Det har skjedd litt i kattelivet mitt i det siste. Blant annet ser det ut til at jeg har blitt en katt fattigere siden sist jeg blogget om de bepotede samboerene mine.
Cosmo, aka Mis(s) Demeanour, den vakre grå østrogenpusen, har vært borte i tre måneder nå. Hun har det jo med å reise på ferie, men jeg er overbevist om at noen har kattnappet henne siden hun enda ikke har kommet fet og fornøyd tilbake. Siden turer i bånd aldri så ut til å kunne bli noen suksesshistorie med det dyret og hun er en slik fri sjel som ikke kan holdes inne får jeg bare håpe at de som har stjålet henne opplever at hun blir borte neste vår. Så kan de kjenne hvordan det føles (trist nemlig!).
Brutus, aka ridderen av det sørgelige åsyn, holder seg hjemme. Han holder seg i bakgården (hvor han mest av alt bare ligger og sover) og lever i beste velgående:
Det vil si: Han er jo en gammel mann og gamle menn har jo en del helseplager. Bortsett fra en bukspyttkjertel som er overenergisk og gjør ham radmager har han også vært plaget av forkjølelse. Brutus har derfor vært en busemannkatt de siste månedene, og har vært såpass nysete og snørrete at det ene stuevinduet mitt har massevis av kattesnørr på seg.
Når helsa skranter må en jo gå til legen, men Brutus er som menn flest og bryr seg ikke noe særlig om den slags institusjoner. Derfor var han dritsur her i forrige uke. Først ga han uttrykk for det ved gjennomtrengende mjauing under hele taxituren og den timen vi satt på venteværelset. Deretter forsøkte han febrilsk å stikke av da veterinæren stakk et termometer i baken på ham og armene til undertegnede ser nesten ut som emo-armer. Da den snille legedamen skulle ta blodprøver var vi nødt til å reime ham og da ble han så iltrende forbanna at han hevnet seg ved å legge igjen nesten hele pelsen sin på kjolen min.
Men det sluttet selvsagt ikke der. Vi måtte på apoteket også for å hente grisedyr medisin som kattemannen skal innta flere ganger daglig. Da var tålmodigheten definitivt slutt, noe som behørig ble markert ved aggressiv urinering inne på apoteket på Jernbanetorget. Siden jeg fraktet ham i en kattebag av nylon (siden han klarer å klore alt og alle rundt seg i gjennom døra på den fine store kattetransportkassa jeg har gått til innkjøp av) klarte han å spre de gyllne dråper i et vakkert mønster utover det meste av gulvet.
Først nektet jeg selvsagt å tro det. Det vil si jeg håpet på at det var en eller annen ursliten alkoholiker eller gamlis med inkontinens. Men da betjeningen begynte å rope opp om en helvetes lukt av katt var det bare å innse at kattebeistet på sett og vis hadde vunnet. Skamfullt måtte jeg innrømme at det var jeg som hadde brutt forbudet mot dyr i lokalet og beklage så mye mens jeg forsøkte å forklare at han jo var en syk, gammel kattemann.
Skammen ble ikke mindre da jeg litt senere satt på trikken oppover mot løkka og stinket av kattepiss med en mjauende blå bag på fanget. Det er i slike stunder jeg får en forsmak av hvordan livet kommer til å arte seg den dagen jeg blir en ordentlig gal kattedame. Og en ting er ganske sikkert: Jeg kommer til å slite med de der blikkene av avsky den lukta fremkaller hos folk. Enda er jeg ikke hardhudet nok til å tåle forakt så det er nok noe jeg må jobbe med i årene fremover.
Eventuelt skaffe meg en menneskemann sånn som ordentlige folk.
Mihoe, klokka15:27 / kategorier : Ingen kategori
8 stykker har ment noe 
