Denne kandidaten i min evendelige jakt på den store kjærligheten var en mann jeg fant som en følge av min musikkinteresse. Jeg liker musikk som har vist seg å fungere som spansk flue på de fleste menn som var unge og rocka en gang på nittitallet, dvs ting som Nick Cave, Pixies, Pj Harvey, Joy Division, Tom Waits, The Smiths osv. Denne karen snakket jeg mye meg før vi endelig traff hverandre, og vi begynte etterhvert å snakke om mer personlige ting enn musikk, sånne personlige ting som livet, døden, kjærligheten og havet. Han var kunstkritiker, og siden jeg er en sucker for brains visste jeg på et tidlig tidspunkt at jeg var ute på farlig oppdrag. Dessuten virket han sånn passe følsom og forvirret, og det er sånt jeg også er imbesil nok til å falle for.

Forsøk nr. 7:

Etter å ha snakket med ham i nesten en måned avtalte vi at han skulle komme på besøk til meg. Jeg hadde vasket og ryddet, tent det passende antall stearinlys (etter å ha tenkt lenge på hva som er det perfekte antall slik at det ikke ble altfor lett å skjønne at jeg hadde en plan om å forføre ham, men samtidig legge alt til rette for at forførelse faktisk skulle finne sted), og satt på den siste cd med en artist jeg visste han ikke hadde hørt, men at han kom til å like.

Jeg var vanvittig nervøs fordi jeg var like vanvittig håpefull til denne daten, og da han dukket opp var han akkurat så mørk og kjekk som jeg hadde fryktet. Etter en famlende start hvor jeg havnet i den forferdelige åpne-en-vinflaske-mens-du-skjelver-på-hendene-situasjonen gikk vi endelig i gang med drikkingen og etterhvert klarte jeg visst å fremstå som ganske så avslappet, sjarmerende og veltalende.

Vi satt i veldig mange timer og pratet før han begynte å sende meg skjeve skjelmske blikk. Oppmuntret av GT’en vi hadde gått over til da vinen var tom begynte jeg å etablere tilfeldig kroppskontakt fordi jeg en eller annen gang har lest at det er viktig at kvinnen initsierer de første berøringene. Og det så ut til å virke. Han ble stille og smilte for seg selv, og da jeg spurte hva han tenkte på og han ikke ville svare visste jeg at jeg var i ferd med å få napp.

Kvelden endte selvsagt med at han ble natten over før han sprang av gårde for å rekke et møte i kunstkritikklaget eller noe. Men han sendte meg noen sms’er i løpet av dagen, og jeg hadde sommerfugler i magen og et lurt smil om munnen.

Vi traff hverandre igjen og det var samme prosedyre som sist gang, bare hjemme hos ham. Han begynte ikke å kysse meg før det hadde gått en del timer denne gangen også (jeg er en sånn gammeldags pike som forventer at mannen skal ta initativ – ha ha. Sannheten er selvsagt at jeg er redd for å bli avvist). Før vi sovnet mobbet jeg ham litt for at han var så treg i avtrekkeren, noe han ble litt sur for. Han hadde skiftet på sengen, noe jeg satte stor pris på fordi det kan tolkes som et godt tegn (jeg hadde på dette tidspunktet ikke et eneste verbalt holdepunkt for at at dette kunne bli noe, så man får bruke de smulene man får utdelt for fortolkning).

Han sendte meg den høflige og pliktoppfyllende takk-for-i-natt meldingen dagen etter, men ble mistenkelig stille av seg etter det. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å bli forelsket, slik jeg bruker å bli når en mann er mørk, mystisk og ikke forteller meg hva han vil med meg. Jeg hadde altså den der usikre følelsen – en slik magefølelse som egentlig forteller deg at han ikke er like interessert, men en hodefølelse som insisterer på at ingenting er avgjort og at det fremdeles er håp. Så jeg gjorde det en ikke skal gjøre i slike situasjoner. Jeg begynte å mase. Sendte meldinger hele tiden, og etterlyste svar når jeg ikke hørte noe. Jeg ble altså psycho stalker bitch. Ikke lurt.

Han hadde på forhånd advart meg mot han ble stressa av damer som var for pushy og at han egentlig foretrakk damer som ikke var interessert i ham (det siste sa han vel strengt tatt ikke, men det var lett å lese mellom linjene). All den tid jeg visste dette var det ikke spesielt smart å sende ham en forespørsel om vi skulle møtes og spørre igjen dagen etter når han avslo. Men jeg gjorde det. Når det er sagt hadde det antageligvis ikke fungert med alle strategiene i verden i forhold til denne karen. Lumske planer for å få en kar i havn fungerer aldri. Sannheten var selvsagt at han ikke var noe særlig interessert i meg i det hele tatt.

Etter å ha holdt på slik noen uker, uten at vi traff hverandre, tok jeg endelig den voksne avgjørelsen om å sende ham en direkte forespørsel om han i det hele tatt hadde lyst til å treffe meg igjen(legg merke til at jeg er langt fra voksen nok til å ta en telefon når det gjelder slikt, oppfører meg som en jævla fjortis). Noe han selvsagt ikke ville. Han ga meg en sånn halvkvedet vise om at det var veldig hyggelig hver gang vi traff hverandre og sånn, men at han nok ikke kom til å bli forelsket i meg. Jeg tenkte en stund på å sende ham et par værtestikler i posten, for å gjøre et poeng ut av at han ikke var noe særlig til mann. Jeg var sur og lei meg, og følte meg så mye bedre når jeg bestemte meg for at han var en tufs. Desverre måtte jeg bite sannheten i meg å innse at han nok ikke hadde oppført seg spesielt dårlig i det hele tatt, og at det var undertegnede som ikke var riktig navla.

Konklusjoner:
1. Mørke mystiske menn må jeg passe meg for, uansett hvor stor hjerne de tilsynelatende har.
2. Når en mann ikke kaster seg over deg andre gang dere treffes etter å ha etablert seksuell kontakt er det defintivt et dårligere tegn enn at nyvasket sengetøy er et godt ett.
3. Å oppføre seg som galemarja er ikke en spesielt tiltrekkende egenskap.
4. Når jeg har spurt en kar om å treffe meg og han har sagt nei, er det opp til ham å ta initativet en eventuell neste gang hvis det er noe han har lyst til.
5. Hevn i form av påpekning av manglende baller i form av postsendte værtestikler (eller musetestikler som jeg også var inne på fordi de er så pittesmå) fører ingen steds hen.

Mihoe, klokka13:39 / kategorier : Datehælvete
3 stykker har ment noe

De aller fleste bloggere er anonyme i en viss forstand, og det har blitt kritisert av både Anders Giæver og Sissel Benneche Osvold. Vampus ble i desember omtalt av Anders Giæver som hevdet “bloggerne er i ferd med å bli den digitale versjonen av sen-åttitallets maskerte demonstranter fra miljøet rundt Blitz. De er sinte, engasjerte og høyrøstede – de har bare ikke fortalt det til familien ennå.”. I følge Anders Giæver kan det synes som om han mener at anonyme ytringer er mindre verdt enn ytringer foretatt under fullt navn og det undrer jeg meg litt over.

I den spede begynnelse av internetts mer allmenne bruk ble det skrevet lange bekymrede artikler, og fortalt enda mer dramatiske historier, om at folk på nettet kunne operere med fiktive personligheter. Skjult bak forførende og feminine nick kunne det befinne seg en eldre, korpulent herre fra Gudbrandsdalen som oppnådde en pervertert nytelse ved å lure godtroende. Nå er de fleste av oss klar over akkurat dette, og kommuniserer med personer på nett med en bevissthet om at denne typen kommunikasjon ofte innehar et element av fiksjon ved seg. For tre år siden var det utstilt et verk på Høstutstillingen som besto av bilder av mennesker med nicket deres under, og bare et raskt kast på det kunne fortelle oss at Luke Skywalker var en kvisete og kvapsete geek og at Nightqueen var en skinnmager blondine.

Det virker ikke som om Ander Giæver forstår bloggingen som sjanger eller har noen større forståelse av hvordan en nettpersonlighet fungerer. Jeg vil påstå at blogging, uansett hvor høye ambisjoner man har, alltid bærer preg av at det er fiktive personer som skriver dem. Vi forstiller oss i mer eller mindre grad, enten ved å bygge opp en identitet som er fullstendig anderledes enn den vi har ute i den virkelige verden eller ved å gjøre konsekvente valg i forhold til hvilke sider av oss selv vi beskriver. En bloggs stemme kan derfor sammenlignes med en litterær stemme. I litteraturteorien har forfatterbegrepet vært ute i hardt vær de siste 40 årene, og alle forestillinger om at litteratur er en virkelig persons ytringer har blitt byttet ut med en forståelse av at forfatteren er en fiktiv karakter på lik linje med en hvilken som helst annen karakter i et litterært verk. I stedet for å snakke om forfatteren som en biografisk person har man begynt å benytte begrepene fictio personae (en oppdiktet person) eller Prosopopeia (et skapt ansikt).

Til tross for at Vampus nå har blitt Heidi Norby Lunde når hun uttaler seg om Vampus’ verden i det offentlige, er fremdeles ikke Vampus Heidi. Hun skriver med en skapt stemme som mer eller mindre ligner på den personen hun egentlig er, og når journalisten Anders Giæver skriver er han antageligvis ikke Anders han heller. Når en skriver er en alltid maskert, til og med selvbiografisjangeren har i de siste tiårene fått et stempel som en fiktiv sjanger som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

I mine mer grandiose øyeblikk har jeg forestilt meg at jeg skulle skrive, innsiktsfult og følsomt, om den store kjærligheten. I stedet har jeg skrevet om min totale mangel på suksess på dette området når jeg for første gang har skrevet om emnet for flere enn meg selv. Forfengeligheten min hadde kanskje foretrukket en Datehimmel føljetong (som Iversen etterlyste i en kommentar), men jeg vil påstå at verken himmel eller hælvete hadde vært den fulle og hele sannhet om undertegnedes kjærlighetsliv. Det er kanskje mer sannhet i Datehælvete innleggene mine enn jeg egentlig hadde foretrukket, men de valgene jeg har gjort i forhold til hvilke dater jeg beskriver,og hvordan jeg beskriver dem, gjør prosjektet til en fiktiv fremstilling av mine opplevelser på dette området (jeg kunne for eksempel sikkert skrevet langt mer om min sårhet og skuffelse, men det oppleves som for personlig og umorsomt).

Så når Anders Giæver mener at blogging har en lavere verdi enn journalistikk (som skiller seg fra blogging ved mer enn at han får betalt for det) når en ikke viser ansikt og står frem med fullt navn, viser han liten forståelse for hvordan et jeg endrer karakter i det det blir skriftliggjort. Mangel på anonymitet betyr ikke noe for andre enn dem som har lyst til å grisebanke deg fordi de er uenige med deg og dem er det vel få av oss som er spesielt intressert i.

Mihoe, klokka15:17 / kategorier : Blogging
5 stykker har ment noe

I forrige oppskrift på å bli en mannemagnet benyttet jeg meg av Lisas velmenende, men realtivt ubrukelige råd, så jeg har grepet til litteraturen denne gangen. På grunn av et historisk dårlig mammututsalg, i kombinasjon med en viss kjøpemani, endte jeg opp med å kjøpe Pornopunghåndboka av erkeslimålen Mads Larsen. Undertittelen 123 sjekketriks for menn og kvinner var vel det som fikk meg til å være imbesil nok til å spandere 80 kroner på makkverket.

Mads Larsen bygger på en eneste idé i begge bøkene sine, nemlig at kvinner har det enkelt og menn har det vanskelig på kjønnsmarkedet. Den stygge dumme mannen mener at sjekking kun bør foregå med et mål for øyet – nemlig å skaffe deg så mye sex som mulig og helst så mye at du havner i 1500+ kategorien (han har et merkelig tallsystem som jeg først ikke skjønte noe av, men etter å eliminert muligheten for at det kunne dreie seg om alderen på intervjuobjektene, kom jeg til at det måtte dreie seg om antall sexpartnere). Tufsemads mener imidlertid at triksene hans kan hjelpe deg med å få kjæreste også, og siden jeg langt fra føler meg utlært i forførelsens kunst har jeg lest verket fra begynnelse til slutt.

Etter å ha pløyet igjennom kapitlene om hvordan du skal gå fra kjærestegutt til sjarmerende drittsekk, hvordan du skal unngå å bruke kondom (skikkelig lurt hvis din fremste målsetning er å pule så mye og så bra som overhodet mulig) og hvordan du skal bli kvitt ennattsligget ditt dagen etter (tom uten å gi henne frokost) kommer en så til kapitlet som vel burde ha mest å lære meg – nemlig kvinnekapitlet.

For kvinner nøyer han seg med omtrent 20 råd, noe som samsvarer godt med hans tese om at kvinner kan få så mye sex de bare vil. Det føles passe pedagogisk å ta en gjennomgang av noen av disse og vurdere verdien av dem (ganske mange er utelukket fordi de dreier seg om å sjekke menn utelukkende for å ha sex med dem):

1. Kvinner kan ha så mange sexpartnere de vil
Dette er noe de fleste kvinner vet fra de er omtrent 15 så han har ikke akkurat funnet opp kruttet denne storsjarmøren. Sex er forøvrig ikke noe problem å skaffe for undertegnede.

Så kommer noe vissvass om at jeg må forstå sjekkemarkedet (nemlig at jeg har en fordel menn ikke har) og at jeg kan sjekke selv (det vet jeg). Dette lærte jeg definitivt ikke noe nytt av.

2. Kresenhet
Når en leser Datehælvetehistoriene mine kan en kanskje komme til den konklusjon at jeg må være kresen. Mads har noen løsninger på det han kaller kresenhetssyken. For det første er det visstnok ikke kresen jeg er, men ute av stand til å kommunisere godt med mennesker, og for det andre er det visstnok et problem jeg bør deale med.

Jeg vil selvsagt benekte at jeg er kresen, og at jeg gir mange forskjellige menn en real sjans før jeg finner ut at det ikke funker. Hvis en ser på listen min over de mennene jeg har datet bærer ikke akkurat disse preg av utmerket forarbeid med formål å skjalte ut upassende kandidater.

Unge ulovende Larsen mener jeg bør prøve to praktiske øvelser:

a) Jeg skal ikke slutte å snakke med en mann før jeg finner minst en ting jeg virkelig verdsetter ved ham.
Jeg vil påstå at en eneste prisverdig egenskap er å legge lista ekstremt lavt hvis det er kjæreste jeg er ute etter. Dessuten har jeg liten lyst til å kaste bort tid på erkeidioter uten sjarme og sosial intelligens – såpass av en misantrop tillater jeg meg å være.

b) Ha sex med en god kompis
Jeg skjønner ikke helt hva dette har med saken å gjøre, visstnok skal det hjelpe meg å komme over kresenhet. Nå er jeg egentlig enda mer selektiv i forhold til hvem jeg velger som venner enn jeg velger som sexpartnere så dette tror jeg virkelig er et skudd i blinde. Dessuten har jeg gjort det.

3. Smiger, komplimenter og ikke skremme ham

At smiger og komplimenter bringer deg langt når det gjelder å sjekke opp menn kan selv en atomfysiker forstå.

Dette kan jeg selvsagt prøve når jeg ser noen som fortjener et kompliment.

Ponopungprofeten mener dessuten at damer ikke bør være altfor pene, når de er på sjekkern, fordi dette kan skremme bort potensielle beilere. Jeg bør heller satse på å være blid og energisk.

Merkelig teori, men jeg kunne selvsagt prøvd å gå ut med minimalt med sminke og litt sånn halvslappe klær. Det frister egentlig lite all den tid jeg liker å pynte meg. Tror jeg forkaster det rådet uten å argumentere noe mer. Lisa mente også at man skulle være blid, og jeg konkluderte da med at jeg ikke akkurat følte meg som noen mannemagnet selv om jeg stort sett smiler som bare det. Ubrukelig råd mao.

Mads mener dessuten at det kan lønne seg å spille litt full, dum og hjelpeløs…Grrrrrrrr

Nok et sånt råd som gjør meg pissed. Jeg vil ikke ha noen mann som foretrekker dumme og hjelpeløse damer, dessuten ville han jo ganske fort oppdage at jeg verken var dum eller ute av stand til å klare meg selv.

4. Behold drømmemannen på kroken
Visstnok er det lurt å skaffe seg en elsker som du så lurer til å bli kjæresten din. Dette gjør du ved å være kald, likeglad og uinteressert – kul og ikke klengete. Ved å opptre sånn kan du snike deg inn under huden hans og bli der.

Jeg tviler ikke på at dette kan virke, men problemet er jo at jeg har lyst til å forelske meg, og da oppfører jeg meg ikke kult og uinteressert. Dessuten er det veldig kjedelig å gå og vente på at elskeren din skal bli kjæresten din når du ikke er sikker på at det kommer til å bli resultatet – jeg tror faktisk det stort sett ikke skjer. Jeg er dessuten naiv nok til å tro at forhold bør bygges på ærlighet, jeg er nok litt gammeldags sånn.

5. Ikke knip igjen beina
Ifølge sjekkehøkeren er mange menn “så vant til å tenke erobring at dypere følelser er noe som først kan oppnås etter at sexen er tilbakelagt”

Dette er selvsagt helt omvendt av det trikset som vanligvis benyttes av kvinner som vil gjøre de sjarmerende drittsekkene til kjærestegutter. Og dette er det eneste jeg er enig med Mads i egentlig. Hvis en mann ikke vil ha deg fordi du har sex med ham på et tidlig tidspunkt ville han nok ikke ha deg i utgangspunktet.

Når jeg leser igjennom dette opplever jeg vel at Mads hadde enda færre brukbare råd enn Lisa hadde, og det sier ikke lite. Boka er vel først og fremst egnet på folk som er følelsesmessig avhøvlet og syns nye hakk i sengegjerdet er stor stas. Selv føler jeg kanskje at jeg er litt over det stadiet og at jeg helst vil ha noen å holde i hånden og sånn.

Mihoe, klokka14:18 / kategorier : Sjekketips
Vær den første til å mene noe

Dette er en merkelig historie på sett og vis. Dels fordi jeg ikke helt vet om det skal karakteriseres som en date eller om det skal karakteriseres som en klassisk onenightstand. Jeg har falt ned på at det var det første fordi vi faktisk traff hverandre på et sted hvor det drikkes alkohol, vi satt på hver vår side av et bord og snakket om Anselm Kiefer og Bjørk, og vi hadde faktisk snakket om lignende emner før vi havnet ved det bordet.

Forsøk nr. 6:

På papiret var dette en interessant kandidat, vi likte mange av de samme tingene (bøker, kunstnere, musikk) og hadde likt utdannelsesnivå og samme sosioøkonomisk bakgrunn (dvs selvproletariserte halvakademiker foreldre som pt befinner seg trygt plassert i middelklassen).

Vi traff hverandre på samme utested som kandidat nr 4 (han som klinte med venninen min) og hadde en helt grei kveld. Det var litt enerverende at det ble arrangert et bryllup i rommet ved siden av, noe som gjorde at det ble en litt rar stemning fordi en hvitkledd og beslørt brud stadig svinset forbi for å ta en røyk og for å gå på do. Jeg blir litt muggen av sånne overlykkelige damer.

Han var av typen jeg umiddlebart tenkte “ok” om. Ikke spesielt sjarmerende, men ikke spesielt usjarmerende heller. Dessuten likte han meg veldig godt. Så godt at jeg ble veldig avslappet og mye mer flørtete enn jeg egentlig burde vært (merkelig fenomen som burde utforskes: Hvorfor det er så mye lettere å flørte med menn du egentlig ikke har så lyst på). Men han spilte kortene sine bra, og klarte på sett og vis å sjarmere meg (og å bidra til at jeg fikk en realtivt høy promille). Så da han foreslo at vi skulle gå videre var jeg med på det.

Vi dro hjem til meg og drakk mer av den berømmelige whiskyen min (sånn som jeg alltid gjør når jeg vil tøffe meg) og hørte på Jaques Brel. Det gikk selvsagt slik det ofte pleier å gå når du tar med deg menn hjem og later som om du ikke ser at de alltid gir deg nærmest dobbelt så mye sprit som de drikker selv. Dessuten har jeg en tendens til å bli overkosete av fransk visesang. Han havnet i sengen min til tross for at jeg egentlig var ganske lunken til hele prosjektet. Det var en av de situasjonene du tenker tilbake på uten egentlig å angre, men mer sånn at du trekker på skuldrene og tenker “hvorfor gadd jeg?”.

Ikke nok med at jeg var lunken, men han var ganske dårlig i senga også. Han var av typen som hele tiden skulle snakke, og jeg hater sånn standby kommentering og konstante forespørsler om tilbakemeldinger (go figure hva han lurte på). Det var ikke dirty talk, men mer sånn : “Ah….føles dette bra?” ….”Stønn”…”du liker dette hva?”. Tjat, tjat, tjat mao. Av og til tok han noen hvileskjær hvor han skravlet enda mer. I løpet av en av disse nedkjølingspausene presterte han å spørre meg om hvor mange sexpartnere jeg hadde hatt. Jeg aner ikke om han mente det var opphissende informasjon (jeg mistenker at han hadde et ønske om at jeg skulle bekrefte at jeg var skikkelig lettlivet) eller at det var noe som skulle bringe hverandre nærmere, men jeg svarte. Ærlig. Hvorpå han utbrøt: Det tror jeg ikke noe på! Jeg svarte selvsagt prompte med “hva mener du med det (din superdust)?” hvorpå han fikk seg til å påstå at jeg måtte ha hatt flere sexpartnere (jeg kan ikke ljuge og gidder ihvertfall ikke ljuge til folk jeg ikke liker noe spesielt – også en ting som bør undersøkes: Jeg er dønn ærlig mot folk jeg ikke har respekt for). Han presterte å surne ganske kraftig på grunn av min lemfeldige omgang med det han mente måtte være sannheten om mitt sexliv. Men mr-”tramp i klaveret” klarte ikke å skjule sin selvtilfredse mine i det han konstaterte at han hadde ligget med mange, mange flere enn meg (skikkelig turn on) og fortsatte å gnåle om å jeg måtte fare med usannheter og at han ikke trodde noe på meg.

Siden fyren både var et dårlig ligg og totalt usympatisk på toppen av det hele kostet det meg ikke en kalori å kaste ham ut av sengen min på dette tidspunktet, og alt jeg følte da ytterdøren min smalt igjen var en umåtelig lettelse.

Konklusjoner:

1. Jeg må lære meg å være like sjarmerende mot folk jeg virkelig liker som jeg er mot de jeg egentlig er likegyldig til.
2. Ikke drikk whisky og spill Jaques Brel hvis jeg ikke har lyst på sex.
3. Menn som er pratmakere under akten og attpåtil stiller upassende spørsmål på totalt upassende sted er ikke noe å gå til sengs med.
4. Menn som dessuten påstår at jeg ljuger når jeg ikke gjør det, og dessuten insinuerer at de ser på meg som litt skjøgeaktig, har verken baller nok eller selvtilitt nok til at jeg bør ha noe mer med dem å gjøre.
5. Hvis man er stolt av et stort antall sexpartnere har man egentlig skjønt ganske lite.

Mihoe, klokka13:41 / kategorier : Datehælvete
Vær den første til å mene noe

Jeg leste en interessant kronikk i Aftenposten i dag, eller snarere – jeg leste en artikkel som hadde en tittel som tatt fenget mer enn selve innholdet: Den het “Farlig å leve i en fiksjon” og handlet om Gymnaslærer Pedersen og AKP (igjen). Nå skal ikke dette bli nok et blogginnlegg om min oppvekst innen vekkelsen, men snarere om noe langt mer elitistisk enn det som ville passert i de kretser (det var en skikkelig dårlig catch frase…).

Poenget til Helge Rønning, som har skrevet denne artikelen, er at det var fiksjonen om et fritt og klasseløst samfunn som var det virkelig skumle med AKP, fordi det å leve i en fiksjon med nødvendighet fører til at en mister kontakten med virkeligheten. Forholdet mellom fiksjon og virkelighet syns litteraturnerden i meg er en interessant problemstilling, og min tese er at fiksjonen overgår virkeligheten, men at vi som fiksjonskonsumenter ikke mister kontakten med det virkelige liv av den grunn. Snarere tvert i mot lærer litteraturen oss å forstå verden rundt oss akkurat ved at fiksjonen kan tydeliggjøre, eksemplifisere, forstørre, fortolke og forbedre det vi oppfatter som livet.

(Akkurat nå kjenner jeg at jeg nok har tatt meg uendelig mye vann over hodet…Å prøve og løse et av litteraturteoriens store problemstillinger i et passelig langt blogginnlegg er dømt til å mislykkes)

Med utgangspunkt i forestillingen om at litteraturen etterligner virkeligheten ga Aristoteles oss begrepet Mimesis, og han argumenterte for at de virkelig gode greske tragedier kunne etterligne på en så gjenkjennbar måte at tilskuerne ville oppnå erkjennelse og katharsis (renselse mao). I Aristoteles’ poetikk gir tragedien mennesket et grunnlag for å gjøre bedre etiske og eksistensielle valg, fordi de får eksemplifisert mennesker som er både større og mindre enn seg selv.

Aristoteles hadde altså et rimelig optimistisk syn på litteraturens innvirkning på mennesket, men etter den tid har ikke alle vært like postivt innstilt. Som en følge av dette har verden fått en del veldig morsom teori og store mengder urkjedelig teori. Men siden jeg mener litteraturen selv er den beste lærebok i litteratur vil jeg heller trekke frem to romaner som problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet:

Madame Bovary (Flaubert): Veldig kort fortalt en roman som handler om å forlese seg på romantiske romaner, hvorpå Emma Bovary tar sitt eget liv som følge av tapt kjærlighet og økonomiske problemer. Det er mulig å lese denne historien som en advarsel mot å la seg rive med av fiksjonen fordi det kan ende opp med å ødelegge ditt liv. Men det er mulig å lese den helt motsatt også: Kanskje den handler om litteraturens muligheter til å transcendere det hverdagslige og stillestående, i romanene kan vi finne liv som er større enn dem vi lever selv og følelser vi bare kan drømme om å oppleve. Romanen kan altså leses både som en advarsel mot og som et forsvar for fiksjonens betydning i det enkelte menneskes liv.

American Psycho (Ellis): Dette er en bok jeg kunne sagt mye om, men først og fremst syns jeg romanen viser oss hva resultatet av mangel på virkelighet kan bli. Sean Bateman eksisterer ikke i kraft av seg selv, han opplever at ingen husker hva han heter eller hvem han er. Samtidig har han en selvfølelse som bygges opp av reklamens og merkevarenes identitet – han er ingen. For å bøte på mangelen på selvvirkelighetet begynner han å drepe, fordi Bateman ved hjelp av bestialiteten opplever å bekrefte seg selv og dermed oppnår en form for katharsis. I denne romanen stilles fiksjon og virkeligheten kontinuerlig opp mot hverandre, og kanskje er det fiksjonen som taper.

To bisarre eksempler på hva litteraturen kan lære oss om det virkelige liv kanskje – siden det ender opp med død og fordervelse i dem begge. Men poenget her er selvsagt at vi som lesere jo utmerket godt vet at det er fiksjon, men at vi samtidig får en mulighet til å reflektere omkring det vi leser – vi kan ta stilling til hvorvidt det er riktig å la seg rive med i den store drømmen om lidenskapen eller å drepe for å føle seg jordet. Når vi leser gis vi altså en mulighet for katharsis som innebærer økt forståelse av oss selv og verden omkring oss. Det virkelige i fiksjonen skapes idet vi som lesere fortolker det og enten velger å benytte oss av det vi lærer eller ikke.

Så når Rønning mener at å leve en fiksjon er farlig så har han vel strengt tatt ikke forstått helt hva fiksjon er. Det virker som han blander fiksjon med psykose, dvs hvor du lever i en virkelighetsoppfattelse som skiller seg markant fra det omgivelsene dine oppfatter. Hvorvidt AKP’erne levde i en kollektiv psykose vil jeg ikke ta stilling til her, men å påstå at fiksjoner kan føre til tap av virkelighetsforståelse er et realt bomskudd.

Mihoe, klokka16:28 / kategorier : Litteratur
Vær den første til å mene noe