Hårfjerningsblogg

Som 12 åring kunne jeg ikke vente med å begynne å barbere leggene og gikk sammen med en venninne til innkjøp av ti rosa engangshøvler. Vi skrapte bort dunene på leggene og følte oss voksne og kvinnelige, og opplevde det vel som en slags rite de passage som bragte oss et skritt nærmere friheten. Hele prosessen ble utført på pikerommet mitt siden våre kvinnefrontmødre misbilliget den slags atferd på det sterkeste.

Da jeg var tolv trodde jeg selvsagt dette var en fullstendig ufarlig ting å gjøre, men etter å ha barbert leggene i over tyve år kan nok dette motbevises. Kroppshårenes mengde er langt fra konstant, det blir bare mer og mer hår å fjerne desto eldre jeg blir. Jeg har fått en kvasivitenskapelig forklaring som går ut på at kvinner får mer testesteron med årene og at dette påvirker kroppsbehåringen. Å trekke den konklusjon at vi blir mer og mer maskuline desto nærmer vi befinner oss overgangsalderen nekter jeg imidlertid å gjøre, men at det stadig dukker opp hår på nye steder kan jeg likevel ikke benekte.

(dette er defintivt den mest sexy posten jeg noen gang har skrevet)

En bra ting med testesteron er at sexlysten øker i takt med den økte behåringen, noe som selvsagt henger uhyrlig dårlig sammen. Med andre ord må vi stadig investere mer tid på å hårfjerning i takt med den økte sexlysten vår, spesielt i forkant av sensuelle opplevelser som har en tendens til å bli merkelig selvopptatte hvis en hele tiden tenker på skjeggstubbene en har på leggene, under armene eller mer sensitive steder. Jeg begynte altså med engangshøvel når jeg ga meg kampen mot hårene i vold. Det har jeg heldigvis sluttet med. Så i ettetid har jeg prøvd alt mulig annet: Hårfjerningskrem, napping, høvel og skum, nappemaskin, ladyshave, “threading” og voksing.

Håfjerningskrem er strengt tatt noe skikkelig møkk. For det første lukter det helt for jævlig, det svir når du påfører det, men har den fordelen at det ikke blir stubber med en gang. Kan være fint å bruke før en hot date, men blir relativt dyrt i lengden, samtidig som at hårene kommer tilbake like fort som ved barbering. Det sier seg vel egentlig selv at denne etsende kremen ikke bør påføres intime steder, men jeg har hørt om folk som har gjort det og endt opp med kjøttsår som har satt dem ut av spill i lengre tid.

Å nappe noen hundre hår på leggene sier seg selv er en tapt kamp. Du rekker aldri å nappe fort nok til at du blir fullstendig hårløs. Det eneste stedet pinsetten duger er på øyenbrynene og hår under haken (typisk slike hår som har dukket opp de siste årene). Å bruke en nappemaskin (en såkalt epilady) gjør rett og slett alt for vondt. Det føles som voksing i slow motion, og har visstnok en viss tendens til å medføre inngrodde hår.

Høvel og skum er enkelt og effektivt. Det er et stort minus at hårene kommer tilbake så fort, og at de er harde og stikkende. Kjøp barberskum og høvel for menn fordi det er mye billigere enn disse gudinnegreiene de forsøker å lure på oss. Å bruke en ladyshave blir vel strengt tatt det samme, og jeg er ikke sikker på om det går fortere en gang.

“Threading” er en teknikk som stammer fra midtøsten og som innebærer at ett og ett hårstrå nappes ut ved hjelp av en bomullstråd. I fjor sommer fjernet en vietnamesisk dame det meste av hårene på leggene mine på denne måten, og det er effektivt og ikke vondt. Det eneste problemet er at nesten ingen utfører det i Norge og at det her hjemme vil koste langt mer enn de fem dollarene jeg betalte. Denne trådsessjonen min var forøvrig en særs pinlig opplevelse fordi disse damene som utførte det anså meg som en vandrende gullgruve i og med at jeg har omtrent femti ganger så mye kroppshår som asiatiske kvinner bruker å ha. Så for å selge tjenestene sine brukte de lang tid på å påpeke hvor sinnsykt hårete de syntes jeg var. Da ble jeg såpass muggen at jeg gjorde det klart for dem at det ikke ble noe mer “bisniss” på dem.

Voksing er selvsagt det eneste du egentlig bør gjøre fordi det er den eneste teknikken som ikek gir harde stubber i etterkant og som gir et tilnærmet hårløst resultat i flere uker etterpå. Det eneste problemet med voksing er at du må la hårene vokse i noen uker før du gjør det og en slik utgroingsperiode passer sjelden. Å gjøre det selv er tilnærmet umulig. De stripsene med såkalt kaldvoks fungerer særdeles dårlig og voks du varmer opp selv tar utrolig lang tid og innebærer sinnsykt mye søl. Men jeg har gjort det og kommer sikket til å gjøre det igjen. Jeg har gått så langt at jeg har utført en brazillian på meg selv (hvis du ikke vet hva det er – ikke spør), noe som var tilnærmet katastrofalt, krevde en uhyrlig akrobatikk og var så hinsides vondt at det nærmer seg den sorts pinsler du kun opplever i etterlivet (dvs hvis du ikke har oppført deg ordentlig). Å få voksing utført på en salong er selvsagt det beste, men damene i de aprikosfargede frakkene (med dertil hørende perfekt hud) slurver ofte og da blir en sur når en har betalt 400 kroner for det og finner hår både her og der.

Enkelte feminister diskuterer hårfjerning enda. Men jeg holder på mitt. Uansett hvor undertrykkende og fordummende det er kommer jeg til å fortsette. Rett og slett fordi det er snakk om estetikk og fordi jeg befinner meg ved et punkt hvor det ikke er mulig å snu. Så får det heller være at jeg bruker tid på å fjerne hår som jeg kunne brukt til å berike intellektet mitt. Jeg har ikke noen gode argumenter for å forsvare det, men har vel strengt tatt ikke hørt så mange gode argumenter for å slutte med det heller. Og jeg håper snarest vitenskapen kommer så langt at de finner på en måte og fjerne uønskede hår på som varer evig og som selvsagt verken er kostbart eller smertefullt. Det burde ikke være umulig nesten førti år etter at de plasserte en mann på månen.

Et realt datehælvete!

En datehælvetehistorie fra den andre siden av dammen kom meg for øyet i en amerikansk blogg skrevet av Peter Shankman. Dette er en historie som får de fleste av mine opplevelser til å virke småkoselige, men i motsetning til mine historier handler denne om en navngitt person og blir understøttet av lydopptak og mailer. Ikke mye diskresjon der i gården altså.

En kvinne ved navn Joanne traff på en fyr som heter Darren Sherman på en internettjeneste som heter J-date som er en datingtjeneste for jøder. De er ute og spiser og han insisterer på å betale for måltidet selv om Joanne tilbyr seg å dele. Men etter få dager fikk Darren det for seg at Joanne ikke ville treffe ham igjen og fant det derfor betimelig å sende henne en mail om at han gjerne ville ha tilbake de femti dollarene han hadde brukt på mat og drikke til henne. Når han ikke får svar på den første e-mailen, samme dag som den er sendt, legger han igjen en telefonsvarerbeskjed om at han kommer til å stevne henne hvis han ikke snarest får igjen de femti dollarene sine.

Etter å ha fått enda en e-mail sender Joanne Darren et svar hvor hun forteller at hun har vært bortreist og at hun hadde alle intensjoner om å treffe ham igjen inntil hun fikk disse beskjedene fra ham. Hun nekter å betale fordi han insisterte da de var ute sammen (og sikkert også fordi hun er pissed pga oppførselen hans), og fordi hun ikke var klar over at det var en forutsetning at de skulle treffes igjen hvis han betalte.

Da blir den vonbrotne Darren skikkelig forbannet og tar kontakt med arbeidsgiveren hennes for å rapportere om hennes dårlige oppførsel, samt at han kontakter restauranten for å få dem til å tilbakeføre hennes halvpart til kredittkortet hans, slik at de kunne kreve henne for resten. Han truer henne gjentatte ganger med å stevne henne for retten (dette er mannen som ikke godtar å bli dårlig behandlet – ha ha!).

Uansett: Siden han har lagt igjen så mange spor på sin crazy-stalker oppførsel havner selvsagt historien i en e-mail som begynner å sirkulere, Peter Shankman skriver om den på bloggen sin, noe som igjen fører til utallige andre blogginnlegg og New York Times skriver om saken (med fullt navn!). Det aner meg at Darren begynner å føle at denne saken kanskje har kostet litt mer enn femti dollar smaker.

Moralen er selvsagt at en ikke skal undervurdere bitterheten til folk som føler at stoltheten deres har blitt såret, men at en alltid skal være uhyre forsiktig med hvilke uslettelige spor en legger igjen etter seg.

Ouch…

Å drikke vin med begge henda i går var ikke så lurt. Å treffe blondinen igjen og bli oppdatert på den siste tidens hendelser var imidlertid genialt. Vi begynte sivilisert med mat og cola, og endte opp på byens sikkert billigste uteservering. Traff to gamle kjenninger, den ene en venninne jeg “dumpet” for over ti år siden. Sånt har en tendens til å bli pinlig, og jeg prøvde desperat å le meg forbi henne (altså være fryktelig opptatt av blondinen og ikke se noen andre). Men den gang ei. Hun ropte selvsagt etter meg og da fulgte ti minutters høflig konversasjon. Den smarte blondinen kunne senere fortelle meg at hun ville blitt dritsur hvis hun hadde blitt utsatt for det samme. Så jeg bør nok øve mer på “glad og overrasket” – fjeset mitt.

Den andre kjenningen var jeg overbevist om at jeg hadde studert sammen med. Imidlertid viste det seg at jeg hadde vært læreren hans, noe som umiddelbart fikk meg til å føle meg urgammel. Han ankom sammen med en relativt patetisk gjeng av unge alvorlige menn, slike som lever og ånder litteratur. Sånne menn har jeg snakket nok med på uglebo og puben i tidligere år, så blondinen og jeg endte opp med å diskutere kvinnelig styrerepresentasjon med en konservativ tufs i stedet. Det finnes morsommere ting å diskutere enn de siste litterære teoriene. Jeg tror jeg kan tolke det som at jeg har klippet navlestrengen til Blindern og blitt mer virkelighetsorientert.

Vi hadde en ambisjon om å slutte og drikke før elleve og klarte det nesten. Det vil si vi drakk til tolv. Så å jobbe i dag er relativt kjipt.

Den onde svømmelæreren

Jeg var ikke spesielt atletisk som barn. Istedet for å klatre i trær og springe rund i turbofart danset jeg ballett og leste bøker. Kroppen min var rett og slett ikke eslet til å spille fotball eller basketball, så da jeg skulle lære og svømme visste jeg i utgangspunktet at jeg ikke kom til å bli noen stjerneelev. Jeg var imidlertid veldig glad i å stupe så da jeg begynte med den obligatoriske svømmeundervisningen på skolen var jeg i stand til å svømme tilbake til kanten av bassenget, dvs jeg var svømmedyktig i omtrent fem meter.

Vi begynte med svømming høsten i tredjeklasse og skulle lære denne edle kunst i et 17,5 m langt basseng på naboskolen som hadde et vann vi var sikre på ikke holdt 14 grader en gang. Utstyr med badehetter med bobler og badedrakt uten stretch ventet vi forventingsfullt langs bassengkanten på svømmelæreren. Og inn kom en eldre streng mann i strekkbukser (slik turnbukse for menn), med fløyte rundt halsen. Han het Lo og fikk fort tilnavnet do-Lo (eller det mer avanserte “Lo sitter på do med rompa delt i to”), og viste med all tydelighet at det å lære niåringer å svømme var noe av det verste han visste.

Han kommanderte oss rundt i bassenget time etter time, men jeg har absolutt ingen erindring overhode av at han egentlig lærte oss noe. Han var egentlig mest opptatt av å fortelle oss hvor utrolig dårlige vi var til å svømme. Unntaket var to gutter i klassen som hadde gått på svømmekurs i byen og derfor både kunne svømme på rygg, under vann og crawle, og som var slike fødte atleter. Disse to var Lo veldig glad i, han ga dem tilnavnet “kroner” og de fikk ofte bassenget helt for seg selv slik at vi andre kunne sitte å se på hvordan det skulle gjøres. En del av undervisningen var altså mer av det teoretiske slaget, noe de fleste forstår er en lite effektiv pedagogikk på dette fagområdet.

Når de av oss som var sånn halvveis svømmedyktige fikk prøve oss var det i et stappfullt basseng hvor vi kjempet mer for ikke å bli druknet av en annen kavende medelev enn å finpusse teknikken. Jeg tror aldri jeg har drukket så mye klorvann verken før eller senere i livet. Svømmelærerens bidrag var å stå på kanten av bassenget og kjefte. Eventuelt sitte og flørte med den kvinnelige klasseforstanderen vår som var nyskilt og så desperat at hun daglig fortalte oss om sin lengsel etter et realt mannfolk.

Lo var spesielt lite begeistret for de som ikke kunne holde seg flytende overhode og hans pedagogiske vri i forhold til disse var å fortelle dem at de svømte som en ku eller enda verre: At det så ut som om de hadde driti på seg. Jeg husker spesielt en gang han kom litt for sent til timen og derfor ikke hadde rukket å skifte til badebukse (hvorfor han hadde badebukse på seg er et mysterium siden han aldri var ute i vannet med oss – han syntes sikkert det var for kaldt) og derfor valgte å undervise oss i langunderbuksa. Han satte oss raskt i gang med å svømme lengder, men hisset seg mer og mer opp over en av mine klassekamerater som ikke akkurat trivdes i det våte element. Han kommanderte oss alle opp av vannet unntatt unge herr vannskrekk og iførte sistnevnte et finurlig remmesystem som gjorde at Lo kunne dra ham med seg rundt i vannet. Guttungen ble selvsagt panikkslagen og kavet enda mer enn han vanligvis gjorde, mens han ble grundig verbalt overhøvlet av mr. pedagog.

Det forundrer meg ikke om enkelte fra min gamle barneskoleklasse fremdeles ikke kan svømme.

Det vanskelige ansvaret

Torbjørn Røe Isaksen har vært travel med å produsere debattinnlegg om sosialpolitikk i sommer og spesielt ”68′erne og deres håndlangere” har fått passet sitt påskrevet:

“Ved å ta til seg ansvar som tidligere hørte privatlivet til, har velferdsstaten fortalt oss at vi kan leve som konsekvensløse mennesker. Velferdsstaten forstyrrer sammenhengen som finnes mellom personlig ansvar og det å hjelpe andre.”

Byrådsleder Erling Lae fulgte så opp med å stemple venstresida som naive og skyldige i å undergrave vanskeligstiltes menneskeverd:

“Men det verste vi kan gjøre mot et menneske, er å fjerne alle krav og forventinger og skape den totale avhengighet av andres gode vilje.”

Jeg er sikkert ikke den eneste som undrer seg over denne veldige iveren etter å fremstille høyresiden som de virkelige filantropene som har løsningene på hvordan vi skal forholde oss til rusmisbrukere, psykisk syke, prostituerte, tiggere og voldsutøvere, og hvor venstresiden og 68′erne (selve personifiseringen av velferdsstaten) har gjort seg skyld i klientifisering og maktesløshet. Imidlertid er det ikke overraskende at det er mantraet om “personlige ansvar” som presenteres som den eneste løsningen på en sosialpolitikk mange av oss ikke syns fungerer tilfredsstillende.

“Den frie vilje” er garantist for at vi som mennesker må ta egne valg, og fordi frihet er like viktig som ansvar for høyresiden kan de ikke akseptere forskning som viser at sosial arv er et faktum og at noen mennesker rett og slett ikke har like mange valg som alle andre. Lille blå og Lae mener venstresiden er skyldige i en deterministisk tankegang hvor en ikke gir folk det rommet de behøver (uten offentlig innblanding i privatsfæren) til å utvikle det beste av seg selv. De har øyensynlig bitt seg fast i suksesshistorier som forteller om den ene personen som vokste opp med rus og fattigdom som likevel har blitt advokat og har hus i Holmenkollen. Fafo og Redd barnas studie fra 2004 om barnefattigdom er bare en dokumentasjon på at klasseklatring og løvetannsblomstring er vanskeligere enn vi liker å tro, og høyresidens motstand mot å ta dette innover seg representerer et like deterministisk menneskesyn som de beskylder velferdsstaten for å ha.

Det å ta ansvar for egne valg og problemer er grunnleggende nødvendig for å kunne endre en livssituasjon som ikke er tjenelig for noen – akkurat det tror jeg verken venstresiden eller behandlingsapparatet (og det er ikke noe likhetstegn mellom disse to selv om Isaksen og Lae liker å tro det) er uenige i. Men springer du rundt i gatene på jakt etter heroinen som ikke finnes i byen denne sommeren aner det meg at du ikke har så mye overskudd til en eksistensialistisk diskusjon med deg selv om ditt eget ansvar for desperasjonen du føler. Å ta ansvar for egen situasjon er noe du først kan gjøre når du er bemyndiget til det, dvs etter at rustrangen er ute av kroppen og du har fått bearbeidet enkelte av de sårene sjelen din er påført. For meg synes det som om begge disse representantene for høyresidens selverklærte gode omsorg for de svakere stilte hopper over en god del når de presenterer myndiggjøring som det saliggjørende terapeutiske grepet disse menneskene trenger.

Erling Lae mener at omsorg utgjøres av hjelp og krav, og det er det nærmeste han kommer en modell for hvordan sosialpolitikk skal gjennomføres. Det er ikke overraskende at verken Torbjørn Røe Isaksen eller byrådslederen kommer med konkrete forslag til hvordan disse kravene skal stilles og hvordan egenansvar skal utøves. Hvis de hadde hatt uttalte visjoner om dette hadde de beveget seg utover synsenivået og måtte ha møtt den motstanden de ville fått hvis de stilte krav til rusmisbrukere om at de måtte slutte med stoff for å få kommunal bolig eller at menn måtte slutte å kjøpe sex av nigerianske kvinner for å slippe at menn som ikke er interessert i den slags ustanselig får tilbud om det.

Jeg forundres over at disse mennene tilsynelatende mener ansvar er noe som skal fordeles likt i samfunnet. Personlig mener jeg en børsmegler som tas for innsidehandel bør stilles mer til ansvar for det han har gjort enn en narkoman som stjeler et kamera for å stille avhengigheten sin. De bakenforliggende årsakene til kriminelle handlinger må alltid tas i betraktning, og de menneskene som befinner seg på toppen av samfunnshierarkiet har mer å stå til ansvar for enn de som befinner seg nederst.

Det er også noe som handler om uskyld hos den skyldige her. Barn som utøver kriminelle handlinger straffes ikke for det fordi de ikke kan stilles ansvarlige for det de har gjort. Mennesker som gjennom en traumatisk oppvekst eller vonde livsopplevelser havner på en vei de ikke skulle ha gått skal ikke heller pålegges hele byrden med å bære ansvaret for dette selv. I min verden er det minst like ille å stille for store krav til det mennesket som ikke kan oppfylle dem som det er ikke å gjøre det. 

eldre innlegg »