For en stund tilbake gikk faren min og jeg forbi sjakklubben Stjernen. Der satt det kanskje tjue menn og spilte med stor konsentrasjon. Faren min tok et raskt overblikk over alle mennene som ikke rent lite minnet om utseende til faren min for omtrent ti- femten år siden. Nerdete typer med intelligente og kanskje litt småsære interesser, kledd i cordfløyel, ullgenser og strykefrie skjorter.
“Du har ikke tenkt på å begynne og spille sjakk da vennen min?”
“Eh ???”
“Det var jo veldig mange menn der”
“Det er en dårlig ting med den idéen der pappa og det er at jeg er elendig til å spille sjakk.”
“Da kan du få en av dem til å lære deg det bedre da vet du. Eller vi kan spille noen partier du og jeg.”
“Tror ikke det. Jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan en stiller opp brikkene en gang, jeg har ikke tålmodighet til å konsentrere meg igennom et helt parti, og jeg tror jeg har vunnet en eneste gang i mitt liv og da spilte jeg med noen som var ti år yngre enn meg.”
“Men jeg kan lære deg det jeg”
“Tror ikke det, de pedagogiske evnene dine er ikke de beste”
(Jeg glemmer aldri matematikksesjonene han hadde med søsteren min da hun var yngre. Han omgjorde kjapt alle stykkene til ligninger med tre ukjente og søsteren min kjempet med gråten eller sinnet alt etter som).
“Men det så ut til å være noen kjekke karer der da. Du bør i hvertfall ha det i minnet hvis du fremdeles er singel noen år frem i tid.”
“Så du mener jeg ville passe godt sammen med en sjakknerd?”
“De har jo sunne interesser da. Tror ikke de er sånne som kaster bort penger i tide og utide eller fester og sånn.”
(Han ler ganske mye med skuldrene når han sier dette fordi han vet at det er ganske komisk).
“Jeg skal tenke på det fadern. Jeg lover. I hvertfall om en fem års tid. Det er jo nesten flere menn der enn i det mannskoret jeg tenkte på å melde meg inn i. Så kanskje hvis jeg blir desperat.”