Ting har en underlig evne til å henge sammen og omtrent samtidig som jeg blogget om Yoshitomo Nara avsluttet jeg lesningen av Goodbye Tsugumi av Banana Yoshimoto (trykker du på linken kommer du til Bananas hjemmeside og velger du My Journal finner du private bilder fra alle feriene hennes til Hawaii og små historier fra dagene hennes). Nara og Yoshimoto samarbeidet i 2002 om boka Argentine Hag, og Banana har også skrevet deler av kunsterbiografien Lullaby Supermarket.

Dette innlegget skulle imidlertid handle om boka Goodbye Tsugumi fra 1989 og romanen handler om akkurat en slik jente som Nara liker å lage bilder av. Tsugumi er en sinna, slem og selvopptatt tenåringsjente som gjør akkurat det som passer henne. Fortelleren er Maria, Tsugumis kusine, og noe av det som gjør romanen til interessant lesing er førstnevntes ambivalente forhold til hovedpersonen og hvordan dette gjennomsyrer sidene som handler om en relativt hendelsesløs sommer.

Hele teksten igjennom forteller om hvor utrolig uutholdelig Tsugumi er – romanen begynner med: “It’s true: Tsugumi really was an unpleasant young woman.” Samtidig er ikke fortelleren i stand til å skjule sin beundring for den tøffe og bestemte damen. Dette er altså en historie som handler om å være glad i noen som det ikke alltid er så lett å være glad i.

Historien finner dessuten sted en siste sommer i huset hvor Maria har vokst opp og hvor foreldrene til Tsugumi driver et pensjonat. Stedet skal selges, Maria har flyttet til Tokyo for å gå på universitetet og Tsugumis familie er i ferd med å flytte fra den lille byen ved havet hvor hovedpersonene tilbragte barndommen. Goodbye Tsugumi er derfor også en historie som handler om å bli voksen og å si farvel til det som en gang var.

Men mest av alt handler boka om å ha krefter til det du egentlig ikke orker, om det å ha mot til å velge utenfor boksen hvis du tror på noe eller opplever urettferdighet, og om det faktum at vi hele tiden må velge å leve de livene vi til enhver tid lever.

Romanen er skrevet i et enkelt og velfungerende spåk, den er underfundig og bittersøt og anbefales på det varmeste. Den har stått ulest i bokhyllen de siste ti årene og jeg kjøpte den fordi jeg syns navnet på forfatteren var helt genialt. I ettertid har jeg fått vite at hun faktisk er en av Japans fremste og mest prisbelønnede samtidsforfattere, og det er egentlig ikke så rart. 

I likhet med Haruki Murakami forundrer det meg at Banana Yoshimoto kan skrive en roman som til de grader snakker om ting de fleste av oss har opplevd og som forteller oss at Japan nok ikke er så langt unna som vi vil ha det til.  

Mihoe, klokka23:44 / kategorier : Litteratur
10 stykker har ment noe

Både laboranten, sykepleieren og legen jeg oppsøkte mandag mente jeg kunne ha kyssesyken fordi halsen min så ut som et rent hælvete. Da ble jeg litt nervøs fordi jeg var sikker på at det var en ungdomssykdom, og selv om jeg liker å innbilde meg at jeg holder meg godt får det være måte på.

Legen spurte meg om jeg “hadde vært med noen som kunne ha smittet meg kanskje?” Og sånt gjør deg på en måte svar skyldig.

Så jeg måtte altså tilstå til legen min at jeg desverre ikke hadde kysset fremmede menn eller kvinner i det siste som kunne smittet meg. (En strålende datehælvetehistorie passerte i revy - aldri så godt at det ikke er galt for noe). Hun konkluderte derfor med at det antageligvis var noen hyperagressive streptokokker og ga meg antibiotika.

(Hvis du tar antibiotika når du har kyssesyken får du røde prikker på kroppen btw – fint å vite til senere bruk).

De små grønne mennene var altså snille nok til å infisere meg med noe som tellusmedisin kan kurere. Formen er altså oppadstigende og i dag har jeg faktisk vært i stand til å innta fast føde igjen. Og i stand til å ta bilde av den koolaste t-shirten jeg eier.

Jeg må nemlig vise frem Yoshitomo Nara skjorta jeg kjøpte for noen år siden:

Grunnen til at jeg må poste et bilde av den er at Fr. Martinsen hadde en fin post om kunstnere hun liker forleden og Yoshitomo Nara var en av dem. Hver gang jeg har på meg denne t-skjorta på jobb får jeg spørsmål om det er et bilde av meg. Akkurat det finner jeg en smule underlig da jeg stort sett er en blid liten lerkefugl, men de mener visstnok det er noe med uttrykket. Så da får jeg vel bare bestemme meg for at det er et kompliment. Sånn for selvfølelsens skyld når en ikke kysser nok til å få smittsomme sykdommer en gang.

Mihoe, klokka21:57 / kategorier : Livet, Singelliv
8 stykker har ment noe

Jeg er overbevist om sannhetsgehalten i ovenstående utsagn og siden jeg generelt ikke er noen weirdo slik som Gry Janniche Jarlum regner jeg selvsagt med at dere tror meg. Gode råd mottas med takk.

Bortføringen har så langt resultert i minst 45 grader feber, ukontrollerbare skjelvinger og en opplevd indre kroppstemperatur som minner om polarestrøk på sitt strieste.

Det er jo ikke normalt sånt. Midt på sommeren, jeg trener minst tre ganger i uka, spiser bare sunt (untatt på lørdager), røyker ikke, drikker ikke (bortsett fra de lørdagene jeg ikke spiser godteri. Driver egentlig med ingenting som er moro.

Konklusjon: Jeg har blitt kidnappet og brukt til medisinske forsøk av små grønne menn. De kunne i hvertfall vært geme nok til å stelle for meg der oppe på hemsen min siden jeg nå bidrar til den grønne artens overlevelse. Møkkaart – tenker bare på seg selv.

Som den oppmerksomme leser vil se snakker vi skikkelig møkkaart her. De har til og med angrepet Blindern med noe som ligner en fimbulvinter. Noe som forsåvidt forklarer feberen min.

Mihoe, klokka23:19 / kategorier : Livet
8 stykker har ment noe

Siden jeg ofte skryter av å ha en viss selvinnsikt innrømmer jeg glatt at jeg er motstander av alt folkelig. Jeg håper at jeg med tiden blir flinkere og flinkere til å være en elitistisk kjiping som ser ned på folk og stort sett føler meg bedre enn alle andre.

Det er ikke noe poeng å late som, og jeg kan like gjerne begynne å skille snørr fra bart.

“Folk flest” liker ting jeg ikke har noe som helst til overs for – dårlig musikk, stygge ting, fæl mat, grusomme politikere, dumme komikere, elendige bøker, rævsugende tv-underholdning, ukledelige klær- jeg kan fortsette i det uendelige. Folkelig er ensbetydende med dårlig estetikk, stupiditet og selviskhet.

Saken som endelig fikk det til å tippe over for meg handler om trekkspill og ikke bare instrumentet og musikken, men en morogruppe som kaller seg Lindesnes trekkspillklubb. “Moro” betyr i denne forbindelse stygge, feite, middelaldrene menn med morsomme hatter, grusomme viser og og blaute vitser. De er folkelige og freske. Og syns byfolk ikke skjønner seg på kultur.

Siden de er så folkelige mener de at de har rett til å spille i den nye operaen når den åpner. Trekkspilldustene syns nemlig at de bør få leie scenen fordi “Opera er fremmedkultur i Norge. Skal vi la trekkspillmusikken gå for lut og kaldt vann? Det henger ikke på greip, sier trekkspillklubbens Atti Eikaas.” (Nrk)

Å bruke “fremmedkultur” som skjellsord er selvsagt noe en kan tillate seg når en kommer fra det blide sørlandet – de har jo gode tradisjoner for den slags der.

Trekkspillretardene forstår visst ikke at operaen ikke er et hvilket som helst grendahus som kan leies ut til første og beste moroklump. Derfor har saken havnet på skrivebordet til Trond Giske. Jeg håper inderlig at det sosiale samværet med stiklingene til kongefamilien har gjort noe med folkeligheten til Trond og at han derfor benytter sjansen til å fatte et vedtak for en gangs skyld.

De av oss som ikke syns at “alt godt er norsk” (og som dessuten er mistenksomme i forhold til hvor lange tradisjoner trekkspill egentlig har på sørlandet) og som liker fremmedkultur i form at de finere kunster som opera og ballett (og gjerne litt poesi også) håper inderlig at Lindesnes trekkspillklubb aldri slipper til i marmorhuset.

Det er rett og slett på tide å sette ned foten en gang for alle og kreve at vi som liker finkultur skal få lov til å ha enkelte arenaer for oss selv. Arenaer hvor vi forskånes for skinnvester, festlige hodeplagg og “rai rai”. Basta.

Mihoe, klokka15:27 / kategorier : Rett og slett forferdelig
45 stykker har ment noe

Narkotika: Det har endelig gått opp for meg at jeg har blitt voksen. Jeg blir ikke lenger tilbudt narkotika når jeg går oppover Akerselva. De unge afrikanske mennene som henger der burde egentlig anmeldes for alderdiskriminering. Og- ja -jeg er bitter selv om jeg ikke har noen som helst planer om å kjøpe noe av dem.

Trening: Jeg trener hardt og tungt for tiden. Dessuten trener jeg bare med frie vekter noe som gjør at mange menn ser stygt på meg. De syns nemlig de har enerett på manualene og speilene som en kan beundre seg selv i. Det hender at noen av dem blir litt  bleike når lille meg løfter mer enn dem, og min lumske plan er selvsagt å gruse flest mulig menn.

Men jeg har ikke kommet så langt enda, men jeg jobber hardt for å oppnå det. Faktisk så hardt at jeg begynner å få fine muskler. Moren min spurte meg om hvordan det gikk med treningen i dag og da sa jeg at jeg begynte å bli stor. Det sa jeg mest på f… fordi hun har bekymret seg for vektøkningen som fulgte etter røykeslutten. Da jeg sa at jeg har begynt å få bulende muskler hørte jeg at hun ble skikkelig stresset. Det provoserer meg egentlig såpass mye at jeg kan komme til å bli den første i verden som begynner med boler bare for å opponere mot moren min.

(Sorry mamma….)

Blogging: Jeg kunne dessuten kommet med en dristig avsløring fra bloggosfæren, men den skal jeg vente med til en dag det ikke er så varmt.

Politikk: Heia alle dem som demonsterer mot G8 møtet!

En gigantisk kaktus oversendes derimot LO som har klart å overtale Ap til å sette inn miljøstøtet utenlands ved innkjøp av disse berømmelige klimakvotene. Usolidariske møkkafolk!

Feminisme: Kan de der idiotiske reklamemenneskene der ute i verden vennligst slutte å fortelle oss kvinner at det finnes legemidler for plagene våre! Ikke nok med at vi tilsynelatende har kontinuerlig soppinfeksjoner i underlivet, vi har visst kontinuerlige forstoppelser også. Siden reklamene har vært så inderlig opptatte av det kvinnelige underlivet kunne de kanskje viet mennenes underliv litt oppmerksomhet også. De kan godt begynne med forstoppelse – en tilstand jeg mistenker rammer menn i minst like stor grad som kvinner.

Snart skal jeg bli flink blogger igjen. En sånn som blogger ordentlig og som svarer på kommentarene folk er så hyggelige at de legger igjen. Men akkurat nå er jeg redd for at sengen kaller.

Mihoe, klokka22:35 / kategorier : Blogging, Livet
9 stykker har ment noe