Ikke-bloggende mennesker som i de siste dagene/ukene har oppsøkt Bloggrevyens mest populære vil få forsterket enhver fordom de måtte ha om bloggere som en gjeng med retards, med total mangel på normale sosiale evner, som gjemmer seg i sine respektive IP-hjørner. Egentlig tror jeg ikke det er noe mer å si om den saken.

Jeg vil imidlertid ta et oppgjør med bruken av begrepet “metablogging” i forbindelse med mye av den dritten vi ser boble opp i bloggerbygda med jevne mellomrom. Metablogging er blogging som handler om blogging – ikke om bloggere eller bloggosfæren. Det er en forskjell mellom disse og det er på tide å trekke et definitivt skille mellom barter og snørr.

Uten at jeg kan si det med 100% sikkerhet antar jeg at ordet har sitt opphav i alt som har blitt tenkt og sagt om metafiksjon de siste tiårene. Metafiksjon har vært et hett begrep i litteraturvitenskapen siden 70-tallet og man kan finne metafiktive elementer i all litteratur tilbake til antikken hvis man leser med det blikket.

Hva er så metafiksjon? En av de enkleste definisjonene på det finner vi i Litteraturvitenskapelig leksikon (1997):

“samlebegrep for litteratur som tematiserer seg selv som fiksjon ved å reflektere over sin egen tilblivelse og sin egen status som litteratur. [...] Metafiksjon viser seg dels gjennom ulike former for rammebrudd, dels gjennom såkalte metakommentarer fra fortelleren.”  (s.154).

Oversatt til bloggsk vil vi da få en definisjon av metablogging som ligner på denne:

“samlebegrep for blogging som tematiserer seg selv som nettaktivitet ved å reflektere over sin egen tilblivelse og sin egen status som blogging. Metablogging viser seg dels gjennom ulike former for rammebrudd, dels gjennom såkalte metakommentarer fra bloggeren.”

Det finnes eksempler på at bloggere problematiserer eller kommenterer sin egen bloggeraktivitet. LoRdx er en av de som gjør dette aller oftest slik vi kan se det i posten “Burde hatt en avslutning”. Du finner også eksempler på at bloggere parodierer bloggsjangere – Iversens moteblogging er et genialt eksempel på dette. Slik metablogging er brillefine saker!

Det finnes selvsagt uttallige andre eksempler også, men jeg regner med at dere ser forskjellen på dette og interne nedrigheter? Hva dette innlegget angår er jeg pretensiøs nok til å tenke at det er et forsøk på bloggteoretisering.

Mihoe, klokka12:52 / kategorier : Blogging
9 stykker har ment noe

Jeg er en slik som liker å løfte vekter. Det føles veldig godt å merke at jeg gradvis blir sterkere og sterkere og å se at det popper opp noen fine muskler her og der. Kvinner har godt av å skaffe seg litt muskler på kroppen.

Vil en ha muskler kan en jo ikke leke trening. Så jeg har satt meg litt inn i det og funnet ut hvilke øvelser som gir deg den fineste rumpa og de tøffeste armene. Derfor trenger jeg selvsagt med frivekter. Fordi det er den beste måten å trene med vekter på. Noe som innebærer at jeg beveger meg inn på områder av treningstudioet hvor det ikke akkurat flyter av østrogen. Det er derimot rene tsunamien av unge menn som ser seg selv i speilet, gjerne mens fire kompiser står og ser på, mens de løfter noe jern opp og ned i en fast bane.

Første gangen jeg beveget meg i nærheten av manualene, benkpress- og knebøystavtiver var det fordi en treningsveileder nærmest sparket meg inn dit. En ting var når han var med, når jeg måtte bevege meg inn på området alene var jeg livredd. Folk brølte, stønnet og bråket. Den slags opplever du ikke i de områdene av treningsstudioet som kvinner stort sett holder seg til. Tilsynelatende har menn mindre hemninger enn kvinner når de trener. Skumle greier. Det hjalp ikke akkurat at det alltid var en kar som satt og slappet av mellom settene i nærheten av meg og derfor benyttet sjansen til å beundre baken min hver gang jeg bøyde meg ned for å ta markløftene mine.

I dag ser jeg selvsagt på det som en feministisk handling hver gang jeg tar meg til rette på menns territorier. Selv om de pisser aldri så mye (dvs. skuler og promper…) for å holde kvinner unna nekter jeg å la meg skremme. Jeg driver med mitt og fniser fordi jeg vet at jeg utfører øvelsene riktigere enn flesteparten av mennene med kulemage som henger rundt der med notatbøkene og spotterne sine.

En må jo sette seg noen semi-uoppnåelige mål hvis en skal få fremgang. Så jeg har bestemt meg for å klare å utføre “chins”. Det er en sånn øvelse som man må gjøre hvis man har lyst til å gå befalskolen eller bli politi. Noe jeg selvsagt aldri i verden har tenkt til (det skulle tatt seg ut, jeg mistenker dog at ingen av dem ville hatt meg så jeg hadde nok strøket på de psykiske testene eller noe sånt).

Slenger inn en illustrasjon jeg. Så slipper jeg å forklare. Jeg har ingen planer om å gjøre det med en vektplate dinglende mellom bena. Det får holde med bare meg.

Grunnen til at jeg har lyst til å beherske chins er selvsagt at jeg syns det ser sinnsykt tøft ut og at det er en veldig bra måte å bli sterkere i overkroppen på. Men det må innrømmes at det er mest fordi det ser så tøft ut. Så etter å ha konsultert noen som kan dette har jeg fått oppskriften på hvordan jeg skal klare det. På mandag begynte jeg derfor med slike som de nedenfor:

Jeg skulle gjerne skrytt av at jeg lett tok ti sånne rack-chins, men det gjorde jeg ikke. Jeg klarte én (hvis en legger litt godvilje til). Deretter prøvde jeg to ganger til, med et ansiktsuttrykk som en vanligvis ser på folk som spiser for lite fiber med passende lydspor til. Siden dette var en mandag, som jo selvsagt er dagen for alle gode forsetter og hvor treningsstudioet er stappfullt, var det litt pinlig. Strengt tatt veldig pinlig. Men jeg er en bestemt dame, så jeg må fortsette å øve til jeg klarer det. 

Den dagen jeg lett og ledig hever og senker mitt legeme kommer jeg til å føle meg som den barskeste dama i verden. Den dagen skal jeg sitere Demi Moore fra den undervurderte (ha, ha) filmen GI Jane: Suck my dick! Gutta med manualene kan ikke annet enn å bli livredde da!

(Har du lyst til å lære mer om vekttrening kan du sjekke ut Krista (som jeg har stjålet bildene fra også). Hun kan ganske mye om det der.)

Mihoe, klokka23:55 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Livet, Trening
22 stykker har ment noe

I dag har jeg feiret bursdagen til Jonny Cash. Derfor har jeg drukket whisky. Jeg er ganske tøff.

Mihoe, klokka23:54 / kategorier : Livet
10 stykker har ment noe

Kanskje det er alderen som tynger eller noe, men innimellom er jeg veldig lettrørt. Sånn at jeg får litt skjelvende underleppe og tårer i øynene.

I går hendte dette da jeg gikk på skøyter på Narvisen og kunne observere at de folka som var defintivt best på isen kom fra sør-øst-asia et sted. Altså fra sub-tropiske klimaer. Da begynner vi å kunne snakke om vellykket integrering! (Jeg blir litt rørt av han somalieren på jobben som har brunost på matpakkeskivene sine også).

I dag har jeg blitt rørt av å se Harry Potter “The Goblet of Fire” (for femte gang – og ja – jeg sikler fremdeles like mye på Victor Krum (han er litt sånn fysisk av seg som Hermine sier og jeg tror jeg liker fysisk mer enn jeg egentlig vil innrømme)) og av å lese om hunden Nubs som får et nytt liv i selveste Amerika. Jeg tror ikke vi skal underslå det faktum at det er mye fetere å være kosehund i burgerworld fremfor å være søppelhund i Irak. At jeg blir rørt av sånne historier skyldes nok at jeg er mer enn gjennomsnittelig glad i hunder (jeg går rundt å åhh’er alle søte og fine hunder jeg ser). Dessuten syns jeg det er så fint og vakkert når kjærliget oppstår mellom menneske og dyr. Men det er selvsagt sykt. Fordi jeg heller burde blitt forbanna fordi ingenting har blitt bedre i Irak og mennesker dør som fluer.

Men det har tross alt vært helg. Så jeg har blitt rørt av dusteting fremfor å irritere meg nok over likelønnsutvalgets innstilling, satt meg inn i den og skrevet om det!

Mihoe, klokka23:45 / kategorier : Livet
10 stykker har ment noe

Det var faktisk Elvis Bling Laden (som forøvrig er tilbake i bloggeform) som anbefalte meg His Dark Materials en gang for lenge siden. Jeg må bare si at jeg er veldig glad for at han gjorde det! Dette er definitivt en av de aller beste “barnebøkene” jeg har lest. Det har tatt sin tid siden jeg har lest alle tre bøkene høyt for Minime på sengekanten (en vane jeg kommer til å insistere på at vi fortsetter med frem til hun flytter hjemmefra). Jeg har ledd, jeg har grått og jeg har vært nødt til å forklare Minime enkelte ting vi før ikke har snakket om (feks. hva en elsker er).

Å gi en god og grundig analyse av ca 1 500 sider bok lar seg ikke gjøre i et blogginnlegg så jeg vil kun trekke frem enkelte ting som jeg syns gjør dette til boka du bør lese for deg selv eller de menneskene du har satt til verden:

Hovedpersonen er en jente!

Nå tenker kanskje alle at det er typisk feministisk av meg å være opptatt av kjønnet til hovedpersonen i bøkene. Men siden jeg ble jentemamma har det slått meg gang på gang hvor utrolig vanskelig det er å finne barnebøker hvor det er en jente som er en handlende hovedperson. Nesten alle bøker Minime har lest siden hun ble født har handlet om gutter som gjør spennende ting.

Nå er ikke Lyra Belaqua en hvilken som helst jente heller. Hun er verdens nydeligste karakter: Modig, sterk, sårbar, følsom, glad, tøff, frekk, redd - i det hele tatt sammensatt som et ekte menneske og med egenskaper de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Hun er rett og slett en karakter man gjerne vil at avkommet skal lære noe av (og der har vi til og med fått oppfyllt alle pedagogiske ønsker man skulle ha).

I andre bind av triologien introduserers en hovedperson til: Will. Han er også en karakter med ekstraordinære egenskaper. Først og fremst er han en empatisk ung mann, men også han er full av mot, trass, nysgjerrighet, kjærlighet og utholdenhet.

Et vidunderlig persongalleri

Mørkets materie er dessuten fylt til randen av andre interessante karakterer: Panserbjørnene Jorek Byrnisson, heksedronningen Serafina Pekkala, gøynerkongen John Faa (og en haug andre bra gøynere), Mamma Costa, professor Mary Malone, det homofile engleparet Baltamos og Bamuk og balongflyveren Lee Scoresby. Personene som befinner seg på den “riktige siden” i konfliktene romanen bygger på er ikke ensidig gode og snille, de har mange ulike egenskaper og de er heller ikke like “barnevennlige” alltid. Jorek Byrnisson er for eksempel en fordrukken og nedbrutt isbjørn første gangen vi møter ham. En isbjørn som har tapt ansikt og sjel og dermed drukner sine sorger.

Det føles bra å kunne lese om slikt for et barn. Fordi det jo er slik mennesker og verden er.

De onde er heller ikke bare onde. Og de er heller ikke alltid like lett å plassere. Karakterer som i utgangspunktet virket snille viser seg ikke å være det og omvendt. Noen forandres og forstår underveis. Nok en gang slik verden er og et fortellerteknisk grep som gjør dette til en fortelling som er mer kompleks enn vi er vant til i litteratur som har barn og unge som målgruppe.

Et fantastisk univers 

Uten å avsløre for mye beveger karakterene seg i mellom ulike parallelle universer. Verdener som henger sammen og som alikevel er forskjellige. Når vi først møter Lyra bor hun i Oxford, men vi skjønner snart at vitenskapene de underviser i (feks eksperimentell metafysikk) og karakterene ikke hører hjemme i vår virkelighet eller tid. Lyra og Will foretar en lang reise som lærer dem det de trenger for å bli to betydningsfulle og bra personer.

Å fortelle historier

Et av Lyras mange bemerkelsesverdige karaktertrekk er at hun er veldig flink til å fortelle historier. Hun løser mange vanskeligheter og potensielt farlige situasjoner ved at hun har den egenskapen. Jorek Byrnisson gir henne navnet Lyra Sølvtunge fordi hun er så flink til å snakke for seg. Men der hun starter som den perfekte løgner ender hun opp som sannferdigheten selv. I løpet av historien lærer hun verdien av sannhet og at de aller beste historiene er de sanne: “Hvis de lever i verden, skal de se og røre og høre og elske og lære ting” (III, s. 360) - og menneskene må fortelle om det hvis de skal få fred etter at de har forlatt jordlivet.

Den handler om ikke å ta noe for gitt, utvikle seg og ha tro på seg selv

Menneskets sjels-, tanke og følelseliv er viktig i Mørkets materie. Sjelen er manifistert i karakterenes daimoner, dyr som de omgis av og som forteller noe om hvem de er. I første bind forsøker de slemme å kontrollere mennesker ved å ta sjelene, daimonene, fra dem. Noe de gjør for å tilfredstille den religiøse autoriteten. Triologien er sterkt autoritets- og religionskritisk og det er også et element som gir denne fortellingen en styrke få historier innenfor denne sjangeren har.

Det er ikke så lenge siden vi leste hele Narnia-serien og den er regelrett religøst vanvidd, fylt til bredden av en kjip moralisering som holdt på å ta knekken på meg. Mørkets materie inneholder i stedet engler som forklarer hele den menneskelige historien som kampen mellom visdom og dumhet, hvor kirka i alt sitt virke kjemper for at dumheten skal regjere. Det er visdom, sannhet og godhet mennesket skal søke, og de skal søke det i sine egne liv og sin egen virkelighet.

Dette ble et langt blogginnlegg om en lang bok. Jeg har ikke engang nevnt de tre redskapene som gir navn til de tre bøkene, “Det gyldne kompasset”, “Den skarpeste kniven” og “En kikkert av rav”. Hvilke egenskaper og betydning disse redskapene har vil jeg oppfordre dere til å finne ut av selv. Det er herved varmt anbefalt.

(Som en liten morsomhet kan dere også gå på sidene til “The Golden Compass” (the movie) og finne ut hvilken daimon dere har. Min var en løve. Noe som selvsagt ikke var det minste overraskende.)

Mihoe, klokka1:29 / kategorier : Litteratur
25 stykker har ment noe