For en stund siden hadde jeg lest Buzz Aldrin og bebudet at jeg hadde funnet mannen jeg ville gifte meg med. Ikke å undres over at jeg begjærlig kastet meg over Harstads siste bok kanskje. De første 250 sidene gikk utrolig fort, men de resterende 150 fikk ligge å støve ned mens jeg heller valgte å lese feminist litteratur og ukeblader. Jeg ble nemlig ikke så veldig fornøyd mot slutten av boken.
Som sikket alle vet handler Hässelby om Albert Åbergs liv etter at han forlengst har forlatt de naivistiske og tidvis geniale bøkene til Gunilla Bergstrøm. Albert er voksen og han kan neppe anklages for å ha beveget livet sitt i noen god retning etter at han ble kjønnsmoden. Det går ikke så bra med Albert med andre ord. Når han er i førtiårene dør den tålmodige klippen, bedre kjent som Pappa, og alt er lagt til rette for en “rystende” vei raka vägen nedover: Det finnes ingen fedre som har kommet for å bli. Men de tror det alle sammen” (s 11-12).
Boka har blitt beskrevet som en beskrivelse av hvordan det har gått med den svenske drømmen om “Folkhemmet”, en drøm som ubønnhørlig har blitt knust. Idéen om
folkhemmet var kanskje en idé om at alle skulle være trygge og gis like og gode muligheter for et bra liv. Noe som definitivt ikke kan sies å være resultatet av Alberts oppvekst i den sosialdemokratiske forstaden. En slik tolkning vekker ikke gjenklang hos meg fordi det rett og slett blir veldig tydelig at det folkhemmet her har fostret under sin beskyttende vinger er en feig mann ute av stand til å ta vare på seg selv. Det er mannen og ikke hjemmet som er problemet.
Beskrivelsene av Alberts ungdomstid og liv som ung voksen er fine. Likeså det ambivalente forholdet til faren som enhver av oss sikkert kan kjenne seg igjen i. Harstad fanger det ulidelige ubehaget i relasjoner som er like preget av kjærlighet som oppgitthet, irritasjon og den beklemmende følelsen av plikt. Dessuten liker jeg selvsagt veldig godt det faktum at Alberts store kjærlighet heter Leni (som den oppmerksomme leser vil ha registert er undertegnedes folkeregistrerte navn).
Utviklingen av historien (eller plotet om du vil) syns jeg imidlertid er sørgelig svak mot slutten. I likhet med Buzz Aldrin tar historien noen ekstremt absurde vendinger mot slutten og det er for meg en sørgelig svakhet ved romanen. På sett og vis føles det som om fortelleren ikke klarer å stole på den egentlige (og gode) historien om et menneskes liv og valg. De absurde “spenningstoppene” virker en smule påklistret og gir ikke så mye mening i forhold til Alberts “dannelsesreise”.
Hadde Hässelby i stedet klart å stole på at Albert Åbergs voksne liv kunne være interessant nok i seg selv hadde det kanskje vært en veldig bra bok. Slik den står nå syns jeg rett og slett den virker litt anstrengt av et litt smådesperat behov for å løse flokene ved å introduserer elementer som strengt tatt gir det hele et lite preg av avsporing og ikke tilfører boka noe på et overordnet nivå (altså det som har med tankene og idéene vi finner i den). Romanen er på mange måter en eksistensiell tekst og det burde den holdt fokuset på.
At Harstad skriver veldig bra er det imidlertid ingen som helst tvil om og selv om jeg ble litt skuffet denne ganger, gleder jeg meg fortsatt til å lese mer av ham.