I går hadde jeg en diskusjon med Minime om at folk en gang i tiden trodde at jorden var flat og at det var rart at de trodde at en kunne falle utenfor kanten. Men da hun stilte det betimelige spørsmålet om hvem det var som egentlig fant ut at jorden var rund ble jeg svar skyldig.

Jeg prøvde å ressonere meg frem til det, slik jeg vanligvis gjør når jeg får spørsmål jeg ikke umiddelbart vet svaret på. En vil jo helst kunne svare på alle spørsmål ens håpefulle stiller, uten å henfalle til regelrette nødløgner (a la faren i Tommy og Tigern). Men jeg fikk det ikke til å stemme på noen som helst måte. Jeg mente at Colombus hadde bevist at jorda var rund, men hvem som først hadde utarbeidet teorien om det, se det visste jeg ikke (Det verste var nesten at jeg var fullstendig overbevist om at jeg utmerket godt visste hvem som sto bak dette vitenskapelige gjennombruddet, men at jeg måtte bite i meg at jeg nok ikke vet så mye som jeg liker å innbille meg).

Så det måtte googling til, og svaret var overraskende. Troen på at jorda var rund har aner helt tilbake til Pytaghoras og Aristoteles, og at folk trodde jorda var flat frem til Colombus’ tid er bare sprøyt.

Men selv med knust selvfølelse fant jeg noe å glede meg over: Nemlig at “The Flat Earth Society” ikke bare er en myte, men eksisterer i tilsynelatende beste velgående. Det vil si: Undersøkelser har vist at de aller fleste medlemene faktisk er overbevist om at jorda er rund, men de deler likevel en stor mistro til moderne vitenskap. Den siste lederen deres Charles K. Johnson beskriver gruppas hovedmål slik:  

“Aim: To carefully observe, think freely, rediscover forgotten fact and oppose theoretical dogmatic assumptions. To help establish the United States…of the world on this flat earth. Replace the science religion…with SANITY”. (Wikipedia)

Johnson var forøvrig overbevist om at jorda var flat frem til sin død i 2001. Samtidig som jeg kan kose meg med at noen er enda mer uvitende enn meg selv føler jeg likevel en viss uro over at jeg ikke er alene i min (stadig økende) mistro til vitenskapen.

Å finne svar på et spørsmål avføder ofte nye. Nå lurer jeg veldig på hvorfor det er slik at alle Atlas alltid er enige om hva som er opp og ned på planeten vår. Egentlig hadde det vel vært like logisk at Norge lå nederst som øverst? Hvis noen kan gi meg et bra svar på hvorfor det er slik hadde jeg blitt glad!

Mihoe, klokka23:47 / kategorier : Livet, Mammalivet
27 stykker har ment noe

I dag har egentlig ikke vært noen spesiell dag, men så har det hendt enkelte ting som det kanskje er verdt å huske likevel.

For det første begynte jeg dagen med å synge på refrenget til “If I Ruled the World”, og tenkte at jeg skulle blogge om det. Men så rakk jeg det ikke fordi jeg hadde altfor mye å gjøre.

Så leste jeg om migrene i Aftenposten og fikk bekreftet mistankene mine om at triptanene jeg spiser (så altfor mye av) er skadelige og resulterer i enda mer migrene. Jeg har derfor besluttet å gå på avvenning som i følge migreneklinikken tar seks uker (jeg mistenker forøvrig at jeg ikke overlever seks uker uten medisiner…hm).

Minime klarte å overtale meg til bytur og jeg overtalte henne til å ta trikken alene til sentrum for første gang i sitt liv. Hun ringte meg i det trikken hun satt i forlot holdeplassen jeg skulle møte henne på og fikk selvsagt fullstendig panikk. Så jeg sprang til neste holdeplass mens jeg hadde en liten jente på tråden som gjorde alt hun kunne for ikke å begynne å gråte. Lykkelig gjenforening.

Vandret rundt i en time på bokhandelen og satte opp Minimes ønskeliste for julen. Tittet på Animeutvalget på tegneseriesjappa og var innom spillebutikken hvor de viste en lang og deilig reklame for Nintendo Wii. Da ble jeg nesten euforisk og begynte seriøst å vurdere å spa opp 2 500 på julegave til avkommet (og meg selv) i år. Det kommer et sånt skyte-på-skjermen spill og den slags elsker jeg, for ikke å glemme at min største spillfavoritt Link dukker opp igjen i Zelda: Twilight Princess.

Spiste et bedre indisk måltid og pratet om livet. Vandret hjemover og kunne konstatere at min nyinnkjøpte skritteller sto på 12 000.

(Og ja – undertegnede lider av en smule skrivevegring (for ikke å snakke om migrene) om dagen).

Mihoe, klokka23:55 / kategorier : Livet
10 stykker har ment noe

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er dårlig på sjekking ute i verden, sånn på høylys dag i edru tilstand. Etter en flaske vin i de mørkeste delene av Oslos uteliv er jeg derimot ganske god. Men det er også sinnsykt mye lettere. En periode hadde jeg en teori om at hvis jeg kunne klare å sjekke opp en kar på dagtid ville jeg ha gjennomgått alle rite de passager som det overhode er mulig å forestille seg som single pingle meg. Når sant skal sies var det så dritskummelt at jeg aldri har gjort det igjen. Eventuelt kan jeg forklare det med at jeg ikke har hatt noe behov for det. Tror jeg holder fast ved den siste. Sånt er bra for selvfølelsen.

Uansett: Jeg hadde altså bestemt meg for å prøve å sjekke opp en fyr “mot alle odds”, og anledningen ga seg på en utstilling på Astrup Fearnley museet. Gallerier og museer innbyr jo egentlig til den slags, en har noe å snakke om, det er mange ensomme menn og kvinner der, samt at jeg er snobbete nok til å tro at kvaliteten på en eventuell fangst et slikt sted ville være ganske god. Jeg liker menn som liker kunst og jeg liker sånne tynne, bleke menn i slitte dressjakker. Det er best å dra midt på dagen midt i uka for da er du garantert å finne døgenikter, slappfisker, studenter og ekte kunstelskere der. I helgene er det bare par, gamlinger og småbarnsfamilier.

Jeg var altså så heldig at jeg hadde anledning til å se kunst midt på dagen og da jeg dro dit var selvsagt hovedformålet å få en god kunstopplevelse (he, he – sånt høres ikke bare middels pretensiøst ut, men altså – jeg liker å bli hensatt til den slags tilstander). Men da jeg oppdaget en mørk og mystisk type som vandret langsomt fra verk til verk fikk jeg et plutselig behov for å sirkle umerkelig rundt ham. Sånt er litt vanskelig å gjøre. Spesielt den der umerkelig delen. Da jeg passerte ham ved dropsinnstallasjonen til Felix Gonzalez-Torres (som forøvrig dukker opp overalt i verden en ser samtidskunst – karen må ha ekstremt høy sukkertøysutgifter) smilte jeg litt halvsjenert til ham før jeg bøyde meg ned og tok opp et sukkertøy. Han gjorde det samme, og så smilte vi til hverandre mens vi hadde munnen full av store mintsukkertøy. “Fint med spiselig kunst”, prøvde jeg å si sånn passe kokett, men ordene kom ut relativt uforståelig (pga stort drops i munnen), før jeg vandret videre (med hodet fullt av tanker om at det måtte da finnes noe mer intelligent å si enn det der, noe om konseptkunst for eksempel).

Han gikk videre med dropset sitt og jeg tok en avstikker inn i et av smårommene. Det er jo et poeng å virke uanfektet når en har en spirende plan om å sjekke opp mørke mystiske menn, og det virker det jo ikke akkurat som en er hvis en begynner å følge etter en ukjent kar. Men han var veldig søt og jeg prøvde ustanselig å følge ham med øynene.

Jeg gikk inn i et rom med en videoinstallasjon og ikke så lenge etter kom han dit også. Da ble jeg veldig fornøyd og tenkte at han kanskje kom inn dit fordi han hadde sett at jeg var der. Nå var plutselig ikke kunstopplevelsen så viktig lenger, og jeg tenkte mer på om det var mulig å komme i snakk med ham enn hva kunstneres budskap med videoen var. Filmen var forresten ganske pinlig, det var mange kroppslyder, løping, svetting og pusting og sånt. Men da jeg reiste meg for å gå videre smilte han til meg igjen, og jeg fikk en sånn nervøs hjertebank som vanligvis forteller meg at noe spennende kan skje (eventuelt at jeg bare innbilder meg at noe spennende kan skje).

Etter det så jeg ham ikke på en stund og begynte å bli nervøs for at han hadde gått. Jeg speidet etter ham mens jeg prøvde å holde det vanlige “se-på-kunst” ganglaget og å late som jeg hadde en kunstopplevelse utenom det vanlige da jeg kikket på kuinnvollene til Damien Hirst. Men så sto han plutselig der og hadde en usedvanlig kunstopplevelse han også. Han spurte meg om jeg likte kuer, og det var et akkurat så lite intelligent spørsmål som jeg kunne like. “Nesten like godt som sukkertøy” svarte jeg og fniste på mitt mest sjarmerende (eller usjarmerende avhengig av om en liker fnising).

Han likte fnising så vi endte opp med å føre en slags samtale om utstillingen (morsom og overraskende bra) og hvordan det er å gå på kunstmuseer midt på dagen (rolig, deilig og avslappende). Etter en stund spurte jeg om han ville bli med å drikke kaffe (veldig nervøs) og han svarte ja (veldig glad). Da han noen dager senere våknet opp i sengen min visste jeg at jeg faktisk hadde klart det umulige. 

Mihoe, klokka23:45 / kategorier : Singelliv
52 stykker har ment noe

Silikonbransjen har fått noen tilbakeslag i det siste. Først ute var Aylar som ble i dårlig form som etter at hun la inn 410 gram i hver pupp opplevde at hun fikk vondt i ryggen, ikke kunne ligge på magen, hun hadde trøbbel med å ha sex og fordelene hennes ble kalde og døde. Det er visstnok ikke så rart fordi alt av nerver og blodårer strekkes så langt at de havner på bristepunktet av det de kan tåle. Skikkelig glamorøst!

Helene Rask angrer også. Hun har enda større pupper enn dem Aylar hadde og skal i de nærmest ukene fjerne halvparten av de 700 grammene hun la inn.

En trenger jo ikke være noen atomfysiker for å forstå at det antageligvis blir vanskelig å ligge på magen når en har en plastpute på nesten halvannet kilo plassert på brystkassa. Men dette med nervertråder som strekkes tror jeg kanskje ikke er allmennkunnskap, og jeg tviler på at plastikkkirurgene er ivrige etter å fortelle det til glamourdamene som ramler innom med et ønske om skyte inntektene sine opp i himmelen. At silikoninnlegg må skiftes hvert tiende år tror jeg heller ikke de er så opptatt av å fortelle. Med en gjennomsnittspris på 30 000 kroner blir det noen hundre tusen bare i puppeutgifter.

Men selv om plastikkmodifisering kanskje har fått noen slag for baugen det siste året tviler jeg på at plastikkirurgene kommer til å gå konkurs med det første. Og jeg er skeptisk nok til først å tro at Carmen Electra snakket i fullt alvor da hun oppfordret folk om å gi donasjoner til flatbrystede tenåringsjenter (på grunn av tekniske problemer har jeg fjernet videoen).

Men så viser det seg desverre at komedien imiterer livet likevel. På nettsiden “My Free Implants” kan kvinner registerer seg og menn donerer penger. Umiddelbart ser det ut som en slags datingside hvor kvinner prostituerer seg for nye pupper. Bare at en slik side kan eksistere går langt utover min fatteevne.

Mihoe, klokka21:10 / kategorier : Rett og slett forferdelig
24 stykker har ment noe

I det siste har jeg sett flere psykologer som har uttalt at vi bør være litt mer positive. Selv om det er mørkt og trist ute bør vi tviholde på en optimistisk livsholdning fordi den slags gjør livet så mye bedre å leve.

Denne fredagen gleder jeg meg over flere ting:

For det første er jeg utrolig glad for at jeg verken er amerikaner eller spiser kjøtt når jeg ser bilder som dette:

Dessuten er jeg utrolig glad for at jeg, for første gang i historien, ligger tidsmessig riktig i løypa når det gjelder julekalender innkjøp. Alle tidligere år har jeg sprunget rundt dagen før første desember og lett etter geniale små ting som ikke skal koste så mye. Fordi jeg generelt er motstander av ræl har jeg alltid endt opp med å kjøpe en haug med store ting og Minime har kunnet glede seg over en julekalender som koster ca 500 ganger så mye som en sjokoladekalender.

Sist, men ikke minst er jeg utrolig glad for følgende: At jeg ikke er rodeocowboy (aj, aj – vondt i rumpa), at det faktum at nøklene mine hang i ytterdøren min i natt ikke medførte skumle bandittbesøk og at Mis(s) Demeanour har begynt å oppføre seg som en ordentlig katt og derfor kommer hjem hver dag (for første gang siden hun flyttet hit). Så fremtiden min som gal kattedame ser ikke så mørk ut likevel.

Mihoe, klokka9:53 / kategorier : Livet
29 stykker har ment noe