Kvart over fem i dag rundet tallet på unike lesere en kvart million. Den besøkende satt i Steinkjer og brukte kanskje arbeidstida si på Nord-Trøndelag elektrisitetsverk til å avlegge meg et lite besøk. Det varte ikke så lenge, noe jeg selvsagt regner med skyldes at sjefen kom inn på kontoret for å snakke om utviklingen innenfor kraftbransjen og fremtidige omstillingsprosesser.

Selv må jeg innrømme at et sånt rundt tall er litt gjevt. Til tross for at jeg begynner å få et litt mer avslappet forhold til treffraten enn jeg hadde i den første tiden jeg blogget.

Ved et sånt jubileum hører det selvsagt med å takke til alle som leser her inne! Kommentatorene får både takk og virituell klem – jeg er sikker på at jeg har de smarteste kommentatorene i verden og dere er en av grunnene til at jeg gidder å fortsette.  

Mihoe, klokka18:18 / kategorier : Blogging
22 stykker har ment noe

For en stund siden hadde jeg lest Buzz Aldrin og bebudet at jeg hadde funnet mannen jeg ville gifte meg med. Ikke å undres over at jeg begjærlig kastet meg over Harstads siste bok kanskje. De første 250 sidene gikk utrolig fort, men de resterende 150 fikk ligge å støve ned mens jeg heller valgte å lese feminist litteratur og ukeblader. Jeg ble nemlig ikke så veldig fornøyd mot slutten av boken.

Som sikket alle vet handler Hässelby om Albert Åbergs liv etter at han forlengst har forlatt de naivistiske og tidvis geniale bøkene til Gunilla Bergstrøm. Albert er voksen og han kan neppe anklages for å ha beveget livet sitt i noen god retning etter at han ble kjønnsmoden. Det går ikke så bra med Albert med andre ord. Når han er i førtiårene dør den tålmodige klippen, bedre kjent som Pappa, og alt er lagt til rette for en “rystende” vei raka vägen nedover: Det finnes ingen fedre som har kommet for å bli. Men de tror det alle sammen” (s 11-12).

Boka har blitt beskrevet som en beskrivelse av hvordan det har gått med den svenske drømmen om “Folkhemmet”, en drøm som ubønnhørlig har blitt knust. Idéen om folkhemmet var kanskje en idé om at alle skulle være trygge og gis like og gode muligheter for et bra liv. Noe som definitivt ikke kan sies å være resultatet av Alberts oppvekst i den sosialdemokratiske forstaden. En slik tolkning vekker ikke gjenklang hos meg fordi det rett og slett blir veldig tydelig at det folkhemmet her har fostret under sin beskyttende vinger er en feig mann ute av stand til å ta vare på seg selv. Det er mannen og ikke hjemmet som er problemet.

Beskrivelsene av Alberts ungdomstid og liv som ung voksen er fine. Likeså det ambivalente forholdet til faren som enhver av oss sikkert kan kjenne seg igjen i. Harstad fanger det ulidelige ubehaget i relasjoner som er like preget av kjærlighet som oppgitthet, irritasjon og den beklemmende følelsen av plikt. Dessuten liker jeg selvsagt veldig godt det faktum at Alberts store kjærlighet heter Leni (som den oppmerksomme leser vil ha registert er undertegnedes folkeregistrerte navn).

Utviklingen av historien (eller plotet om du vil) syns jeg imidlertid er sørgelig svak mot slutten. I likhet med Buzz Aldrin tar historien noen ekstremt absurde vendinger mot slutten og det er for meg en sørgelig svakhet ved romanen. På sett og vis føles det som om fortelleren ikke klarer å stole på den egentlige (og gode) historien om et menneskes liv og valg. De absurde “spenningstoppene” virker en smule påklistret og gir ikke så mye mening i forhold til Alberts “dannelsesreise”.

Hadde Hässelby i stedet klart å stole på at Albert Åbergs voksne liv kunne være interessant nok i seg selv hadde det kanskje vært en veldig bra bok. Slik den står nå syns jeg rett og slett den virker litt anstrengt av et litt smådesperat behov for å løse flokene ved å introduserer elementer som strengt tatt gir det hele et lite preg av avsporing og ikke tilfører boka noe på et overordnet nivå (altså det som har med tankene og idéene vi finner i den). Romanen er på mange måter en eksistensiell tekst og det burde den holdt fokuset på.

At Harstad skriver veldig bra er det imidlertid ingen som helst tvil om og selv om jeg ble litt skuffet denne ganger, gleder jeg meg fortsatt til å lese mer av ham.

Mihoe, klokka23:06 / kategorier : Litteratur
8 stykker har ment noe

Påskeferien ble visst litt lang for enkelte. Ikke fordi jeg har vært en frisksporter som har besteget høye tinder med planker under beina, ei heller fordi jeg har druknet meg selv i påskesjokolade i bunnen av sofaen. Saken er vel heller at undertegnede har prestert den tilnærmet umulige kombinasjonen av å være en utsvevende alkoholnyter og sadistisk treningsnarkoman. Jeg har altså klart både å drikke alkohol, samt blaffre med øyenvippene til penisbefengte og å tynge meg selv med umenneskelige mengder tungt jern (dvs – aldeles ikke umenneskelige strengt tatt, men tungt nok for meg) samt å bedrive sånn der høy intensitet intervalltrening som jeg hatet så inderlig da jeg gikk på skolen.

I dag var det hverdag igjen og den bragte med seg jobb og en tur til veterinæren med kattemannen (aka ridderen av det sørgelige åsyn). Han klarte å plage vettet av begge taxisjåførene som bragte oss frem og tilbake til det grisgrendte strøket sånne dyrleger pleier å holde til (dvs Ensjø). Når jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg likegodt fant det for godt å løpe en halv mil på tredemølle før jeg ramlet ned foran skjermen.

Jeg begynner med andre ord å bli en skikkelig kjiping.

Siden jeg har blitt så opptatt av helsa mi syns jeg ikke jeg skylder dere annet enn å vende oppmerksomheten deres mot et artig amerikansk fenomen. Nemlig “Poo-spotting” (jeg klarer ikke å finne et fint norsk ord for det, men jeg regner med at dere som leser dette er over gjennomsnitte intelligente og bevandret i det engelske språk). Jeg klarer ikke annet enn å trøste meg med at jeg enda ikke har falt så dypt (selv om jeg selvsagt ble fristet etter å ha lest denne artikkelen om emnet).

I morgen skal jeg prøve å blogge ordentlig igjen. Kors på halsen (og med lygekors i lomma for sikkerhets skyld).

Mihoe, klokka23:44 / kategorier : Livet
9 stykker har ment noe

Børge King er på tur i Italia – heldiggrisen – og er så grei at han deler feriebildene sine med oss. For et par dager siden var han i Firenze og gjør byen rettferdighet med kameraet sitt. Et av bildene viser et sted jeg har klint en gang. Det er såpass kuriøst at jeg ikke kan annet enn å fortelle om det. En dag/kveld med et uhyrlig Chianti inntak endte jeg nemlig opp under de søylene vi ser bilde av her:

Det er sikkert et av de fineste stedene jeg har tungekysset en fyr jeg aldri så igjen. Han var fra Roma, akkurat så vakker som unge italienske menn kan være og skjenket meg med enda mer rødvin mellom kyssene. Det skjedde som en del av en absurd dag som startet i Uffizigalleriet, gikk via rødvinslunsj sammen med duene, inneholdt en bussjåfør som fant det for godt å ta meg på puppene, en rekke unge menn som reddet meg, klining, for så og avsluttes med en “god” natts søvn foran jernbanestasjonen. En natt som endte i en morgen hvor jeg våknet i nærheten av en gateartist som hadde en hund som het Vagabond (som elsket å kjøre moped).

Når jeg så bildet til Børge (som jeg har stjålet…) kom jeg til å tenke på det der. Og det var riktig fint egentlig. 

Mihoe, klokka10:46 / kategorier : Livet
6 stykker har ment noe

Eliot Spitzer skandalen minner meg nok en gang på hvorfor det er så bra å bo i Norge og ikke i USA. Det handler ikke om at jeg tror norske politikere ikke kunne finne på å kjøpe en prostituerts tjenester eller at det ikke ville ført til skandale om noe slikt ble kjent (selv om jeg faktisk er litt usikker på om norsk presse ville publisert en slik sak). Men en ting vi i hvert fall kan være sikker på er at kona til en norsk politiker aldri ville stilt opp på pressekonferanser sammen med mannen sin hvis han hadde gjort noe slikt.

Det er tilsynelatende kutymen blant poltikerfruer over dammen å stå bak mannen sin uansett hva han blir tatt for. Antageligvis for å gå foran med et eller annet eksempel (kan jeg tilgi bør dere gjøre det også), men samtidig også som en manifestasjon av sin underdanige posisjon -hun har en rolle som politikerfrue og en slik rolle impliserer visst ikke noen rett til eget følelsesliv eller integritet.

Jeg så den første pressekonferansen Spitzer holdt og det lille smilende nikket til kona hans i det de forlot podiet sammen var noe av det ynkeligste jeg har sett i mitt liv. Hun skammet seg og måtte jaggu stå til rette på sitt vis for en utrolig dårlig avgjørelse som mannen hennes hadde tatt. Det aner meg at opinionen i USA tar påbudet om “i gode og onde dager” litt mer bokstavelig enn nordmenn flest, spesielt hvis det gjelder kvinner som er redusert til lite annet enn moralske bærere av sin manns politiske karriere. Takke meg til.

Ps: Det finnes heldigvis untak som lyser som brilljerende stjerner i det rare lander også. Alle bør sporenstreks lese Katha Pollitts glitrende svar til et republikansk kvinnemenneskes stupide uttalelser i Wahington Post. Ikke fordi den har så mye med ovenforstående å gjøre, men rett og slett fordi det er inderlig god lesning.

Mihoe, klokka22:43 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Rett og slett forferdelig
12 stykker har ment noe