mummipappa fór opp, og øynene hans var like blå som noensinne, og han skrek:

-Jeg drar hjem! Jeg drar hjem med en gang!” (s110-2)

Og slik fant mummipappa ut hvordan han best kunne være fri og eventyrlysten slik en “ordentlig pappa skal være.”

Man trenger defintivt ikke å ha barn i huset for å fryde seg over slikt.

Mihoe, klokka23:53 / kategorier : Litteratur, Livet, Mammalivet
21 stykker har ment noe