Opptur: Blir nødt til å ta taxi for å rekke møtet som startet dagen min i dag – komfortabelt.

Nedtur: Taxien har en kortterminal som sjåføren ikke får til å virke. Bannende pakistaner som aldri gir seg medfører at jeg kommer til minutter for sent til møtet.

Opptur: Siste bok i Pullmanns Den mørke materien, som er den eneste Minime og jeg mangler, til 30 kroner på Tronsmos bakgårdssalg (anbefales!).

Nedtur: At Aschehougs bakgårdssalg ikke hadde åpnet enda da jeg gikk forbi.

Opptur: Skalldyrsalat til lunsj.

Nedtur: Damen bak disken som begynte å laste oppi kylling (som jeg jo ikke spiser pga mitt semivegetariske kosthold) for deretter å plukke den ut med veldig lav motivasjon for å få salaten min kjøttfri. Resultat: Undertegnede myser svært skeptisk ned i maten sin hele tiden.

Opptur: Å lese hyggelig mail som får meg til å humre.

Nedtur: At Dagbladet faktisk syns at utkastelsen av Lene Alexandra fra Facebook er en nyhetssak!

Opptur: Helg snart! Og hyggelige, morsomme, deilige planer.

Mihoe, klokka11:32 / kategorier : Livet
7 stykker har ment noe

Hvis ikke du ikke har råd til å ha din helt egen avlshoppe gående hjemme, og verken fremragende forskning eller mannskamp gir deg det du trenger som skyts som sveket og undertrykket mann – vel, da fikk jeg løsningen på en feiladressert e-post her om dagen. I et malerisk språk kunne en person ved navn Mailer Deamon fortelle meg at løsningen er penisforstørrelse:  

“You dont know what is the best revenge for your ex girlfriend. Just enlarge your dick with Penis Enlarge Patch

Markedsavdelingen til ”Penis Enlarge Patch” burde snarest sendes på et sånt grisedyrt kreativitetskurs hos Stig og Stern eller noe. Hjelper en større penis mot kjipe ekser så hjelper det garantert i forhold til frigide feminister og vaginlastatsforkjempere også. Egentlig hjelper sikkert en større penis mot alt. BDM (big-dick-mentality) gir deg nok den nødvendige tryggheten som kreves for å holde de penismisunnende unna makttindene. 

Det er ikke til å undres over at serbiske bønder bytter kuene sine mot større kjønnsorgan eller levebrød mot større brød (ha, ha – jeg er en ordkunstner). Ei heller at det finnes et marked for dette hendige strekkapparatet som menn frivillig plasserer sine edlere deler i – opptil tolv timer om dagen:  

Mihoe, klokka14:25 / kategorier : Menn, Mihoe er slem med menn, Rett og slett forferdelig, Testikkeltrivia
22 stykker har ment noe

Lenge siden siste datehistorie nå, men jeg gir jo tilsynelatende aldri opp å finne nye måter og nedverdige meg selv på så det er på tide å trekke frem en ganske gammel en. Kanskje er den litt for drøy for enkelte sarte sjeler (så du kan gjerne slutte å lese her mamma!), men jeg har visst et tvangsmessig behov for bekjennelse.

Kandidat 16:

For å være helt ærlig var dette en kar jeg traff i et forsøk på å utvide horisonten. Det er sånt man gjør når man nærmer seg middelaldrene og tenker at en bør prøve alt før det er for sent. Jeg visste alltså tidlig at dette var en kar som hadde seksuelle interesser utenom det sedvanlige. “Det kan bli interessant” tenkte jeg (mitt dumme naut) og hadde vage forestillinger om opplevelser som kunne gi meg ny kunnskap om meg selv.

Vi traff hverandre en del ganger, drakk kaffe og vin og snakket om livet, døden, kjærligheten og havet. Han virket på alle måter som en bra fyr, rolig, attraktiv, glad i dyr og intelligent. Jeg fikk ham ikke til å le så mye og det er sånt jeg egentlig misliker, men en kan ikke få alt her i verden. Så lenge han ga uttrykk for at han hadde lyst til å se meg var jeg fornøyd.

Første gangen jeg var hjemme hos ham hadde han tent masse stearinlys, vi drakk vin og så hverandre inn i øynene. Sånt syns jeg er helt strålende og det var absolutt ikke meg imot da vi begynte å kline og tafse på hverandre heller. Det var fortreffelig stemning og da jeg dro hjem den kvelden (uten å ha tatt av meg så mye som et halvt plagg – ok, kanskje ullgenseren da) var jeg vel egentlig overbevist om at jeg endelig var på vei inn i et forhold med en kar som jeg kunne tenke meg å ha et slikt med. Det eneste ankepunktet jeg fant var at jeg tilfeldigvis hadde sett at han var inne på Deiligst.no på pc’en sin (noe som er et relativt smakløst sted for voksne menn å være). Men dette bortforklarte jeg selvsagt på merkeligste vis (kanskje det var del av et forskningsprosjekt eller noe).

Det gikk ikke mange dagene fra dette besøket til han spurte om jeg ville komme igjen en annen kveld og det ville jeg selvsagt, oppildnet som jeg allerede var etter siste gangs suksess.  

Alt var fryd og gammen. Han virket som om han var glad for å se meg og vi hadde en lang og god samtale om bøker selv om jeg på det tidspunktet egentlig var mer interessert i å fortsette å ta på kroppen hans enn jeg var i å diskutere Thomas Bernard. Heldigvis kastet han seg over meg da jeg sto ute på balkongen og innhalerte nikotin og jeg var blid som en lerke da han plasserte meg i sofaen og begynte å fjerne klærne mine.

Men da jeg var nesten naken skjedde noe jeg ikke så komme. Han dro til meg. Skikkelig hardt. Jeg visste jo at han likte denslags, men hadde vel en naiv forestilling om at det ville innebære noen småfrekke klaps på baken og at det i hvert fall ikke kom til å skje på et så tidlig tidspunkt av vår relasjon. Da han kysset meg like etterpå kysset jeg ham tilbake og alt var bare deilig en lang stund. Før: Pang! Nok en gang slo han til meg i ansiktet. Denne gangen så hardt at jeg faktisk så stjerner og planeter. Jeg ropte selvsagt “AUUU!!!” og dyttet ham unna meg med all kraft.

“Var det vondt?” ”

“Hva tror du?”

“Liker du det ikke?”

“Tror nok ikke det. Kan vi ikke bare ta det helt med ro?” (jeg hadde altså enda ikke gitt opp alt håp om at vi skulle ri inn i solnedgangen sammen).

“Selvsagt kan vi det. Det var ikke meningen å stresse ting. Sorry!”

Vi fortsatte med slikt som en vanligvis gjør når en er interessert i en annen person. Men han virket ikke så entusiastisk lenger. Faktisk ikke overhode og det var ikke vanskelig å finne bevis på det heller. Der han tidligere hadde vært riktig ivrig og klar for moro, var det nå ingen tegn på liv i det hele tatt. På dette tidspunktet gikk det altså opp for meg at han faktisk ikke var i stand til å gjennomføre noe som helst uten å denge meg og jeg følte ikke så veldig for å få bank av en person jeg holdt på å bli forelsket i. Ikke noe sted å bli med andre ord.

Så jeg kledde på meg, forlot åstedet og ble med dette overbevist om at enkelte horisontutvidelser kan man klare seg utmerket godt uten.

Konklusjoner:

1. Selv om en er en frigjort en finnes det helt klart grenser for hva som er spennende og hva som bare er pur idioti.

2. Menn med veldig klare og ufravikelige seksuelle preferanser kan en gjøre lurt i å holde seg unna hvis en ikke deler disse.

3. Av og til er det eneste riktige å ta hatten og gå.

4. Jeg har visstnok for store hender for analfisting (oj…den er så drøy den. Jeg håper virkelig ikke du leste helt hit mamma, og ikke du heller sjefen).

Mihoe, klokka19:28 / kategorier : Datehælvete
41 stykker har ment noe

Matriarkat er Tore Renbergs debutroman fra 1996 og er faktisk noe av det kvalmeste jeg har lest på lang tid. Hovedpersonen Kjeran Fevang (bra navn – det er noe urveikt over lyden av det) har kanskje det sterkeste ødipuskomplekset norsk litteratur har sett. Men det er ikke moren som omsorgsperson han lengter etter, men moren som seksualobjekt.

Og da blir alt veldig kvalmt. All verdens kvinner eksisterer utelukkende i Fevangs verden som erotiske fantasier: Mor, søster, de gamle kvinnene han arbeider med på sykehjemmet. Den eneste kvinnen som fristilles er kjæresten hans fordi han knytter sex med henne til farskap og han vil “bare være sønn”.

Baksiden av pocketutgaven forteller at Kjeran lever for kvinner, men selv klarer jeg ikke å betrakte denne beskrivelsen som noe annet enn fullstendig skivebom. Det er ikke kjærlighet til kvinner som styrer ham, men hat. Han kan bare underlegge seg “materiarkatet” ved å knulle dem og det forsøker han å gjøre til gangs. Makten kvinnene har over ham (hovedsakelig moren og søsteren) – her er det fristende å nevne både vaginalstaten og intimitetstyrrani – møtes med klassisk misogyni.  

Hovedpersonen er en liten stakkar som hater kvinner så mye at han tror det er kjærlighet.

Jeg må innrømme at boka fungerer utmerket i og med at den evner å gjøre meg oppriktig opprørt. Det irriterer meg imidlertid fordi jeg av og til lurer på hvor bevisst forfatteren er de virkemidlene han bruker. Boka oppleves som kynisk på sett og vis – som om tankene som ligger bak (eventuelt filosofien eller psykologien) ikke rettferdiggjør virkemidlene. For meg blir Kjeran bare en pappfigur som jeg ikke helt forstår – hadde boka fått meg til å føle sympati for ham samtidig som jeg syns han er motbydelig hadde det virkelig blitt sving på sakene.

Som feminist syns jeg selvsagt moralen i boka er fullstendig forkastelig og den kan gjerne leses som et innspill i de siste tiders mannsdebatter. Kjeran Fevang er kanskje akkurat det symbolet de stakkars undertrykkede mennene trenger, der han i full prakt fremviser hvordan det går med små gutter som ikke slippes løs fra klamme kvinnegrep.

Alt i alt er boka likevel lesverdig. Om så bare for å beundre at noen klarer å gjøre deg kvalm og opprørt med ordene sine – og det til tross for at du vet at det er akkurat det han vil.

Mihoe, klokka23:29 / kategorier : Litteratur
5 stykker har ment noe

Hvis jeg gjør noe kriminelt noen gang, og attpåtil blir tatt for det, håper jeg inderlig at jeg blir utsatt for samme behandling som Per Ditlev-Simonsen. Da kan jeg nemlig bare skylde på eks-svigersønner for at jeg blir tatt med buksene nede, og dernest angre veldig. Slik adferd har nemlig vist seg å medføre full syndsforlatelse. Fint å tenke på egentlig.

Mihoe, klokka8:07 / kategorier : Rett og slett forferdelig
5 stykker har ment noe