Siden jeg føler at jeg bor i hooden etter at hele nabolaget mitt ble bomba av dustetaggere her om dagen, og for å feire at Pharellplata kommer snart (og den har jeg ventet på i et halvt år nå), skal jeg fortelle noe jeg syns er en passe morsom historie.

En bekjent av meg var i New York for en stund tilbake, og siden han er en slik eventyrlysten kar bestemte han seg for å vandre litt rundt på egenhånd i Bronx. Jeg har også sett Bronx, men det var innenfor skuddsikre og sotede bussvinduer som gjør at bildene mine derfra fort avsløres. Selv syns jeg det så litt skummelt ut der, så det får heller være at ingen kommer til å tro meg hvis jeg prøver å påstå at jeg har ruslet rundt i strøket. I hvert fall, denne kjenningen av meg rotet seg litt bort og det begynte å nærme seg kvelden da han stilte seg i en kø til en kiosk for å spørre hvor han var. Ting tok litt tid fordi det var vanskelig å forklare, og da hører han plutselig en mørk brummende stemme bak seg som sier ”Get your skinny white ass outta here”. Det er en litt komisk måte å høre bakenden sin beskrevet på, pluss at det gir litt cred når du kommer tilbake til Norge og kan fortelle om om “a mothafokkin gangstabro’ moment” (og det er jo garantert slik de innfødte bronxerne snakker).

Men saken er at denne kjenningen min er fra Bangladesh og har alt annet enn en hvit flat rumpe. Dvs jeg har aldri sett rumpa hans, men jeg regner med at den har omtrent samme farge som resten av ham og da er den alt annet enn hvit. Og det ler jeg ganske mye av og gjør meg enda tryggere på at jeg nok ikke kommer til å se Bronx på annen måte enn jeg allerede har gjort siden jeg har dum hvit kvinne skrevet over hele meg.

Mihoe, klokka14:42 / kategorier : Humor
Vær den første til å mene noe

George: “Food and sex. Those are my two passions. It’s only natural to combine them.”
Jerry: “Natural? Sex is about love between a man and a woman. Not a man and a sandwich.”
(Seinfeld, The Blood episode)

Av og til blir vi avspist med argumenter som bygger på en overbevisning om at enkelte ting er naturlige og andre ting er unaturlige. At noe er naturgitt blir av overraskende mange betraktet som et endegyldig argument, og brukes ofte mot grupper vi liker å avspise med den slags. Jeg har vært i mange diskusjoner hvor utsagnet: ”Jammen, det er jo ikke naturlig” har blitt brukt og jeg blir like sur hver gang. Overraskende ofte blir den samme formen for forklaringer brukt i mer offentlige debatter også og det er spesielt to grupper som i de siste årene har blitt utsatt for dette: Homofile og kvinner.

En del kristenfolk benytter Gud som garantist for det som er naturlig seksuell omgang for mennesker og det er den heterofile: ”Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.” (Rom 1:26-27). At mange mener at dette skal tas bokstavelig og seriøst kunne jeg dokumenter fra flere kilder, men jeg har ikke noe ønske om å linke til sånt avskum. Men det som er mer overraskende er at jeg møter den samme formen for resonnementer når mer normale folk skal redegjøre for hvorfor de er motstandere av at homofile skal gis de samme muligheter som heterofile til å få barn. Biologi blir ofte brukt når alle andre gode motargumenter blir brukt opp, et argument som av mange oppfattes som et kardinalargument: De kan jo ikke skaffe seg disse barna på naturlig vis og da har naturen i deres øyne fortalt oss at de ikke skal ha barn.

Når det gjelder kvinner har biologisk funderte standpunkter florert i de siste tiårene, og kanskje mest provoserende er den avarten av feminismen som kalles livmorsfeminister og som representerer en nybiologisk trend hvor biologi tas i bruk for å forklare forskjeller på kjønnene. Denne gruppa er sykelig opptatt av biologi og kroppslige funksjoner, og definerer stort sett hva det er å være kvinne med utgangspunkt i hennes evne til å forplante seg. Denne biologistiske motstrømmen resulterer ofte i et forsvar av kvinnen som naturmenneske, et menneske som er satt på jorden for å føde barn og som bør få respekt for det fra samfunnet (deri ligger det feministiske prosjektet). Hovedpoenget blir å forsvare tradisjonelle og kulturskapte kjønnsroller med utgangspunkt i biologien, og det er utelukkende samfunnets nedvurdering av kvinner og deres sysler de har problemer med.

Livmorsfeminismen har en større utbredelse enn vi antageligvis er bevisst, og selv er jeg overbevist om at det er denne ideologien som ligger bak de siste tiårenes fokus på naturlige barnefødsler og amming. Misforstå meg ikke: Jeg er for at kvinner selv skal få velge hvordan de vil føde og har stor tro på at barn har best av morsmelk første leveår. Men når jeg møter kvinner som mener vi helst bør gjøre slik som indianerne i Amazonas og amme barna våre til de blir 7-8 år er det noe som får det til å skurre i meg. At indianerne ammer så lenge skyldes nok mer mangel på rent vann og næringsrik mat enn at det er nødvendig for barna, og for mennesker som jobber utenfor hjemmet er det rett og slett ufattelig upraktisk. Å innsette slike ”naturlige” idealer er ikke noe annet enn en utspekulert måte å holde kvinnene borte fra reell makt og det er en genial argumentasjonsform – for ingen vil vel motsi naturen?

For homofile og kvinner settes det altså kjapp strek over noen millioner år med evolusjon og det forventes at de skal leve i henhold til det naturen har diktert for dem. Den heterofile mannen stilles det lite spørsmål ved naturligheten til. Hvis jeg prøver å tenke tanken kommer jeg ikke på noe annet enn at det kanskje ville være betimelig å kreve at de drepte maten sin selv, at de setter seg som mål å befrukte så mange damer som mulig og nedfeller rivaler som kjemper om det samme byttet (være seg dyr eller kvinner). Men dette ville jo ingen i verden kreve av dem.

Så kan en spørre seg hva som er et menneskes sanne natur? I ytterste konsekvens vil jeg hevde at det faktisk er at vi er avhengige av teknologi. Menneskedyret er en lite overlevelsesdyktig skapning uten redskapene og hjelpemidlene sine. Vi mangler pels som kan beskytte oss mot kulde og varme. Å gå på to ben gjør at vi beveger oss langsommere enn de fleste rovdyr som ville ha et ønske om å spise oss, og fører dessuten til at vi rager i landskapet slik at vi blir et relativt lett bytte. Avkommet vårt er avhengig av utstrakt ynglepleie i flerfoldige år, noe som også hemmer oss. Ikke kan vi fly og ikke har vi skarpe klør og tenner. Helt mislykkede dyr altså! – som antageligvis ville fått en kortvarig karriere på jorda hvis det ikke var fordi vi utviklet hjernene våre på en slik måte at vi fant midler til å kompensere for vår biologiske udugelighet. Så når mennesker griper til argumenter som handler om naturlighet aner det meg at de ikke har tenkt særlig godt igjennom det de sier. Det er mer naturlig at vi benytter teknologien vår til å hjelpe homofile med å få barn enn at vi ikke gjør det, og det er mer naturlig at kvinner utvikler seg utover den ene fysiske funksjonen som gjør oss i stand til å bære frem barn – rett og slett fordi vi ikke ville overlevd ellers. Og overlevelse er faktisk naturens lov!

Mihoe, klokka14:27 / kategorier : Seriøst
Ett innspill

Når en blir singel i en periode hvor de fleste i omgangskretsen din er godt og trygt etablert er det mange av disse som har lyst til å hjelpe deg ut av din ubehjelpelige situasjon. Hver gang jeg treffer dem spør de håpefullt om hvordan det står til med kjærlighetslivet mitt, og hver gang jeg trekker på skuldrene og forteller at intet er nytt under solen får de en tenkenyve mellom øyenbrynene som indikerer at de går igjennom kartoteket av single mennesker som befinner seg i omgangskretsene deres. De fornekter seg aldri i sine forsøk på å finne en mann til meg, og egentlig hvilken som helst mann. Hvis de kjenner to skapninger i hver sin ende av omgangskretsen som er single antar de automatisk at disse to passer sammen, singel blir altså det eneste premisset som trenger å være tilstede for evig kjærlighet. Jeg får ikke sjelden en følelse av at dette skyldes at jeg på sett og vis må få meg kjæreste for at en eller annen form for universell orden skal gjenopprettes og at jeg ved en tilbakevending til normalsfæren (dvs den etablerte) igjen kan innlemmes i det gode selskap som kan tilbringe helgene med grillfester og barnevennlige utflukter. Noen av vennene mine er overivrige i å gjenopprette harmonien uten meg som en frittflyende satellitt.

Kandidat nummer 9 var en singelstreifer som mine såkalt gode venner mente jeg kunne passe godt sammen med. Et vennepar av meg arrangerte og ordnet, og det ble avtalt at vi skulle møtes på en kafé i sentrum. Meg hadde de fortalt at han var kjekk nok, morsom og interessert i film. Hva de fortalte ham om meg vites ikke, men sikkert noe lignende. Dvs at jeg var søt nok, blid og interessert i bøker. Match på to av tre altså, og mine venner var overbevist om at vi kom til å finne hverandre.

Kandidat 9:

Vi møtte på en passelig hyggelig kafé i sentrum av byen, og var passe fnisete over opplegget begge to. Under et sånt møte er det ikke mulig å late som om ting skjer tilfeldig, det er opplest og vedtatt at vi møtes for å finne ut om vi har lyst til å ligge med hverandre, og det er på sett og vis utrolig ukult og ikke så rent lite desperat. Innledende fnising kan være et godt tegn, et signal om fellesskap liksom. Men etter denne innledende fnisingen forsvant på sett og vis fellesfølelsen. Når den er borte føles det som om en sitter enda litt lenger fra hverandre enn en egentlig gjør, og ikke riktig hører hva den andre sier eller ikke klarer å følge opp med adekvate oppfølgingsspørsmål eller reaksjoner (sånn som å le etter en vits). Det er som om du hele tiden er forsinket i forhold til det som finner sted og aldri helt klarer å hente deg inn igjen. Slike situasjoner har det med å bli litt ubehagelige. Og det ble det.

Etter at vi var ferdige med å snakke om de dårlige vennene våre som hadde vært slemme nok til å plassere oss i denne pinlige situasjonen, begynte vi å snakke om film, og det vist seg snart at en av kandidatens favorittfilmer var Forrest Gump. Skal vi snakke om en film som definitivt ikke står på min favorittliste er det denne. Jeg kan ikke utstå den, men når folk har en brennende lidenskap for noe, klarer jeg ikke å være ærlig og later som om jeg liker det jeg også (hvorvidt dette er en egenskap som tyder på sosial egnethet eller om det er en egenskap som tyder på at jeg er en feigskjit vet jeg ikke). Så jeg gjorde altså slette miner til godt spill og sa ikke et kny om at jeg syns det er en tilbakestående film som forteller deg at ingen bør slå seg til ro med at de er tilbakestående. Jeg liker sånne filmer bedre, filmer hvor det er helt greit ikke å stå i sentrum for store historiske begivenheter, og hvor det å være et lite ubetydelig menneske er mer enn nok.

Uansett – han ble skikkelig varm i trøya av dette Forrest gump pratet sitt og påbegynte en lengre tirade av gumpismer gjengitt med en slående liten grad av skuespillertalent. Det begynte med ”My name is Forrest Gump. People call me Forrest Gump”, gikk via ”Life is a box of chocolates…” og endte med en lengre og pinefull dramatisering av Forrests dialog med en drill seargent (handler om at han militærfyren syns Forrest er den smarteste karen han har møtt, noe som ikke sier rent lite om det militære systemet).

Mens han holdt på med dette ble smilet mitt ubehagelig stivt, og jeg fikk sånn små rykninger i munnvikene som bruker å dukke opp når hjernen din sender signaler til ansiktsmuskulaturen om at dette absolutt ikke er morsomt. At karen dessuten bælmet nedpå fire halvlitere mens han underholdt meg med denne tilsynelatende utømmelige kilden til livsvisdom medførte at han hevet stemmen relativt mye etter hvert også (noe menn for øvrig ofte gjør når de syns de sitter på gull som bør deles med resten av befolkningen). Så der satt jeg og var det endegyldige bevis på at ”Stupid is what stupid does”. Jeg flyktet til do og svarte med et kort nei på Kirsten Gifteknivs sms-spørsmål om daten gikk bra, selv om jeg mest av alt hadde lyst til å skjelle henne ut.

Da jeg kom tilbake spurte han meg om hvilke filmer jeg likte, og da jeg nevnte Magnolia nikket han endelig bejaende og begynte å legge ut om han dustete politimannen som mislykkes i alt. Jeg liker han politimannen og syns han er noe av det søteste jeg har sett på film. Da jeg sa det endte vi opp i en diskusjon omkring filmkarakterer som det var mer enn tydelig kjedet vettet av ham og som han helst ville avslutte så fort som mulig. Og da var det tilbake til dramatiseringen av morsomheter igjen. Misforstå meg ikke, jeg liker morsomme menn. Men når folk prøver for hardt uten å lykkes blir det bare uutholdelig pinlig, og når han nå ga se Lille lørdag i vold med like lite anlegg for den humoristiske sjangeren som tidligere begynte det å bli for mye. Det er begrenset hvor morsomt det er å snakke om påm fritt og evinrude på dårlig arendalsdialekt og enda mer begrenset når du ikke klarer å imitere den dårlige dialekten, men ender opp med noe som best kan beskrives som en blanding av bergensk, dansk og oslomål.

Heldigvis hadde jeg på dette tidspunktet konsumert tre glass vin og brydde meg ikke lenger om å være høflig (dessuten hadde jeg nå for lengst avskrevet ham som en aktuell kjærlighetskandidat). Så jeg lo ikke lenger. En slik reaksjon vil i de fleste tilfeller få motparten til å roe ned morsomhetene, men det ble dessverre ikke resultatet i dette tilfellet. Det medførte snarere en slags akselererende sluttinnspurt mot det øyeblikket hvor jeg tar tingene mine og unnskylder meg med at jeg må tidlig opp i morgen. Og det var akkurat det som skjedde. Visstnok hadde han blitt sittende igjen og faktisk endt opp med å få med seg en dame hjem den kvelden så for ham kan det ikke sies å ha vært annet enn vellykket.

Konklusjoner:

1. Å opparbeide en sunn skepsis til venners forsøk på å koble deg med noen er en svært god strategi selv om de vil deg aldri så godt.
2. Enkelte ting liker jeg rett og slett ikke, slik som Forrest Gump, og ingenting i verden bør få meg til å legge skjul på det.
3. Hvis noen baserer all dialog på morsomheter bør personen være morsom, og i hvert fall være sensitiv nok til å roe ned vitsene hvis de ikke fungerer.
4. Humor som består av oppgulp fra filmer og tv-serier krever et ganske stort humoristisk talent og hvis en ikke har det bør en holde seg unna.
5. Når du føler at du sitter tre meter fra en fyr allerede etter fem minutter bør det egentlig være det eneste tegnet du trenger.

Mihoe, klokka14:05 / kategorier : Datehælvete
Vær den første til å mene noe

I en alder av tre år var jeg overbevist om at jeg kom til å utvikle et mannlig kjønnsorgan på sikt og at jeg ikke ville gifte meg med noen andre enn faren min, det med kjønnsorganet ble avklart umiddelbart til tross for mine snurte protester, og ikke så altfor mange år senere skjønte jeg at jeg kanskje ville gifte meg med Thomas i barnehagen isteden siden han var litt mer min type.

Da jeg var tolv skjønte jeg ikke hvorfor to av guttene i klassen min plaget meg med å ustanselig skumpe borti golfballpuppene mine (noe som på den tiden selvsagt gjorde usannsynlig vondt, men som en ikke kunne gi uttrykk for), dynket meg med snø og stappet polvottene mine i do. Da jeg ble litt eldre skjønte jeg at det var en sofistikert måte å flørte på.

At klining gjorde deg våt i halve ansiktet, smakte jordbærbugg og dessuten innebar en konkurranse om hvem som kunne rotere tunga kjappest lærte jeg da jeg var 13, men at det finnes menn (og kvinner) som kan kysse deg til asfalten smelter under føttene dine det lærte jeg noen år senere da jeg for første gang kysset noen jeg virkelig var forelsket i.

Knut pleide å vente på meg når skolen var slutt så vi kunne gå hjemover sammen da jeg var fjorten (og hemmelig forelsket i Knut). Dessuten var han hyggelig å snakke med, noe som umiddelbart fortalte meg at han nok ikke var særlig interessert i meg siden jeg nå hadde forstått at forelskede gutter brukte å være ufordragelige. Mange år senere skjønte jeg at gutter som er så hyggelige som oftest er forelsket.

Da jeg strengt tatt var litt for ung trodde jeg sex enten var noe som ble overstått på 2 minutter eller som var så kjedelig at det var lite annet å gjøre enn å klappe fyren på ryggen og spørre om han var ferdig snart (eventuelt late som om en sovnet eller faktisk sovne helt på ordentlig). Noen år etter skjønte jeg at det heldigvis ikke trengte å være slik.

Som 17-åring trodde jeg venner kunne finne på å komme med frokost og blomster til meg på sengen uten noen som helst baktanker, noen år senere skjønte jeg at det ikke er slike ting menn vanligvis gjør når de er forelsket, men at han var et unntak som jeg ikke burde dømme etterkommerne hans etter. Tre år senere lærte jeg at selv gutter som kommer hjem til deg med frokost på sengen kan knuse hjertet ditt. Og enda mange år senere skjønte jeg at folk som knuser hjertet ditt likevel kan bli en god venn.

Hvordan en skulle sjekke opp menn var en stor gåte for meg frem til jeg var 20 da jeg skjønte at det bare var å smile, og det har egentlig vært en lærdom for livet selv om jeg nok har forfinet og videreutviklet metodene mine en smule. Og jeg lærte at hvis du våkner opp med en fyr som bare ligger og ser på deg mens han stryker deg forsiktig på armen så er det et sikkert tegn på at noe er i gjære som er riktig fint. Mange år senere lærte jeg at hvis noen gjør noe slikt kan du slappe helt av fordi han trenger deg like mye som du trenger ham.

Det å flytte sammen med kjæresten min trodde jeg var en utrolig romantisk ting å gjøre da jeg var 22, noen år senere skjønte jeg at det var mye vanskeligere enn det. Jeg lærte at menn samler på de underligste ting som de aldri vil kaste, at de har en tendens til å stjele fellesdyna hver natt, at de faktisk ikke har lyst på sex ustanselig, at de kan furte, være barnslige og kranglevorne, men også at de kan gi deg en følelse av ikke å være alene, at det er riktig fint å ha noen å holde i hånda når du går ute på gata og at lite er så fint som når noen stryker deg over håret når du er litt lei. Men det jeg lærte mest av alt er at menn ikke er så mystiske som jeg ville ha det til.

Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å forelske meg igjen da jeg var 32, men ett år senere lærte jeg at en aldri skal si aldri.

Mihoe, klokka14:02 / kategorier : Betroelser
Vær den første til å mene noe

I mer politisk ukorrekte tider ble mennesker med eksepsjonelle egenskaper innenfor matematikk, musikk eller kunst omtalt som idiot savant, men i dag har en gått over til å benytte betegnelsen autistisk savant eller bare savant. De aller fleste savanter er autister, har Aspergers syndrom eller har skadet venstre pannelapp (hvis de er høyrehendte). Svensk tv (som tar sin rolle som folkeopplysere litt mer alvorlig enn Nrk) viste i går en dokumentar om fenomenet, som en del av serien “Resan in i hjärnan”, og der ble vi presentert for Matt Savage, 13-åringen som spiller jazz på kjente klubber i New York og som lærte seg å spille piano i løpet av en eneste natt som 6-åring. Dessuten fikk vi se hvordan Stephen Wiltshire tegnet Roma med fullstendig presisjon og perfekt perspektiv etter å ha sett byen fra lufta i bare fire timer.

Disse savanteksemplene hadde selvsagt fått følge av en rekke hjerneforskere og psykologer som uttalte seg om fenomenet, og det var svært overraskende å høre at en av disse forskerne omtale Aspergers syndrom som en form for begavelse og savanthjerner mer eller mindre som idealhjerner. Wisconsin Health Society mener slike evner er så interessante at de forsker på hvordan en kan fremprovosere lignende egenskaper hos ikke-autistiske mennesker ved hjelp av elektromagnetiske stimulans på riktig side av pannen. Vitenskapsmenneskene som uttalte seg mente slike eksepsjonelle evner følger av at disse menneskene bruker høyre hjernehalvdel (eller den venstre for venstrehendte) i langt større grad enn normalt, og at dette medfører at de er i stand til å se verden slik den virkelig er uten forstyrrelser fra tilvente måter å bearbeide synsinntrykk på.

Tidligere har jeg sett fremstillinger av fenomenet som i langt større grad har lagt vekt på de sosiale og psykologiske vanskene som går hånd i hånd med de aller fleste savant personligheter. Men den nyeste forskningen på fenomenet virket ikke så bekymret for det, det syntes som de mente at liv tilbrakt i ensomhet var en liten pris å betale for å kunne regne opp pi-desimaler i fem timer i strekk. Kim Peek, det virkelige mennesket som var inspirasjonen til Rain Man karakteren, er en mann som har memorert mer enn 12 000 bøker, og samtidig er en kløpper til å utføre kompliserte matematiske operasjoner kun ved hjelp av hodet. Men mannen er ikke i stand til å kle på seg selv, vaske seg, lage mat eller pusse tennene.

Men det mest overraskende i denne dokumentaren var at alle fagfolkene omtalte personer med savant egenskaper som kreative genier. Og det forundrer meg. En av de intervjuede forskerne omtalte kreativitet som en form for opprør mot det bestående, og jevnt over er de fleste savanter preget av det totalt motsatte. Å tegne en by med fotografisk presisjon inneholder ingen form for menneskelig fortolkning av bybildet, og inneholder derfor lite som kan betegnes som kreativt. Kim Peek har memorert disse bøkene, men er ikke i stand til å gi noen fortokninger av dem eller sette dem i noen ny sammenheng som kan si oss noe om hva det er å være menneske eller gi oss ny kunnskap. Hva er da denne lesningen verdt annet enn som et fascinerende fenomen?

Alle former for autisme medfører en viss avkoblethet i forhold til menneskelige relasjoner og følelser, og jeg vil påstå at mye kreativitet er knyttet til akkurat disse emosjonene, om så bare i form av en ærgjerrig drivkraft i forhold til å motbevise professoren din. Å kunne telefonkatalogen på rams tyder mer på et behov for å forholde seg til det gitte og det konkrete enn fri tenkning. Når vitenskapsfolk omtaler dette som kreativ bruk av hjernen er det på tide å si stopp. Verden trenger ikke mer lagringskapasitet (til det har vi harddisker som tilsynelatende kan utvides i det uendelige og som ikke trenger hjelp til å kle på seg), vi trenger hjerner som er i stand til å bearbeide kunnskap og som evner å se utover det allerede gitte.

Mihoe, klokka14:00 / kategorier : Seriøst
Vær den første til å mene noe