Lenge siden forrige innlegg om musikken som har blitt spilt i bakgrunn av mitt mer eller mindre interessante liv. Sommeren før jeg fylte 20 flyttet jeg til Oslo, og mitt første studielån gikk i stor grad med på å anskaffe meg et skikkelig stereoanlegg. Det første året i storbyen bar sterkt preg av at jeg ikke alltid syntes det var så lett å flytte hjemmefra, jeg hadde en kjæreste jeg var bunnløst forelsket i som bodde i byen jeg hadde forlatt, jeg fant meg ikke til rette på filosofisk institutt og jeg bodde i et bofellesskap som i stor grad bar preg av to relativt grusomme damer som var medlem av Kristelig studentforening. Disse damene er egentlig verdt en bloggpost for seg selv, den ene av dem slanket seg kontinuerlig og hadde visst klokketro på at mat som ble spist stående utenfor kjøkkenskapet i gangen ikke inneholdt kalorier og den andre var en høyrøstet blondine som kontinuerlig snakket i telefonen og var generelt urkjip.

Uansett: Musikk var viktig for meg der jeg lå i sengen og leste filosofi eller satt ved skrivebordet og skrev kjærlighetsbrev til mannen i nord (mange, lange håndskrevne brev). Når jeg ser lista i dag er det ikke til å komme unna at den bærer stort preg av melankoli, er ikke mye muntert der:

1. Radka Toneff – Fairytales
2. Jan Garbarek
3. Joni Mitchell
4. Tuxido Moon – Plater jeg slet hardt på og som jeg hørte veldig mye på i mange år.
5. Leonard Cohen
6. Kari Bremnes – Spesielt Tove Ditlevsen plata
7. Miles Davies – Tutu
8. Kate Bush
9. Mariann Faithful – Broken English (så sår og så bra)
10. The Triffids – har meg bekjent bare gitt ut en eneste plate, men det fortjener utvilsomt klassikerstatus.
11. AC/DC – var det fest var det boogierock vi hørte på stort sett…

Da det første året mitt i Oslo var over hadde jeg ikke lenger kjæreste og jeg klarte ikke flere kristne og snerpet damer så jeg flyttet ut. Jobbet i Stockholm i noen måneder, hvor jeg bodde nesten alene i en nedlagt institusjon og så ekstremt mye kunst. Da jeg kom tilbake til Oslo flyttet jeg inn i et kollektiv med noen venner av meg på Oslos beste vestkant. Og fordi to av guttene jeg bodde sammen med der var aktive i byens jazzmiljø bar musikken jeg hørte på raskt preg av dette. Det vil si – jeg var snill nok til å plassere det fete stereoanlegget mitt på fellesrommet og musikkpolititet eksproprierte det rimelig raskt. Enkelte gutter har slike tendenser – fordi de mener de har peiling på musikk mener de at de har forrang på musikkavspillingsmaterialet. Men det var en morsom periode som bar preg av mye jazzfesting, promiskuitet, tegning og politisk aktivisme.

1. Dee Lite – dette var musikk som var en befrielse å høre etter mange år med bare rock og jazz. Siden jeg liker å danse var det deilig å høre noe som faktisk innbød til rumpevrikking fremfor pooging. I denne perioden gikk jeg også på en del raves i skumle nedlagte bygninger, strålende blid fordi jeg fikk danse i time på time.
2. Shakespear’s sister: Moro musikk, med den klassiske ”You’re history – no good for meeeee!”
3. The Cramps
4. B52
5. Chris Isaak
6. Mano Negra
7. Throwing Muses
8. Mye eksperimentell ny jazz
9. Ricki Lee Jones
10. Prefab Sprout
11. Klassisk – spesielt Satie og Mozarts Rekviem (jeg hadde vært i Praha på høsten og kom hjem med 20 klassiske plater)
12. Tom Waits

Hørte på mye jeg aldri har hørt på igjen i denne perioden og gikk på mange morsomme konserter. Var mer eller mindre kontinuerlig forelsket i en eller annen håpløs type som kom og gikk, og som aldri var klar for å binde seg. Men var stort sett like blid.

Mihoe, klokka10:59 / kategorier : Musikk
12 stykker har ment noe

Av og til møter jeg ting som jeg ikke forstår og kanskje fordømmer som perverst, grotesk, umenneskelig eller i beste fall uforståelig. Jeg kan ha fordommer mot folk med bestemt utseende, sosial tilhørighet, etnisk bakgrunn eller seksuell orientering. Likevel vil jeg påstå at jeg er en relativt fordomsfri person. Når jeg får snudd meg rundt, tenkt igjennom saken eller gått et fenomen nærmere i sømmene kan jeg i de fleste tilfelle kvitte meg med min egen intoleranse. Men enkelte menneskers handlinger klarer jeg likevel ikke å akseptere fordi de representerer så klare brudd med det jeg anser som etisk forsvarlig.

Esquil har i to omganger blogget om pedofili og konsekvensene av den lovgivningen som omfatter personer med slik legning. Når han blogger om dette er det interessant fordi jeg opplever at det han skriver stiller mine egne tanker og følelser omkring temaet i et nytt lys (kanskje rett og slett fordi motstand mot pedofili er noe som gir seg selv uten videre ettertanke). Han påpekte i den første posten om temaet at 39 mennesker i England tok sitt eget liv etter en barnepornorazzia, og mente disse var drept av våre fordommer og som et resultat av heksejakt. Samtidig hevdet han at besittelse av barneporno straffes urimelig hardt i forhold til besittelse av andre ulovlige produkter. Jeg reagerte ganske kraftig på denne posten og syns også den var relativt ullen i budskapet. Det var nemlig fullt mulig å lese det han hadde skrevet som et forsvar for bruk av barneporno etter prinsippet om at det er bedre å bruke barneporno enn å bruke barn.

Jeg støtter ikke offentlig uthenging av personer som forbryter seg på noen som helst måte, heller ikke pedofile. Det kan være lettvint for bekymrede foreldre å ønske seg en universal innføring av Megans Law, men konsekvensene av en slik lovgivning er for store til at det kan forsvares på noen som helst måte. Men det er fullstendig mulig å være motstander av uthengig og samtidig mene at besittelse av barneporno bør være ulovlig og straffes.

Hadde det ikke vært et marked for barneporno hadde det ikke blitt produsert. Kjøper du barneporno bidrar du direkte til misbruk av barn fordi det som fremstilles på bilder og film faktisk er overgrep uansett hvor mye det er ”på film”. Jeg er dessuten overbevist om at bruk av barneporno kan bidra til å fjerne opprinnelige moralske sperrer, og rettferdiggjøre og normalisere sex med barn. Fordi det kan ha en slik funksjon, i like stor grad som det kan bidra til å lette på trykket slik at folk ikke forgriper seg på virkelige barn (noe de jo i prinsippet like fullt gjør så lenge det er virkelige barn som fremstilles), er det fullstendig riktig at besittelse bør betraktes som lovbrudd av en langt større alvorlighetsgrad enn besittelse av narkotika og hjemmebrent som Esquil finner det betimelig å sammenligne med. Alvorlighetsgraden er større fordi det finnes et offer som er en uskyldig tredjepart og som sikkert har like store selvmordstall å vise til som de som ikke klarer å forholde seg til konsekvensene av et slikt lovbrudd. At det dessuten heller ikke er så lett å skille mellom bakmennene og brukerne i ulike barnepornonettverk er også en faktor det ikke er mulig å se bort fra, slik jeg har forstått det utveksles det ofte bilder og filmer mellom de ulike brukerne og så snart du begynner å distribuere noe er du vel strengt tatt en bakmann?

I sin andre post om temaet legger Esquil ut en kommentar fra en blogger som er pedofil og derfor skriver fra den andre siden. Jeg vet ikke nok om denne mannen, og bloggen hans inneholder så langt bare tre innlegg, så jeg har ikke noe som helst grunnlag for å felle noen dom over bloggprosjektet hans. Men det fremkommer at bloggeren også er bidragsyter til en engelskspråklig blogg som skriver mye som ligner på det du finner hos andre grupperinger som jobber for pedofiles rettigheter. Denne aktivismen blir av de involverte sammenlignet med feminisme, homobevegelsen, og kamp mot rasisme. Spesielt sammenligningen mellom homofili og pedofili blir benyttet ofte, hvor kardinalargumentet er det faktum at homofili i dag er langt mer akseptert enn det var for 50 år siden hvor homofil praksis kunne ende med fengsel og total sosial utestengning. Når våre holdninger til denne seksuelle legningen kunne endre seg såpass mye benyttes det som en attestasjon på at fordømmelse av bestemte seksuelle aktiviteter bunner i nedarvede, historiske eller kulturelle, fordommer uten feste i virkeligheten. Den samme holdningsendring som vi har sett i forhold til homofili ønsker de pedofilie også å oppnå.

Hovedforskjellen mellom homofil og pedofili er at førstnevnte er en aktivitet eller et kjærlighetsliv som impliserer samtykkende voksne. Jeg kan være svært fordomsfri både i teori og praksis så lenge dette prinsippet er rådende, men når pedofile forsøker å argumentere for at barn kan være samtykkende og derfor også rettferdiggjør seksuelle relasjoner mellom voksne og barn gir det meg frysninger. Barn skal ikke behøve å være samtykkende til noe som helst før de selv føler behov for det, og selv om barn er seksuelle vesener impliserer ikke det at de skal ha et seksualliv med andre enn seg selv og eventuelt andre barn. Det krever en psykisk modenhet å gi et velfundert samtykke til at en annen person som barn ikke har, uansett hvor mye de pedofile forsøker å argumentere for det. Den danske pædofiligruppen er, i likhet med de aller fleste slike grupperinger, opptatt av å skille mellom seksuelt misbruk og pedofili med eventuelle frivillige seksuelle opplevelser. Og ja – det er et klart skille mellom misbruk og pedofili. Men når de forsøker å rettferdiggjøre seksuelle opplevelser med barn og å tillegge barn ansvar for å sette grenser de ikke har noen forutsetninger for å sette, beveger de seg rimelig raskt mot misbruket likevel.

Så når Esquil henviser til bloggen “Den andre siden” som et sannhetsvitne for hans bagatellisering av besittelse av barneporno er jeg ikke sikker på om hans fordomsfrihet ikke er minst like ille som min fordomsfullhet.

Mihoe, klokka1:31 / kategorier : Seriøst
47 stykker har ment noe

For en stund siden leste jeg The Game av Neil Strauss og i den forbindelse ble jeg nysgjerrig på om det fantes et tilsvarende miljø av PUA’s for kvinner. Det var ikke så veldig overraskende at det var et miljø som ikke eksisterte. Kvinner skryter visst ikke av erobringer eller deler lure strategier. Jeg mistenker at det hovedsakelig skyldes at det strengt tatt ikke er verdens vanskeligste kunst å nedlegge menn.

Uansett. I mitt søk etter sjekketriks for kvinner kom jeg over en dame som kaller seg Mimi Tanner. Hun er veldig snill for hun sender meg e-mail hver dag for å fortelle meg hvordan jeg skal bli gift. Det vil si – hun sender meg mailer som inneholde små hint og med en oppfordring om å kjøpe diverse bøker hun og andre har skrevet som handler om å få en mann seriøst på kroken. Og det gjøres stort sett ved ikke å gå på de triksene PUA’ene bruker og derfor drive en mann til vanvidd slik at han innser at den eneste løsningen for å få deg er å gi deg en ring på fingeren. Mimi deler dessuten en mengde nettdiskusjoner med meg som tar for seg essensielle spørsmål om hvorvidt en skal ringe en mann overhode (aldri!), om det er lurt å fortelle ham hvor gammel du er eller ei (ærlighet varer lengst!), og slike essensielle ting som hvorvidt du skal gå til sengs med noen eller ikke (Mimi er veldig for at slike ting først skal skje etter at ekteskap er inngått, men hun er såpass av en moderne kvinne at hun har innsett at virkeligheten ikke alltid vil det slik).

Det er kuriøst at sidene som henvender seg til menn reklamerer for hvordan du skal få sex med så mange som mulig på kortest mulig tid og at sidene som henvender seg til damer forteller hvordan du skal bli gift med en mann som er rik og snill så snart som mulig. Hvis det er slik at moderne mennesker ikke aner hvordan de skal få sex eller kjæreste og derfor trenger profesjonell veiledning er det jo litt trist at disse tilsynelatende går i helt motsatt retning og må ende i en total tap-tap situasjon for begge kjønn, dvs med en haug forpliktelsesengstelige menn med statistikker de ønsker skal vokse og en haug snerpete damer med helt andre mål for øyet enn å sprike med bena.

Men når Mimi er så opptatt av å få meg gift med en rik lege med hvite tenner og vaskebrett, som både er følsom og barnekjær, så blir jeg litt muggen. Nettsidene hennes er fulle av suksesshistorier som handler om slitne utvaskede damer som ved hjelp av Mimis bøker har funnet drømmemannen og blomstret både utseendemessig, sosialt og økonomisk. Problemet er at jeg ikke vet om jeg tror på ideen som Mimi selger. Jeg kjenner like mange slitne og grå gifte damer som de single. Dessuten finnes det statistikk som viser at de menneskene som lever lengst, er minst syke og opplever minst stress er ugifte kvinner. Så mens damen med de store kritthvite tennene forsøker å selge en forestilling om at det er ekteskap jeg trenger viser altså statistikken det motsatte.

En gang i tiden ble en ugift kvinne på min alder omtalt som gammel jomfru, peppermø eller ”attergløyme” (intet mindre enn et genialt ord på en veldig skrudd måte). Disse negative synonymene ble benyttet om kvinner som ikke hadde klart å få en mann til å ansette dem i et fornuftsekteskap. På slutten av 1900-tallet var det faktisk ikke få kvinner som unngikk å inntre i et slikt arbeidsfelleskap og heller valgte å bo alene (eller sammen med andre kvinner) og å ha eget inntektsgivende arbeid. Ekteskap er ikke lenger noe arbeidsfelleskap som kan bidra til større kornåkrer eller bedre alderdom (via investering i yngel). Ekteskap er en emosjonelt fundert institusjon som skal oppfylle våre ønsker om ikke å være så alene i verden og å ha noen å dele dagene våre med. Så når en er singel har en ikke bare dårligere økonomi (noe enslige fremdeles har), men en er også emosjonelt utilstrekkelig. For noen år tilbake ble singellivet forkynt som den mest trendy måten å leve livet sitt på, og ofte illustrert i media med bilder fra tv-serier som Sex in the City og Ally McBeal. Alle som har sett mer enn en episode av disse seriene har fått med seg at det stort sett handler om hvordan de skal unnslippe denne sivilstanden, og så vidt jeg husker var alle kvinnene godt etablert ved avslutningen av begge seriene. Så det er ekteskapslignende tilstander som er det saliggjørende når alt kommer til alt.

Men det Mimi og mange andre ekteskapstilhengere ikke ser ut til å ha tatt med i betraktning er at fordi dagens ekteskap utelukkende bygger på kjærlighet er de ufattelig mye vanskeligere å få til enn forhold som bygger mest på nytte. Og når vi ikke får det til er det lett å tenke at det er fordi vi ikke har funnet det vi egentlig vil ha, og der enes både manne- og kvinnesiden av kjøttmarkedsrådgiverne – de har som felles mål at vi skal settes i stand til å fange noen som er ufattelig bra uavhengig av våre egne kvaliteter. Men det aner meg at begge sidene ville kommet veldig mye lenger ved å kvitte seg med idealene om den kattungeelskende hjernekirurgen eller den storbrystede og intelligente skjønnheten, og heller bruke energien på å utvikle en best mulig utgave av seg selv slik at du har noe å tilby både deg selv og den andre. Sånn i tilfelle du skulle finne et menneske å inngå ekteskap med selv om det ikke var ditt eneste og ultimale mål i livet.

Mihoe, klokka20:18 / kategorier : Singelliv, Sjekketips
13 stykker har ment noe

Forleden satt jeg og så på gamle bilder og fant et bilde av moren og mormoren min som var ute på tur. Bildet var tatt da opphavet var omkring 19 år og viste to damer som spaserte. Det merkelige med dette bildet var at det var nesten umulig å se forskjell på de to generasjonene, begge var kledd i kåpe, hatt og med håndveske.

For en stund tilbake fant jeg meg selv på et dansegulv hvor jeg danset til tung teknomusikk omgitt av folk tidlige i 20-årene og det er en sånn scene som ikke gir meg rent lite av en ”Patsy og Edina” følelse. Jeg er strengt tatt for gammel til å drive med slik selv om musikken høres akkurat ut som den gjorde på begynnelsen av 90-tallet da jeg var i rett alder for å gå på raves.

Noe har definitivt skjedd siden min mor var ung. Der hun var en gamlisungdom er jeg til tider en ungdomsgamlis. En gang i tiden var det noe av det verste du kunne bli tatt for: Nemlig å late som om du var yngre enn du er og å gå dine barn i næringen. Men når du ser på de to ytterpunktene vet jeg ikke helt hva som er verst. Jeg driver med uskyldig moro på fritiden, mens min mor nok i langt større grad hadde en livsstil som matchet det ytre.

Dessuten vet jeg å kjenne min besøkelsestid. Jeg takker nei til nachspiel blant pillepoppende ynglinger og går hjem for å legge meg. Hvis jeg blir dratt med på et nyåpnet utested av min überhippe venninne sitter jeg rolig i et hjørne før jeg klarer å overtale henne til å dra et sted hvor gjennomsnittsalderen ikke er 10 år lavere enn vår. Men jeg har fremdeles lyst til å danse meg drivende svett en gang i blant fordi livet er mer enn foreldremøter og hverdagsmiddager.

Mihoe, klokka8:40 / kategorier : Livet
17 stykker har ment noe

Milton er den eneste mannen som har kvalifisert seg for denne tittelen i etterkant av at jeg startet opp denne føljetongen. Dette er kanskje den mannen som ble aller sintest da jeg postet det første innlegget og som ble sintere og sintere desto flere kommentarfelt han figurerte i. Parallelt med at han hisset seg mer og mer opp ble han også mindre og mindre reflektert og viftet både med ytringsfrihet og feiringen av den kvinnelige skjønnhet for å forsvare menn som liker å være menn og derfor liker å se på pene damer og rumper.

Jeg begynner med ytringsfriheten. Milton Marx mener tydeligvis jeg er en trussel for den frie bruk av ytringer. Sist jeg sjekka hadde jeg absolutt ingen makt overhode til å nekte noen som helst å blogge om det de vil, det være seg sexisme, rasisme eller katter. Jeg sa at jeg ville fenomenet til livs, men jeg sa også at det ikke var noe jeg hadde mulighet til og at jeg derfor ville forsøke å argumentere i mot damebloggingen i stedet. Det jeg har hatt et ønske om er å si hva jeg mener om saken og for dette beskylder Milton meg for å være en fiende av den frie ytring og samtidig bedrive nedrig mobbing. Bare så det er sagt er jeg ikke noen motstander av ytringsfrihet, men et av premissene for denne friheten er faktisk at jeg kan argumentere i mot ytringene jeg ikke liker innholdet i. I kommentarfeltet til Saccarinas gode innlegg Mannebloggere mot mobbing mener Milton at mine karakteristikker av LoRdx er så slemme at det kan sammenlignes med å

drite ut damebloggere med at de sikkert har fitter som er alt for store, hengepupper, eller kanskje ikke pupper i det hele tatt, og er skammelig feite? (ironisk förstås)

For det ville jo være jo parallellen til det Mihoe gjør.

Nå forholder det seg slik at de karakteristikkene jeg har gitt av lorden kun har feste i hans egne beskrivelser av seg selv. Kent har nemlig et langt mer selvironisk forhold til seg selv enn mange andre av hans mannlige bloggkollegaer har. Så hvor parallellen befinner seg ser jeg ikke helt. Men det merkeligste ved Milton Marx synspunkter er at han opererer med en dobbelstandard i forhold til ytringsfriheten. Det er mulig å lese det han sier som et forsvar for at det er viktigere å forsvare retten til å si ting folk kan bli støtt av enn det er å forsvare retten til å motsi det en ikke er enig i – i hvert fall hvis en er feminist (eller ” En gammel tørrkvist av en dame med hornbriller” som Milton beskriver arten).

Men nå er det ikke nok å være anti-feminist for å kunne beskrives som mannsgris. Det er når Milton i flere kommentarer trekker frem sjalusikortet at han kvalifiserer seg til dette:

I bunnen av denne debatten ligger det en kolonorm bunke med mindreverdighetskomplekser. Mindreverdighetskomplekser og mekanismer som stammer fra den tiden hvor mennesket akkurat hadde reist seg på to.

Forstanden klarer ikke å overbevise underbevisstheten om at den avbildede fristerinnen befinner seg på den andre siden av jorda, og ikke er en konkurrent. Det handler om sjalusi.

Milton mener altså at jeg ikke tåler å se bilder av vakre kvinner fordi jeg er sjalu. Det kan man vel ikke argumentere i mot? Dette trumfkortet blir stadig brukt når kvinner forsøker å argumentere i mot objektivisering av kvinner. Det må være følelsen av mindreverdighet som får oss til å mene at det er negativt at kvinner kun vurderes ut ifra hvordan de ser ut. Implisitt betyr det at kvinner ikke har de samme rettigheter til å vurderes som mennesker som menn har, noe som for liberalisten Milton Marx burde få det til å ringe en bjelle.

Og nei… kanskje ser jeg ikke ut som disse kvinnene som postes i diverse blogger rundt omkring. Men når ble det slik at skjønnhet var et krav for uttalelsesrett? Uansett hvor lite tradisjonelt attraktiv en kvinne er har hun i min verden like stor rett til å uttale seg om ting hun ikke liker. Milton mener at mindre attraktive kvinner ikke skal ha muligheten til protestere mot de strømningene som gir oss mindreverdighetskompleksene eller å argumentere i mot skjønnhetstyranniet. Jeg klarer ikke å betrakte dette som annet enn en lavmåls hersketeknikk og det er bare i diskusjoner som dette at argumenter om motstanderens utseende blir akseptert. Samtidig gir Milton oss et bilde av kvinner som både er styrt av underbevisstheten og følelser, og det er jo også en tradisjonell historisk måte å undertrykke kvinners rett til meningsytring på. Kvinner klarer ikke, i motsetning til menn, å holde følelser og irrasjonalitet utenfor debatter og bør derfor holde kjeft.

Hvorfor undertegnede og flere syns det er uriktig at kvinner først og fremst vurderes utifra utseendet sitt gir mannen selv oss et argument for i kommentarfeltet til Spaltet-Tonje:

Problemet med skjønnhet er at den kan ikke konfiskeres! Skjønnhet kan sammenlignes med penger man ikke kan beskatte. Kvinners skjønnhet er for kvinnefronten (her brukt som samlebetegnelse) hva penger som er syltet ned i skatteparadiser er for skattemyndighetene.

For kvinnefronten er altså skjønnhet utilgjengelig og det kan jo Milton gjerne mene i likhet med mange andre – altså at feminister per se er uattraktive. Men han burde kanskje tenke igjennom hvorfor kvinner skal begrenses gjennom noe som er naturgitt og hvorvidt friheten til å lykkes i verden gjelder for uskjønne kvinner.

Mihoe, klokka13:53 / kategorier : Menn, Mihoe er slem med menn
20 stykker har ment noe