En av de siste dagene før jul satt jeg og pakket inn julegaver foran tv 2. Der viste de plutselig Miss Teen USA, et program som startet med at 51 jenter i alderen 15-19 år presenterte seg selv. 51 jenter som alle hadde minst en hvit forelder, som var 178,5 cm lange, veide 55 kg, hadde langt hår og perlehvite tenner.

Alle deltakerne så ut som om de hadde blitt klonet ut av en forvokst Barbie støpeform. De hadde alle sammen flate mager, b-cup pupper, tynne lange ben og store smil.  Å skulle utpeke en av dem som den vakreste syntes meg en umulig oppgave da de alle var klin like:

Å la seg inderlig opprøre av en skjønnhetskonkurranse er noe som tilhører 70-tallets rødstrømper - ikke sant? Selv om det ikke finnes noen “Mister Teen USA” konkurranse. Dette er “girls only”. Det er sånt som blekner litt i forhold til kvinner som tvinges til å gå i burka eller kvinner som ikke får betalt like mye som de fortjener fordi de er innehavere av en livmor.

Det er sånn jeg liker å innbilde meg at det er i hvert fall.

Jeg klarer det helt til jeg ser 51 tenåringsjenter danse til diskomusikk iført bittesmå hotpants og trange korte topper. De ser forførerisk inn i kameraet samtidig som de beveger de små idealrumpene sine i knulletakt og skyver bekkenet frem og tilbake mens munnen er halvåpen og øynene halvlukkede.

Dette sendes selvsagt i beste sendetid over hele USA, landet hvor tenåringer blir mest gravide i hele den “utviklede” verden samtidig som de tutes ørene fulle av at sex er noe en bør vente med til ekteskapet. Det er altså ikke noe problem å la en haug 15-16 åringer fremstå som sexobjekter samtidig som man forteller dem at de bare er til å for å ses på.

Men det er egentlig for sent i verden til å la seg opprøre av at altfor unge jenter fremstilles som objekter i beste sendetid. Veldig mange mennesker syns det er latterlig å si at man ikke liker den slags. Fordi det betyr at du er misunnelig, det ikke har blitt noe på deg på år og dag og fordi du ikke evner å se “the bigger issues”. Som at det finnes kvinner som går i burka for eksempel.

Men så slutter det ikke der. Fordi de idiotiske arrangørene av denne konkurransen insisterer på at disse unge jentene ikke bare må være vakre, men også representere andre gode sider. Fordi de skal være forbilder for andre tenåringsjenter, både i USA og i andre deler av verden. Og så har de valgt ut 15 stykker som går videre slik at de kan få vist frem forbildepotensialet sitt i en bitteliten bikini, en vakker selskapskjole og blir så nervøse at de ikke klarer å svare på hvorfor så mange amerikanere ikke klarer å peke ut USA på verdenskartet uten å blande inn Irak og Sør-Afrika (land hvis skolevesen i følge en av missene burde lære av USA).

Én eneste ender til slutt opp med krone på hodet og maskara rennende nedover kinnene, etter at hun først har sett veldig overrasket ut fordi hun er en sånn snill og vakker en som syns alle er så fantastiske at “alle andre burde vinne og ikke jeg” – fordi det er sånn jenter som deltar i skjønnhetskonkurranser har lært at de skal oppføre seg.

Da har jeg slått av for lengst fordi jeg blir nedtrykt ved tanken på at forbildet lar seg legemliggjøre av 51 tenåringsjenter som ser klin like ut. Fordi det er sånn tenåringsjenter hele verden over vet at det egentlig er. Du skal ha lys hud, være slank og passe lang, ha langt hår og hvite tenner. For da er du noe som jente. Du er vakker slik det er definert innenfor rammene av en bitteliten boks som nesten ingen passer inn i.

Noe som selvsagt mest av alt er trist fordi det jo så ofte i livet er det som er annerledes og utenfor boksen som egentlig er verdt noe. Og at det er det å tørre og være annerledes vi burde lære unge mennesker å sette pris på.

Mihoe, klokka23:55 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Rett og slett forferdelig, Sinnadame
27 stykker har ment noe

Moren min lurte på om jeg hadde blogget noe om hvordan det er å feire jul med mikroklanen vår. Hun spurte med en viss frykt og en viss humor. Moren min er bra sånn. Men jeg har egentlig ikke så mye å klage over. Her holdes utelukkende hyggelige tradisjoner i hevd – kanskje med untak av den stor julemiddagskrangelen som må gjennomføres hvert år for at det skal bli jul i stua og at jeg har hørt Helga Natt og Ave Maria langt flere ganger enn det kan være sunt – katten har det utmerket, jeg har spist god mat, drukket god sjampanje og ledd en god del.

Jeg klarte til og med å imponere meg selv da jeg sa klart i fra til et medlem av familien at han hadde drukket alt for mye akevitt til at det var noe vits for ham engang å prøve og vinne en diskusjon om norsk deltakelse i Afghanistan. Jeg var klinke edru og mine argumenteres logikk og isnende rasjonalitet knuste et hvert lite utsagn fra diskusjonspartnerens side. Han lo av det og jeg lo av det komiske faktum at fulle folk aldri skjønner at man overhører de dårlige argumentene deres med vilje, men at tilhørerne går glipp av gull. Derfor gjentar de bare det samme om og om igjen med høyere stemme enn forrige gang.

Uansett promille eller ikke er jeg bekymret for menneskene vi sender til midtøsten. Selvsagt for at de skal skade seg eller dø der i ørkenlandet, men kanskje aller mest for at de skal komme hjem med sår på sjelen som ingenting kan lege. Sånt skal en ikke gjøre mot de unge før livet har begynt en gang.

Men den slags problemstillinger går langt over et hode i julekoma (en koma som kanskje også hadde rammet journalisten i Bømlo-nytt da han skrev om soldaten som gledet seg til å få seg et nyp når han vendte hjem (noe jeg forsåvidt unner alle soldater på perm, men som kanskje ikke fortjener noe nyhetsoppslag av den grunn).

Egentlig er dette bare et livstegn fra en litt juletrøtt dame som leser en vidunderlig bok (og jeg tror ikke vi skal se bort i fra at den er skrevet av min fremtidige ektemann – han vet det bare ikke enda. Når jeg er ferdig med boka skal jeg sporenstreks sende ham et brev og fortelle ham det) – som jeg skal skrive mer om snart (jeg lover å holde dere oppdatert i forhold til gifteplanene også).

Edit: Glemte å fortelle at jeg har benyttet sjansen til mye kvalitetsbrodering i disse late dagene. Vi feminister er jaggu i stand til det aller meste.

Mihoe, klokka23:49 / kategorier : Betroelser, Livet
11 stykker har ment noe

Når du opplever at noe du hadde tro på går på dunken nok en gang er det lett å bli litt motløs og trist. Selv om det er du som har sagt takk og adjø. Men da det hadde gått noen dager begynte enkelte ting å gå opp for meg: Hva skulle jeg egentlig med denne karen? Jeg hadde jo ikke behov for ham for noen ting jeg ikke kunne fikse selv eller skaffe meg annensteds. Hans tilstedeværelse i livet mitt hadde jo ikke endret noe som helst.

Det begynte altså å demre for meg at jeg egentlig er pokkers til pike og nok har behov for noe mer enn en pertentlig og snokete type som bare er sånn passe bra og passe tilgjengelig. Og slike ting er egentlig veldig fint å finne ut av. Jeg hygger meg utmerket i mitt eget eller venners selskap, jeg har en god samling bøker som kan gi meg alt jeg trenger av intellektuell og emosjonell stimulans, jeg har tilgang på fysisk nærhet hvis jeg skulle få behov for det, jeg syns min egen mat smaker utmerket og er heller ikke redd for å bruke penger på å spise mat laget av profesjonelle. I det hele tatt er livet ganske strålende som singel. I hvert fall bra nok til at det ikke er noen som helst grunn til å slå seg til ro med den første og beste som er tilgjengelig og forelsket.

Med det i mente er det ingen grunn til å gjøre noe annet enn å feire en aldeles strålende jul og til alle som leser Reality Challenged gjenstår det bare å ønske:

Mihoe, klokka12:46 / kategorier : Datehælvete
23 stykker har ment noe

Jeg har alltid hatt en vegring mot å dumpe folk. Derfor venter jeg alltid altfor lenge. Trekker meg unna og håper at de skjønner tegninga. Men mennesker som tror de har en kjæreste skjønner jo ikke sånt sånn helt uten videre, dvs at de er kasserte helt plutselig. Jeg har altså selv gjort meg skyld i noe jeg ofte beskylder menn for, å prokrastinere til den andre parten er nødt til å ta ansvar. Kjipe greier.

Men siden vi faktisk jobber på samme sted og jeg er dømt til å treffe på ham kontinuerlig (spesielt nå når jeg ikke har lyst til å treffe på ham) og ikke orker å snike meg rundt er jeg nødt til å gripe oksen ved hornene. Jeg må kalle inn til alvorlig samtale. Han skjønner selvsagt hva det betyr selv om jeg ikke sier noe om det på telefonen.

Når du skal gjøre det slutt med noen vet du at du bør gjøre det raskt og effektivt. Men det fungerer sjelden slik. Allerede i det jeg går inn gjennom døren hans er stemningen utrolig beklemt og ubehagelig. Jeg får et umiddelbart behov for å gjøre alt bra igjen, men vet at ingen av oss vil tjene på det. Der jeg vanligvis har kastet meg om halsen hans og kysset ham lidenskapelig når vi har entret hverandres dører gir jeg ham en platonisk klem.

Han spør meg selvsagt hva som skjer og når jeg svarer at jeg ikke tror dette fungerer for meg blir han både litt lei seg og litt sur. Jeg mumler ett eller annet om at jeg kanskje ikke er ferdig med mitt forrige forhold (eh….) og han kan fortelle at han har et umiddelbart behov for å finne seg en ny dame. Han har visst behov for å gjenopprette sin mandighet ved å ha sex med en annen. Heldigvis gjør det meg særdeles lite at han sier det og da vet jeg i hvert fall med hundre prosent sikkerhet at jeg gjør det rette ved å avslutte forholdet vårt.

Og når jeg forlater ham føler jeg svært lite annet enn lettelse.

Mihoe, klokka0:26 / kategorier : Datehælvete, Ingen kategori
16 stykker har ment noe

Etter at jeg fant min nyutsprungne kjæreste lesende på et postkort, adressert til foreldrene mine som inntil han leste det lå oppbevart i en nattbordskuff, begynte hjertet å dunke i normaltempo, sommerfuglene i magene gikk i vinterhi og hjernen begynte å fungere igjen.

Så etter en litt anstrengt siste dag inne i skogen begynte en del ting å gå opp for meg:

Vel hjemme og alene går jeg definitivt i tenkeboksen. Vil jeg virkelig ha kjæreste så mye at jeg er villig til å godta noe som begynner å bli en betydelig rekke av “deal-breakers”? Det er virkelig på tide med en pro-con liste:

9 “cons” er ikke bra når du har kjent noen i kort tid og hatt en relasjon til dem som ikke har vart så altfor lenge. Så jeg fatter en beslutning om at dette ikke kan vare. Når jeg ser forbi ønsket om å være forelsket, den gode følelsen av at noen liker deg spesielt godt, tryggheten i å ha noen å sove sammen med og at jeg syns han har sine gode sider, er det rett og slett ikke liv laga. Jeg er ikke i stand til å se forbi ulikhetene våre og heller ikke forgapt nok til å gi blaffen i at han nok ikke er min beste match.

Mihoe, klokka22:44 / kategorier : Datehælvete
5 stykker har ment noe