For en stund tilbake satt jeg sammen med moren min og diskuterte økonomi og min egentlige mangel på en sådan. Å bo alene koster litt for mye penger, spesielt når du må bo der alle andre vil bo. Opphavet er heller ikke helt fornøyd med standarden, hun mener jeg trenger oppvaskmaskin (noe hun selvsagt mener fordi hun alltid ender opp med å ta oppvasken når hun er på besøk). Problemet er at jeg for å få plass til oppvaskmaskin strengt tatt må bygge om hele kjøkkenet og det har jeg ikke penger til.

Dette førte til følgende meningsutveksling:

“Du må finne deg en mann, vennen min”

“Joa, rent økonomisk burde jeg sikkert det”

“Ja, er du på leting da? Du må gjøre noe aktivt vet du, ta noen initiativer og sånn”

“Eh…så du mener jeg må være aktiv du…ja, ja. Og hvordan mener du jeg skal gjøre det da?”

“Du må vel jakte litt da! Du blir jo ikke akkurat yngre du heller, og det blir vanskeligere og vanskeligere”

(Min mor ser litt bekymret ut)

“He, he – det var da litt av en ting å si. Men bare så du vet det har jeg ikke så dårlig draget. Det er bare det at det er vanskelig å finne noen jeg virkelig liker.”

(Jeg begynner å bli litt misfornøyd med samtalens utvikling)

“Så du har det altså? Jeg tenker jo egentlig det jeg også, men jeg kan jo ikke være sikker. Men hva med han operafyren da? Kan du ikke gjenoppta kontakten med ham?”

“Hm….du mener ham som dumpet meg ved å forsvinne sporløst en dag? Ja, det var jo et glimrende parti mamma!”

“Nei vel da, jeg syns han virket som er alright fyr jeg. Selv om jeg aldri traff ham. Kanskje du er litt for streng?”

“Men det er jo ikke så tillitsvekkende med en fyr som ikke møter opp til avtaler kanskje, og som den ene dagen forteller meg at jeg er kvinnen i hans liv og den neste tilsynelatende har blitt bort på de syv hav?”

“Nei…ok, da, men hva med han fyren som hadde seilbåt og ville ta deg med til Kroatia da? Han kunne jo kanskje vært noe?”

“Eh…en fyr som var stinn av penger og skrøt av det samtidig som han var møkkkjedelig og ljugde på alderen? Trokke det.”

“Du er jo ikke helt enkel du heller da! Og det hadde jo vært fint om du fant deg en mann. Det må jo være noen du kan ringe til og spørre om de vil drikke kaffe eller øl eller noe? Gå litt aktivt til verks”

“Nå høres du unektelig ut som om du er villig til å prostituere datteren din for å få noen til å dele strømregningene med meg! Samme hvem, bare han kan dele regningene mine”

“Nei da, du må ikke ta det sånn! Beklager. Men det blir jo vanskeligere og vanskeligere desto eldre du blir, og det er ikke for å være slem, det er jo bare sånn verden er!”

Mødre vet å løfte deg opp på den riktige måten.

Mihoe, klokka22:50 / kategorier : Singelliv
20 stykker har ment noe

Lenge siden jeg har metablogget noe som helst. Jeg har i lengre tid hatt en plan om å skrive et innlegg om fenomenet metablogging, men så har jeg aldri klart å tenke meg ferdig rundt det.

I det siste har jeg imidlertid tenkt en del på hva slags sjanger bloggen min befinner seg i, og også hvorvidt jeg syns den utvikler seg og i så fall i hvilken retning. Det er et faktum at jeg har skrevet om mye forskjellig siden jeg begynte og at jeg har blandet seriøst og fjas om hverandre. Antageligvis har jeg i økende grad skrevet om seriøse ting her og jeg er ikke helt sikker på om det er en utvikling jeg liker (spesielt ikke når det skaper forventninger som jeg vet jeg ikke kommer til å klare å innfri).

Det jeg vet er at det ligger et eller annet fundament der som jeg ikke kommer til å klare å endre på enten jeg vil det eller ikke fordi det avspeiler den personen jeg er:

1. Bloggen skrives av en person som ikke er og heller aldri kommer til å bli rett-troende i forhold til noe som helst, enten det dreier seg om feminisme, sosialisme, vegetarmat, dating, litteratur eller barneoppdragelse. Fordi jeg ikke bekjenner meg til noe dogme vil det kunne dukke opp tilsynelatende selvmotsigende innlegg her.
2. Innleggene på denne bloggen skrives ofte relativt raskt og uten mye finpussing. De som leser den vil derfor kunne finne både skrivefeil, logiske feil og dårlig argumentasjon. Skulle jeg gjort det på en annen måte hadde ikke blogging vært så gøy.
3. Jeg skriver om ting jeg tenker på før jeg har grublet på dem i dager eller uker. Fordi jeg velger denne måten å blogge på innebærer det at jeg ikke har ryggdekning for absolutt alt jeg sier. Jeg kommer ikke til å endre på denne måten å blogge på fordi jeg syns det er fruktbart å høre andres synspunkter.
4. Reality Challenged er til dels personlig og inneholder derfor ting jeg syns er morsomt (og jeg har en morbid, til tider, dårlig humor), irriterende, provoserende eller teit. Jeg kan være flåsete, breial, følsom, fnisete og sur.
5. Noen blogger inneholder et konsist verdenssyn, denne kommer aldri til å gjøre det fordi jeg opplever at enkelte av de synspunktene jeg har endrer seg over tid. Det innebærer ikke at jeg ikke har et sett med grunnleggende verdier som alltid vil være der.

Mihoe, klokka22:54 / kategorier : Blogging
16 stykker har ment noe

Da jeg var 19 reiste jeg på den dannelsesreisen gjennom Europa som kalles interrail (nå til dags aner det meg at en måneds togbillett er byttet ut med halvårig jorda-rundt og mye sløving under palmene på Bali – så ja, jeg levde i en annen tid). Jeg beså en rekke land sammen med en kjekkas som var morsom, grei og hadde en unik evne til å innynde seg hos hvem som helst med sin gutteaktige sjarme.

Men denne hønken hadde en stor svakhet, han var nemlig livredd alt som hadde med sykehus og leger og sånt å gjøre. Dette fikk heldigvis ikke så mange praktiske konsekvenser, men i Budapest gikk han rundt med konstant angst. Sykebilene som herjet rundt i gatene der var nemlig ikke særlig tillitsvekkende. For det første så de ut som ustødige blikkbokser på hjul, for det andre hadde de den mest sjøsyke sirenen jeg noen sinne har hørt.

Hver gang en slik hvit bil raste forbi oss i gatene så kjekkasen meg dypt i øyenen og sa: “Lov meg en ting: Uansett hva som skjer – ikke la dem kjøre meg i en slik!”. Jeg prøvde alltid å komme med motargumenter som handlet om livsfare og stor nød og slikt, men han klarte alltid å overtale meg (ved hjelp av cocker spaniel øyene sine) til heller å la ham ligge på gata og blø i hjel.

Til alt overmål lå det en butikk med spesialutstyr for storfehold i nærheten av ungdomsherberget hvor vi sov (og ble bestjålet av noen sicilianske kommunister, samt var vitne til seksuell utfoldelse i nabosengen), og han stoppet alltid opp foran utstillingsvinduet som var fullt av dyremedisinsk utstyr. Uansett hvor mye jeg forsøkte å overbevise ham om at dette var utstyr som skulle brukes på dyr klarte han ikke å befri seg fra idéen om at de halvmeter lange sprøytene sikkert ble brukt på mennesker som lå og holdt på å dø inne i de sjøsyke sykebilene.

Jeg kom til å tenke på denne historien i går da jeg var på vei hjem fra jobb. Da kom det nemlig kjørende en motorsykkel med fulle sirener forbi. Og det rare var at denne motorsykkelen var merket ambulanse. Jeg har alltid trodd at ambulanser skal ta med seg folk og klarte selvsagt ikke å kvitte meg med forestillingen om slagpasienten som sitter og klamrer seg til sjåføren mens det foregår en kamp mellom liv og død.

Mihoe, klokka10:56 / kategorier : Livet
7 stykker har ment noe

Som feminist møter jeg ofte den innvending at jeg heller burde konsentrere meg om all den urett som begås mot kvinner andre steder i verden, og da spesielt innenfor islam. Noe annet er bortkastet energi all den tid disse kvinnene gjennomgår virkelige lidelser mens norske kvinner sitter på en stubbe dypt inne i skogen og sutrer (eller enda verre; hater menn). Sammenlignet med steining på grunn av utenomekteskapelig sex er ikke kvinnelig styrerepresentasjon noe å irritere seg over. Når kvinner kjønnslemlestes skal ikke jeg komme her å klage over at kvinner tjener mindre enn menn. 

Verken når det gjelder steining eller kjønnslemlestelse har dette noe som helst å gjøre med islam, og utøvelse av slikt har ikke støtte i koranen. Det er like fullt et faktum at kvinner i den muslimske delen av verden har et godt stykke igjen før de kan betraktes som likestilte, et faktum som skyldes både religion, kultur og tradisjoner. 

Så hvorfor har ikke jeg blogget illsinte innlegg om tvangsekteskap, massevoldtekt, kvinnemishandling, polygami, kjønnslig atskillelse, kvinners urenhet med mer? 

Svaret på dette er enkelt (og ekstremt forenklet sagt): Fordi jeg ikke tror på at jeg som vestlig og ikke-troende kvinne kan gjøre noe som helst med kvinners stilling i muslimske land. Jeg sier selvsagt hva jeg mener hvis jeg diskuterer kvinnens, mannens eller familiens rolle med en muslim. Norske feminister kan bidra til feministisk teori og finspisse argumentasjon og rettighetstenkning. Vi kan også støtte feministiske organisasjoner økonomisk utenfor våre egne landegrenser. 

I debatter om muslimske kvinners stilling er det spesielt to sterke og veltalende kvinner som trekkes frem: Ayan Hirsi Ali og Shabana Rehman. De har i løpet av de siste årene nærmest blitt galeonsfigurer for slike muslimske kvinner vi liker å se: Uredde, høyrøstede og anti-muslimske, med håret løst og i vestlige klær (eller uten klær for den saks skyld). 

Både Ali og Rehman representerer en tilnærming jeg ikke har tro på, nemlig konfrontasjon. De utfordrer og provoserer. Og reaksjonene blir mange og sterke. Det vil si: Fundamentalistiske muslimer utsteder fatwaer og ikke-muslimene applauderer. I enkelte miljøer kan det synes som en god muslim er en anti-muslim, dvs et menneske oppvokst i et muslimsk miljø som så har tatt avstand fra det. 

Men endrer det noe om en pakistansk kvinne blotter baken sin eller om en somalisk kvinne lager en film som viser en naken kvinnekropp påmalt koransitater?

Jeg tror ikke det – snarere tvert i mot. 

Misforstå meg ikke: Jeg oppfatter begge disse kvinnene som intelligente og til dels fornuftige damer. Men jeg tror en del av virkemidlene de bruker springer ut av sinne og misnøye: følelser som sjelden avstedkommer strategisk lure valg. Og skal en endre verden må en være strategisk lur, for ikke å si utspekulert. Ved å provosere og konfrontere legger du ikke noe grunnlag for dialog eller samarbeid, og personlig oppfatter jeg det som om virkemidlene de bruker tjener til lite annet enn å bekrefte den vestlige verdens syn på islam som en kvinneundertrykkende religion. 

Jeg har langt større tro på iranske Ziba Mir-Hosseini eller pakistanske Asma Jehangir (eller de andre pakistanske kvinnene som ble portrettert i Morgenbladet svært gode artikler om pakistansk feminisme den 28/07) som begge jobber med kvinners rettigheter innenifra, dvs med utgangspunkt i et muslimsk rammeverk, koranstudier og en religiøs overbevisning. Disse kvinnene har reelle muligheter til å endre oppfatninger, feilslutninger og undertrykkende kulturell eller religiøs praksis i motsetning til vestlige feminister eller sekulariserte muslimer.

Ved å stå med en fot i Islam og en i feminismen kan slike kvinner oppnå virkelige resultater som har mer vidtrekkende konsekvenser enn jeg vil ha ved å gå i demonstrasjonstog mot muslimsk kvinneundertrykking eller å skrive blogginnlegg om at pakistanske kvinner må få samme rett til skillsmisse som menn. 

Mihoe, klokka16:18 / kategorier : Seriøst
69 stykker har ment noe

Lenge siden jeg har skrevet om et av mine gamle favorittemner nå, nemlig en av mannefysiologiens mer interessante deler: Charles og George. De fleste kvinner blir oppdratt til å behandle disse hårete eggene med den største og ømmeste forsiktighet, men den menneskelige seksualiteten har ingen grenser for sin kreativitet.

Googler man frøposene dumper man relativt fort borti noen som har testikkeltortur som preferanse og de veiene til nytelse som beskrives der får de cojoñesene jeg ikke har til å krype og gjemme seg mellom ørene mine eller der omkring. Det finnes selvsagt et stort internetmiljø for de som tenner på ballebrutalitet og tilhørende dominatrixer og teknisk utstyr til å gjøre nytelsessmerten ekstra heftig.

Når jeg tok en sniktitt i denne mer obskure delen av menneskelige nytelse gikk det raskt opp for meg at det nok finnes utviklingstrinn når det gjelder denne fetisjen. Beskrevet som en smertetrapp kan en rask gjennomgang beskrives slik:

Trinn 1: Balleslåing, med hånd, pisk eller trommestikker (ouch…). Dessuten testikkelpiercinger i ulike varianter.

Trinn 2: Balleknusing med hjelpemidler som gummistrikk, tvinger og annen moro (gir visstnok en morsom effekt hvis frøposene er våte før de tekniske innretningene påføres). Testikkelstrekk med vekter, skrotuminjiseringer slik at de blåses opp, samt temperaturmishandling hvor en dypper Charles og Georges i henholdsvis kokende vann og et fat med isbiter, noe som på sikt kan utvides med elektriske stør. 

Trinn 3: Kastrering. Det er visstnok ikke bare kvinner og menn (!) som fantaserer om å kutte av sin bedre halvdel eller seg selv ballene, noe gjør det visst også. Hva som er fantasi og virkelighet på denne siden som knytter kastrering til én (jeg kan ikke tenke meg at det blir så mange fler) seksuell opplevelse, hadde jeg ikke mage til å finne ut av. Men jeg klarer ikke helt å forstå hvordan noen kan knytte sex til en handling som i de fleste tilfeller vil forhindre deg i å ha sex igjen.

Mennesker er grundig forskjellige er min eneste konklusjon.

Mihoe, klokka0:02 / kategorier : Testikkeltrivia
7 stykker har ment noe