Jeg er trøtt som en strømpe for tiden. Sikkert fordi jeg ble snytt for en fridag i helgen Altså – 17. mai regnes ikke som en ordentlig fridag, spesielt ikke når den ble tilbragt i sludd og orkan i Oslo sentrum. Men Minime holdt en fin 17.mai tale til en full skolegård og da var jeg så stolt at jeg holdt på å sprekke. Hun er et fremragende barn om jeg må få si det.

Når en er trøtt er det vanskelig å blogge om fornuftige ting, så da jeg mottok en mail fra Lasse om at han hadde tægget meg var det egentlig litt kjærkomment. Selv om jeg egentlig har sluttet med den slags for lenge siden (siden jeg er en snobbeblogger som bare skriver om seriøse saker og interessante ting om meg selv – hah!).

Men det var heldigvis ikke et slikt meme som gikk ut på at jeg skulle avsløre hvilke to røde ting jeg liker best (jordbær og kyss kanskje) eller avsløre en skummel hemmelighet om meg selv (jeg drepte hamsteren min da jeg var tre). I stedet var det et snillt meme som lyder som følger:

Den nærmeste boka, på et bord som er fullere av rene klær enn av bøker, var Den store Mumiboka. Som selvsagt er en klassiker. Side 123 tilhører historien “Hvordan gikk det”. Det er en bildebok så det er lite tekst, så jeg må bryte det der setningskravet (det er ikke så mange som fem setninger). Men teksten på side 123 lyder i hvertfall som følger:

Da de kom gjennom han og hun,
(for denne boksen manglet bunn),
var ingen LILLE MY å se,
men der satt frøken HESPETRE
med tjafset hår og bisk og lang
og fisket fisk med fiskestang.

Hun knurret farlig: GÅ SIN VEI!
HVEM VÅGER Å FORSTYRRE MEG?
Hun biter! Kom! sa Mymlen nå,
de gjorde seg så bittesmå
og smøg seg inn i hulen -ja:
HVA TROR DU AT DET HENDTE DA?

Minime elsket slike tekster da hun var liten. Hun hadde en stor svakhet for rim og meter. Sånt gjør selvsagt godt i et litteraturvitermammahjerte. Akkurat som taler om Wergeland.

Jeg tægger ingen. Siden jeg er snill (eventuelt lat).

Mihoe, klokka21:50 / kategorier : Blogging, Mammalivet
3 stykker har ment noe

når foræderiske tanker slår ned i hodet ditt mens du intetanende står og pusser tennene en vanlig maimorgen. I en slik stund hvor jeg egentlig burde reflektert over situasjonen i Burma, skytingen i Libanon, hva jeg skal gjøre i sommerferien eller i det minste bestemme meg for hva jeg skal ha på meg. Men i stedet for å tenke på fruktbare eller viktige ting slår det meg at jeg savner å ha noen å krangle med, ja at jeg faktisk er kokko nok til å savne å få hjertet mitt knust. I stedet for å savne normale ting som regelmessig sex, romantiske middager, hjertebank og øyestirring. vel – så savner denne jenta å ha det kjipt.

Den slags lover aldri godt. Spesielt ikke når man egentlig fremdeles er overbevist om at det er best å holde butikken stengt. Jammen godt jeg har det sinnsykt travelt for tiden.

Mihoe, klokka22:30 / kategorier : Singelliv
6 stykker har ment noe

De fleste moderne par er kanskje opptatt av at de skal ha en del rom for seg selv. Man liker selvstendighet og det å få lov til å være helt for seg selv en gang i blant. Men under kolonnen “Home and Garden” fant jeg denne artikkelen om et par som har sverget på å aldri være mer enn maksimalt 50 meter fra hverandre. De er buddister og lever stort sett en ensom tilværelse i en gudsforlatt ørken. Ikke nok med at de har sverget på at de aldri skal adskilles, verken psykisk eller fysisk, de hevder at de lever i sølibat også. Og slik har de levd i ti år!

De må alltid sitte sammen, de venter utenfor døren hvis en av dem er nødt til å benytte et offentlig toalett, de spiser av den samme tallerkenen og hvis en av dem bestemmer seg for å stå opp midt på natten må den andre pent nødt til å følge med.

Jeg tenker umiddelbart at dette må bli ulidelig kjedelig og irriterende etterhvert. Paret selv hevder at den andre åpenbarte seg som en engel for dem og Michael Roach mener at en slik livsstil  ”forces you to deal with your own emotions so you can’t say, ‘I’ll take a break,’ ”. Partneren hans Christie McNally mener en slik måte å leve på “renser bevisstheten” din og det aner meg at dette må være noe for Martha.

Når en bevitner hvor mange mennesker som frivillig hengir seg til scientologene er det ikke så underlig at paret har mengder av tilhengere verden over, hvorav mange av dem søker seg til deres spesielle form for buddisme fordi de søker etter en livspartner. Det er nemlig ikke bare det at de har sverget på aldri å forlate hverandre, men de insisterer på at de er buddistiske læremestre også (og omtaler seg selv som munk og nonne). Slike pleier tradisjonelt sett ikke å befinne seg i nærheten av det motsatte kjønn (sikkert flere enn meg som har opplevd mye organisering når en buddistmunk entrer et offentlig transportmiddel i sør-øst Asia og ikke kan sitte sammen med en kvinne).

Selveste Dalai Lama har tatt avstand for bolig- og parforholdsarrangementet deres, men de insisterer like fullt på at de har funnet den rette vei og mener at det er “a direct karmic relationship between every incidence of anger you have in the day and how you see your partner. If you are consciously patient with people during the day, you will see more beauty.”

Jeg er uromantisk og ikke-buddistisk (“the Roach- way” riktignok) nok til å påstå at disse menneskene må være spik spenna gærne. De må ha blitt forlatt av moren og faren sin på verst tenkelig tidsspunkt begge to. Når du ikke en gang går på do alene har man foretatt en kraftig regresjon tilbake til barndommen og uansett hvor hyggelig og givende det kan være å tilbringe tid sammen med noen man elsker opplever de fleste at litt kvalitetstid med seg selv er en forutsetning for sinnets munterhet.

Hvis det eneste alternativet mitt var å leve i et telt midt i en ørken sammen med en ganske stygg mann hadde jeg definitivt valgt ensomhet når som helst. Jeg tror jeg er ganske sunn sånn.

Mihoe, klokka23:11 / kategorier : Ingen kategori
6 stykker har ment noe

Svensk TV tar oppgaven sin som folkeopplyser langt mer alvorlig enn NRK. Derfor må en vanligvis vende seg mot våre naboer i øst hvis en har lyst til å lære noe nytt, se en interessant dokumentar eller en film som ikke har Meg Ryan i hovedrollen. På søndag sendte de en HBO dokumentar om Christo og Jeanne-Claude og prosjektet deres i Central Park – “The Gates”. Dokumentaren tok for seg forhistorien, oppriggingen og mottakelsen kunstprosjektet fikk i de to ukene det eksisterte i februar 2005.

Det var en lang prosess som lå bak virkeliggjørelsen av Christos kunstneriske visjon, faktisk så tok det nesten 25 år fra han startet de første forhandlinger med autoritetene i New York. Til slutt var det borgemester Bloomberg, som er fan av Christo, som bestemte at kunstnerparet skulle få lov til å bruke over 20 millioner dollar (av sine egne private midler) til å sette opp 37 kilometer med porter i Cental Park. Selv etter at denne avgjørelsen var fattet ble det bråk, fra alt fra mennesker som mente Christo ødela et allerede eksisterende kunstverk (nemlig parken) til afro-amerikanere som mente prosjektet ikke snakket til dem som gruppe og derfor ikke burde tillates.

Noe av det som moret meg mest i dokumentasjonen av denne prosessen var at Christo og Jeanne-Claude tviholdt på at prosjektet utelukkende handlet om å virkeliggjøre deres helt egne kunstneriske visjon. De svarte benektende på dumme journalisters spørsmål om “The Gates” var en reaksjon på 11. september eller var en måte å gi noe til byen New York. For dem handlet det bare om å skape kunst og den antatte mottakelsen av verket mindre viktig – en slik arroganse kan en jo ikke annet enn beundre.

Portene med det safrangule stoffet ble satt opp og ble gjenstand for stor begeistring og en stor strøm av skuelystne til parken på en tid på året da parken visstnok bruker å være på sitt tommeste. Det ble avholdt økumenisk gudstjeneste der, folk tok brudebilder foran de fargerike portene, pølseselgerne var glade for økt omsetning, barn syns det var spennende å vandre rundt i en orm - i det hele tatt virket folk veldig glade for å oppleve den velkjente parken på nytt.

Selv opplever jeg at mye samtidskunst har den samme virkningen på meg som bivånerne av “The Gates” rapporterte om. Kunstverk uten noe tydelig eller forståelig budskap gir meg ofte en opplevelse utenom det vanlige. Jeg husker fremdeles en enorm kule av rosentre som jeg opplevde på Samtidsmuseet for mange år siden fordi den fylte rommet både fysisk og med lukt. I naborommet var det en installasjon av bivoks som gjorde det samme. “Duftkunst” er noe sjeldent og jeg likte at jeg gikk inn i et museumsrom og måtte bruke en sans jeg vanligvis ikke benytter i en slik kontekst.

Når denne ”fornyelsen” eller “underliggjøringen” er i så grandiose skalaer som de Christo og Jeanne-Claude driver med klarer jeg ikke annet enn å tenke at det er genialt. Å la en øy omsluttes av rosa plast eller å sette opp tusenvis av blå parasoller kan virke som en meningsløs (og ikke minst kostbar) ting å gjøre, men samtidig fascineres millioner av mennesker av det - fordi de får se noe velkjent på en ny måte.

En hjemløs person som ble intervjuet i dokumentaren uttalte at han syntes det var brilliant at parken han kjente hver krik og krok av plutselig hadde blitt noe ukjent for ham. “Mennesker lever ikke av mat alene, sjelen må ha litt den også”, som han sa. Kanskje er det å se en flik av verden med nye øyne banalt eller lite i den store sammenhengen. Men jeg har samtidig klokketro på at den slags opplevelser faktisk får oss til å se på de vante tingene med nye øyne også etter at plastduken er fjernet eller portene er borte. Det er det ingen som har vondt av i tider hvor vi tilsynelatende blir stadig mer forblindet for det i omgivelsene våre som ikke handler om oss selv. 

Mihoe, klokka23:01 / kategorier : Kunst
4 stykker har ment noe

I løpet av den siste uken har jeg dumpet borti to av deltakerne i Ungkaren 20 vs 40. Nå burde jeg selvsagt ikke innrømme at jeg ser på den slags dritt og tviholde på at jeg utelukkende ser på høykvalitets kulturprogrammer på svensk tv. Men så må jeg bare vedkjenne at jeg nok har latt det stå på i bakgrunnen mens jeg har støvsuget, stoppet sokker og sånn (og alle som kjenner meg godt vet at jeg ljuger nå fordi jeg er av arten som sjelden støvsuger).

Uansett – begge disse kvinnelige deltakerne (som stammet fra 20-års gruppen) ga meg egentlig nok informasjon til at jeg forlengst burde hatt næringsvett og ringt til Se og hør. Men sånn er jeg jo ikke. Fordi jeg er en greiklut.

Den ene kunne jeg observere på et venteværelse som lett får fantasien til å løpe løpsk og som defintivt ga meg lyst til å spørre om hva som egentlig hadde skjedd under oppholdet (vi snakker om pikante ting her…). Men i tilfelle jeg noen gang skulle bli berømt og tror litt på sånne karmagreier, skal jeg ikke avsløre noe mer om denne kandidaten og hvor jeg traff henne.

Den andre satt jeg bak på trikken mens hun snakket i telefonen. Jeg klarte ikke å unngå å høre at hun snakket mye om den kommende kvelden, noe hun planla å gjøre og så spurte hun om person x var til å stole på – på ordentlig. “Aha” – tenkte selvsagt jeg- “hun har garantert blitt kjæreste med denne ungkaren” (han heter Stig). Hvilke andre konklusjoner kan man slutte av et slikt utsagn? For meg sto det klart som blekk.

Siden bloggen min jevnt over kanskje ikke har den tabloide gjennomslagskraften den burde hatt hvis den skulle gitt meg ny leilighet bestemte jeg meg derfor for å avsløre vinneren i dag. Men hva skjer? Mens jeg driver og ikke-støvsuger blir jammen meg min utpekte vinner – Emma – sendt hjem uten forlovelsesring, gråtkvalt klining og klamme, stotrende utsagn om at hun var en vakker person både på innsiden og utsiden. Da er vi kanskje tilbake til det som kan kalles karma igjen.

Nedtur. Ikke annet enn en gigantisk nedtur.

Jeg får heller konsentrere meg om å blogge litt mer om samtidskunst og gi slipp på tanken på at bloggen min er det som skal gi meg den penthouseleiligheten på beste Grünerløkka som jeg ønsker meg. Kanskje det betyr at jeg bør melde meg på neste utgave av ungkaren. Men jeg skal blogge om samtidskunst i morgen selv om det aner meg at det verken gjør godt for tabloid gjennomslagskraft eller sjanser for å ende opp med den fremtidige ungkaren.

Mihoe, klokka21:50 / kategorier : Betroelser, Blogging
4 stykker har ment noe