Etter at Vampus publiserte en skremmende utgave av Kåre i fri dressur på fredag har hun fått mye kjeft i kommentarfeltet sitt. Jeg klarer ikke annet enn å undre meg over at det sensurerte bildet av mannen med den sexy stemmen tilsynelatende opprører folk mer enn Muhammedkarikaturene. Hvor har det blitt av alle de brennende forsvarstalene for Vampus’ rett til å publisere det hun vil?

Publiseringen av de private mms-bildene sårer to personer. Publiseringen av Muhammedkarikaturene flerfoldige tusen. Og verden er plutselig veldig rar.

I dag har faktisk søk på “Norby Lunde” resultert i treff på min blogg, og forklaringen finnes på VamPus’ verden. VG har nemlig fått snusen i at damen har lagt ut bildet, og syns tilsynelatende at det er forskrekkelig at en Høyre-tillitsvalgt har gjort seg skyldig i den slags. Pressens hukommelse (og kanskje Høyres også) må være ekstremt dårlig: Hvis hun ikke har noen problemer med å legge ut bilder av Allahs fremste profet med raketter i turbanen har hun sikkert ikke problemer med å legge ut bilder av en skuespiller med en hårete dings hengende utenfor buksa heller.

Forøvrig hadde God morgen Norge verdens dårligste vinkling på Conradigate i går: Nemlig hvordan vi alle skal unngå at det samme skjer med oss!…Et ekspertpanel bestående av representanter fra telefonbransjen kunne fortelle oss at det ikke er lurt å ha nakenbilder av oss selv på mobilen. Og hvis vi har det fikk vi både juridiske og tekniske råd om hva vi skal gjøre hvis telefonen blir stjålet. Viktig folkeopplysning dette.

Mihoe, klokka9:18 / kategorier : Blogging
26 stykker har ment noe

Det er under et halvt år til Minime fyller elleve og det er visst de nye fjortisene. Barna i dag får nemlig så supernæringsrik kost og beveger seg såpass lite at kroppen bestemmer seg for å gjøre dem fruktbare i god tid før de emosjonelt er klare for den slags. Overgangen fra pre-pubertal til pubertal er visst nærmest umerkelig, og pubertal tilsier ellevill produksjon av kjønnshormoner, og sånne spretne hormoner tilsier seksualdrift.

På lørdag hadde Dagsavisen en hel artikkel om seksualundervisning og ungdommers ønsker om kunnskap og viten om sex, følelser og kroppen (og andre ting vi foreldre elsker å snakke om). Jeg har som kjent satt Minime inn i praktikalitetene før. Men det er aldri for tidlig å begynne å bekymre seg for hva som kommer til å skje med det nåværende prakteksemplaret av et barn når hormonene slår til. Nå syns hun stort sett gutter er noen kjipinger som ikke følger reglene, og det beste er å være sammen med sin mor eller far (dessuten liker hun moren sin veldig godt når hun gjør mye husarbeid…krmf…, men det er et annet tema).

Tre ungdommer Dagsavisen har intervjuet forteller at de gjerne vil snakke mer om sex med voksne og at seksualopplysningen bør innføres tidligere i skoleløpet enn det er i dagens skole. En av dem satte pris på å snakke med faren sin om den slags, de to andre betakker seg. Selv kan jeg ikke erindre å ha snakket om dette med foreldrene mine i det hele tatt. Men siden jeg som de aller fleste foreldre har gigantiske ambisjoner om å være en litt annen type forelder enn de jeg vokste opp med (og som jeg selvsagt opplever å mislykkes med gang på gang) så begynner jeg altså å nærme meg en periode hvor jeg bør oppnå gode, avslappede og helt naturlige samtaler om noen av livets mest intime opplevelser. Kjempeenkelt kan jeg tenke meg.

Dagsavisen har fått en sexolog til å gi råd om hvordan vi skal snakke med barna våre om det, men jeg vet ikke helt om jeg får noe ut av det som kan meg den tilnærmingen jeg føler jeg trenger innspill på.

Det første rådet er at en ikke skal moralisere. Akkurat det tror jeg ikke blir noe problem. Det vil si…Når jeg skal fortelle om de skrekkelige følgene av tenåringsgraviditeter og gjentatte klamydiainfeksjoner kan det hende jeg vil oppleve det som litt vanskelig å virke som jeg syns det er helt fint og greit. Så det må jeg nok jobbe litt med.

Det andre rådet er at en må begynne tidlig. Helst før syvende klasse, dvs innen barna er tolv. Dette er selvsagt et utmerket råd, men når du opplever at tiåringen din er alt annet enn interessert for snakk om den slags (og at du snarere blir oppfattet som en smule masete med all din tilgjengelighet) er det litt vanskelig. Foreløpig har jeg forsøkt å kjøpe noen bøker som tar for seg forelskelse og sånn, men hun snakker ikke noe om det.

Bruk mye humor er neste råd og så langt det minst problematiske. Litt skummelt at det kanskje blir mest fjas og lite opplysning, men kanskje det glir inn litt etter hvert.

Sexologen kan så fortelle at det er viktig å bruke metaforer og bilder for å beskrive følelser som har med temaet å gjøre. Selv syns jeg det er litt problematisk at de fleste metaforer allerede er litt oppbrukt og kanskje litt i overkant for en tiåring: Jeg tror feks hun hadde blitt vettskremt hvis jeg forklarte at det å ha sex kan oppleves som et middels vulkanutbrudd og at du kan oppleve å bli fullstendig ustyrlig. Hm…

Siste råd er å ikke snakke om følelser på en abstrakt måte. Umiddelbart opplever jeg vel at dette rådet går helt på tvers av det forrige, men jeg er kanskje bare vrang. For å konkretisere metaforene anbefales det rollespill…og akkurat det tror jeg både Minime og jeg vil oppleve som en smule underlig. Hvis jeg skal lage skuespill av hvordan jeg opplever kjærligheten vil hun vel enten bli livredd eller miste all respekt for opphavet for evig tid. Jeg tror derfor jeg tar en kardinalbeslutning om at rollespill er uaktuelt. Får heller lete etter noen skikkelig gode og uhåndgripelige metaforer tror jeg. 

Mihoe, klokka0:07 / kategorier : Mammalivet
6 stykker har ment noe

Via Tversover fant jeg listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. I likhet med den besløyfede herremannen må jeg nok tilstå at jeg bør lese ganske heftig de nærmeste tiårene før jeg kan krysse av på alt som står på den listen. Dette kommer imidlertid ikke til å skje fordi listen inneholder bøker jeg syns er direkte dårlige og livet er for kort til å lese dårlige bøker. Dessuten har listen enkelte åpnebare mangler, det er feks utrolig merkverdig at den bare har tretten titler fra tiden frem til 1700 på en liste som er såpass lang.

Så jeg fant ut at jeg ville lage min egen liste, men siden jeg ikke har tenkt til å ramse opp boktitler i ti år fremover har jeg begrenset antallet til 202, noe som er langt mer overkommelig. Listen min inneholder utelukkende ting som har gitt meg gode opplevelser og enkelte ting man rett og slett ikke kommer utenom hvis en skal forstå litteraturen som er produsert i etterkant. I dag foreslår jeg antikke verker som er verdt kvalitetstid i høstmørket, og i motsetning til 1001 listen vil jeg også komme med en kort “argumentasjon” for hvorfor dette er verdifull lesning.

186: Fablene, Aesop – Denne har du sikkert fått inn med morsmelka.

187: Metamorfosene, Ovid – Gir de villeste forklaringer på alt mellom himmel og jord. Lærer deg alt om greske og romerske myter.

188: Aeneiden, Vergil – Leser du delen som handler om Eneas og Didos kjærlighetstragedie har du lest en av verdenshistoriens første beskrivelser av romantisk kjærlighet.

189: Poetikken, Aristoteles – Lærer oss mye om litteratur, selv i dag. Innførte Mimesis begrepet som fremdeles er en sentral problemstilling for litteraturteorien.

190: Symposion, Platon – Den filosofiske dialogen som lærer deg alt om grekernes syn på kjærligheten, både til kvinner, gutter og visdommen. Ikke tung å lese og en av verdens viktigste tenkere i et lyrisk kortformat.

191: Lysistrata, Aristofanes – Morsom historie og en viktig referanse.

192: Skyene, Aristofanes – Personlig syns jeg vel de greske komediene inneholder litt for mye prompehumor til at det strengt tatt er morsomt, men å lese en parodisk fremstilling av Sokrates’ personlighet har uansett sin verdi.

193: Kong Ødipus, Sofokles – I følge Aristoteles den perfekt oppbygde tragedie. Stor lesning som også har lært krimforfattere mye. Fremviser nok en gang hvor fundamentalt trist det var å være underlagt de greske gudenes vrede.

194: Perserne, Aiskhylos – Verdens første psykologiske drama, hvor den tragiske handlingen beskrives via de indre opplevelsene av dem. Dette er et av de antikken dramaene Shakespeare antageligvis lærte mest av.

195: Orestien, Aiskhylos – Grotesk familietragedie i tre bevarte deler. Lærer deg alt du trenger å vite om hybris og nemesis, og hvorfor du ikke bør prøve å trosse gudenes vilje. Mennesket er en feilbarlig og skrøpelig skapning, noe som alltid straffer seg.

196: Odysseen, Homer - All fantasylitteraturs mor. Og ganske mye mer om hvordan mennesket kan vokse enda noen centimeter selv etter at de store krigene er utkjempet.

197: Illiaden, Homer - Guddommelige intriger, stor krigskunst, ærbare menn, sinte menn og vakre kvinner. Stort mer kan en vel ikke be om.

198: Salomos høysang – Fruktbarhet, erotikk og stor poesi, og god trøst under kjedelige gudstjenester hvis du må lide deg igjennom slike.

199: Predikerens bok – “Alt er tomhet og jag etter vind”. Fint for emoer og deprimerte, samt tanker du ofte finner igjen i nyere verker.

200: Jobs boks – en tragedie som stiller spørsmål ved hvorvidt mennesket egentlig trenger guder (i hvert fall slik jeg ser det). 

 201: Første Mosebok – Uansett livssyn er dette selvfølgelig lesning.

202: Gilgamesj - Verdens første bevarte epos, med aner tilbake til omtrent 2000 før Kristus. Eksistensialistisk og merkverdig idet det ser ut som om menneskeheten har stilt seg de samme spørsmål omkring tilværelsen i fire tusen år.

Mihoe, klokka11:45 / kategorier : Litteratur
25 stykker har ment noe

I de siste ukene har det nok en gang “rast” en debatt omkring litteraturkritikkens kvalitet i Norge. Det startet med at Torgrim Eggen “slaktet slakten”(Dagbladet 17/10, ikke på nett) han fikk i Dagens næringsliv og Aftenposten, en ganske vanlig og sedvanlig uintelligent oppstart for slike debatter (som herjer i avisene nærmest en gang i året).

Torgrim forsøker å late som om han ikke er forulempet av den dårlige kritikken han har fått for boka Hermanas, og vender fokuset mot tiden kritikerne bruker på å anmelde en bok. Hans nyeste verk er på fem hundre sider, og avisene fikk anmeldereksemplarene i hånden en torsdag, og kritikkene havnet i de nevnte avisene lørdagen etter. Det som er underlig er at han i sin slakt av Ane Farsethås og Anne Merethe K. Prinios anmeldelser ikke klarer å påpeke noen konkrete feil som kan skyldes dårlig tid. Det finnes eksempler på bøker som har blitt anmeldt under feil tittel og feil navn på hovedpersoner osv, noe en definitivt kan tilskrive hastverksarbeid, men det er ikke tilfellet her.

Dagen etter Eggens utspill samtykket både Dag Solstad, Erik Fosnes Hansen og Tove Nilsen i at anmelderne i dagsavisene har for dårlig tid og at kvaliteten på skriveriene deres er tilsvarende. Tove Nilsen mener at en bok ikke bare skal leses, “men fordøyes. Man skal gå noen runder, kjenne hvordan boka resonnerer i en selv, vurdere den opp mot resten av forfatterskapet før man skriver anmeldelsen” (Dagbladet 18/10, ikke på nett).  

Jeg opplever at Nilsen med dette utsagnet fremviser en litteraturforståelse og et syn på litteraturkritikken som ikke er annet enn merkelig og ganske tåpelig. Å fordøye bøker er selvsagt viktig hvis du skal skrive en analyse av en bok, dvs den akademiske sjangeren som litteraturvitere bedriver. Men bokanmeldelser er ikke og kan ikke være litterære analyser. Å kreve at litteraturanmeldere skal gå flere runder med et verk vitner om dårlig sjangerforståelse.

Å være litteraturanmelder er først og fremst å være en leser som føler glede eller misnøye ved å lese en bok. En kompetent og “trent” leser riktignok, men likefullt en person som leser en bok med de samme forventninger som du og jeg gjør når vi griper til en bok. Når jeg leser en bok vet jeg ganske raskt når en bok “resonnerer” i meg selv, min litterære smak ligger som en mer eller mindre reflektert ryggmargsrefleks. Igjennom studiene mine (en akademisk trening jeg deler med de fleste litteraturanmeldere) har jeg imidlertid utviklet denne smaken, den har blitt bredere enn den var i utgangspunktet og jeg har fått flere knagger å henge mine sympatier og antipatier på.

Jeg tør påstå at en kritiker, som oss andre, må få lov til å like eller mislike en bok relativt umiddelbart uten at dette betyr at kvaliteten på anmeldelsen er dårlig. Men en må stille krav til en kritiker om at de må underbygge hvorfor de syns en bok er god eller dårlig. Hvis de ikke klarer det er det fullstendig betimelig å slakte dem. Å være en profesjonell leser er altså å være subjektiv i ordets videste forstand, men å ha visse formkrav som regulerer denne subjektiviteten. Dessuten må en forvente at de evner å reflektere over sin egen rolle, forventninger og krav.

Det er interessant at ikke “subjektivitet” er et større emne for Eggen, Solstad, Nilsen og co når de angriper norsk litteraturkritikk fordi dette er et emne man burde diskutere i langt større grad når det gjelder anmelderi av både litteratur, teater, kunst og musikk. Både forfatteren Nick Hornby og professoren Edward Mendelson har skrevet om dette i den siste tiden. Begge argumenterer overbevisende for at subjektive leseropplevelser har en større verdi enn en vanligvis er villig å tilkjenne dem og er det noe jeg savner i den norske litteraturkritikken er det en bevisst fremstilling av et slikt lesersubjekt.

Palode etterlyser et større fokus på leseren i innlegget Forfatterens død? på leseglede og tar til orde for en litteraturformidling som setter søkelyset på den gode leseropplevelsen. I stedet for å invitere forfattere til bokbad hvor de får mulighet til å forklare sine egne bøker burde det være lesere som fikk muligheten til å formidle hvordan de oppfatter en bok. En bokanmelder i dagsavisene gjør dette. Det betyr imidlertid ikke at de alltid gjør det godt. Jeg syns ikke alltid bokanmeldelser er god lesning, snarere tvert i mot: De bærer ofte preg av å følge et formelaktig oppsett hvor skribenten forsøker å være så objektiv som mulig.

Svenske Dagens nyheter har tatt konsekvensen av at litteraturanmelderi er en subjektiv sjanger og gir leserne en mulighet til å få kjennskap til hva slags smak de forskjellige anmelderne har. De forskjellige kritikerne forteller hva slags bøker de liker, hvilke de misliker og begrunner dette i større eller mindre grad. Ved å gi avisleserne informasjon om dette undergraver de forestillingen om at litteraturkritikken er objektiv og det er et viktig skritt i riktig retning.

Mihoe, klokka13:32 / kategorier : Litteratur
15 stykker har ment noe

Min yrkeskarriere har som jeg har nevnt tidligere vært relativt broget. Blant de underligste tingene jeg har gjort er å jobbe som kirkesanger. Som trettenåring ble jeg headhuntet til å opptre i englekor hver søndag sammen med tre andre jenter med lyse pikerøster.

Jeg mottok faktisk lønn fra menigheten et helt år, selv om det medførte at jeg måtte stå opp grytidlig hver søndag. Gå i førti minutter i mørket. Ikle meg fotsid, hvit englekappe. Varme opp stemmen i en iskald trekirke. Og endelig: synge salmer og liturgi i en times tid.

Det hører med til historien at jeg hver søndag mått kjempe en innbitt kamp med meg selv for ikke å falle i søvn under de altfor lange preknene den uinspirerende presten alltid holdt. Den gang, som nå mistenker jeg, var det utelukkende gamle damer som gikk i kirka. Gamle damer er sinnsykt dårlige til å holde takten, så englekoret lå alltid et par takter foran skjelvestemme-menigheten. Det ble en ganske absurd kanonvirkning av akkurat det og jeg ble alltid ganske fnisete når det hørtes aller dårligst ut.

Hva jeg lærte i løpet av den perioden jeg hadde denne jobben vet jeg ikke. I en kort periode etterpå var jeg en real jævel på liturgi og på å vite når i kirkeåret en brukte de forskjellige kyre eleison formularene. Men den kunnskapen har jeg for lengst mistet. Livssynsmessig endret yrket meg heller ikke, til tross for at presten gjorde en slags ukentlig innsats for å overbevise tilhørerene om det glade budskap. Jeg var og ble en ikke-troende.

Da jeg begynte å nærme meg femtenårsalderen ble jeg mer interessert i å drive med syndfulle aktiviteter i helgene og jeg sa opp som engel for alltid.

Mihoe, klokka13:31 / kategorier : Livet
9 stykker har ment noe