Det er noe veldig rart med alle kjendisene som trener på det glamorøse treningsstudioet jeg er medlem av. De kjenner nemlig hverandre alle sammen. Derfor kan jeg for eksempel oppleve at en realitykjendis står og forteller om diareen sin til en kjendis av det litt mer kultiverte slaget. Eller at en gammel skuespiller vi sist så i en Bernt Hammer film slår av en jovial prat med en flåsete radioreporter. Merkelige greier.

Mihoe, klokka22:31 / kategorier : Livet
9 stykker har ment noe

Jeg ble med på Facebook frenzyen når den sto på som verst. Det var ganske moro i begynnelsen. Spesielt å finne frem til gamle skolekamerater og barndomsvenner og å se hvordan det har gått med folk, hvem som har fått en haug med unger, hvem som fått fete jobber, hvem som har blitt stygge, hvem som har blitt pene…i det hele tatt. Den litt ondskapsfulle kikkeren i meg koste seg for en stakket stund. Men det sluttet ganske fort å være morsomt.

I begynnelsen sendte jeg noen meldinger til disse gamle vennene mine, men det kjølnet ganske raskt. Ikke så veldig overraskende hadde vi ikke så mye å snakke om. Jeg mistenker at det er flere enn meg som opplevde at det ikke var så mye mer å gjøre på Facebook etter dette. Omtrent rundt denne tiden begynte all-verdens applications å dukke opp, det var fun-walls, super-walls, look-a-like-application, astrology, tarot, who-has-a-secret-crush-on-you, suport-our-troops, suport-breats-cancer-victims, suport-everyone-who-need-it…osv, osv i det kjedsommelige.

Fordi jeg mottok mailer som tydet på at det var noen som ville meg noe, altså at noen hadde sendt meg en melding via super-wall eller noe sånt, installerte jeg møkka. Det skulle jeg aldri ha gjort. Nå sender disse folkene jeg nesten ikke husker fra barne-og ungdomsskolen meg daglige påminnelser om at jeg er deres venn på Facebook. Påminnelser i form av glitterbamser, engler, babyer, dansende kattunger – i det hele tatt alt som er fælt.

Det stopper selvsagt ikke der: det dumper inn videoer, frekkiser og fæle bilder også. For ikke å snakke om grusomme forsøk på poesi eller livsvisdom, eller oppfordringer om at jeg skal gjengjelde en eller annen kjedepost for å bevise at jeg faktisk er venn med Gudrun fra barneskolen (som jeg ikke engang ved hjelp av min villeste fantasi klarer å huske hvem er). Hvis du leser dette Gudrun: Jeg er egentlig ikke vennen din. Ikke engang på Skybert nivå. Jeg kommer ikke til å reise 60 mil for å redde deg fra et eller annet eller å gi deg en klem når du trenger det aller mest. Det kommer definitivt ikke til å skje selv om du fant meg på Facebook.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor folk fortsetter å sende meg sånt når jeg aldri sender noe tilbake. Men tilfellet er vel at folk er så tette i nøtta at de ikke skjønner at “send-to-all” faktisk kan oversettes til “spam” som igjen oversettes med “masseutsendt søppel ingen vil ha”. Siden jeg ikke er noen ungsau lenger er selvsagt ikke mine gamle skolekamerater det heller. Jeg mistenker at det har noe av skylda. De har ikke nettvett nok til å skjønne at de plager meg. Så for bare å si det en gang for alle: Jeg hater glitterbamser, dårlig livsvisdom og morsomme babyer som raper. Jeg hater det dypt og inderlig.

Moralen til dette lille tankestykket er selvsagt en enkel en. Jeg burde rømme Facebook en gang for alle og lukke døra bak meg for all verdens manglende estetisk sans.

Mihoe, klokka22:27 / kategorier : Livet
25 stykker har ment noe

Forleden så jeg et intervju med fotografen Nan Goldin som kommenterte påstandene om at bildet “Edda and Klara Belly Dancing, Berlin” (1998) er barnepornografisk. Bildet, som eies av Elton John, ble konfiskert av engelsk politi i forbindelse med en utstilling på Baltic Centre for Contemporary Art i Gateshead i høst.

Bildet ser slik ut:

Nan Goldin var oppriktig illsint over at noen kunne omtale bildet av de to lekende søstrene som barnepornografisk, og mente at de som så på bildet og så noe slikt var syke. Hun mente altså at det er øyet som ser som tillegger bildet en slik karakter.

Hun kan vel strengt tatt ikke si så mye annet Nan Goldin. Samtidig som det jo ikke er til å stikke under en stol at et slikt syn kanskje blir litt vel enkelt. Det vil si - blottleggelsen av det ene barnets kjønnsorgan og hvilke følelser dette vekker i oss som betrakter bildet er jo noe av det som gjør at dette er et bra bilde. Når jeg så det for første gang tenkte jeg umiddelbart at dette bildet helt sikkert ville havne på en eller annen nettside det ikke burde ligge på og at en eller annen sjuk jævel garantert kom til å bli seksuelt opphisset av å se på det. Men jeg vet ikke om det betyr at bildet aldri skulle vært tatt eller om det aldri burde henges opp slik at alle kan se.

En annen amerikansk fotograf som har blitt beskyldt for å produsere barnepornografi er selvsagt Sally Mann og det brukes visst en del ressurser årlig på å få fjernet bildene hennes fra barnepornografiske sider på nettet.

Jeg så en utstilling av bildene hennes på begynnelsen av nittitallet en gang og det var en utstilling det hadde vært mye ståhei rundt på grunn av at man opplevde at barna fremsto med et seksualisert uttrykk. Da jeg så bildene ble jeg både slått av hvor hinsidig vakre de var og at jeg til en viss grad kunne skjønne kritikken mot dem.

Bildet over - ”Venus After School” (1992) – kan kanskje illustrere litt av ubehaget. I motsetning til Edda og Klara poserer datteren til Sally Mann. Det er ikke et barn som springer nakent omkring, men en jente akkurat på randen av puberteten som ser inn i kameraet. Det er et sensuelt bilde. Og jeg tviler jeg ikke på at dette kan fungere som hard valuta hos pedofile.

Sally Mann gir faktisk et bilde av barns seksualitet og nytelse ved egen kropp (om enn denne ikke er seksuell). Sensualiteten, den absolutte tilstedeværelsen i og bevisstheten om egen kropp er noe av det som gjør bildene av barna til Mann så vakre og interessante å se på. Samtidig syns jeg barna ofte har et ansiktsuttrykk som ber meg holde meg unna:

Barnas ansiktsuttrykk gir meg på sett og vis litt dårlig samvittighet fordi jeg ser på dem, som om jeg ser på noe som ikke er for mine øyne, noe som tilhører dem alene. Og det gjør selvsagt dette til interessant kunst.

Boken, og nå filmen, “Towelhead” forteller historien om en trettenårig jentes seksuelle oppvåkning og har også blitt omtalt som barnepornografisk. Hovedpersonen blir seksuelt utnyttet pga sitt begjær, kanskje fordi omgivelsene ikke er i stand til å ta vare på henne og gi henne den kjærligheten hun har behov for. Skal man gi et bilde av barns seksualitet er det vanskelig å gi det uten å fremvise barn/unge som seksuelle vesener, uansett hvor vanskelig det er for voksne å se på eller hvor redde vi blir for at all verdens lokkemenn skal tro det legitimerer de brutale handlingene deres.

Poenget jeg kanskje prøver å komme frem til her er at nakenheten som får kritikere eller konservative til å omtale dem som barnepornografiske ikke er fullstendig avseksualisert. Enten fordi de alltid vil sees i en kontekst (dvs den verden vi lever i) hvor seksuelle overgrep mot barn forekommer eller fordi de fanger barns seksualitet. Men det kan likevel ikke forsvare at de omtales som pornografiske, i den forstand at de er skapt med det formål å ville vekke lyst hos betrakteren.

Mihoe, klokka13:59 / kategorier : Kunst, Seriøst
107 stykker har ment noe

Blankets er en prisbelønnet tegnet roman. Det er en fabelaktig sjanger som har gitt oss perler som Maus, Persepolis, Palestine, The Dark Knight Returns, Ghost World og Sin City. Blankets (2003) er romantisk, fengende, vakker, trist, underfundig, melankolsk, morsom, opprivende, poetisk, intelligent og fullendt. Jeg leste et sted at Blankets er så bra at det gjør vondt, og jeg må faktisk si meg enig. Den er bra på så mange nivåer at det føles som en umulig oppgave å si noe som helst med sammenheng om den her. Men jeg prøver likevel.

Craig Thompson forteller historien om Craig som vokser opp i et fundamentalistisk kristent miljø i Nord-Amerika. Det er fattigdom, både materielt og kulturelt, det er landsbygda og det er kjærlighetsløst og ensomt.

På mange måter er dette en klassisk Bildungsroman (den inneholder til og med den sjangerforeskrevne “Reisen”) hvor hovedpersonen går fra å være barn til å bli voksen. Noe som selvsagt ikke er lett når omgivelsene dine vil definere hvilke veier du har lov til å gå og hvilke valg som er moralsk akseptable. Ikke nok med at familie og menighet har sterke meninger om hva Craig skal gjøre med livet sitt, men han opplever også at det som prekes som sannhet står i sterk kontrast til den sannhet som hersker på skolen og blant jevnaldrene.

Craig er en fremmed i ordets retteste forstand. En person som ikke føler seg hjemme blant mennesker overhode og som forsøker å finne det han lengter etter hos Gud. Men Gud snakker med mange tunger og Gud fordømmer. Bildene fylles med jevne mellomrom av bibelsitater og øynene til en streng Jesus som titter ned på deg. Gud gjør det ikke lett.

Gud gjør det spesielt vanskelig når Craig møter sin første kjærlighet på Jesuscamp og utvikler et forhold til henne:

Kjærlighetshistorien mellom hovedpersonen og Raina er så vidunderlig fint beskrevet at jeg faktisk gråt mer enn en skvett mens jeg leste. Ikke nok med at den er akkurat så inderlig, utforskende og naiv som man selv har opplevd sin første kjærlighet en gang, men den iblandes også følelser av skam og skyld, hvor vanskelig det kan være for første gang å måtte forholde seg til voksne emosjoner (ikke lett) og opplevelsen av at dette er det eneste ene som kan gjøre deg lykkelig.

Som de fleste historier om den første kjærligheten har den ingen lykkelig slutt. Det skal vel strengt tatt ikke slike historier ha. Men forholdet til Rania har likevel laget de sprekkene i Craigs verdensforståelse som han trenger for å komme seg videre i livet. Han har fått det han trenger til å søke seg bort og å ta skrittet ut i en verden som står i skarp kontrast til den han forlater.

Men dette er jo ikke bare en historie skrevet med ord. Den er tegnet også, og det er spesielt to grafiske elementer i tegningene som bidrar til historien på en betydningsutvidende måte: Det ene er teppene som har gitt tittelen til boka og det andre er snø.

For å ta det siste først: I tegnet form kan man jo tenke seg at snø bare er hvitt og kjedelig, men det er tydelig at Craig Thompson selv må ha levd i et område av USA med mye snø. F.eks når han forteller om leken jeg selv har lekt som barn, nemlig den hvor man forsøker å gå så langt som mulig uten å tråkke igjennom skaresnøen. Thompson klarer også det kunststykke å biledliggjøre synet av tett snøfall, de uforklarlige filigransmønstrene du finner hvis du stirrer rett opp i luften. For meg ble disse snøelementene i teksten i høy grad et gjennsyn med min egen barndom som ble tilbragt i nordligere strøk før den globale oppvarmingen. Samtidig bidrar snøen i teksten til å speile den kulden Craig opplever i omgivelsene sine.

I motsetning til denne kulden står selvsagt teppene som er en metafor som stadig videreutvikles gjennom tekst og bilde. Karakterene omsluttes til en viss grad hele tiden av tepper: Craig og broren hans som deler seng og tepper i barndommen, Craig og Raina som ligger under lappeteppet hun har sydd til ham og Craig som finner igjen dette teppet mange år senere når han har blitt voksen.

Teppene blir et bilde på det som er trygt, kjært og livsbevarende. Men samtidig er teppene det Craig må kvitte seg med for å bli et helt menneske som lever det livet han har behov for. Uansett hvor behagelige de kan være kan tepper bli en hemsko som hindrer deg fra å søke det du ønsker deg og fra å se sannheten om ditt eget liv og det som omgir deg.

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kan si om denne boka foruten at dette er noe du absolutt bør lese fordi den er intet mindre enn fantastisk bra. Når du har lest den vil du begynne å glede deg til den neste boka hans.  Og mens vi venter på den kan vi lese bloggen hans.

Mihoe, klokka14:34 / kategorier : Litteratur
6 stykker har ment noe

Det har skjedd noe veldig rart med søkeordsstatistikken min. Antallet søk på ”Mihoe” som nå er det ordet som fører til flest treff på bloggen min er nesten dobbelt så høyt som antallet søk på “knulle” som ligger som nummer to. 

Hvis en ser på dette på en sånn ”glasset er halvfullt”-måte betyr dette at folk finner det de leter etter og at de faktisk leter etter meg. Fordi de har lyst til å lese bloggen min, og desverre ikke har lært seg å bokmerke sider de har lyst til å vende tilbake til. Noen på New Zeand har til og med søkt etter Mihoe og lest riktig lenge her inne når de fant meg. I forhold til informasjonsteknologisk teori jeg har lest i det siste er selvsagt dette helt perfekt. Du skal bare bli funnet av de som faktisk vil finne deg, lesere som bare dumper innom fordi de har søkt etter “hore som suger pikk” og finner en refleksjon omkring pornofiseringen av samfunnet vil med størst sannsynlighet verken lære noe eller komme tilbake.  

Velger en derimot “glasset er halvtomt” måte å se på dette fenomenet kan det bare bety at noen er ute etter meg. Futen, politiet, amerikansk etteretning, masse kule land rundt omkring jeg har lyst til å få visa til – lista kan ingen ende ta. Noen har sagt noe om Mihoe og sagt “bare søk det opp på google så får du se”. Hva som har blitt sagt og hvorfor, vel det får jeg alltid vite. Men jeg liker det definitivit ikke. Jeg tror de er ute etter meg.

Mihoe, klokka23:51 / kategorier : Blogging
17 stykker har ment noe