Rocco ser kanskje tøff ut på utsiden, med muskler, tattoveringer og piercinger, men det de fleste ikke vet er at det skjuler seg en redd liten gutt innenfor alt dette. En gutt som gjerne skulle sett verden anderles, men som ikke helt klarer å frigjøre seg fra det medieskapte bildet av jokkemannen uten følelser.

Roccos store sorg i livet var at han aldri klarte å gjennomføre vidergående utdanning. Fra han var ganske liten drømte han om å gjennomføre allmenfaglig studieretning slik at han en vakker vårdag kunne iføre seg rød russedress. Allerede som syvåring hadde han lært seg chikkelakke, som tiåring hadde han norges største alfabetiserte samling av russekort og fra trettenårsalder av førte han nøye regnskap med de ulike bussene fra de ulike skolene.

Men mora til Rocco mistet ham desverre i gulvet da han var spedbarn, så han har litt tungt for det. Faktisk så tungt for det at det ikke har latt seg gjøre å ta eksamen til tross for all den støtteundervisning kommunale penger kan kjøpe (noe vi desverre vet er sørgelig lite). Så til Roccos store sorg ble han aldri russ, ikke engang svartruss som jo hadde vært en slags trøst.

Desverre har dette blitt et gigantisk traume for Thomas Hansen og derfor klarer han ikke annet enn å smyge seg rundt på Tryvann og andre russeeventementer. Siden han har nødt til å tjene penger for å ha råd til russeutstyr og øl lager Rocco informasjonsfilmer om russetidens fortreffelighet. Desverre er ikke markedet for filmer som handler om alle de crazy tingene russen gjør særlig stort. Markedet er faktisk ikke-eksisterende.

De eneste som har lyst til å se på russefilmer er menn som syns damer på 18 har fine pupper og sjarmerende personlighet. Så derfor er Rocco tvunget til å lage filmer med russejenter som viser frem kroppen sin og har sex selv om han syns disse filmene ikke helt klarer å vise frem alle de fine tingene ved det å være russ (sånn som å vekke lærere på 17.mai eller gå rundt i store flokker med like klær for eksempel).

På grunn av Roccos russemani vil jeg foreslå at skoleverket gjør en skikkelig og hederlig innsats for å gi denne mannen en eksamen. Slik at han kan oppleve hvordan det er å være russ og ikke bare hvordan det føles å være inne i noen av de fulleste av dem.  

Mihoe, klokka22:02 / kategorier : Rett og slett forferdelig
26 stykker har ment noe

Vel – så kom tallene på bordet. Iskwew, Morten Drægni, Hjorthen og flere har allerede skrevet om saken og fått mange interessante kommentarer. Mimir lurer på hvor Hege Storhaug er og hvem det er som vil ta på seg det ærefulle oppdraget å slakte venstresidas forkjærlighet for den norske mannen som ikke klarer å styre seg hvis vi kvinner flørter eller kler oss utfordrende nok. Kulturrelativisme er farlige saker.

Selv får jeg mest lyst til å si hva var det jeg sa (riktigere: Hva er det feminister har sagt i haugevis av år). Da jeg i fjor sommer stilte spørsmål om hvorfor menn ikke blogget om voldtekt opplevde jeg at en mengde mannlige bloggere syns det var skammelig av meg og jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke burde fortelle dem hva menn burde engasjere seg i. Raporten fra Amnesty og Reform viser at det ikke står så bra til med den norske mannen som vi kanskje skulle håpe.   

Mihoe, klokka21:45 / kategorier : Mihoe er slem med menn
27 stykker har ment noe

Som den oppmerksomme leser har fått med seg har jeg altså forsøkt å gjennomføre en “Love-parade” her i bloggen – jeg har gjort det uten sentralstimulerende midler, men selvsagt iført minimalt med klær og maksimalt med sminke, mens jeg har forsøkt å spre så mane kjærlighetsvibber som overhode mulig (jeg er villig til å innrømme at jeg ikke akkurat har lyktes med dette).

Skulle det blitt en kjærlighetsuke heller enn en måned (som det nesten har blitt) måtte jeg hatt noe oppkvikkende. Undertegnede har nemlig lidd seg gjennom både influensa og bihulebetennelse siden jeg avholdt leseravstemningen. Jeg gikk også ganske sur i løpet av prosjektet, noe jeg velger å tilskrive omtalte helsetilstand (slikt har det med å gjøre meg litt gretten og pessimistisk på egne og menneskehetens vegne).

Men, men – nå er det er vann under broa og jeg kan selvsagt ikke avslutte dette på noen annen måte enn ved å skrive om dumping. Det vil si de der hjerteskjærende øyeblikkene av lettelse, fortvilelse, likegyldighet, lykke, sorg, angst, glede, sinne, hat, oppgitthet, latter, fornærmelse, galskap (putt inn det som passer) når noe som kunne være evig kjærlighet viser seg ikke å være det likevel.

Forhold som har vart en stund har det med å fade ut og å ta slutt av (forhåpentligvis) forståelige årsaker, men den slags er det sjelden morsomt å skrive om (for ikke å si lese om – er du passelig masochistisk kan du google “unhappy love+poetry” så finner du nok å pine deg selv med i flere år fremover). Men du kan være uheldig nok til å treffe på en av de vanligste unnskyldningene for at det ikke akkurat dere som skal bli gamle sammen også når forholdet har vart en stund.

Det jeg snakker om her er selvsagt: “Det er ikke deg, det er meg” – den foretrukne fluktveien for alle som har lyst til å avbryte en relasjon, men slippe å føle seg som en drittsekk som har såret en annen persons følelser. Slike mennesker er idioter nok til ikke å se at de faktisk gjør seg selv til en enda større drittsekk ved at de ikke engang har ryggrad til å ta pepperen, men det er sjelden særlig givende å prøve og oppdra folk.

“Det er ikke deg, det er meg” kommer i mange varianter: “Jeg tror jeg trenger å være alene en stund” (hvorpå karakteren finner seg en annen i løpet av en uke), “Du fortjener noen som er bedre enn meg” (den slags selvoppofrende atferd er for god til å være sann – helgner finnes ikke) og “Jeg tror ikke jeg er klar for noe forpliktende akkurat nå” (til tross for at man for et par uker siden sa at det var ingenting man var mer klar for enn akkurat det).

Vel – alle disse forklaringene kan selvsagt dechiffreres med et eneste resultat (med to streker under): Det er deg og absolutt ikke meg!

Når dette skjer i relasjoner som ikke har rukket å begynne enda, dvs som en avslutning av en kurtise (og som er den type relasjoner jeg har hatt flest erfaringer med de siste årene) har du vanligvis blitt veid og funnet for lett (eventuelt for tung). Utrolig mange mennesker opererer nemlig med semibevisste kravsspesifikasjoner. Dessuten: Desto lenger en person har vært singel desto lengre er lista og desto mindre samsvarer kravene hva de selv har å stille opp med.

Et klassisk eksempel på dette Seinfeld episoden hvor Jerry og Elaine prøver å få George til å date en venninne av Elaine. Episoden begynner med at den lille, tykkladne og halvskalla mannen forteller bestevennen hvor desperat han er hvorpå han stiller en haug med krav når Jerry presenterer muligheten for å date en dame. Georges kravliste avsluttes med: “How is her hair? I like flowing, cascading hair. Thick, lustrous hair is important to me.”

Jeg har tidligere forsøkt å argumentere mot enhver påstand om at jeg selv stiller for høye krav eller er for kresen. Som alle andre har jeg selvsagt noen klare dealbreakere (frp-medlemskap, dårlig personlig hygiene, alkohol og/eller stoffproblemer, manglende intelligens eller humor). Er ingen av disse tilstede kan jeg klare meg med ganske lite så lenge jeg er forelsket og vi har det fint sammen.

I følge Aftenpostens nye føljetong Singel i byen er menn mye enklere enn kvinner når det gjelder kravene de stiller. Menn er visst fornøyd med tiltrekkende, seksuelt frigjort og interessert i å dele mannens interesser. Det kan hende dette stemmer.

Det Aftenposten glemmer å nevne er at tiltrekkende betyr 1.73 høy, med en vekt som er akkurat slik han foretrekker den, en naturlig D-cup og med blondt langt hår. Seksuelt frigjort betyr en kvinne som har funnet den perfekte balansen mellom å være tilbaketrukken og frivol, og derfor aldri lar seg rive med av egne lyster og bruker seksualiteten sin til å lure menn i musefella. Interessert i å dele interesser betyr antageligvis at liker jakt, fiske og motorsport, eventuelt å se på fotball samtidig som du klør deg på ballene og drikker øl.

Høres jeg bitter ut nå er det en fullstendig riktig tolkning. Imidlertid har jeg sett mye Oprah de siste ukene (det er et symptom på sykdom) og blitt overbevist om at jeg ikke sender de riktige signalene ut til universet og at energiene mine har blitt forsuret eller noe.

Så universet, hvis du hører dette, blir jeg veldig glad hvis du snarest sender en mørk, mystisk, sexy, intelligent, morsom og sprudlende manneperson til meg.

Jeg tror faktisk det kommer til å skje.

Og med det var kjærlighetsuka over her inne – puh!

Mihoe, klokka13:31 / kategorier : Menn, Singelliv
11 stykker har ment noe

I kveld har jeg blogget mye. I smug.

Men så fant jeg ikke noen slutt med sjwung og dessuten leser jeg en bra bok for tiden så jeg må ha lesetid før jeg klatrer til sengs.

Så jeg feiger totalt ut og poster en genial oppfinnelse for single kvinner med angst for å sove alene for resten av livet, nemlig manneputa:

I følge sikre kilder planlegger de japanske produsentene å produsere en lignende pute for single menn, men da i form av et kvinnefang med skjørt som du sikkert kan stikke hånda under. Jeg mistenker at det hadde vært lurere å lage en rumpepute som de kan ha hånda på under dyna. Det får være en plan hvis jeg ikke blir rik på normalt vis.

Oppdatert: Undertegnede var litt for trøtt da hun blogget dette så jeg glemte å poste bildet av enda en fin mannpute – for de med litt mer håndfaste behov enn en halv mann (hippi medfølger ikke):

Når det er sagt har ikke jeg tenkt til å gi opp håpet om en levende arm å sove på (noe jeg egentlig ikke trenger fordi jeg er en ifra-sover som liker litt rom omkring meg). Og da passer det vel bra at Erik nærmest har fridd fra balkongen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke dette utspillet, men kan vel ikke annet enn å fnise kokett.

Apropos bloggemenn. Jeg må faktisk si at det er tydelig at det gir langt bedre resultater å være morsom bloggemann med liten tiss enn det gir å være bloggedame. Lårdens kommentarfelt er jo til tider en eneste elv av østrogen i fri og flørtende dressur. Jeg er selvsagt litt skuffa over at mitt felt ikke er like erotisk ladet, så Eriks forslag er velkomment som en trøst i våren (at jeg for lenge siden ble utropt til sjæfskoneemne av en bloggemann, som i disse dager ser ut til å ha gått langt under jorden, er også slikt jeg kan hygge meg med). Selv om det kan se ut som om “frieriet” stort sett skyldes manglende lesere på den nikotinfrie bloggen hans.

Nå er det ikke meningen å klage her. Med untak av noen virkelig ille troll har jeg bra folk der inne. Jeg er bare litt smålig akkurat nå. Dessuten: “Singel i byen” (OMG!!!) viser tydelig at kvinner er litt mer skriftlige av seg i flørten. Det programmet må jeg blogge om en dag. Men ikke nå. For nå er det natt og Jonathan venter tålmodig.   

Mihoe, klokka23:30 / kategorier : Menn, Singelliv
19 stykker har ment noe

Jeg kan ikke ha kjærlighet som emne uten å skrive litt om den litterære kjærligheten. Egentlig kan jeg si at litteraturen har vist seg som et langt verdigere kjærlighetsobjekt enn alle møkkamennene jeg roter meg borti, men min kjærlighet til bøker er likevel ikke emnet her. Det er derimot den forestillingen om kjærlighet som litteraturen har forkvaklet mitt sinn med jeg skal blogge om og først og fremst de bøkene som har gjort inntrykk på meg på grunn av kjærlighetshistoriene. 

Den første ekte kjærlighetsromanen jeg leste var (i likhet med mange andre) Victoria av Hamsun. Det er et kvart århundre siden så jeg husker egentlig ingenting, men mener å huske at den handlet om en møllersønn og at de elskende ikke kunne få hverandre. Det er liksom ikke en roman man leser på nytt igjen heller, jeg kommer i hvert fall ikke til å gjøre det før enda et kvart århundre er gått og jeg har altfor god tid på gamlehjemmet. 

Da jeg var fjorten danset jeg i Romeo og Julie og valgte derfor å lese den. Selv om jeg leste den på norsk må det nok innrømmes at enkelte ting gikk litt over hodet på meg, men den gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg har lest den igjen som voksen og mer skolert og jeg elsker den fremdeles. Og ikke overraskende er det nok en tragisk kjærlighetshistorie som beskriver hvor inderlig forelskelse oppleves når man er tenåring og lar seg rive med av det meste.

Noen år senere ble jeg bokstavelig talt forelsket i Ernest Hemingway. Selv om jeg i ettertid ikke er like forelsket, liker jeg fremdeles The Sun Also Rises. Mot slutten av tenårene var Brett Ashley, kvinnen krigshelten elsker, men aldri kan få på grunn av sin tilkortkommenhet seksuelt (han er kastrert), mitt store idol. At en kvinnen med sin seksuelle kraft kunne ødelegge en ung, vakker matadors lovende karriere gjorde uslettelig inntrykk på meg. På den ene siden den ulykkelige åndelige kjærligheten på den andre siden den seksuelle kjærlighetens destruktivitet. Siden jeg ved første lesing ikke hadde de største erfaringer med noen av delene mente jeg dette måtte være det ultimate idealet. Akkurat så skrudd som tenåringslogikken skal være.

Ikke så lenge etter leste jeg Agnar Mykles bøker om Ask Burlefot og for første gang møtte jeg den der inderlige kjærligheten som løfter det hverdagslige og sekulære opp til religiøse høyder. Jeg er ikke helt kurert for denne forestillingen om hva kjærlighet er, og blir frelst på ny når jeg leser følgende dialog mellom Ask og Embla på slutten av Sangen om den røde rubin: 

“Jeg trodde at kroppenes forening var målet. Nu vet jeg at det er midlet. Jeg trodde at vellysten var alt. Nu vet jeg at vellysten bare er døren. I natt har jeg vandret på hellig grunn.”

“Er du lykkelig nu?”

“Ja, jeg er lykkelig. Lykkelig hver den som fikk se skjæret av det indre lys.”

(Jada – jeg vet det er svulstig).

Deretter fulgte Tilværelsens uutholdelige letthet som kanskje lærte meg mer om hvordan den virkelige kjærligheten kan være - dvs litt humpete, litt kjedelig og litt ulykkelig oppi lykken. Desverre blir vel egentlig Tomas og Tereza først fullstendig lykkelige sammen idet de dør hånd i hånd, og det er vel egentlig ganske deprimerende når jeg tenker meg om.

De fiktive historiene som har lært meg mest om hvordan kjærligheten gror best i karrig jord (ah – poetisk sagt av meg) er historiene om Odette, Gilberte og Albertine i På sporet av den tapte tid (jeg har definitivt ikke lest denne på fransk). Alle disse historiene spinner på sett og vis rundt det faktum at forelskelse ofte er et resultat av et grandiost selv som møter et kjærlighetsobjekt som ikke er interessert. Både Swann og Macel elsker mest når de ikke elskes tilbake og så snart kjærligheten gjengjeldes er det ikke lenger så interessant. Denne psykologien gjenfinner vi i nærmest alt av den mer praktiske sjekkelitteraturen som har blitt produsert i de siste årene, så Proust kunne antageligvis sine saker. Og ja – ikke videre oppløftende dette heller.

I de seneste årene har jeg ikke lest så mange romantiske historier som har gjort inntrykk på meg. Kanskje skyldes dette at jeg begynner å bli gammel og kynisk og ikke lenger lar meg rive med av ekte romantikk, eventuelt at det ikke produseres så mange gode eventyr av den amorøse sorten lenger. Men Kerstin Thorvalls Jag minns alla mina älskare och hur de brukade ta på mig fortjener en plass. Den inneholder ikke noen grandiose forestillinger om sann kjærlighet, men forteller en historie om å våge og elske på nytt og på nytt selv om hun går på trynet hver bidige gang. Romanen handler om å ha mot til å kjempe for det hun begjærer og til å tape. Med sin trassighet motsier boka alle håndbøker som skal få deg gift og det kan jeg like fordi jeg fremdeles er romantisk nok til å tro at kjærlighet ikke skapes av spill og lureri.

Jeg må innrømme at jeg kanskje liker den måten denne hovedpersonen elsker på best av alle, fordi den ikke finnes forskjønnet eller forfengelig. Slik jeg på mine eldre dager begynner å innse at kjærligheten tross alt må være. 

Mihoe, klokka23:25 / kategorier : Litteratur
22 stykker har ment noe