Tor Erling Staff har i samarbeid med Håvard Rem produsert en ny bok jeg ikke har tenkt til å lese: Lov, liv og død. I den boka uttaler han at han syns menn som begår æresdrap bør få straffereduksjon av kulturelle årsaker siden det er den patriarkalske kulturen som dreper via den enkelte mann. Det fremkommer av intervjuet i Dagbladet at de som bør få en slik strafferabatt ikke tilhører den samme kulturkrets som vår og står i motsetning til det norske samfunnet som “preges av selvgodhet og at vi ikke har forståelser for andre kulturer og måter å tenke på.”

Dessuten føyer Staff seg pent inn i rekken av menn som roper høyt om at menn systematisk undertrykkes og hevder at en “vesentlig årsak til kriminalitet i dagens Norge, er at far er blitt dyttet bort fra barna”. Grunnen til at fedre dyttes bort fra barna er ikke overraskende kvinnekampen og krisesentre. Hvor mange ganger er vi nødt til å høre at kvinnefrigjøringen har frarøvet menn deres reproduktive rettigheter og mulighet til å være fedre? Jeg lar meg ikke hjerteskjærende overbevise inntill en av disse som hevder dette synet klarer å fremskaffe troverdig statistikk på at antallet menn som fratas sine muligheter som fedre overgår antallet menn som fraskriver seg ethvert ansvar for barn de har bidratt til. Basta.

Edit: Det blir særdeles interessant å se dette utspillet om at fedre blir dyttet bort fra barna i sammenheng med Staffs utsagn for to år siden om at barn har blitt en hellig ku i dagens samfunn og at han selv ikke var tilstede i det hele tatt i sine barns oppvekst. I samme åndedrag uttaler han at det er en uting at mannlige advokater skal avvikle fødselspermisjon: ”Jeg har jo et firma, og når advokatene er blitt fedre, skal de ha fødselspermisjon. Helvete! De har jo gjort det de skal, og vel så det.” For to år siden mente altså galemattiasadvokaten at menn har gjort det de skal når de avleverte sæden i kvinnens forplantningsorgan og ikke bør stille opp noe mer enn det. Forstå logikken den som kan.

Uansett. Jeg tror ikke Staff har så mye kunnskap å bygge på når han snakker om disse sakene. Dessuten kan det neppe forsvares juridisk å innføre en parallell lovgivining for mennesker som kan bevisføre at de kommer fra en kultur som ser litt anderledes på liv, død og straff og sånt. Dessuten er det heller ikke så lenge siden enkelte snakket om ære i forbindelse med etniske norske menn som dreper konene sine heller. Hvordan skal vi bestraffe dem? Er det at vi oppdrar menn til ikke å være i stand til å håndtere følelsene sine på en adekvat måte også en del av en kultur som skal utløse strafferabatt? Noe som igjen burde implisere at kvinner, som ikke oppdras til en slik kultur, bør straffes langt hardere enn menn.

Saken er selvsagt at vi ikke kan stole på Staff når han åpner munnen. Han sier hva det skal være. For to år siden kom han og Håvard Rem med biografien over Staffs liv og dengang gikk han ut i pressen og sa at det var helt fint at 12-åringer hadde sex med voksne.

Vi skal ikke høre på Staff, vi kan ikke stole på Staff, han prater bare tull. I hvert fall når det gjelder noe som helst annet enn hvordan man skal selge mest mulig bøker.

Forøvrig syns jeg dette bildet sier ganske mye.

Mihoe, klokka22:14 / kategorier : Rett og slett forferdelig
18 stykker har ment noe

Da jeg var barn var en av mine absolutte favorittbøker Fresi Fantastika (1972) av Ronald McCuaig. Fresi var en australsk utgave av Pippi Langstrømpe, men langt mer glamorøs og velkledd, og klarte seg utmerket godt uten skinnhellige Tommy og Annika. Hun kunne sprette på fontener og historiene om henne starter med at hun redder syv mennesker som sitter fast på toppen av et brennende hus ved å sprette opp og ned på brannslangespruten. Hun får en kjempeperle i redningslønn og den gir henne nok penger til å reise fra hjembyen Karamell til storbyen Siddeli hvor hun møter heksa Baudelario som gjør henne til mannekeng og dernest legger Fresi for hat fordi hun avslører motebransjen.

Etterhvert reiser Fresi til Woggabong for å besøke bonden MacKvorkordal som eier en masse sauer. Hit har heksa fulgt etter henne og hun gjør alt hun kan for å fjerne Fresi fra jordens overflate. MacKvorkordal er bekymret fordi ullprisene er på vei nedover og han har vært nødt til å selge de fleste av sauene sine. Han drømmer om å produserer sauer med en pels av ull og nylon fordi han er sikker på at fabrikkene ville betale godt for det. Da får Fresi en god ide, og hun fører alle sauene igjennom sauebadet iblandet fargevæske hvorpå de vandrer rundt på beitet i alle regnbuens farger. Dette gjør hun selvsagt fordi hun mener fabrikkene må betale mer for ferdigfarget ull enn ufarget og til tross for at gjeterhunden mener hun er klin kokkos.

Siden skjer det mye rart med Fresi, men hun overvinner heksa og boka ender med bryllup og fest og alt er så fint som kan få blitt.

Grunnen til at jeg skriver om Fresi i dag er fordi Madonna har blitt kritisert av dyrevernsaktivister etter at hun i forbindelse med en fotografering lot Vouge farge en haug med sauer på eiendommen sin i Wiltshire. Dyrevernerne er redde for at sauene blir stressa av dette og at det skal spres seg som en trend. Folk med sauekunnskap (bla redaktøren for bladet Sheep (fnis)) mener imidlertid det ikke er farligere å farge saueull enn menneskehår og anbefaler at det er dine sauer og at du skal bruke konditorfarge hvis du har ønsker om å forevige deg selv på Madonnavis.

Hvorvidt dette er en trend vi også vil kunne bevitne i ulvefiendtlige strøk av landet vårt vil tiden (og sommeren) vise – kanskje ingen dum ide med tanke på alle sauene som blir drept når de ligger og slapper av midt på E6. Men Fresi er den beste og morsomste sauefargeren uansett og en av de virkelig få, tøffe og modige, heltinnene som finnes i barnebokuniverset.

Mihoe, klokka20:27 / kategorier : Litteratur, Livet
21 stykker har ment noe

Via smågeniale (men innimellom kanskje litt for tettskrevne) Pandagon kom jeg over siden Fixing the Planet hvor de viste en bildeserie som tydeliggjør hvor store forskjeller det er på hvor mye og hva folk spiser i løpet av en uke rundt omkring i verden:

Familien Aboubakar som lever i en flyktningleir i Tsjad spiser for 1,23 dollar i uka og ser ut til å spise mest ris og belgfrukter.

Revis familien fra North Carolina spiser for 342 dollar i løpet av en uke, og har tilsynelatende høy forbrenning så mye junk de spiser. Legg merke til at det nesten ikke finnes frukt eller grønt overhode.

Denne glade og store gjengen er Aymefamilien fra Ecuador. De er “gladere” i grønnsaker enn nordamerikanerne og spiser samlet for 31,55 dollar i løpet av en uke.

Den tyske gjengen Melander spiser mye kjøtt og drikker mye øl og vin, og det koster dem 500 dollar i uka. Med unntak av alle drikkevarene mistenker jeg at dette bordet er det som ville lignet mest på det norske (det er desverre ingen skandinaviske familier med i serien). 

For noen år siden husker jeg en lignende bildeserie som viste hva folk rundt omkring i verden eide og det viste akkurat det samme som bildene over. Tydeligere blir det ikke.

Mihoe, klokka23:52 / kategorier : Seriøst
11 stykker har ment noe

Jeg har sagt ja til å holde en tale i morgen kveld. For 120 mennesker. Den talen har jeg ikke begynt å skrive enda. Andre ganger i livet hvor jeg har blitt bedt om å holde taler for mange mennesker har jeg improvisert. Det fungerer faktisk ganske bra hvis jeg klarer å overbevise meg selv om jeg er særdeles sjarmerende og veltalende. I likhet med særdeles mange menn som gjør glimrende karrierer satser jeg på påfuglselvtilitt og manglende innsikt i egne begrensninger. En teknikk jeg forøvrig snarest burde lære meg å utvide bruken av til andre ting enn unyttigheter som man ikke får høyere lønn for.

Mange har sikkert skjønt at jeg skal på julebord i morgen, det årlige ritualet for grisespising, slåsskamper med nære kollegaer man ikke tåler trynet på og utuktig omgang med underordnede. Bortsett fra at jeg desverre jobber på et altfor sivilisert sted til at slike ting finner sted (med visse untak selvsagt). Så det blir nok ikke noen morsom oppfølgingspost av denne posten hvor jeg forteller om alle tabbene kollegaene mine har begått.

Når det gjelder talen driver jeg altså å forbereder meg mentalt nå. Siden jeg er en slabbedask driver jeg derfor på med NLP-teknikker- i steden for å skrive tale. Det innebærer at jeg putter tommelen mot pekefingeren mens jeg messer at jeg er en utmerket “takk for maten”-taler. Siden jeg også har brukt NLP-teknikk for å bli en evig optimist er jeg overbevist om at dette går bra.

Dessuten er folk ganske fulle når man kommer til takk for maten talen så da holder det ganske lenge å fortelle noen groviser og antyde at man kanskje har tenkt til å ligge med sjefen i gaderoben. Noe som blir ekstra festlig fordi alle sjefene mine er kvinner. Siden jeg er trønder regner egentlig folk med at jeg kommer til å si sånne ting som “spist er spist og pult er pult” eller “dette er det beste jeg har smakt med buksene på” og sånt.

Så jeg har selvfølgelig bestemt meg for å fornærme alle tilstedeværende i stedet. I smug. Jeg tror det kommer til å gå riktig bra så lenge jeg smiler søtt og snakker med ekstra bred trønderdialekt. Da tilgis alt.

(Denne posten er selvsagt utelukkende skrevet som en form for unnskyldning for at jeg enda ikke har rukket å skrive noen kloke ord om menn og den vanskelige kjærligheten. Jeg har ikke glemt mine gode forsetter. Livet går bare skrekkelig, skrekkelig fort om dagen. I dag har jeg feks håndmatet kattematen med rå biff (han har vært døden nær og spesialfores med biff, egg, kattemelk og torskefilet), sett masse på Lost, prøvd å flørte uhemmet, samt ledd meg skakk av Kristoffer Schau i dameklær. Jeg prøver også å unnskylde at jeg ikke er så flink til å svare på kommentarer som jeg ønsker å være).

Mihoe, klokka23:24 / kategorier : Betroelser, Blogging, Livet
4 stykker har ment noe

Hvor er krigsoverskriftene når vi virkelig trenger dem? Norge befinner seg i disse dager i en diplomatisk krise av enorme dimensjoner og ingen snakker om det. Det norske konsulatet i Minnesota kommer nemlig til å bli stengt fra og med 2008, noe som ryster store mengder av lutefiskelskende norsk-amerikanere langt inn i den kulturelle identiteten. Norsk-amerikanerene som gjerne feirer 17.mai, driver med rosemaling, steker verdens største potetlefser og går på norske gudstjenester mener at oljenasjonen Norge godt kan bruke 2 millioner dollar årlig på et konsulat ingen bruker.

Shirley Hansen, som deltar på den ukentlige norske strikkeklubben, mener at nedleggelsen av konsultatet er et tegn på at moderlandet ikke setter like stor pris på norsk-amerikanere som de setter pris på Norge. Audrey Amundson mener til og med at: “We treasure the heritage more here than they do in Norway itself,”. Jeg mistenker at Audrey har rett med tanke på rosemaling og lefse. Minnesota-folk er vel generelt flinkere til å ta vare på den amerikansk utviklede versjonen av norsk kultur anno ca 1850. Hva de skal med et konsulat til det for sies ikke og er litt av en gåte.

Men de er altså dypt skuffet. Og sure. På en stille og stoisk måte, noe som i følge norsk-amerikanere er den typisk norske måten å være sur på. For å opprettholde vårt gode forhold til Minnesota bør selvsagt den norske stat spa opp 12 millioner kroner, såpass er vel lusekoftestrikkende og rosemalingsmalende amerikanere verdt? Selv om de verken har behov for visum eller råd om utdannelsesmulighetene i Norge.

Mihoe, klokka23:32 / kategorier : Ingen kategori
7 stykker har ment noe