Da jeg hadde sett den siste episoden av Sex and the City var jeg litt skuffet. Ikke fordi jeg har enorme forventninger til amerikansk tv-underholdning, fordi jeg syntes Carrie burde holdt seg til Baryshnikov eller at Charlotte hadde fortjent en penere ektemann. Men rett og slett fordi serien parkerte de single heltinnene i hvert sitt parforhold, dvs. gjenopprettet den universelle orden hvor vakre, vellykkede kvinner ikke kan leve livet sitt uten en mann ved sin side.

Det hadde vært morsomt med en overraskende slutt og den slags bør en jo like i en mediavirkelighet som alltid velger de enkleste løsningene. Det hadde serien fått hvis de hadde valgt en slutt som viste verden at det faktisk er mulig å leve et lykkelig liv uten tosomhet, selv om serien igjennom utallige episoder hadde fortalt oss at de kvinnelige hovedpersonene trodde det var en mann som skulle til. Ethvert oppegående vesen vet jo at det ikke er sant, selv om det hjelper å ha en partner i både de “gode og onde” dagene, er det langt bedre å leve livet alene enn sammen med et menneske du ikke passer sammen med.

The Guardian kunne for en liten stund tilbake fortelle at det faktisk er flere og flere kvinner som faller til ro med akkurat en slik overbevisning. De kalles for “freemales” og er kvinner i alderen mellom 25-44 som lever uten papirgarantert penistilstedeværelse og som er fornøyd med det. I de siste to tiårene har antallet single kvinner i denne alderen blitt doblet, og antallet inngåtte ekteskap synker. I de tilfellene hvor kvinnene har blitt skilt er det også en økende tendens til at de ikke etablerer seg på nytt. Felles for de såkalte freemales’ene er at: “They are too busy living life to the full to make time for ‘Mr Mediocre’ and the last thing on their minds is, ‘Will I find Mr Right today?’ Instead, they are juggling careers with busy social lives and if they happen to bump into him, all well and good, but they are not going hunting.”

Så slutten av Sex and the City kunne vært litt mer i tråd med tidsånden, og jeg tviler på at noe er anderledes når vi nå snart kan innta damene i kinoformat. Noe jeg sikkert kommer til å kose meg med. Fordi serien til tider har underholdt meg og har dannet en felles kulturell referanse for mange kvinner (og ikke så få menn heller). Mange har påpekt at serien inneholder en sjelden åpenhet omkring seksualitet og i særdeleshet den kvinnelige (det er antagligvis den eneste serien i verden som har markedsført en bestemt vibrator med så overlegen suksess). Selv om den handler mye om sko og klær handler den også ganske mye om vanlige og mindre vanlige ting som kan finne sted i et kvinneliv – ting som kreft, barnløshet, det å være alenemor, hvilke forventninger arbeidslivet kan ha til kvinner i forhold til å stille opp som et vakkert produkt for å selge en vare de selv har produsert.

Dessuten handler den aller mest om kvinnelig vennskap, noe jeg ikke hadde tenkt så mye over før jeg leste “Can a feminist really love Sex and the City”. De fire kvinnenes vennskap er jo faktisk det bærende elementet hele serien igjennom, og det eneste som består på tross av alle mennene, sykdom eller yrkesmessige suksesser eller skuffelser. Og som Alice Wignall påpeker er det noe vi sjelden ser på tv og som de aller fleste kvinner, med eller uten menn, kjenner verdien av. Noe som endrer perspektivet litt fordi serien kanskje forteller oss at nære venner er viktigere enn kjærester tross alt.

Mihoe, klokka22:04 / kategorier : Den kvinnelige mystikken
18 stykker har ment noe

Siden jeg har stengt butikken på ukjent tid begynner det å bli lenge siden jeg har lidd meg igjennom noe som kan karakteriseres som en klassisk dårlig date. Men jeg har selvsagt noen kort i ermet som kan trekkes frem når jeg har rukket å fordøye dem nok til at det kan bli datehælveter av det, så selv om det for tiden er tilnærmet mannetørke betyr det ikke at jeg likevel kan kysse og fortelle om det.

Man skal vel strengt tatt ikke innrømme at en har dårlige venner, men jeg er selvsagt en sånn ublu type som ikke fornekter meg noe. Det aner meg at det finnes et eller annet ordtak som sier at vennene dine speiler hvem du er eller noe sånt. Men jeg er jo en en slik ellevill type som bretter ut store deler av privatlivet mitt på det enorme og livsfarlige internettet. Så det skulle bare mangle om ikke vennene mine fikk svi for det også. Jeg har jo tidligere fortalt om mislykka vennespleising og dagens kapittel i den uendelige tragedien Mihoes desperate forsøk på å finne en hvilken som helst mann har selvsagt sin direkte årsak i dårlige venners enda dårligere råd.

Jeg ble nemlig anbefalt å prøve et av disse blodseriøse nettstedene hvor du må fylle ut en million spørsmål som skal avdekke hva slags person du er. Sånn at du i mitt tilfelle kommer ut som en person som er over gjennomsnittet utdannet, middels sosial, utadvent, selvironisk, relativt selvstendig og med barn. Altså noe som ligner mistenkelig mye på en beskrivelse jeg ville gitt av meg selv – helt uten å måtte bruke en time av livet mitt på å gradere hvor viktig venner og familie er for meg eller hvor mye tid jeg bruker på å lese bøker per uke. Ikke nok med at du må gjennomgå disse testene som sikkert er veldig vitenskapelig holdbare i forhold til hvor mange passende potensielle partnere (den såkalte ppp-indikatoren) nettstedet har, men du må betale for det også.

Som kvinne sier det seg selv at det er elendig økonomi å betale noen hundrelapper i måneden for å kunne motta minst ti daglige sexforspørsler fra stygge, slemme og dumme menn du absolutt ikke har noe som helst til felles med. Det kan du nemlig få helt gratis uten å bruke et rødt øre. Men jeg lot meg altså besnære og overtale når denne dårlige vennen min fortalte meg at folk var skikkelig seriøse når de var villige til å betale for å kunne drive med nettsjekking. Så jeg opprettet en profil, fylte ut testen så sannferdig som det lar seg gjøre når du har potensielle supermenn i tankene og betalte inngangsbiletten for å få en postkasse alle ppp’ene kunne sende meg velformulerte og velduftende henvendelser.

Det gikk selvsagt akkurat som forventet. Den ene upassende, ufyselige, usannsynlige (altså såkalte uuu’er) matchen etter den andre. Nå høres jeg selvsagt ut som et menneske som er særdeles kravstort, men faktum er at uhyre mange menn (meget mulig dette gjelder damer også – det har jeg ikke nok erfaring til å bedømme) oppfører seg som om de befant seg på gratisveddeløp. Det vil si – de satser på hester som antageligvis ikke gidder møte opp til start en gang. Kanskje fordi de er galopphester, gamle øk uten vilje til utholdenhetstrening eller bittesmå ponnier som biter (hvilken kategori undertegnede tilhører kan dere selv tenke dere).

Uansett. Jeg fant til slutt noe jeg tenkte kunne være en passende mann. En mann jeg etter å ha sendt noen meldinger (som sikkert kostet meg 25 kroner per stykk hvis en regner på det) plutselig fikk forførende sms’er fra som fortalte meg at han tenkte på meg døgnet rundt og var sikker på at jeg var verdens beste dame. Som så uttallige mange ganger før burde jeg her latt alle varsellamper blinke, logget meg av nettet, byttet mobilnummer og helst flyttet utelands noen år. Fordi dette er det første og et av de sikreste tegnene på at jeg har med en tulling å gjøre. Men jeg gjorde selvsagt akkurat det motsatte av hva jeg skulle gjort: Jeg var mer enn villig til å treffe ham så fort som mulig. Jada – jeg er enkel, ganske dum og til tider skummelt lettforført.

Kandidat 18:

Vi traff hverandre på en bar i Oslo sentrum og klok av skade hadde jeg ikke brukt hele dagen på å fremstå som den best mulige versjon av meg selv. Utseendemessig var han ikke den kjekkeste mannen jeg har sett, men han hadde et hyggelig smil og virket oppriktig glad for å se meg. Vi pratet, lo og flørtet (noe som falt lett da han også var av typen som gir komplimenter du tror på og som derfor umiddelbart medfører stor flørtesikkerhet). Selvsagt drakk vi vin også, og jeg likte ham egentlig bedre og bedre for hvert glass jeg tok.

Etterhvert flyttet vi oss videre til et sted vi kunne spise, noe som overtrådte en av mine mest ubrytelige dateregler fordi jeg syns det er kleint å sitte og spise med et menneske jeg ikke kjenner så godt og som jeg kanskje ikke har så mye å prate med om. Men siden til og med det gikk greit ble jeg bare mer og mer optimistisk ettersom kvelden forløp og det virket fullstendig naturlig at vi endte opp meg å sitte og kline i hjørnet av en tredje bar (hvor vi forøvrig var omgitt av noe som lignet naturhistorisk forening eller noe slikt. Dvs en stor mengde eldre menn i dressjakke og slips). Han fulgte meg hjem og ga klar beskjed om at han ville se meg igjen riktig snart.

Tilsynelatende forløp alt slik det skal gjøre når en treffer noen en liker, vi sendte hverandre hyggelige meldinger, snakket på telefonen og avtalte snart et nytt møte. Neste gang vi traff hverandre spiste vi middag og drakk vin hjemme hos meg og det var veldig hyggelig. Mannen var omgjengelig, blid, hadde lyst på kjæreste og sa at han likte meg langt over gjennomsnittet. Fordi jeg er en sånn lettforført en lot jeg meg selvsagt forføre og likte ham langt over gjennomsnittet jeg også. Det ble til og med riktig lidenskapelig og da han forlot meg for natten var jeg sikker på at dette var en “keeper”.

Han havnet i en hektisk periode på jobben, men vi avtalte å spise lunsj sammen. En lunsj han måtte avlyse fordi han ikke rakk det. Vi bestemt oss derfor for å treffes noen dager senere, noe han også avlyste fordi han hadde blitt syk. Etter at vi avtalte en tredje date som han heller ikke rakk begynte et svakt lite varselsignal å lyde bakerst i fornuften min, et varselsignal jeg selvsagt overhørte fordi jeg ikke vil være en hysterisk og kjip dame. Jeg snakket med ham i dagene som fulgte og han kunne fortelle at han følte seg bedre og at han gjerne ville se meg så snart som mulig. Siden jeg fremdeles likte ham godt avtalte vi å møtes kommende helg.

Kvelden før vi skulle treffes igjen drakk jeg vin med noen venninner hvorpå jeg fikk en tekstmelding fra ham som fortalte at han følte seg dårlig igjen og hvor han lurte på om jeg ble sur. Noe jeg selvsagt ble. I hvert fall litt. Det er greit å være syk, men min erfaring er vel at hvis en ikke har over 40 i feber klarer en å treffe et menneske en har så lyst til å treffe som han hadde gitt uttrykk for at han ville treffe meg. Siden jeg ble litt muggen og visste at jeg ikke kom til å klare å formulere en sms som var sånn passe trøstende (jeg måtte jo tro ham på at han var syk), lot jeg mobilen ligge og svarte ikke på meldingen med det første. Da jeg så plukket den opp igjen etter noen timer lå det både tapte anrop og en melding hvor han spurte meg hvorfor jeg ikke bare kunne si at jeg ikke hadde lyst til å treffe ham igjen hvis det var slik det var.

Oh - holy macaroni! Slik atferd vet en selvsagt ikke helt hvordan en skal forholde seg til. I hvert fall ikke jeg. Jeg fortalte ham at det ikke var noe slikt og at jeg hadde vært opptatt. Men jeg sa også at tålmodigheten min nok var i ferd med å renne litt ut. Etter en lengre samtale dagen etter bestemte vi oss nok en gang for å treffes påfølgende dag ut på formiddagen en gang. Siden det var en fridag sov jeg lenge, slik vi b-mennesker har for vane. Men da jeg våknet, i god tid i forhold til tidspunktet vi hadde avtalt å møtes, lå det nok en gang tapte anrop og sms’er fra ham. Siden han ikke hadde hørt noe fra meg hadde han dratt til skogs for å løpe – uten mobiltelefon. Jeg forsøkte å ringe ham en del ganger, og sendte ham til slutt en relativt sur melding som burde inneholdt ordene “Hva faen er det du driver med?”, men som selvsagt var langt mer sivilisert siden jeg er altfor snill.

Han dukket opp den dagen – etter at jeg mer eller mindre sa i fra at det var siste sjanse.  Et besøk som forsåvidt var hyggelig, men kort siden han hadde noen forpliktelser å ta seg av. Dagen etter forkynte han at han var overlykkelig over å ha truffet meg, men det ble faktisk det siste jeg så til ham. Han fortsatte nemlig å være syk og å jobbe for mye til å ha tid til undertegnede. Selv om jeg tilsynelatende ikke har lært noen lekser i forhold til innledende dårlige tegn, altså overstadig begeistring for herværende dateheltinne, har jeg definitivt lært meg å høre de første tonene fra den feite dama.

At han noen månder etter gjorde seg skyld i å sende meg en søndagsmelding bekreftet bare det jeg allerede visste – at han hadde skrevet seg inne den uendelige hælveteshistorien på klassisk vis.    

(Fordi jeg i skrivende stund har dårlig tid har jeg ikke en gang prøvd å luke ut skrivefeil og dårlig språk i dette kapitelet av min misære. Det skal jeg gjøre, men foreløpig får dere heller lide dere igjennom.)

Mihoe, klokka19:04 / kategorier : Datehælvete
8 stykker har ment noe

Det ser ut til at dette er en debatt som ikke kommer til å stilne med det første. Fotoutstillingen “Nordic light” viser bilder av den amerikanske fotokunstneren Jock Sturges. Bilder som Redd barna og barneombudet mener det er galt å vise fordi de mener bildene kan føre til overgrep mot barn. Dermed har debatten om kunst og nakne barn fått aktualitet her hjemme også.

Sturges har blitt etterforsket av FBI for produksjon av barnepornografi – anklager som har blitt frafalt. Da burde vi kanskje kunne stole på at han faktisk ikke produserer pornografi.

Selv opplever jeg at mine tidligere innlegg om emnet – Barnepornografi og øyet som ser og Kunst vs.barnepornografi – en slags oppsummering - sier det meste om hva jeg mener om saken. Imidlertid har jeg lyst til å peke på en fellesnevner ved alle definisjoner av pornografi som det ser ut til at de fleste kritikere mister av syne når de blir barns sverddragere.

Jeg har lest meg igjennom uttallige definisjoner på pornografi (bla fra Britannica, Merriam- Webster, Wikipedia og norske kilder) og alle har til felles at de legger vekt på at pornografi er materiale som er skapt med den intensjon at det skal føre til seksuell opphisselse. Enkelte definisjoner understreker til og med at dette er den eneste formålet dette materialet har – dvs. det har ingen kunstneriske eller estetiske intensjoner overhode.

Holder man fast ved en slik definisjon blir diskusjonen umiddelbart mye ryddigere. Fordi verken Nan Goldin, Jock Sturges eller Sally Mann har slike intensjoner. Redd barna forsøker å omskrive spørsmålet ved å fokusere på trusselen som følger av seksualiserte bilder av barn. Da havner man selvsagt i en særdeles vanskelig diskusjon fordi premissene er umulige å definere. Hvor går grensene for hva som trigger voldelig atferd mot barn? Jeg mistenker at denne grensen går langt forut for en kunstners bilder av barn som ikke har klær på seg. Oppsøker du en norsk badestrand en fin sommerdag vil du se langt flere nakne barn enn de som henger på veggene til Kristiansunds rådhus i disse dager.

Man kan selvsagt innvende at nakne barn ikke er seksualiserte i seg selv, samtidig opplevde jeg at dette helt umiddelbart skjedde da jeg postet bildet “Edda and Klara Belly Dancing, Berlin”. I diskusjonen som fulgte den første posten min om emnet var det svært mange som mente at bildet av to lekende jenter hadde et seksuelt innhold. Dvs for pedofile. Selv ville jeg aldri finne på å la pedofile få lov til å definere hva som er seksuelt innenfor en debatt om hva vi skal tillate kunstnere å avbilde (eller hva som er seksuelt innenfor enhver kontekst egentlig).

Siden dette er et så gjørmeaktig område å bevege seg i mener jeg bestemt at vi er tvunget til å holde fast ved den definisjonen vi faktisk har på hva som er pornografi og hva som ikke er det. Vi kan ikke akseptere at samfunnet påføres et tabu som ikke er tuftet på rasjonelle argumenter, men kun redsel for konsekvensene for noen ytterst få syke mennesker som uansett vil finne hva de leter etter på steder som er langt mindre offentlige enn Kristiansunds rådhus, en kunstbok eller et blogginnlegg som handler om grensene for hva vi kan vise av barn i det offentlige rom.

Mihoe, klokka10:53 / kategorier : Kunst, Seriøst
9 stykker har ment noe

Det er sikkert vanskelig når du jobber i Dagbladet og får beskjed om å skrive en sak om kunst som bør passe til innholdet i avisa ellers. Altså må det være sjokkerende, overdrevent, handle om sex eller kunne illustreres med en naken kvinnekropp.

Når den gjengse leser forsøker å fordøye forsideoverskriften: “Vagina-arm på Hemingways barnebarn” vil han/hun sikkert ikke umiddelbart klare å koble at det har noe med kunst å gjøre. Det har det altså :”Bjarne Melgaard sjokkerer, igjen”. Se det var vel en fin måte å selge inn en artikkel om en ny utstilling som åpner på Vestfossen kunstlaboratorium! Det er faktisk noe umiskjennelig Søndag-søndag’sk over det (ingen som levde på 80-tallet har glemt perlen “Kvinne fødte fisk!”). I selve artikkelen får vi ikke bare se den omtalte vaginarmen, men også det fullstendige understellet til en mann tatt fra en mer eller mindre heldig vinkel.

Det er sikkert ikke så enkelt å få omtaler av en kunstutstilling til å passe inn med resten av Dagbladets redaksjonelle profil og Vestfossen kunstlaboratorium får sikkert langt mer oppmerksomhet ved at avisa trekker frem de mest “utagerende” kunstverkene blant 80 andre. Kuratoren, Göran Green, har satt sammen en utstilling som har kroppen som “rød tråd”, noe som i seg selv burde ha kime nok til presseoppslag.

Jeg lurer selvsagt på om nordmenn virkelig har blitt så dumme at vi ikke kan lures til å lese om (og ikke minst se) en kunstutstilling uten at den har noe “sjokkerende” eller “opprørende” ved seg. Omtaler av Morten Viskums likkunst og formalinrotter dominerte for ikke mange dager siden kulturstoffet til Dagbladet. Viskum er kanskje den av alle norske samtidskunstnere som best tilfredsstiller tabloidenes umettelige hunger etter kunstnere som får den jevne nordmann til å rystes av “gale kunstnere”, en rolle han gestalter på en så fullendt måte at det nærmer seg performancen i uttrykk. Det er kanskje ikke til å undres over at selvsamme Morten Viskum er eier av Vestfossen kunstlaboratorium.

Det kan altså synes som om Dagbladet danser etter Viskums pipe når de nå gir Melgaards vaginaarm førsteside og utstillingen behørig omtale. 

Antageligvis er jeg særdeles naiv som tror på at “folk flest” kan ha glede av å få formidlet et stykke tekst som handler om kunst som ikke samtidig omhandler noe “skandaløst”. Om de ikke har det burde de i såfall trenes opp til det. Såpass av en idealist og “kunstsnobb” må jeg få lov til å være. Dessuten har jeg tro på at mennesker bør kunne lese om de beste kunstopplevelsene som til enhver tid finnes tilgjengelig og ikke bare dem som regisseres av mennesker med evne til å tale tabloidenes språk.

Mihoe, klokka14:38 / kategorier : Kunst
6 stykker har ment noe

En venninne av meg (og nei – det er ikke meg det er snakk om her) jobber i et firma hvor mange ansatte er litt over gjennomsnittet utseendemessig. De har generelt litt færre dobbelthaker, litt mindre ujevnheter i huden og hvite pene tenner enn folk i en gjennomsnittlig bedrift har. Det vil si de ser sånn ut på hjemmesidene til dette stedet hun jobber. Hjemmesider hun har ansvar for.

I en samtale kom det plutselig frem at hun hadde begynt å fikse på bildene til folk. Det var selvsagt ikke noe hun hadde funnet på selv, men noe hun hadde blitt bedt om. Folk er rimelig mye mer forfengelig enn du skulle tro. Det begynte med en og så ville plutselig en hel rekke av medarbeiderne fremstå som hakket penere enn de er i virkeligheten. Siden denne venninnen min er hjelpsomheten selv har hun selvsagt ikke hjerte til å si nei til slike forspørsler. Hadde hun gjort det uten at folk hadde bedt om det syns jeg det hadde vært enda bedre. Strålende bedriftspolicy.

Forleden begynte det (endelig kanskje) en mann i passende alder på arbeidsstedet hennes. En fyr som nesten var kjekk uten photoshop. Men fristelsen ble selvsagt litt for stor, så snart hadde fyren fått både rettere og hvitere tenner, mer hår og glattere hud. Og da ble han faktisk veldig kjekk. Han ble faktisk en sånn fyr man ville gått og tittet drømmende på når en var jobb. Noe venninnen min er i mangel av i et firma med veldig mange eldre damer og noen eldre sjefsmenn.

Så nå kan venninnen min kose seg med bildet av en mann som ikke finnes, noe som ligner faretruende mye på hvordan det er med alle menn du kan møte på nett. Jeg mistenker at dette er en bekreftelse på at drømmemenn er en sjelden rase, selv om de tilsynelatende finnes i større mengder på nettsteder hvor de kan finne på å overøse deg med slibrige tilbud du ikke er så interessert i. Sånn når du ser at tennene er gule og skeive, dobbelthakene mange og midtskillen først begynner ned mot nakken et sted.

Jammen godt at utseende ikke betyr noe.

Mihoe, klokka21:53 / kategorier : Singelliv
3 stykker har ment noe