Tatt i betraktning at dette er det 18. kapitlet i denne føljetongen tror jeg det er på tide å konkludere med at jeg nok ikke lenger bør lete etter den store kjærligheten. Det jeg leter etter nå bør i beste fall beskrives som en fyr som klarer å oppføre seg, som er middels sjarmerende, ikke lukter eller smaker vondt og som får meg til å le en gang i blant. Det kan synes som om det er det beste jeg kan håpe på.  

Den neste prøvekaninen i frk. desillusjonerts kjærlighetsliv var en halvsøt fyr jeg fant på Myspace. En eller annen gang etter siste datehælvete bestemte jeg meg altså for å ta saken i egne hender og sendte ut noen venneforespørsler til en haug med middels søte og middels attraktive menn i passende alder. Myspace er jo et sånt sted man først og fremst er på for å være venner med obskure band, for å kunne fri til Robbie Williams, Justin Timberlake og Leonard Cohen (jada – jeg har gjort det. Jeg er en internetthore) og for å kunne snoke rundt og se på raringer. Det er ikke noe sjekkested mao og derfor er det jo riktig så uskyldig når du spør menn i passende alder om de vil være venner med deg og det er selvsagt det geniale med å bruke det som sjekkested.

Stort sett lar bare folk deg bli vennen deres og er du ivrig kan du selvsagt legge igjen en “takk for adden” melding i gjesteboka deres. Utspekulert som jeg er anser jeg selvsagt slike forespørsel utelukkende som åte, det er opp til mennene å ta neste initativ. En av dem slo til med en gang og etter den innledene fasen hvor vi fant ut at vi likte den samme musikken og de samme filmene begynte vi å sende hverandre meldinger som handlet om livet, døden, havet og kjærligheten. Han sendte meg etterhvert også ganske mange meldinger om hvor vakker og fantastisk jeg var. Selv var han nok både litt for lite utdannet og litt for lite etablert til at egentlig var en supermatch. Akkurat min type med andre ord.

Slik gangen vanligvis er i internettrelasjoner flyttet vi etterhvert kommunikasjonen vår over på IM og pratet døgnet rundt en periode. Dessuten sendte vi søte sms’er til hverandre når vi ikke var pålogget, feks når vi var på jobb eller trening. I noen uker var det sånn:

SMS (han): Halla baby! Hvor er du? Savner deg på nettet, men ville bare fortelle deg at du er fantastisk!

SMS (hun aka meg): Hei søtnos! Handletur og så middag med en venninne. Men dukker plutselig opp på IM. Forøvrig: Du forfører meg. Og jeg liker det.

SMS (han): Ah – da er jeg i ferd med å lykkes med det jeg vil aller mest :). Kos deg og så venter jeg på deg! XXX

Samtidig som vi kommuniserte på denne måten og etterhvert også delte både hemmeligheter og betroelser la jeg merke til at jeg stadig rykket fremover på vennelista hans. Det virket altså som han hadde et slags system på “top friends” og da jeg gikk forbi hun søte unge blonde ble jeg ganske blid.

Jeg forsøkte selvsagt å holde meg kul og uberørt av all denne oppmerksomheten, og sa til ham flere ganger at han forskuterte en masse følelser før vi en gang hadde truffet hverandre. Sånt har man brent seg på før og det er jeg definitivt for gammel til å gjøre igjen. Den ukule sannheten var selvsagt at jeg var i ferd med å bli veldig forført av den ivrige mannen og hver gang det pep i mobilen eller blinket i IM-feltet banket hjertet litt fortere.

Etterhvert ble det selvsagt ganske naturlig at vi skulle treffes i det virkelige liv. En småkald og mørk kveld traff jeg ham derfor på et hyggelig sted med varme på peisen, god vin og bra mat. Han hadde ikke klart å spise hele dagen så han var definitivt den mest nervøse av oss. Men etter en litt smånervøs og fnisende innledning ble det veldig, veldig hyggelig. Vi pratet og lo, og han var til og med en sånn fyr som hadde mot nok til å spørre meg om jeg likte ham like godt i virkeligheten. Noe jeg selvsagt måtte svare bekreftende på.

Det sier seg selv at jeg ble relativt flørtende etterhvert også, jeg tvinnet hår, hadde hodet på skakke, smilte søtt og passet på å bøye meg fremover nok til at han kunne se ned i utringningen min. Etter noen timer holdt vi hender over bordet og så hverandre dypt inn i øynene. Da serveringen stengte tilbød han seg å følge meg hjem og da vi krysset akerselva kysset han meg plutselig. Da ble jeg fnisete glad og etter en halvtimes klining under gatelykten utenfor døren min var jeg fullstendig betatt av en fyr som var sånn passe søt og passe passelig. Han var rett og slett en sånn type som jeg var glad for at jeg hadde truffet og som jeg mente burde være glad for å ha truffet meg.

Dagen etter fikk jeg kontinuerlig søte meldinger fra ham som fortalte meg hvor glad han var for ha truffet meg, han kalte meg en vidunderlig skapning og en prinsesse, og kunne ikke vente med å se meg igjen. Jeg hadde dessuten rykket frem til nummer en på vennelista hans noe jeg definitivt ikke anså som tilfeldig. Sånt blir en jo lykkelig over når en er i ferd med å bli forelsket i noen og jeg ga etterhvert alle hemninger båten. Såpass på båten at jeg dro opp til ham for å se på film allerede kvelden etter det første møtet.

Leiligheten hans inneholdt ingenting avskrekkende og stemningen var god der vi lå tett omslynget og så på en filmklassiker etter mitt valg. Den klassikeren må det innrømmes at jeg gikk glipp av store deler av og det var ganske naturlig at han ba meg om å bli der natten over – “slik at han kunne holde rundt meg og lukte på håret mitt hele natten” som han sa. Og det føltes som den eneste normale tingen å gjøre der og da, fordi jeg var i ferd med å bli  forelsket og fordi det virket som om det var fullstendig gjensidig. 

(Forsettelse følger)

Mihoe, klokka22:47 / kategorier : Datehælvete
20 stykker har ment noe

Jeg er skrekkelig glad for at jeg ikke er en ekte spillenerd. Da hadde jeg nemlig gått ut av mitt gode skinn for ganske lenge siden. Men nå kommer endelig det jeg har ventet på til Norge: Wii zapper! Det er lite som slår den deilige følelsen av å skyte folk som fortjener det og når Nintendo klarer å lage en slags geværkontroller til Wii’en – vel da er lykken komplett.

Så det ønsker mor seg til jul. Noe hun kan drepe monstre med.

(Og så håper jeg selvsagt inderlig at jeg er langt bedre til å peke og skyte enn jeg er med tradisjonelle kontrollere. Hvor jeg aldri klarer å treffe noe som helst.)

Mihoe, klokka23:55 / kategorier : Livet
14 stykker har ment noe

Rent sjangermessig er kanskje dette den rareste boka jeg har lest: The Last Manly Man fra 1998 kan nemlig beskrives som noe så sjeldent som feministisk pulp. Det er en slags kriminalhistorie som foregår i et relativt glamorøst miljø i New York.

Hovedpersonen Robin Hudson er en tv-reporter som ufrivillig blandes inn i komplott mot en likestilt verden, som impliserer mektige menn, dyrevernsforkjempere, militante feminister og bonobosjimpanser. Sistnevnte dyreart er visstnok den mest seksuelt aktive av primatene og lever i materiarkalske samfunn. 

Robin Hudson er en frigjort, travel og singel kvinne. Hun har to elskere som hun sjelden har tid til, dog uten at dette alltid er smertefritt. Hun har dessuten en egen evne til å dumpe borti døde menn og har en gammel bevepnet dame som nabo. Jobben hennes som leder for et reporterteam utsetter henne stadig for press, spesielt fordi enkelte mener hun bare har fått jobben fordi sjefen hennes har lyst på henne. I en situasjon hvor hun konfronteres med dette reagerer Robin på følgende geniale sett:

“But even if I was a fraud, so what? Half the guys in the room were bigger frauds than I was. At worst, my promotion was a kind of feminist victory. As Bella Abzug said, we’ll have equality when a female schlemiel can get promoted as easily as a male schlemiel. That’s my kind of feminism.” 

(Bare så det er sagt: Det er en form for feminisme som appellerer til meg også).

Det fiffigste av alt i denne boka er selvsagt at mektige ”manly men” avkles som livredde og kastrerte minimennesker med et ekstremt behov for å endre historiens og evolusjonens gang. Uten å røpe for mye sentreres en del av handlingen omkring det faktum at den moderne kvinne vasker for lite og dermed er en elendig konsument, samtidig som menns helteaktige rolle som jeger har opphørt å ha betydning.

Hvorvidt dette er en roman som fungerer i henhold til sjangeren kan jeg egentlig ikke uttale meg om siden jeg ikke har lest noe pulplitteratur. Er man på jakt etter åndeløs spenning tror jeg nok ikke dette er boka som får hårene til å reise seg i nakken på deg. Boka er lettlest og underholdene, men var samtidig intelligent og ressonerte langt bedre med mine egne livsopplevelser enn annen underholdningslitteratur jeg har lest. At den innimellom var strålende morsom og også lærte meg noe nytt (feks om bonobossjimpansene).

Sparkle Hayter blogger også og jeg mistenker at jeg kommer til å lese mer av henne når jeg har lyst på noe som er lett som ikke er fullstendig tanketomt, og livet er nok av sånne dager også.

Mihoe, klokka19:46 / kategorier : Litteratur
15 stykker har ment noe

Innimellom ser det ut som om vi mennesker ikke kan vinne. Det er alltid noen som skal fortelle oss at vi ikke holder mål og at vi ikke er bra nok. Disse som forteller oss sånt har som oftest et eller annet å selge oss som skal hjelpe oss å bli bra nok slik det defineres av de som vil selge disse tingene.

Da begrepene Yummy Mummy (eller hot mummy) og MILF dukket opp for noen år siden tenkte jeg at det kanskje var et signal om at de kvinnelige stereotypiene var i ferd med å endres. Kanskje verden var i ferd med å bevege seg bort fra idéen om den hellige mor som kun eksisterer i det vakre og vare rommet som utgjøres av kjærlighet, omsorg og selvutslettelse? Kanskje kunne denne måten å beskrive mødre på tyde på at morsrollen var i ferd med å bli ørlite mindre snever?

Jeg har tidligere skrevet om hvordan “Moren” i den offentlige debatten tilsynelatende bare kategoriseres som henholdsvis “god mor” eller karriererkvinner. Men det kan altså synes som vi har fått noen kategori til som handler om at det å ha blitt mor ikke diskvalifiserer en som seksuelt vesen. Tidligere har mødre til en viss grad alltid blitt fremstilt som aseksuelle, men nå kjører manneblader som Maxim bildeserier over de heiteste mammaene, og de sier til og med at moderskapet har gjort dem enda mer sexy enn tidligere.

I tilfelle noen ikke har fått med seg forskjellen på en Yummy Mummy og en MILF kan jeg fortelle at førstnevnte er en ung mamma som raser gjennom svangerskapet sitt iført høye hæler, lekre små minikjoler og lever livet sitt akkurat som før hun ble gravid. Disse kvinnene legger på seg minimalt og er tilbake på den røde løperen med flat mage uka etter at ungen tilsynelatende spratt ut (gjerne uten bedøvelse). En MILF er en kvinne som normalt har pubertale barn med venner som gjerne kunne tenke seg å ligge med dem.

Kate Hudson er en typisk yummy mummy. Demi Moore er en typisk MILF.

Å være en slik mamma er selvsagt ikke noe som kommer av seg selv. Det krever selvsagt en større innsats: Det er produsert en betydelig mengde bøker som forteller deg hvordan du kan bli en slik mor, og det finnes treningsvideoer som hjelper deg å få en seksuelt attråverdig kropp så raskt som mulig etter svangerskapet. Å være en attraktiv mamma krever at du bruker ganske mange penger og mye tid på deg selv. Noe som selvsagt diskvalifiserer 99% av alle kvinner som blir mødre.

Det er ikke bare på det materielle planet at disse nye morsidealene er uoppnåelige. De fleste som har vært gravide vet at stilletthæler er umulig å vandre rundt på når tyngepunktet i kroppen din endrer seg. De færreste av oss oppnår den lille søte kulen, men eser heller ut over det hele, noe som diskvalifiserer de lekre minikjolene. Dessuten vil en stort sett mye heller ligge hjemme å sove enn å delta på mer eller mindre glamorøse evenementer.

Å bli en veltrent, vakker og superenergisk kvinne bare uker etter fødselen krever sine ressurser i form av nannys, personlige trenere og kokker. Kanskje til og med en liten mamma makeover hvor magen strammes opp, puppene løftes og vagina gjenskapes til sin jomfruelige ynde – og det til redusert pris. De er snille disse plastikk kirurgene.

Å være en slik mor som kameratene til sønnen din syns er sexy er også noe som krever en unormal innsats. Ikke overraskende gir et søk på MILF svært mange pornotreff, så det er en litt annen sjanger enn å være en yummy mummy. En MILF er utagerende sexy både når det gjelder atferd og klær, og det evigeunge utseende skyldes sjelden bare gode gener og en sunn livsstil. Men den deilige mammaen og Milf’en har til felles at verken personlighet eller kropp merkes av uvensentligheter som svangerskap eller alder.

Når det er sånn er det ikke rart det kan oppleves som vanskelig å lykkes i verden. Ikke nok med at det kan være vanskelig nok å bare være mor, men du skal like fullt se ut som om du aldri har vært gravid, som om du sover åtte timer hver natt og fremdeles har all verdens tid til å pleie deg selv og utseendet ditt. Der gravide og mødre kanskje tidligere har unnsluppet tradisjonelle skjønnhetsnormer har verden nå begynt å fortelle oss at du bare har å holde tempoet og standaren oppe.

Det nytter altså ikke å slappe av i svingene hvis du fremdeles vil være en kvinne av verdi. Det er bra noen forteller oss hva vi skal prioritere når vi skal oppfostre den neste generasjonen menneske.

Mihoe, klokka23:00 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Seriøst
21 stykker har ment noe

I kveld har jeg vært ute med besteste Lise og spist deilig kveite og drukket litt for mange slike:

Dessuten har jeg smilt til noen sånne:

Og da blir alt så meget bedre for slike:

De som sier at det ikke er mulig å drukne sorgene sine vet ikke hva de snakker om.

(Oj – nå har jeg fylleblogget også).

Mihoe, klokka23:37 / kategorier : Livet
14 stykker har ment noe