I dag var jeg så heldig at jeg fikk bruke deler av arbeidstiden min til å lære om offentlige kampanjer. (Jeg vet at det ikke er lurt å blogge om jobben sin, men er litt usikker på om dette også gjelder når du ikke henger ut sjefen eller sladrer om hvor fulle alle er på julebordet. Bare så det er sagt: Jeg har bare superflinke sjefer og alle oppfører seg kjempehyggelig på alle fester). 

Men altså: Etter å ha ligget nede på nittitallet er det nemlig blitt en økende tendens til at det offentlige igjen griper til holdningskampanjer når de ønsker å forandre på borgernes atferd på et eller annet område.

Som god sosialist er jeg selvsagt en stor tilhenger av holdningskampanjer. Jeg liker at staten forteller meg at jeg ikke skal spise godteri på andre dager enn lørdag, at jeg ikke bør røyke og at jeg alltid bør ha sikker sex for å beskytte meg mot ting som svir og i verste fall dør av. Akkurat som jeg syns Norsk rikskringkasting først og fremst bør være en folkeopplyser syns jeg staten godt kan gi meg litt dårlig samvittighet for ikke å spise opp grønnsakene mine innimellom.

Jeg skal imidlertid være den første til å innrømme at disse holdningskampanjene ikke virker så veldig godt på meg og må vel også bekjenne at jeg har syndet på alle punkter og sikkert noen flere også.

Men jeg liker altså at en passelig del av skattepengene mine benyttes for å fortelle meg ting jeg allerede vet – vi vet jo alle at det helt sikkert er noen idioter der ute som ikke har fått med seg at usunn mat fører til diabetes 2, overvekt og tidlig død og da kan vi til og med si “hva var det vi sa?” når de blir dømt til et liv med insulinsprøyta i hånda og sjaber livskvalitet. Etter at jeg sluttet å røyke har jeg til og med begynt å sette pris på anti-røyke kampanjene som viser frem folk med kols og lunger som det renner tjære ut av.

Jeg vokste jo opp på 70- og 80-tallet og det er den tiden som kalles gullalderen i norsk holdningsskapende arbeid. I dag kunne jeg få et lykkelig gjensyn med den store “trettenårssamtaledagen” (bruk den 20. april til å snakke om alkohol med trettenåringen din!), barkebillekampanjer, kampanjer for å bevaring av nærbutikkene, aidskampanjene klasseforstanderen min rødmet seg igjennom i 1987 (den gang var en ikke redd for å moralisere over det faktum at det var best å holde seg til en partner og ikke drive å bytte i tide og utide), samt de fine kostsirkelplakatene du kunne ringe et grønt nummer og få tilsendt (noe min mor faktisk gjorde – en annen god sosialist).

På den tiden var en heller ikke redd for å kjede folk og regnet med at folk var oppmerksomme når statens informasjonssentral snakket. Annonser inneholdt tekster på lengde med den stilen du leverte til avgangseksamen i norsk hovedmål og bar ikke akkurat preg av ellevilt design eller sprelsk fargebruk. Nøktern og alvorlig var antageligvis konseptet de jobbet oftest etter.

På åttitallet kom det inn litt farger her og der, men stort sett var alt i svart hvitt og veldig grundig og seriøst. Ungdommer lekte ikke opprørsk teenager for tjue år siden. Alle hadde sånn sinnanyve under de store tupperte panneluggene sine og var skikkelig sinna på den døve foreldregenerasjonen som ikke kunne snakke naturlig med dem om eget alkoholforbruk, narkotika eller sex.

Dessverre har senere forskning funnet ut det vi allerede visste – nemlig at det skal langt mer til for å forandre atferden vår enn at staten eller kommunen (eller enda verre: Fylkeskommunen) forteller oss at vi skal gjøre det. Vi liker visst både å røyke, drikke og pule, og hver dag er en kosedag. Allikevel har altså troen på den offentlige holdningskampanjen blomstret de siste årene. Det har vært massive kampanjer mot både røyking og fyllekjøring med og uten sikkerhetsbelte, og begge har hatt målbare effekter.

Så holdningskampanjer virker visst likevel. Det er bare litt vanskelig å vite hva som virker før en har prøvd. Det man imidlertid vet virker er lovforbud og straff. Skattlegging og bøter er finfine greier som får oss til å bruke sikkerhetsbelter og til å endelig oppgi likkistepinnene. Derfor mistenker jeg faktisk at holdningskampanjenes hovedmålgruppe er politikere.

Politikere vedtar lover. Politikere kan bevilge midler til mer gymnastikk og grønnsaker i skolen.

Sylvia Brustad kan skryte til hun blir blå i trynet av at datteren hennes går i en barnehage som er sukkerfri (en barnehageplass jeg mistenker hun har snektet seg forbi køen til og som neppe befinner seg i et område med de største sosioøkonomiske utfordringene). Resultatet av holdningskampanjene mot feite unger blir forhåpentligvis at alle norske barn får sunn og næringsrik mat hver dag fordi Sylvia endelig forstår at det må bevilges mer penger både til skolemåltider og mer enn en helsesøster pr 1000 elever. 

Siden det er sånn er det absolutt betimelig å stille spørsmål ved hvor smarte politikere egentlig er siden det er de som innvilger pengene til holdningskampanjene i utgangspunktet. Det må være den eneste befolkningsgruppa i verden som vedtar å bevilge penger for å opplyse seg selv om noe de allerede vet.

Som de fleste vet er de fleste politikere langt over gjennomsnittet treige i pappen. Derfor må de gjentatte ganger over flere måneder og år minnes på at det ikke er sunt å spise sånne subsidierte kaker som de har i stortingskantina. Noe som forklarer hvorfor holdningskampanjer som strekker seg over lengre tidsrom er de som har best effekt. 

Moralen er antageligvis at vi ville tjent på å skaffe oss noen politikere som er litt mindre trege i oppfattelsen. Det vil antageligvis ikke skje med det første (snarere tvert i mot er jeg redd – vi ender vel snart opp med det politiske partiet som vil gi oss fri tilgang til alt som er usunt og farlig, samt kommer til å kjøre landet totalt konkurs når de skal betale prisen for de helsemessige omkostningene som kommer på toppen av enerommene på sykehjemmene).

Derfor vil jeg foreslå en nylansering av understående kampanje som besparende tiltak i folkeopplysningens tjeneste: Mot øl og for melk. Her slår vi definitivt to budskap i en smekk og får bedrevet litt god landbrukspolitikk på toppen av det hele. 

Mihoe, klokka23:37 / kategorier : Humor, Ingen kategori, Livet, Seriøst
15 stykker har ment noe

Av og til får bloggen min mange treff fra en eller annen tråd i et mer eller mindre suspekt og lukket forum. Og jeg lurer så inni hampen på hva de har skrevet der. Denne gangen er det ASF Norway som fryder seg over mine skriverier og det aner meg at det er årsaken til at et nesten et år gammelt innlegg plutselig har fått to nye kommentarer.

En gang meldte jeg meg til og med inn i et forum for å finne ut hva de hundre menneskene som klikket seg inn derfra snakket om. Jeg måtte i gjennom en lang utvelgelsesprosess hvor jeg måtte sanke stemmer og det hele. Da jeg endelig ble tatt inn viste det seg selvsagt innlegget som handlet om det jeg hadde skrevet om lå i et eller annet superhemmelig underforum som jeg måtte ha en trillion stemmer og thumbs up’er for å komme inn i.

Så langt strekker ikke nysgjerrigheten min seg. Det finnes grenser for hvor selvopptatt og nerdete jeg er.

Siden jeg syns dette innlegget ble litt i korteste laget selv for den slabbedaskbloggeren jeg er om dagen poster jeg et fint bilde av søte pingviner:

Mihoe, klokka22:05 / kategorier : Ingen kategori
17 stykker har ment noe

Vanligvis pleier ikke bøker som har fått priser å appellere til meg. Men Nordisk råd valgte faktisk en interessant forfatter som verken er mann eller i slutten av femtiårene denne gangen. Dessuten har Sara Stridsberg skrevet en roman om Valerie Solanas, den mye omtalte kvinnen bak SCUM-manifestet og noen pistolskudd som forsvant inn i Andy Warhols skrøpelige kropp.

Boka er et sant sammensurium av fiksjon og virkelighet, og selv syns jeg dette er en romansjanger som til stadighet viser seg å fungere utmerket (andre eksempler er Joyce Carol Oates’ Blonde som handler om Marilyn Monroe og Colum McCanns Dancer hvor Rudolf Nurejev er hovedpersonen). Det er en sjanger som er vanskelig å få til å fungere som litteratur fordi den hele tiden stiller spørsmål ved mer tradisjonelle romaners måte å skape karakterer på. Valerie Solanas i Drømfakulteten har fått navnet sitt, karaktertrekk og en biografi som stammer fra virkeligheten. Men karakteren Berättaren, som snakker med Solanas på dødsleiet i 1988, forteller oss at det vi leser ikke er annet enn fiksjon.

Romanen leker også fritt med sjangre og store deler av handlingen utspiller seg i dramatisk dialogform hvor Valerie snakker med moren sin, pskykologer, kjærester og Staten (i form av anklagere og forsvarer). Andre deler ligner mer på prosadikt enn på en romantekst:

“Så fort en karl dyker up i solnedgången byter Dorothy ut alla sine åsikter. Republikan Demokrat Krigsälskare Krigskritiker, Dorothy byter åsikter som hon byter klänninger och underbyxor. Flere gånger om dagen och så fort det passar. Och hon skrattar med sin vilddjursröst åt deras dåliga skämt, överallt i huset är Dortothys hesa inställsamma flabb.”

Denne lekenheten i forhold til sjanger er for meg mer enn nok til at jeg mener dette er en strålende bok. Når den samtidig forteller om menneskeliv som ikke helt blir slik de burde eller kunne og viser hvor stort og lite alt kan være til samme tid – vel – da opplever jeg at Sara Stridsberg har skrevet en bok jeg ble glad av å lese selv om det er lenge siden jeg har lest om et liv så til de grader fylt av nedverdigelse, kroppslig og psykisk forfall og menneskelig ondskap.

Mihoe, klokka23:14 / kategorier : Litteratur
4 stykker har ment noe

Gamle damer bør ikke drikke alkoholholdig drikke fra klokken fire en fredag til klokken to lørdag morgen. Det er for mange timer. Dessuten har små damer fått i seg mer enn nok alkohol før klokken tolv så det er ikke noen glimrende ide at de små damene begynner å drikke sprit da. Derfor gjør små gamle damer det og de samme damene er fyllesjuke i to dager.

Det er heldigvis en trøst at det finnes strålende tv-serier å se på: En som handler om døden og dysfunksjonelle menneskelige relasjoner og en som handler om robots gone wild og dysfunksjonelle relasjoner mellom mennesker og maskiner. Kanskje kuriøst at jeg har latt meg inspirere av den første i fargevalget til mitt planlagte nye kjøkken og at jeg er nerdete nok til å ønske meg en dog-tag fra sistnevnte med etternavnet mitt på.

Siden jeg har forgiftet hjernecellene mine på det groveste er jeg ikke på mitt smarteste. Men blogge følte jeg for å gjøre likevel. Derfor skal jeg endelig ta utfordringen jeg fikk fra Avil for omtrent hundre år siden -nemlig å koble musikk med blogger.

Jeg begynte med å trykke i blinde på linkene mine – det var mye vanskeligere enn jeg trodde fordi jeg bommet hele tiden. Men jeg kom i hvertfall opp med følgende fem bloggere:

1) Lasse Gregorius Dahl

2) Bla-bla-bla Tina

3) Morten Drægni

4) Snorre Valen

5) Børge King

Deretter satte jeg mp3- spilleren på tilfeldig miks og kom ut med følgende moro:

1) Debaser – Pixies

2) Black milk – Massive Attack

3) Sabotage – The Beastie Boys

4) Heartache – A girl called Eddie

5) Vi mot världen – Kent

Poenget med dette memet er så at jeg skal koble sammen musikk og blogger og gjerne argumentere for hvorfor:

1. Lasse får “Vi mot världen” som soundtrack. Noe som selvsagt skyldes at han er misunnelsesverdig lykkelig med sin Ellen. For meg uttrykker denne sangen mye av essensen i vellykkede relasjoner og jeg tror det er mulig å finne noen som gjør at alle “frågetecken slätas ut”.  

2. Tina må jeg koble med “Heartache”. Hun er akkurat like singel som undertegnede og etter at hun mente det hadde vært veldig fint å treffe noen som bare virket passer denne übernydelige sangen godt:

And I’m such a fool
To think that I
Could change the rules
I’d seen his face
Somewhere before
Now I know for sure

That you can call him
Heartache
You can call him that

(og sånne menn får defintivt ikke spørsmålstegnene til å forsvinne…grrr).

Så til den vanskeligste delen…de mest politiske mennene: Morten og Snorre.

3. Morten kobler jeg med “Sabotage” selv om det aner meg at han ikke er så glad i voldelige demonstrasjoner. Men han er ung og idealistisk og har sikkert noe av den samme energien som sangen så utmerket uttrykker. Det må innrømmes at jeg aldri har lyktes med helt å forstå hva sangen handler om, men kanskje Spike Jonze videon handler om å gjenopprette rettferdigheten i verden. Så da passer den bra.

4. Snorre må få “Debaser” – en av de beste sangene i universet. Det er så svinaktige tøft: Kim Deal spiller bass som den gudinnen hun er og Frank Black synger passelig desperat. Og jeg så dem spille den live på Roskilde i 1989 og det var et av de øyeblikkene i livet da jeg følte meg utrolig kul. Snorre får sangen fordi den handler om fransk film (rettere sagt den ekstremt surrealistiske Un Chien Andalou) og fordi svart-hvitt bildet han har postet av seg selv som røyker lett kunne forestilt hovedrolleinnehaveren i en fransk film fra 60-tallet.

5. Børge må jeg knytte sammen med “Black Milk”. Sangen er kjølig, elegant og litt mystisk og det tror jeg kong Børge er også. Massive Attack er musikk som passer godt til Lisboa som mannen er så heldig å bo i. Både byen og musikken er hinsides vakker. Dessuten handler sangen om kjærlighet og mat og jeg tror begge deler er viktige bestanddeler i Børges liv – heldig som han er. 

Og jeg er som vanlig en greiklut som ikke tægger noen. Men hvis noen av de ovenforstående koblede føler seg kallet en dag de ikke har noe å blogge om er det selvsagt både hyggelig og interessant.

Mihoe, klokka23:24 / kategorier : Blogging, Livet, Musikk
8 stykker har ment noe

Jeg er usedvanlig lattermild om dagen. Hadde jeg vært ansatt på et sykehus hadde jeg antageligvis blitt mistenkt for å spise av lystgassfatet i utide (forøvrig må det innrømmes at lystgass aldri ville blitt “my favorite drug”, men jeg var i beit for et bra bilde). Nå er jeg verken lege eller sykepleier, men jobber i et kontorlandskap. Til og med vaskemannen har fortalt meg at jeg har en god latter, og akkurat det bekymrer meg en smule fordi det antageligvis betyr at kollegaene mine kommer til å bli lei av all fliringen min snart (vaskemannen har også fortalt meg at han syns jeg spiser litt mye nøtter).

Uansett: Jeg har vært sammen med søsteren min i dag og vi ler omtrent like mye. Faktisk tror jeg at det å le er favorittingen vår å gjøre når vi er sammen. Unektelig en veldig bra favorittting. Dessuten tilbringer vi nok tid i hverandres selskap til at vi har utviklet en ganske sær form for humor som ofte innebærer dialekter vi ikke kan (resulterer vanligvis i en blanding av finnmarksk og østfolding) og mange dårlige røverhistorier.

For noen år siden var vi i Berlin sammen og snakket nesten kontinuerlig om George og Barbara Bæsj. Desto mer vi snakket om det desto morsommere ble det. Ingen andre jeg har møtt syns sånt er morsomt, så søsteren min er den beste jeg kunne fått.

(Nå satser jeg på å utøve en særegen bloggesjanger her. Den heter “å blottlegge pinligheter du helst burde holdt for deg selv” og erklærer samtidig at jeg er alt annet enn kul i alle andres øyne enn mine egne. Det beste er at søsteren min blir utsatt for samme behandlingen. Nu vel.)

På ICA i dag fikk jeg imidlertid en visjon av oss som den kvinnelige utgaven av Beavis og Butt-head. Da hadde vi ledd i omtrent to timer sammenhengende. Det kuliminerte ved hermetikkhylla da vi utspilte en scene fra min søsters fremtidige kjærlighetsliv.

Hun studerte nemlig noen sokker som kostet ti kroner paret. De var laget av 98% polyester, 1% elystan og en siste ukjent prosent. Alle vet at den dagen du har på deg de sokkene er den samme dagen karen – som du pt har lyst til å hoppe rundt i evas drakt med - inviterer deg hjem til seg. Og selvsagt merker du fort at føttene dine stinker apebur. Mannen du prøver å forføre syns også at det lukter ille, men mener foreløpig at du kun lukter roser og fioler. Så han lager en liten scene av å lukte ut i lufta for å plassere ansvaret. Noe han selvsagt til slutt gjør. 

Så ser han på deg med et anklagende blikk akkurat langt nok til at du skjønner at han vet at det er selveste du som forpester hjemmet hans. Og i samme øyeblikk husker søsteren min at hun må hjem og vaske håret.  

Av dette kan en slutte at sokker i 100% bomull er den single kvinnes beste venn.

Dette har selvsagt lite annet å gjøre med Beavis og Butt-head enn det faktum at de ler hele tiden. Og at de er akkurat like irriterende for omgivelsene som vi er.

Imidlertid er det bra å le så mye som vi gjør om dagen fordi vi har snarlige planer om å bli sure gamle kjerringer som bor sammen. Da skal vi ikke gjøre stort annet enn å spise kaker og hytte mot alt vi syns er galt i verden (les: Ungdom, slekta og bønder eller noe). Jeg tenker at vi kanskje vil ligne en del på disse damene til Ron Mueck:  

Noe av det aller beste med den planen er selvsagt at jeg er ni år eldre enn søsteren min og derfor har noen som kan pleie meg frem til jeg må legge inn årene. Det er en lumskt bra plan.

Mihoe, klokka23:14 / kategorier : Livet
6 stykker har ment noe