Min dag som mannemann og diktlesing

I går hadde jeg en skikkelig mannemanndag. Jeg satt foran tv og så på Eurosport med den ene hånda innenfor bukselinningen og en kald øl i den andre. Når det var pauser i sporten leste jeg FHM og Maxime mens jeg prompet uhemmet og klødde meg på de ubarberte leggene mine. Og så hang jeg ut av stuevinduet mitt og plystret etter ungjenter som gikk forbi og lo høyt av alle damene som prøvde å lukeparkere. Jeg likte det må jeg si. Følte at jeg kom i kontakt med en uforanderlig urnatur hvor menn er jegere og krigere, og hvor jeg ikke behøver å henge meg opp i småting som ikke betyr noe.

Og så oppdaget jeg at det å være mannemann jammen har mye å si for antall treff på bloggen min. Puppene til Tone Damli Aaberge skal jeg jammen skrive mye mer om hvis jeg er interessert i å få enorme mengder styrt inn på siden min via Google. Annenhver besøkende på Reality Challenged i går søkte på Idol Tone og ord som naken, toppløs, avkledd og porno. Men de var veldig stille disse “leserene”. Ingen av dem gadd å legge igjen så mye som en halv kommentar om hvorvidt de ikke hadde sett pupper før. Det hadde nok hjulpet med noen bilder, da hadde de sikkert kommet tilbake også.

De kommer garantert ikke tilbake hvis de leser at jeg er en diktleser. Sånne folk finnes det ikke mange av. Her og nå skal jeg ikke skrive så mye om lyrikk, men jeg skal fortelle om hvor dum jeg var en gang jeg skulle deklamere et dikt (strengt tatt: Lese opp, jeg er ikke noe god på å lese med fin patos og innlevelse). Når en skal holde en tale eller sånn er det som kjent fint å starte med en morsomhet, og kanskje spesielt når en skal lese opp et dikt.

Jeg hadde funnet frem et fint et av Paul Éluard som heter “Denne lille morderiske verden…”, og hadde tenkt til å fortelle historien om en død som jeg alltid har funnet litt humoristisk på en bestialsk måte. Saken er at mannen døde i en konsentrasjonsleir tre dager før leiren ble befridd, og han døde ikke av sult eller mishandling, men av sitt eget temperament. Fordi han var en hissig en begynte han å slåss med en medfange, en slosskamp som endte med døden. Det er en utrolig dårlig måte å dø på etter å ha overlevd tysk fangenskap i noen år.

Mens jeg sitter og venter på at jeg skal begynne sitter jeg og leser bak på boken, og ser til min forskrekkelse at Éluard døde i 1952, og derfor aldri kunne ha avsluttet livet i noen konsentrasjonsleir. Jeg har blandet ham sammen med en annen fransk dikter som avsluttet sine dager på jorden på den måten. Moralen er at det i hvert fall lønner seg å lese vaskeseddelen på boka hvis du skal opptre med noe litterært for hundre mennesker, og har planer om å innlede med en liten historie.

Lompa lenge leve

Oslo mister om noen dager en av de siste store brune serveringsstedene: Olympen, bedre kjent som Lompa, skal stenge på uviss tid for å pusse opp og endre image. Jeg har ikke vært noen stamgjest på kanskje det stedet i byen som kledde røykeloven aller dårligst. Men jeg har vært der nok til å vite at vi mister noe sjeldent.

Lompa
Bildene på veggene på lompa inneholder nok nikotin og tjære til at de antageligvis har kols hele gjengen.

Første gangen jeg var på Lompa var jeg veldig forelsket og veldig lykkelig. Så jeg satt og så den fremtidige faren til barnet mitt inn i øynene på en av benkene der en hel kveld. Og et ungarsk enmannsorkester spilte “I just called to say I love you” og “Hello”. Det hørtes selvsagt fullstendig grusomt ut, men så var det litt fint likevel, fordi folk hygget seg og danset med hverandre.

Den siste gangen jeg var der var tidlig i vår. Søsteren min og jeg fant ut av vi skulle ta oss et glass midt på dagen. Det var også første gangen jeg var der siden Høybråten utstøtte dødsdommen til brune steder, fersk røyk lukter bedre enn gammel røyk, og et sted hvor det er røyket millioner av sigaretter, piper og sigarer er sikkert helsefarlig i tiår etter at den siste sigaretten er tent.

Midt på dagen var gjennomsnittsalderen minst seksti så vi vakte en del oppsikt blant de folkene som så ut som de hørte til der. Og alle drakk øl, noen spiste patentsmørbrød og alle så ut til å kjenne hverandre. Det er noe veldig rørende over å se eldre damer med permanentkrøller, kjole og håndveske som drikker halvlitere. Dessuten er det veldig hyggelig å se gamle folk som ser ut som de faktisk har det ganske trivelig.

Ganske raskt etter at vi hadde satt oss ned kom det bort en eldre herre, på ca sytti, og spurte om han kunne holde oss selskap. Og det kunne han selvsagt. Det skal innrømmes at vi fniste ganske mye av at vi hadde skikkelig draget på Lompa, og at vi nå hadde funnet stedet vi skulle oppsøke hvis vi ble skikkelig desperate en dag. Han ble litt kranglete da vi fortalte at vi var søstere, fordi søsteren min er blond og jeg er mørk, dessuten nektet han å tro at jeg var så mye eldre enn henne som jeg faktisk er (pluss i boka til ham for det). Vi klarte aldri å overbevise ham om sannhetsgehalten i våre blodsbånd, men så begynte vi å snakke om gamle dager og da ble alt så mye bedre. Jeg liker gamlinger som snakker om hvordan det var å bo i Oslo for femti år siden.

Da vi hadde snakket om det en stund begynte en av gjestene å spille trekkspill og bordkavaleren vår stemte i med skumværsvalsen eller noe. Når han gjorde det minte han meg om bestefaren min og da likte jeg ham riktig godt.

Schous corner forsvant sist nyttår og når Lompa nå forsvinner er det ikke annet enn en kulturell tragedie. Jeg liker at det finnes steder i byen hvor det er plass for et klientell som vi vanligvis ikke ser. Jeg liker at det finnes steder med grepa serveringsdamer som vet hvordan de skal hamle opp med både ung og gammel. Og jeg liker at det finnes steder hvor til og med gamle damer kan drikke halvlitere midt på dagen uten at noen ser rart på dem.

Tre helter

Kara Thrace

Det er bra å ha noen helter i livet, de kan skifte etterhvert som tiden går, noen kan du ha et intenst forhold til i måneder og år før de forvinner helt som ledestjerner i livet, andre har du med deg for alltid.

I disse dager har jeg spesielt tre helter, alle overraskende på sitt vis.

Den første er den vidunderlige Kara “Starbuck” Thrace fra Battlestar Galactica. Hun er akkurat en slik heltinne en bør ha og hun er overraskende fordi hun bryter de fleste feminine stereotypiene, og det i en amerikansk tv-serie. Kara er tøffere enn toget: Modig, handlekraftig, følsom og rappkjefta. Hun er en kvinnelig karakter som er motivert ved personligheten sin og handlingene sine. I motsetning til hvordan kvinner fremstilles i de fleste tv-serier er ikke rollen hennes bygd opp rundt utseendet hennes eller hennes tilknytning som kjærlighets- og/eller erotisk objekt til de mannlige hovedpersonene. Dette er så sjelden at jeg faktisk ikke husker noen annen kvinnelig rolle som ligner denne. De handlende kvinnene i andre tv-serier er ofte sure og fremstilt som lite seksuelt attraktive. Men Officer Thrace er sammensatt som et fullstendig menneske og kan både gråte og være beinhard i samme episode. Og hun viser at det er mulig å være strålende vakker uten langt hår og silikonpupper.

Den andre helten hadde jeg aldri trodd skulle havne på en slik liste, fra min hånd, før jeg for en del år siden så ham ta et sterkt standpunkt i forhold til palestinernes situasjon på Gaza og vestbredden. Mennesker som i så høy grad klarer å tre ut av det forventede og samtidig uttaler seg med en sakelighet og trygghet som får deg til å høre etter fortjener stor respekt uansett plassering i det politiske landskapet. Etter å ha sett Kåre Willoch uttale seg om de siste dagers omtale av Norge i israelske aviser har heltestatusen hans i mine øyne fått fornyet kraft. 

 

Kåre

 

Den tredje helten er Oslo sporveier og kanskje den mest overraskende av dem alle. Men jeg har i det siste året blitt gladere og gladere i de blå trikkene. De går hvert femte minutt for en lavere pris enn for noen år tilbake, og på toppen av det hele hender det stadig vekk at sporveisansatte står på holdeplassen om morgenen og serverer kaffe. De får mye kjeft og folk er ofte misfornøyd, men jeg syns faktisk det er god grunn til å gi dem stor honnør for at de har utført store forbedringer i kollektivtrafikken i Oslo. Hurra for det!

 

Trikken

 

Om katteblogging

“Katteblogg” har lenge vært et skjellsord blant bloggere. En katteblogg bruker å defineres som en blogg som handler om det mer eller mindre uinteressante livet til bloggeren, den skrives for de nærmeste venner eller familie og har lite interesse for andre enn disse. 

Det er ikke nødvendigvis slik at kattebloggere har katt (enkelte har feks hest, ku og sau, hybelkaniner eller undulat). Men det hjelper. Og hvis de er så heldige å eie en katt eller to skriver de om det morsomme, oppsiktsvekkende eller ekle dyrene deres gjør. En klassiske katteblogghistorie er slike som handler om at katter går på tastaturet når en forsøker å blogge eller hvor søte de er når de ramler oppi et badekar fullt av vann fordi de er så nysgjerrige. Det sier seg selv at slike blogger ikke blir noe radikalt alternativ til etablerte media, det ligger ikke noen spore til makt i det og de er ikke egnet til å velte så mye som en litt småsliten trepartiregjering engang.

Det er interessant å merke seg at hundeblogg ikke er et begrep på samme måte som katteblogg, selv om de nesten er like utbredt Et enkelt googlesøk gir nesten 90 millioner treff på “dog blog”, mens “cat blog” gir 103 millioner. De få hundebloggene jeg har vært innom har stort sett handlet om slike ting som hundeoppdragelse og agility, og stort sett vært ganske upersonlige. 

Det er mange i den delen av den norske bloggsfæren som jeg kjenner til som er stolte katteeiere: Hjorthen, Vampus, Skorpionkvinnen, Iskwew, Iversen (Chinchilla teller som katt), Tiram, Habben (inntil ganske nylig), Delirium (jeg tror ikke hun har katt, men det hadde kledd henne), undertegnede og mange, mange flere. Mange av disse blogger om kattene sine, og jeg liker å lese om det. Samtidig syns jeg ingen av disse fortjener det nedsettende innholdet i ordet “katteblogger”. Jeg er for eksempel sikker på at det er Vampus som en dag kommer til å bli bloggeren som er årsak til at et eller annet hode (for å glede henne kan vi gjerne si et venstrevridd ett) må rulle.

Fordi det ikke nødvendigvis er slik at folk som blogger om kattene sine blogger om uinteressante og kjedelige ting syns jeg faktisk ordet “katteblogg” bør gjenerobres og gis nytt meningsinnhold.

Det er faktisk bemerkelsesverdig at bloggere her hjemme øyensynlig oftere er kattemennesker enn hundemennesker. Jeg vet ikke helt hva jeg skal slutte av dette annet enn at bloggere kanskje ikke er friluftsmennesker i noen utstrakt grad. At de setter pris på selvstendighet og lunefullhet (og i mitt tilfelle øser av ubetinget kjærlighet og bare får kloremerker i retur).

Ser en på katten som symbol er dyret faktisk et utmerket sådan for blogging som har ambisjoner utover å underholde dine aller beste venninner eller dårligste venner (aka typen med så dårlig arbeidsmoral at de gjerne leser viss vasset du har blogget i arbeidstiden). Tradisjonelt blir katten tolket som et sinnbilde på det mystiske, skjulte, smygende, attrå og frihet. I egyptisk mytologi var katten forbundet med guden Seth, selv mørkets gud og i kristen tradisjon forbindes dyret med både djevelen og seksuell lyst. Dessuten er en svart katt en heks’ beste venn og med alle feministene rundt i disse traktene er kanskje ikke det så ille heller.

Folk med ambisjoner på bloggingens vegne bør ikke være så misfornøyd med blogger som har en djevelsk snert, og tar for seg skjulte krefter eller tendenser i samfunnet, og som har en lidenskap for å diskutere både de største og de minste emner. Hvis en plasserer en liten dæsj med attrå og seksualitet på toppen syns jeg dette høres ut som sann vinneroppskrift.

Med utgangspunkt i symbolbetydningen bør derfor skjellsordet katteblogger byttes ut med hundeblogger, siden alle vet at hunder forbindes med hengivenhet, tålmodighet og trofasthet. Det blir i hvertfall ikke regjeringsskifte av sånt.

Om guttetissing 2

Dette var en langt mer engasjerende sak enn jeg hadde regnet med og 42 kommentarer  tyder på at spørsmålet om gutters tissing var noe folk mente mer om enn jeg hadde trodd. Foreløpige konklusjoner i debatten må bli:

  1. Gutter og menn bør tisse sittende fordi de da får tømt blæra bedre og dette minsker risikoen for prostataproblemer
  2. Ingen liker grisete doer
  3. Menn griser mer enn kvinner
  4. Dagbladet nører opp under fordommer om at skoleverket representerer en feminisert kultur hvor gutter ikke får være gutter (Drusilla).
  5. Menn føler at maskuliniteten deres blir truet hvis de må tisse som kvinner

I dag følger Dagbladet opp med å skrive at Demokratenes leder, den alltid sjarmerende Vidar Kleppe, mener at det er en menneskerett å tisse stående og at Dvergsnes skole tukler med skaperverket. Hvorfor det ikke er en like stor, for ikke å si større, menneskerett for jenter å tisse uten å få guttetiss over hele rumpa blir han ikke konfrontert med. Og hvor i FN’s menneskerettighetskonvensjon finner han paragrafen som handler om tissing?

I kommentarene til det første innlegget mitt mener enkelte av de mannlige kommentatorene at menn har for stor tiss til at de kan sitte. Siden det er en barneskole vi snakker om her tror jeg ikke det er noen god forklaring på foreldrenes motstand mot “jentetissing”. Og hva tissing har med kjønnsidentitet å gjøre er meg en uendelig stor gåte.

Filosofen Gaston Bachelard har skrevet om menns evne til å slokke ild gjennom urinering. For ham er dette et sinnbilde på Prometeus komplekset - hvordan gutter alltid ønsker å vite mer enn sine fedre og han kaller fenomenet intellektets motsvar til Ødipus’ komplekset. Og alle vet at jenter ikke kan slukke bål på samme måte uten å bli brennmerket. Så kanskje er det derfor det er så viktig å holde fast ved ståtissingen? Fordi dette er det endelige beviset på at menn ikke er kvinner og fordi det symbolsk sett også beviser at menn er overlegne (Her snakker jeg i mytologisk og ursymbolsk forstand).

Da jeg var liten og hang i min mors cordfløyelsbukser sang jeg av og til sangen “Hvorfor har jenter så svake stemmer?” og den hadde passet bra her. Hvorfor har ikke pressen vært interessert i jentestemmene i denne latterlige debatten? Og hvorfor er det så jævlig vanskelig å forstå at en av og til kan endre atferd til fellesskapets beste?

eldre innlegg »