Det var faktisk Elvis Bling Laden (som forøvrig er tilbake i bloggeform) som anbefalte meg His Dark Materials en gang for lenge siden. Jeg må bare si at jeg er veldig glad for at han gjorde det! Dette er definitivt en av de aller beste “barnebøkene” jeg har lest. Det har tatt sin tid siden jeg har lest alle tre bøkene høyt for Minime på sengekanten (en vane jeg kommer til å insistere på at vi fortsetter med frem til hun flytter hjemmefra). Jeg har ledd, jeg har grått og jeg har vært nødt til å forklare Minime enkelte ting vi før ikke har snakket om (feks. hva en elsker er).
Å gi en god og grundig analyse av ca 1 500 sider bok lar seg ikke gjøre i et blogginnlegg så jeg vil kun trekke frem enkelte ting som jeg syns gjør dette til boka du bør lese for deg selv eller de menneskene du har satt til verden:
Hovedpersonen er en jente!
Nå tenker kanskje alle at det er typisk feministisk av meg å være opptatt av kjønnet til hovedpersonen i bøkene. Men siden jeg ble jentemamma har det slått meg gang på gang hvor utrolig vanskelig det er å finne barnebøker hvor det er en jente som er en handlende hovedperson. Nesten alle bøker Minime har lest siden hun ble født har handlet om gutter som gjør spennende ting.
Nå er ikke Lyra Belaqua en hvilken som helst jente heller. Hun er verdens nydeligste karakter: Modig, sterk, sårbar, følsom, glad, tøff, frekk, redd - i det hele tatt sammensatt som et ekte menneske og med egenskaper de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Hun er rett og slett en karakter man gjerne vil at avkommet skal lære noe av (og der har vi til og med fått oppfyllt alle pedagogiske ønsker man skulle ha).
I andre bind av triologien introduserers en hovedperson til: Will. Han er også en karakter med ekstraordinære egenskaper. Først og fremst er han en empatisk ung mann, men også han er full av mot, trass, nysgjerrighet, kjærlighet og utholdenhet.
Et vidunderlig persongalleri
Mørkets materie er dessuten fylt til randen av andre interessante karakterer: Panserbjørnene Jorek Byrnisson, heksedronningen Serafina Pekkala, gøynerkongen John Faa (og en haug andre bra gøynere), Mamma Costa, professor Mary Malone, det homofile engleparet Baltamos og Bamuk og balongflyveren Lee Scoresby. Personene som befinner seg på den “riktige siden” i konfliktene romanen bygger på er ikke ensidig gode og snille, de har mange ulike egenskaper og de er heller ikke like “barnevennlige” alltid. Jorek Byrnisson er for eksempel en fordrukken og nedbrutt isbjørn første gangen vi møter ham. En isbjørn som har tapt ansikt og sjel og dermed drukner sine sorger.
Det føles bra å kunne lese om slikt for et barn. Fordi det jo er slik mennesker og verden er.
De onde er heller ikke bare onde. Og de er heller ikke alltid like lett å plassere. Karakterer som i utgangspunktet virket snille viser seg ikke å være det og omvendt. Noen forandres og forstår underveis. Nok en gang slik verden er og et fortellerteknisk grep som gjør dette til en fortelling som er mer kompleks enn vi er vant til i litteratur som har barn og unge som målgruppe.
Et fantastisk univers
Uten å avsløre for mye beveger karakterene seg i mellom ulike parallelle universer. Verdener som henger sammen og som alikevel er forskjellige. Når vi først møter Lyra bor hun i Oxford, men vi skjønner snart at vitenskapene de underviser i (feks eksperimentell metafysikk) og karakterene ikke hører hjemme i vår virkelighet eller tid. Lyra og Will foretar en lang reise som lærer dem det de trenger for å bli to betydningsfulle og bra personer.
Å fortelle historier
Et av Lyras mange bemerkelsesverdige karaktertrekk er at hun er veldig flink til å fortelle historier. Hun løser mange vanskeligheter og potensielt farlige situasjoner ved at hun har den egenskapen. Jorek Byrnisson gir henne navnet Lyra Sølvtunge fordi hun er så flink til å snakke for seg. Men der hun starter som den perfekte løgner ender hun opp som sannferdigheten selv. I løpet av historien lærer hun verdien av sannhet og at de aller beste historiene er de sanne: “Hvis de lever i verden, skal de se og røre og høre og elske og lære ting” (III, s. 360) - og menneskene må fortelle om det hvis de skal få fred etter at de har forlatt jordlivet.
Den handler om ikke å ta noe for gitt, utvikle seg og ha tro på seg selv
Menneskets sjels-, tanke og følelseliv er viktig i Mørkets materie. Sjelen er manifistert i karakterenes daimoner, dyr som de omgis av og som forteller noe om hvem de er. I første bind forsøker de slemme å kontrollere mennesker ved å ta sjelene, daimonene, fra dem. Noe de gjør for å tilfredstille den religiøse autoriteten. Triologien er sterkt autoritets- og religionskritisk og det er også et element som gir denne fortellingen en styrke få historier innenfor denne sjangeren har.
Det er ikke så lenge siden vi leste hele Narnia-serien og den er regelrett religøst vanvidd, fylt til bredden av en kjip moralisering som holdt på å ta knekken på meg. Mørkets materie inneholder i stedet engler som forklarer hele den menneskelige historien som kampen mellom visdom og dumhet, hvor kirka i alt sitt virke kjemper for at dumheten skal regjere. Det er visdom, sannhet og godhet mennesket skal søke, og de skal søke det i sine egne liv og sin egen virkelighet.
Dette ble et langt blogginnlegg om en lang bok. Jeg har ikke engang nevnt de tre redskapene som gir navn til de tre bøkene, “Det gyldne kompasset”, “Den skarpeste kniven” og “En kikkert av rav”. Hvilke egenskaper og betydning disse redskapene har vil jeg oppfordre dere til å finne ut av selv. Det er herved varmt anbefalt.
(Som en liten morsomhet kan dere også gå på sidene til “The Golden Compass” (the movie) og finne ut hvilken daimon dere har. Min var en løve. Noe som selvsagt ikke var det minste overraskende.)