Prepost: Kjærlighetsskribenten, aka meg, har fått en mystisk sykdom som enkelte har diagnostisert som influensa. Dette impliserer mye feber og selvmedlidenhet. Går litt sakte med produksjonen av lovey-dovey blogginnlegg med andre ord. Dere får bære over med meg – jeg kommer sterkere tilbake.

Jeg har latt meg inspirere av den alltid så dyktige fr. Martinsen og bildeblogger velformulert veggskribling:

Den er litt melankolsk, men det passer meg egentlig. Får meg til å tenke på andre ting som kan føles som kyss – feks hvis noen lar en finger stryke ned fra øreflippen din og ned i nakken. Eventuelt et kyss som noen nekter for har funnet sted eller ikke har lyst til å gjenta.

Hvis en er melankolsk kan det kanskje være en trøst å finne noe slikt på veien:

Den som har sprayet dette syns kanskje den slags følelser er noe folk bør advares mot, men selv er jeg tilbøyelig til å tenke at det som er skummelt er bra.

En gammel flamme kanskje eller noen som har trådt litt feil:

Når det er sagt – den slags bruker å fungere som en dårlig unnskyldning. Det hjelper lite hvis den som elskes er forbanna eller såret nok. Faktisk er det et jævlig provoserende uttrykk når det brukes i feil situasjon og tenk deg hvor irriterende hvis du ser det hver gang du titter ut av kjøkkenvinduet? Selv mistenker jeg at jeg hadde blitt myk, men så er jo jeg en slik lettlurt en.

Vel – kjærlighet er en vanskelig ting.

Mihoe, klokka17:25 / kategorier : Kunst, Livet
12 stykker har ment noe

Den første leseravstemningen noen sinne har altså blitt avholdt og tallenes tale er ganske klare. Flest har lyst til at neste uke skal stå i kjærlighetens tegn. Nå må jeg først som sist skuffe alle som trodde at dette ville innebære “Datehimmelen” – innlegg og sukkersøte fortellinger om kyss som får asfalten til å bølge seg under tærne dine.

Jeg tror ikke den slags kler meg.

Så det blir nok mye av det samme gamle – dvs historier om mitt mislykkede kjærlighetsliv og frosker som blir til padder så snart du kysser dem.

Det er litt interessant at “Sjangre-jeg-ikke-behersker-uke” kom på andre plass så kanskje jeg får forsøke meg på tragediesjangeren eller skrive en sonette (noe jeg vil slite noe infernalsk med siden jeg aldri har blitt noen ræser på trokeer og jamber og den slags som jeg merker at jeg har fortrengt). Men det hadde vært morsomt å prøve seg likevel, så kanskje jeg forsøker meg på noen kombinasjoner.

Avsluttningsvis vil jeg takke alle som har stemt og høytidelig erklære Kjærlighetsuka for åpnet:

Mihoe, klokka22:59 / kategorier : Livet, Singelliv
5 stykker har ment noe

Det er snart på tide med en ny temauke her på RC og jeg tenkte jeg skulle være så snill at jeg ville gi dere lesere mulighet til å bestemme hva temaet skal være. Poll-verktøyet nektet meg å bruke særnorske bokstaver så kreativiteten min ble satt litt på prøve.  

Stem så det svir eller noe:

Mihoe, klokka23:00 / kategorier : Blogging
22 stykker har ment noe

Som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg har undertegnede begynt å trene på et veldig fasjonabelt treningsstudio. Dette er selvsagt for å unngå at jeg får problemer med knærne mine når jeg nå har sluttet å røyke.

Bare så det er sagt – jeg har tilsynelatende verdens kjipeste faslege: Hun mente jeg måtte passe meg for å bli feit når jeg nå omsider hadde tatt farvel med nikotinen. Det er kanskje noe av det minst motiverende jeg har hørt. Bare så det er sagt befinner jeg meg en god del kilo fra denne faren så det å nærmeste dømme meg til nye helseproblemer var kanskje ikke den mest pedagogiske tilnærmingen hun kunne valgt.

I hvert fall: På dette treningsstudioet mitt (som har den største kjendistettheten det antageligvis er mulig å oppdrive i Oslo) opererer de tilsynelatende med to forskjellige speiltyper. Inne i damegarderoben ser jeg passe stram i fisken ut, men i testesteronavdelingen (dvs frivektrommet) ser jeg – vel – ganske pløsen ut.

Det må jo bety at et (eventuelt to) av disse speilene ljuger. Jeg velger selvsagt å tro at markedsavdelingen til studioet har valgt å sette i tjukkespeil der nede i kjelleren hvor de penisbefengte skuler på meg når jeg står med fire kilos manualene mine. Vi blir uansett lurt her, noen av oss. Enten damene som syns de ser fine ut eller mennene som syns de ser store ut. Og nei – jeg kommer aldri til å spørre.

Så til den kule damen: Min gode venn Lise har bursdag og siden hun nå forsøker å selge både bil, bord og sofa på bloggen sin er det en fin anledning til å reklamere for dette her. Hvis hun klarer å selge den lille azyublå, hvor også undertegnedes (snart bælfeite) bak har vært parkert ved noen anledninger, på den måten blir jeg ikke mindre enn ekstremt imponert.

Mihoe, klokka15:37 / kategorier : Livet
15 stykker har ment noe

Ok – jeg vet at jeg sørgelig tregt ute med å skrive om dette. Det skyldes – eh – uforutsette hendelser (som forøvrig ser ut til gå lukt til helvete). Men jeg kommer i hvert fall ikke til å få 3000 daglige googletreff fra folk uten dårlige venner som kan fortelle hvem disse to kulturpersonlighetene var eller som ønsker et lite gjensyn med rompa hennes

Jeg er utrolig lite fan av Marianne Aulie. Bildene er utrolig kjipe, entouragen hennes verdens mest tåpelige (Sand-halvapene – jeg sier ikke mer) og dama i seg selv ikke spesielt veltalende eller gjennomtenkt (“jeg er den nye Munch” – WTF!!!).

Samtidig blir jeg faktisk sjokkert når jeg hører hvordan folk reagerer på det hun sier:

1. Alle vet jo at de gutta der aldri har hatt problemer med å få seg noe.

2. Jeg er sikker på at hun bare sier det for å få oppmerksomhet.

3. Hun har vel bydd seg fram da til de endelig forbarmet seg over henne.

4. Hvem gidder å dope ned noen for å voldta dem? Det tyder jo på at det var med overlegg.

5. Hun har jo ikke akkurat blitt voldtatt da, bare tafset litt på. Sånt må jo de aller fleste damer tåle hvis de er dumme nok til å drikke seg fulle.

6. Stakkars M & M – tenk deg noe så urkjipt som å få den gale heksa der på nakken!

(Med mere og enda litt til. Og diskusjonene ville ingen ende ta – og ja, det har blitt kjedelig).

Mariannes radiogapestokk har blitt latterliggjort både på blogger og i media. Så lenge offeret er noen vi ikke liker er visst det greit, og det er jo ikke snakk om noen ordentlig voldtekt heller!

Bare så det er sagt: Jeg har ikke stor tro på fremgangsmåten hennes.

Men jeg har tro på at en av og til blir jævlig forbannet og at dette sinnet kan dukke opp igjen 14 år etterpå når overgrep mot kvinner er et tema i tiden. Jeg har også tro på at mange av reaksjonene på Marianne Aulies utspill forteller noe om årsakene til hvorfor så få voldtekstanmeldelser ender med domfellelse. Det er en underliggende moral som forteller kvinner at de kan takke seg selv, at de er hysteriske, og at man alltid kan tvile på sannheten i det de forteller (spesielt hvis overgriperen er en kjekk ung mann og du finner det for godt å være drita full). Kvinner er rett og slett ikke spesielt troverdige når de ønsker å plassere skylden der den hører hjemme – nemlig hos den eller de personene som trår over alle grenser for normal sosial omgang.

Så lenge det er slik og jeg med 100 % sikkerhet vet at Aulie aldri ville nådd frem i en rettssal for 14 år siden, vel – da ligger min sympati hos Marianne.

Mihoe, klokka23:15 / kategorier : Seriøst
46 stykker har ment noe