Lindkvist har tatt initativ til en repetisjon av den vellykkede dame-blogg-øllen som ble avholdt i høst. Det har vært visse diskusjoner om det også denne gang skal kjønnsdiskrimineres, så menn med et avklart forhold til sin indre kvinne er visstnok også velkommen. Erika diskrimeres mao ikke.

Hvis mormor tar seg av Minime dukker undertegnede opp fordi bloggedamer er utmerkede damer og fordi jeg liker å snakke om blogging, katter, sex, menn, feminisme og politikk.

Tid: Fredag 12. januar kl. 20

Sted: Asylet, på Grønland

Håper vi sees!

Mihoe, klokka12:30 / kategorier : Blogging
4 stykker har ment noe

Jeg har sjelden vært i noen særlig tvil om kjønnet mitt. Hva det betyr i forhold til hvem jeg er har jeg tvilt langt mer på. Imidlertid tviholder jeg på overbevisningen om at hvert av kjønnene står like fritt til å utforme sin skjebne uansett hva slags kjønnsorgan de er utstyrt med eller hvilken kjønnslig identitet de foretrekker. Kanskje spesielt fordi det alltid ser ut til at det er kvinners livsvalg som begrenses ved å henvise til kjønnslige særegenheter.

Hjerneforskning har blitt benyttet til å si mye ufornuftig om kjønnene. Det er ikke så overraskende i en tid hvor mange diskusjoner bærer preg av at biologiske argumenter hevdes som gyldige i forhold til grupper vi gjerne ønsker å begrense utfoldelsen til (som homofile og kvinner). Menneskeheten har siden vi krøp opp av urgjørma brukt hjernene våre til å utfordre de biologiske mangler vi faktisk har. Likevel mener altså hjerneforskere at de kan forklare forskjellene mellom kjønnene som noe fundamentalt gitt som det ikke er mulig å endre på og BBC (via Dagbladet) kunne i dag hjelpe meg med å finne det endelige svaret på hvorvidt jeg er utstyrt med en kvinnelig eller maskulin hjerne. Det er selvsagt noe jeg har lurt på veldig lenge så jeg grep selvsagt sjansen.

Rent personlig er jeg umåtelig interessert i å finne ut om jeg har en hjerne som stemmer overens med min tilbøyelighet til å gå i skjørt, det hadde jo vært litt pinlig om jeg fant ut at jeg hadde en undertrykt mannehjerne liksom. Resultatet var, i forhold til skjørtbæring, delvis tilfredsstillende. Jeg er dårlig på tredimensjonale figurer som vris rund og god på ordassosiasjon.

Empati og systematikk var et annet område som skulle skille dem med innovertiss og utovertiss, men der scoret jeg utrolig dårlig på begge atferdstrekk. Under gjennomsnittet for både menn (systematikk) og kvinner (empati)  - Jeg mistenker at min fobi mot å velge svar ytterpunktene i slike undersøkelser slår ut her, jeg har en feig tendens til å plassere svarene mine litt på siden av midten. (Men hallo! Hvem er egentlig veldig opptatt av å yte omsorg til en hver tid?).

Fordi jeg automatisk legger den venstre tommelen over den høyre når jeg folder hendene bruker jeg visstnok høyre hjernehalvdel mest, noe som forøvrig burde tilsi at jeg skulle klare de der geometrioppgavene som jeg altså ikke klarte.

Men når alle deler av undersøkelsen var ferdigstilt (som også inneholdt en del som skulle avgjøre hvorvidt jeg fant maskuline menn mer attraktive enn feminine) konkluderte den med at jeg har en kvinnelig hjerne, til tross for at jeg kan lese kart og bruker høyre hjernehalvdel mest.

Resultatet skuffet meg imidlertid litt. For det første var det jo ikke noe spektakulært over det, for det andre var det ikke noe videre interessant heller. Men jeg mistenker at det testen mest av alt kunne fortelle meg er at jeg er særdeles ustødig i geometri, at jeg ikke er noe særlig empatisk av meg (fordi jeg ikke liker å stelle for folk i nevneverdig grad) og at jeg har et utmerket ordforråd. Dessuten fikk den meg til å føle meg litt dum, siden geometri og den slags kan være viktige ting å kunne.

Hvorledes denne testen egentlig skal kunne benyttes til å fastslå hvilket kjønn hjernen min har er litt gåtefullt. Hva det egentlig betyr og hvilke konsekvenser det vil få er også høyst usikkert (å bli matematiker har jeg for lengst slått fra meg, til tross for oppfrodringer om dette fra lærde i skoletiden). Når hjerner utviklet kjønnslige karakteristika er også noe av et enigma, men de vet sikkert hva de driver med disse forskerne.

Men forskningen kunne også fortelle meg noe om meg selv som var særdeles fordelaktig i dag. Den australske forskeren Nicky Boulter har nemlig forsket på mus og funnet ut at sykdommen toksoplasmose medfører adferdsendinger som helt uproblematisk kan overføres til mennesker. Menn blir dummere, kriminelle, antisosiale, dystre og mindre attraktive i forhold til det annet kjønn. Kvinner derimot har alt å vinne på denne sykdommen, vi blir nemlig ”mer sosiale, vennlige, lettslupne og betraktet som mer attraktive overfor menn, sammenlignet med dem som ikke er infisert”.

For noen år tilbake fikk jeg faktisk påvist at jeg en eller annen gang har hatt toksoplasmose (noe som antageligvis stammer fra den perioden i livet hvor mitt favorittete var halvrått kjøtt). Siden jeg er fullstendig overbevist om at museatferd garantert kan brukes til å si noe om menneskeatferd (noe annet ville være ulogisk, det er jo ikke så stor forskjell på oss) er jeg glad for at forskningen har gitt meg svar på hvorfor jeg har blitt et slikt strålende menneske og hvorfor så mange av mennene jeg møter ikke er noe å samle på.

Mihoe, klokka1:55 / kategorier : Livet
10 stykker har ment noe

Mitt forhold til norsk litteratur er ambivalent, på den ene siden syns jeg mye av det jeg har lest har vært uutsigelig dårlig, på den andre siden er jeg ikke særlig belest verken når det gjelder klassikerne eller nyere utgivelser. Dette er et særs dårlig utgangspunkt hver gang jeg setter meg opp på min høye hest og avskriver vår hjemlige litteratur som kjedelig, antikvarisk, lite ambisiøs og endog talentløs.

Selvsagt kan jeg ikke si noe slikt uten å motsi meg selv, i de siste årene har jeg lest både Karl Ove Knausgård, Frode Grytten og Bjarte Breiteig og tenkt at det kanskje ikke står så dårlig til likevel. Tvert i mot har jeg tenkt at god litteratur likevel kan skapes av mette og velbelåtne forfattere på toppen av den sosialdemokratiske haugen av oljepenger.

Men så har det seg slik at jeg har lest Helene Uris De beste blant oss i de siste dagene, og da ble jeg veldig enig med meg selv igjen. Slik jeg ser det inneholder nemlig den boka mye av det som får meg til å velge utenlandske titler igjen og igjen. Kanskje er jeg en uhelbredelig snobb, men det har seg nå en gang slik at jeg ønsker å bruke lesetiden min på noe av det beste som finnes eller noe jeg kan lære noe nytt av.

Misforstå meg ikke. Boka er faktisk ganske morsom. Den beskriver et miljø som egentlig serverer mye på sølvfat og kunne fungert som en utmerket bakgrunn for mange interessante karakterbeskrivelser og intrikate intriger. Men desverre misbruker Uri gullbilletten.

Karakterene faller bare så vidt utenfor å kunne betegnes som endimensjonale papirdukker. Dette kan lett eksemplifiseres med en av hovedpersonene, den briljiante Edith Rinkel. I begynnelsen av historien gjøres det anslag til at hun kan være den type karakter som leseren ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker eller ikke. Slike karakterer har det med å fenge meg som leser. På sett og vis har jeg en forestilling om at vaklevoren sympati fra min side er et tegn på at forfatteren har klart å skape en karakter som både er mangefasettert og troverdig. Men det kan virke som om Uri i stadig økende grad lar de andre karakterens antipatier smitte over på vi-fortelleren og samtidig som dette skjer blir Rinkel en enklere karakter og i mine øyne mindre interessant.

Den fremste hovedpersonen, den enigmatiske og streberske Pål Bentzen, har en patologisk morsbinding, men det problematiseres ikke i noen grad. Og nok en gang lar Helene Uri en sjanse til refleksjon omkring en problemstilling gå fra seg. At Pål tidlig er seksuelt tiltrukket av Rinkel er vel det eneste Uri bruker dette til, og det blir litt tynt.

Karakterene er litt arketypiske av seg, de forandrer seg ikke nevneverdig og er stort sett enten greie, tomsete, slemme eller stakkarslige. Et slikt grep kan med hell brukes i fortellerteknisk avanserte tekster, men De beste blant oss er og blir en roman som henter sin styrke i selve historien og da oppleves det som en smule monotont.

Der forfatteren kanskje ikke bruker nok ord til å gi karakterene flere dimensjoner bruker hun desto flere i forhold til å reflektere omkring historiens tilblivelse som tekst. Litt slemt sagt kan det virke som om hun har lest en introduksjon til narratologien og brukt det hun fant mest interessant. Selve historien starter nemlig ikke før rundt side 130, og frem til den tid har hun brukt mye analepser og prolepser (frem- og tilbakeskuing). Som leser opplever jeg bare dette som kokett gnåling – “Se hvor flink jeg er til å utfordre romansjangeren” – som ikke tilfører boka noe som helst.

Når de brukes på en intelligent eller nyskapende måte kan metafiktive grep tilføre en roman en ny dimensjon som ofte inneholder det tyngste tankearbeidet i en tekst. Men I Uris tilfelle slår det meg bare som dekorum i romersk retorisk forstand: Nemlig bare tant og fjas som verken er innovativt eller betydningsbærende. Siden disse formeksperimentene tar ganske mye plass blir de etterhvert grundig irriterende, og det aner meg at det ikke akkurat er reaksjonen en forfatter er på jakt etter.

Hvis fortelleren i stedet hadde brukt plassen til å diskutere karakterene med seg selv eller tilført dem noen flere motsetninger kunne dette blitt en langt bedre roman. Teksten bygger hovedsakelig på en hovedintrige og denne kunne med fordel vært mer kompleks. Ved å innføre noen flere historier som ikke nødvendigvis bare speiler hovedintrigene kunne fortellingen tatt for seg mer enn bare vitenskapens barnlighet og uutholdelige letthet. Med flerdimensjonale karakterer, en mer intrikat spenningskurve og mindre fjasing kunne faktisk De beste blant oss blitt en roman som ga meg mer enn enkel underholdning.

Inntrykket jeg sitter igjen med er at dette er mye håndverk og lite kunst. Boka er funksjonell på sitt vis, den underholder og forteller en historie fra et miljø som for meg er interessant. Men stor litteratur er det definitivt ikke og kanskje er det akkurat det jeg ønsker meg av den norske bokbransjen. Litt mer substans og litt mindre fjas.

Mihoe, klokka15:09 / kategorier : Litteratur
37 stykker har ment noe

Julen er visstnok en tid for glede og kjærlighet, men etter å ha frekventert Oslo sentrum på en av årets mest hektiske dager, samt tatt et dypdykk i min egen psyke, har jeg funnet svært lite av noen av delene. Det synes tvert imot som om julen er blant de mest syndefulle deler av året, hvor de fleste av oss gjør seg skyldige i den ene kardinalsynden etter den andre.

Det starter allerede i julebordssesongen hvor en lang rekke mennesker fristes inn i utukt. Jeg tror vi er mange som ufrivillig har vært vitne til at spesialkonsulenten ender opp med tunga i halsen på regnskapssjefen, og hvor den pinlige stemningen i etterkant er til å føle på både av dem som har bivånt moroa og dem som har utøvd dem. Visstnok blir trusestrikken litt slappere når vi nærmer oss den hellige natten, kanskje trenger vi å varme oss litt på hverandre eller så er vi rett og slett litt lei av det menneske som er hjemme med ungene våre.

Hvert eneste år sier jeg at jeg skal starte tidligere med juleforberedelsene, og hvert eneste år utsetter jeg alt i en hovmodig overbevisning om at det ikke tar all verdens tid å vaske hus, finne frem julepynt, handle alle gaver, samt delta i alle sosiale evenementer som utspiller seg. Siden jeg faktisk har lest min andel av greske tragedier burde jeg snarest vokse opp til å innse at hybris alltid ender i kaos (og at jeg i likhet med andre ender opp med uvasket hus), men jeg trives tilsynelatende med å slåss med mine skjebnesfeller i varme butikker som spiller en eller annen hysterisk versjon av Ave Maria.

Når jeg handler julegaver får jeg alltid et anfall av grådighet. Jeg finner nemlig ut at det er ganske mye jeg har lyst på selv når jeg vandrer rundt i butikkene, derfor ender jeg med å kjøpe en god del julegaver til meg selv. Dessuten kan vel de beste av oss forbanne venner som har valgt å få fem barn som alle må få pakker eller folk som fremdeles ikke har skilt seg og derfor må få hver sin gave (et regnestykke som alltid ender opp i ligningen to til dem en til meg). Ja da, jeg høres ut som et grusomt menneske her, men det er nå en gang dødssynder vi snakker om her. Dessuten går det alltid over. Parallelt med at jeg er ute i siste liten må jeg alltid bruke mer penger enn jeg hadde planlagt for å kompensere for at det meste er utsolgt og at jeg ikke har tid til å finne det jeg hadde planlagt.

Vrede er en del av julegleden for mange av oss. I en del av min familie har det vært tradisjon at man krangler høylytt om hvordan julemiddagen egentlig skal tilberedes. Kjelelokk kastes i gulvet og sleiver hyttes truende mot første og beste kandidat. Julens vrede har ofte en sammenheng med alle plikter og oppgaver som skal utføres før den hyggelige familiefesten og det er alltid noen som syns de gjør mer enn andre. Dessuten er det ikke så lett å bevare roen når du ikke finner juletrefoten og det faktum at treet alltid står skeivt når du endelig finner den (for ikke å si hvor aggressiv du kan bli når du ser at din bedre halvdel knapt kunne gjort en bedre jobb med å finne et styggt tre). Når julekvelden endelig er her kan man bli sur over innpakkede badevekter, stygge slips, unger som ikke klarer å være like engelaktige som man foretrekker å se dem, samt svigermødre som syns at ting ikke er helt som de burde være.

Når vi er ferdige med å krangle om det skal være dill på mandelpotetene eller ikke og har inntatt et glass gløgg eller champagne foran sølvguttene gir vi oss fråtsingen i vold. Det starter med at vi stapper i oss under julemiddagen og slutter ikke før godt over nyttår. Inntil da har vi spist oss igjennom all verdens godsaker, både salt, surt og søtt, og vi egner ikke verdens sultne mer enn en halv tanke før vi stikker hodet inn i kjøleskapet nok en gang for å tilfredsstille en eller annen lyst vi har. I januar møter de mest iherdige og samvittighetsfulle av opp på Sats med nytt medlemskort, men de aller fleste av oss finner bare et nytt hull i beltet og koser oss med restene av innogut kakene ingen gadd å spise mens det sto på som verst.

Etter at vi har spist og drukket oss trinne og rødkinnede er det tid for julegaver. Fra vi er barn kan vi gjøre oss visse erfaringer med at dette er misunnelsens tid. Denne pinlige følelsen, som det kan være umenneskelig vanskelig å innrømme, kan finne på å dukke opp når fetteren din pakker opp en supersnasen rattkjelke av nyeste modell, mens du selv har fått rumpeakebrett. Eller når du som voksen får en bok og en cd av kjæresten din, mens søsteren din pakker opp bittesmå gaver med både diamantring og matchende øredobber (ikke nok med det – pakkene kommer med små lapper fulle av ømme kjærlighetserklæringer også.). Først kjenner du den grønne jævelen krype opp i det, så får du dårlig samvittighet og føler deg som en urkjiping når du vedkjenner deg det. Typisk tap-tap situasjon – du får ikke diamanter og du er et dårlig menneske.

Når innpakningspapiret er stuet bort og du har hjulpet barna med å demontere de utrolig kompliserte boksene som alle leker kommer i (med tusenvis av små tvinnede ståltrådet, ting som er sydd fast og som krever både montering og batteri) så er det på tide å gi seg den egentlige juleaktiviteten i vold nemlig latskap. Etter å ha drukket kaffe og fylt på med marsipan, konfekt og krumkaker, samt hatt en liten krangel om hvorvidt det er hyggelig å se på midnattsmessen eller ikke (jeg er alltid pro, selv om jeg alltid ender opp med å glo tomt ut i luften eller å bla i en bok jeg forhåpentligvis har fått til jul), er det på tide å løsne slipset eller sparke av seg de høyhælte skoene og endelig slappe av etter ukers stress og mas. Og da er det endelig jul og freden legger seg i stua.

——————————————————————————————-

Dette var antageligvis et av de kjipeste og mest moraliserende juleinnlegg jeg kunne skrevet (kanskje kunne jeg til og med vært verre hvis jeg hadde anstrengt meg litt mer og ikke vært bekymret for at jeg har akkurat to timer på å finne årets julekjole). Minime kommer i kveld og da blir det både pepperkakehuspynting og juletredekorering. Akkurat da blir jeg nok fylt med både glede og uendelig kjærlighet, og da er det lite som er så hyggelig at vi nå går inn i over en uke med mye kos og hygge i samvær med folk jeg er glad i. 

Jeg regner med at det ikke blir så mye blogging på noen dager så jeg benytter sjansen til å ønske alle en riktig god og hyggelig jul! 

Mihoe, klokka14:03 / kategorier : Livet
24 stykker har ment noe

Jeg er veldig glad i kommentarer og like glad i en del kommentatorer. Det er alltid en stor glede å få tilbakemeldinger på et blogginnlegg, selv om det av og til er veldig overraskende hvilke innlegg som fører til mange av dem og hvilke som ikke gir noen særlig respons i det hele tatt. I det siste har jeg være elendig på å følge opp kommentatorfeltet mitt og det gir meg dårlig samvittighet. Når folk tar seg tid til å komme med innspill syns jeg det er viktig å følge opp.

Jeg er også veldig glad i kategorisering og systematisering, og hva er da mer naturlig enn å kombinere disse gledene. Nemlig å lage en liste over arketypiske kommentatorer:

1. Vennskapelige: Disse kommentatorene kan være venner fra verden utenfor eller mennesker en har fått en slags relasjon med gjennom lengre tids kommunikasjon. De kommer vanligvis med veldig hyggelige innspill, av og til med internt innhold eller små hemmelige beskjeder. Hvis de kjenner meg utenfor bloggen benytter de av og til denne kunnskapen til å komme med gode råd eller oppmuntring.

2. Saklige og kunnskapsfulle: Slike kan være en slags nemesis samtidig som de ofte gjør at en må skjerpe seg og kunne argumentere for det en mer eller mindre vitende har hevdet. Dette er kommentatorer som skaper diskusjoner og ofte bidrar til at jeg lærer noe nytt.

3. Seriøse og dypt uenig: Dette er også en svært kunnskapsrik kommentator, men siden de er fundamentalt uenig i de meningene jeg hevder her i bloggen er de vanskelige å diskutere med. De legger ofte igjen kommentarer på lengde med selve innlegget, som vanligvis inneholder ti referanser til bøker jeg aldri har lest (og antageligvis aldri kommer til å lese – min entusiasme i forhold til å kaste meg over en blåfarget bok i økonomi er ikke den største).

4. Tøm og røm: Disse faller definitivt inn under den typen kommentatorer som ikke alltid er så hyggelige. De legger igjen en surmaget kommentar som enten består av personsjikane, usaklig kritikk av innleggets innhold eller formuleringer, eller begge deler. Når du så forsøker å svare dem på best mulig vis kommer de ikke tilbake. Disse anonyme gledessprederne kan virke som de ikke er interessert i å diskutere overhode, men at de bare har behov for å spy ut litt eder og galle på første og beste sted. 

5. Kristne fundamentalister: Dukker opp hvis en skriver om islam eller homofili. Henviser også til bøker jeg aldri kommer til å lese, og kan finne på å servere holdninger som hører hjemme i prehistorisk tid. Ikke argumenterer de særlig godt for det heller (nok en gang henvisning til bøker eller nettsteder jeg ikke har lyst til å legge igjen ip-adressen min på).

6. Stalkers: Disse finnes i hvert fall i to ulike varianter, det kan være forsmådde ekser og de kan være en mer utholdende variant av tøm og røm’erne. Noen av dem såpass kjipe at en må sperre kommentarfeltet for dem.

7. Fiskere: Hovedårsaken til at disse legger igjen kommentarer er for å øke antallet lesere til sin egen blogg. Det gjør de enten ved å legge igjen rare kommentarer som ikke nødvendigvis har så mye med tema å gjøre eller ved å være provoserende. Ikke virker de særlig interessert i det du skriver om, og det kan også virke som om de ikke liker bloggen din overhode. Jeg kaller dem fiskere fordi det er den eneste sannsynlige grunnen til at de i det hele tatt gidder å klikke seg inn hos deg.

8. Linkejævler: De legger inn linker til andre bloggeres innlegg som brukernavn og sier seg uenig med deg ved å legge inn enda flere linker. En slags variant av spam som vanligvis dukker opp hvis en skriver om islam eller feminisme. Disse er nesten de kjipeste av alle fordi de aldri gir seg – antallet linker de sitter med på hånda virker utømmelig. De bruker konsekvent andres ord for å argumentere, og klarer tilsynelatende aldri å suge nok av eget bryst til å komme med noe som kan tolkes som et seriøst innspill.

Kristine Løwe skrev for litt siden om stalkers og kommentatorer og refererte der til en liste skrevet av en av de største engelske bloggerene Guido Fawkes som tilsynelatende har opplevd å drukne i kommentatorer fra mentalt forstyrrede personer etter at han oppnådde ti tusen lesere per dag (ha, ha…samme som jeg har i løpet av en god måned). Han er tøffere i trynet enn jeg ville vært (men som jeg kanskje ville vært med slike lesertall) der han oppfordrer alle kjipinger til å skaffe seg sin egen blogg hvor de kan være alt de kritiserer ham for ikke å være.

Selv har jeg en følelse av at jeg nok gradvis kommer til å bli vanskeligere å ha med å gjøre, dvs at jeg antageligvis kan komme til å gjennomføre strengere justis i forhold til sjikane, til rasisme, intoleranse og usakeligheter. Jeg betaler tross alt for dette stedet så hvorfor skal jeg la folk som jeg ikke har noe til overs for, og som ikke klarer å oppføre seg ordentlig, få lov til å breie seg på gjesterommet?

Post-post: Føles litt dumt å skrive dette i disse dager hvor jeg befinner meg på et absolutt lavmål i forhold til å følge opp kommentarfeltet mitt. Jeg leser dem alle og setter pris på dem, men hodet mitt fører til at jeg heller produserer nye innlegg heller enn å svare. Jeg lover, kors på halsen, å komme sterkere tilbake.

Mihoe, klokka23:52 / kategorier : Blogging
18 stykker har ment noe