Det skal innrømmes at den tidligere omtalte mangelen på mojo ikke har bedret seg nevneverdig på den måneden som er gått siden jeg begynte å skrive om lavkonjunkturene i kjærlighetslivet mitt. Dessuten har enkelte ærlige sjeler fortalt meg at jeg aldri kommer til å ha sex i denne byen igjen enn så lenge jeg skriver om de tragiske datehistoriene mine her inne (det har jeg bestemt meg for at er et ikke-problem: Det er bare å finne en kar uten datamaskin og bredbånd – easy!).

Så for å bedre mulighetene mine for ikke å dø omgitt av femti katter har jeg søkt råd hos Lisa som kan dette bedre enn meg og som smilende optimistisk lover meg at jeg aldri kommer til å bli dumpet igjen og vil bli gift innen tre år (nå har ikke jeg sånne enorme ønsker om å bli gift, men er det dét som kreves får det heller stå sin prøve). Lisa var visstnok singel ekstremt mye lenger enn jeg har vært, så hun vet nok hva hun snakker om.

Det er fem enkel regler som skal følges for å få de potensielle ektemennene på kroken:

1. Vær i sentrum av begivenhetene
Som singel er det strategisk og smart å stille seg mest mulig midt i rommet og i sentrum for oppmerksomheten.

Dette rådet forkastes som lite anvendelig. For det første befinner jeg meg sjelden i slike rom hvor det yrer av tilgjengelige menn, og for det andre er jeg for sjenert til å stille meg opp som tilgjengelig bytte. Jeg tror Lisa går i litt flere coctailselskaper enn meg, hvor dette rådet kanskje hadde vært brukbart hvis en ser bort fra denne sjenertheten min.

Hvis du er i en bar (det hender) eller på en nattklubb (aldri) bør du plassere deg på hjørnet av baren. Dette lover Lisa vil føles som “you’ve died and gone to dating heaven”.

Now we’re talking. Dette rådet kan til og med jeg klare. Selv om det må innrømmes at jeg er litt skeptisk til om denne paradisiske tilstanden er oppnåelig blant trauste fulle nordmenn. Tror egentlig “one-night stand heaven” er mer sannsynlig.

2. Fargebevissthet
Det er visstnok ikke likegyldig hvilke farger du kler deg i hvis du har ønsker om å tiltrekke deg menn. Lisa har tatt fargepsykologien til hjelp og mener at en som datetilgjengelig hunkjønn helst skal kle seg i aprikos, rosa eller hudfarget. Og grunnen til at det er akkurat disse fargene jeg bør iføre meg er at de henspiller på hud og nakenhet har som kjent stor betydning for pardannelsen. Dessuten er dette farger som alle kler i følge den flinke damen.

Feil! Undertegnedes lyse hudtone har en viss tendens til å gå ukledelig i ett med pasteller av den hudfargede arten og jeg ville forøvrig aldri funnet på å iført meg noe som passer bedre på babyer enn voksne kvinner.

For å skjalte ut menn som er redd for sterke kvinner anbefaler Lisa rødt.

Et mer gjennomførbart råd da jeg både kler rødt og er en sterk kvinne. Det er imidlertid en liten hake ifølge eksperten, iført rødt risikerer du nemlig å tiltrekke deg menn som bare er ute etter sex. Dette krever altså at jeg må klare å skille mellom de ordentlige mennene og de som bare er ute etter å fornøye seg med kroppen min. Mine tidligere evner på dette området gir ikke noen særlig grunn til optimisme.

3. Kroppsspråk
Ifølge kroppspråksspesialisten Lisa har snakket med er det viktig at kroppspråket signaliserer at du er et “trygt bytte”. Dette oppnår du ved å ta opp lite rom, altså ved å gjøre alt annet enn å breie deg. For å tiltrekke deg en mann bør kvinner ikke fremstå som sterke, overlegne og mektige. Den perfekte kroppspositur er visstnok å stå med bena ca 15 cm fra hverandre og med tærne pekende mot hverandre.

Dette rådet er jeg utrolig ambivalent til (egentlig gjør det meg litt pissed). Nå skal det sies at jeg fra naturens side tar opp lite plass så det bør jo tale til min fordel, men uansett ville jeg foretrekke en mann som syns kvinner bør ta like stor plass som menn. Lettere kalvbenthet kan jeg ikke skjønne attraksjonen med, men det koster jo ikke så mye å prøve.

4. Smil
Du skal smile mye og naturlig. Dette inngir et inntrykk av at du er vennligsinnet (Dah!).

Å smile er det enkleste rådet så langt. Det skjer jo stort sett av seg selv. Når det er sagt syns jeg at jeg har smilt riktig mye uten at det akkurat har resultert i overveldende mengder interessante invitter.

5. Lukt
Kanel og vanilje er lukter menn assosierer med kjærlighet. Lisa selger en parfyme som heter “Man magnet” som inneholder akkurat disse duftene.

Eh…gå rundt å lukte som et bakeri? Tror ikke det. Jeg vil nok også for fremtiden holde meg til mer sofistikerte franske dufter. Parfyme som lukter mat er bare ikke min greie. Jeg får begynne å bake kanelboller til potensielle drømmemenn eventuelt ta med meg en kurv på byen.

Med disse gode rådene i baklomma skal en ikke se bort ifra at jeg nok kommer til å snu den dårlige trenden rimelig raskt. Så hvis du ser en rødkledd dame i hjørnet av baren som smiler og er litt kalvbeint, og som dessuten bærer rundt på en kurv med kanelboller med vaniljesukker, er det bare å hilse for det er garantert meg.

Mihoe, klokka14:15 / kategorier : Sjekketips
Vær den første til å mene noe

Nå skal jeg fortelle om en mann som ga meg søvnløse netter, nagende tanker som kjørte slalom mellom forskjellige tolkninger og til slutt knuste hjertet mitt. Sett i retrospektiv virker dette en smule uforståelig, men hjertet går ofte sine egne veier.

Forsøk nr.4:

Vår første offisielle date skjedde i utkanten av Oslo sentrum på et sted som egner seg til slikt, dvs et sted med passe lydnivå og flatterende belysning. Der drakk vi i noen timer og flørtet ganske bra. Etter noen timer med jevnt alkoholinntak (hvor det ikke er til å legge skjul på at han nok var ute etter å drikke meg mottakelig) begynte vi å kline og det var riktig hyggelig. Han proklamerte at jeg var en slik dame han hadde ventet på i fem år – jeg var nemlig intet mindre enn perfekt, morsom, smart og med fin rumpe (for de som har fulgt med på denne føljetongen var det ikke første gangen jeg hørte dette fra en mannsmunn – ikke nødvendigvis det med rumpa, men det om at jeg var en drømmedame). Jeg ble oppriktig glad og smigret (ja – jeg er pinlig lettlurt).

Vi gikk hjem til ham slik at vi kunne tafse på hverandre på en mer ublu måte enn vi kunne på utestedet, og jeg var både lerkeglad og opprømt over denne mannen som jeg syntes var både klinbar, hyggelig og morsom å prate med. Innenfor hans dører var det ikke til å skyve under en stol at dette var noe han hadde planlagt: Stearinlysene sto klare på bordet, vinen var temperert og to glass sto tilfeldigvis klare på den plettfrie kjøkkenbenken. Badet var mistenkelig rent til mann å være og sengen var nyoppredd.

Vi fortsatte med den fysiske utforskningen av hverandre, men jeg kunne ikke la være å legge merke til ulydene som strømmet ut av stereoen. Den ene klissete balladen avløste den andre, og da han forlot meg for å kvitte seg med noen av alle halvliterne han hadde konsumert snek jeg meg til å undersøke hva han spilte. CD-coveret avslørte at ulydene stammet fra et satanisk oppkomme av “50 love songs” – en slik samlecd som burde komme med undertittelen “pulesanger for lettlurte late mennesker uten musikksmak”. Det var tydelig at han hadde hatt forhåpninger om at leiligheten hans skulle fremstå som den ultimate love shack, og med klokketro på at powerballads og honningdryppende syngedamer skulle få my juices runnin’.

Det finnes bare et ord for noe slikt: Horribelt!

Når det er sagt er jeg ikke så fin på det, selv om jeg til vanlig dater menn som har litt mer musikkfinesse. Han kom tilbake og tungegymnastikken fortsatte til tonene av “I will always Love You”, “Crazy” og “Love Hurts”.

Da han nok en gang skulle kvitte seg med humledrikken snek jeg meg til en rask titt i CD-hylla. Grøss og gru! Maken til møkkasamling skal en lete lenge etter. Det var et oppkomme av VG-hits, samleplater av dårlig kvalitet og ganske mye lovemakin’ musikk. Menn har fortalt meg at de har plassert kjærestens platesamling bakerst i et hjørne ved inngåelse av samboerskap for å skjule møkka, og det var vel min preliminære plan på dette tidspunktet. At han heller ikke eide en eneste bokhylle og derfor heller ikke bøker, burde få meg til å innse at denne daten neppe kom til å resultere i evig kjærlighet, men verden (og spesielt jeg) vil bedras.

Etter dette traff vi hverandre ganske ofte, og bortsett fra den forferdelige musikksmaken og at han likte å se på sport mens vi spiste frokost, så alt ut til å gå i riktig retning. Han var en mann som kunne kurtisens kunst og forførte meg med både blomster og gode middager. Visstnok hadde han ikke følt noe lignende for noen på flere år og jeg trodde ham, gliste fåret og ga meg forelskelsen i vold.

Men etter tre-fire uker begynte ting å endre seg, han ble i økende grad fjern og utilgjengelig, blokket meg på msn og svarte ikke alltid på tekstmeldinger. Parallellt med at han ble mindre og mindre av mr. superlover ble jeg i økende grad forelsket (jeg er latterlig). Jeg unskyldte ham, ble fortvilet og lei meg. Han var kort og godt lunken, mens jeg var brennhet. Etterhvert gikk det uker mellom hver gang jeg hørte fra ham, og følelsene mine vandret fra lei meg til sint, fra håpefull til rasjonell og tilbake til håpefull igjen.

Etter en lengre periode med svært lunkne signaler fra denne karen, dukket han imidlertid opp igjen (garantert fordi han hadde ønsker om å få seg et ligg), og vi tilbragte noen dager sammen i det jeg trodde var sus og dus (jeg er en erkedust). Lørdagen bestemte vi oss for å gå ut sammen og vi oppsøkte et sted mange av vennene mine frekventerer. Det ble en ganske fuktig kveld, men det unskylder ikke at denne potensielle kjæresten min klinte med en av venninnene mine. Forut for dette hadde han benektet at det var noe som helst mellom oss til den samme venninnen, noe jeg overhørte og skrev på listen over gode grunner til å gi opp denne fyren for godt. Men idet han ga venninnen min et heftig kyss rett foran øynene mine klarte jeg endelig å lese den enorme skriften på veggen og på det tidspunktet var det definitivt over og ut. “Mr totalt feil på alle måter” hadde nok et håp om få realisert den ultimate maskuline fantasi om to kvinner den kvelden, men det endte med at han sov mutters alene.

Konklusjoner:

1. Menn som sier jeg er en drømmedame veldig tidlig i relasjonen fortjener å få en hånlatter midt i trynet.
2. Menn som fader ut er det bare å glemme så fort som mulig.
3. Dårlig musikksmak og manglende bøker er et minus.
4. Menn som kliner med venninnene mine er defintivt ute, ihvertfall hvis det ikke er klarert med undertegnede på forhånd.

Mihoe, klokka1:13 / kategorier : Datehælvete
Vær den første til å mene noe

Mihoe, klokka23:24 / kategorier : Testikkeltrivia
Vær den første til å mene noe

Jeg har tidligere ytret en viss bekymring for at bloggen min skulle utvikle seg til en balleblogg, men faren er like overhengende for at den holder på å bli en manneblogg. Det er vel bare å erkjenne at den handler ganske mye om mitt forhold til, og mine mer eller mindre vellykkede møter med, menn.

Her om dagen hadde jeg en god samtale med Vaktmesterinnen som utviklet seg til å blant annet handle om litteratur. Ad mange omveier kom vi innpå bøker som Ari og Martha liker og anbefaler, og hun trakk frem begrepet føling i fjæra, som er intet mindre enn genialt i denne sammenhengen. Det handler om følsomme ytringer som bare beveger seg i fjæresteinene og ikke ut på de tusen favners dyp (det aner meg at Behnrex ikke har sett de fulle konnotasjonene av begrepet). En av de forfatterene som blåblodingene har trukket frem er Carsten Jensen, og det er ham jeg vil starte med når jeg her påbegynner en ny føljetong som handler om mannen i litteraturen. Jeg tror dette kan bidra til å utvide grunnlaget mitt for å si noe om menn da jeg utvilsomt vil ha store problemer med å date alle de ulike variantene som finnes.

Den siste boka jeg leste var Jeg har sett verden begynne av den kongelig anbefalte Carsten Jensen. I begynnelsen syntes jeg den var riktig bra idet den beskrev reiser i en del av verden hvor jeg selv har vært, men etterhvert fikk jeg mer og mer emmen smak i munnen. Dette skyldes i hovedsak to ting: Jensens selvopptatthet og hans forhold til kvinner.

Selvopptatthet:

Jensen har skrevet en subjektiv reiseroman og det er det ingen grunn til å mislike ham for. Faktisk er det et interessant tema: hvordan en oppfatter seg selv når en møter andre kulturer og hva som skjer når man er alene i en fremmed verden gir uten tvil et godt grunnlag for selverkjennelse. Men desverre eskalerer jeg- dimensjonen i teksten. Det blir mer og mer Carsten Jensen og mindre og mindre av det som eksisterer rundt ham. I begynnelsen av teksten stiller han seg undrende og uvitende til verden omkring, etterhvert blir han selvforherligende og selvopptatt.

Jensen har skrevet en subjektiv reiseroman og det er det ingen grunn til å mislike ham for. Faktisk er det et interessant tema: hvordan en oppfatter seg selv når en møter andre kulturer og hva som skjer når man er alene i en fremmed verden gir uten tvil et godt grunnlag for selverkjennelse. Men desverre eskalerer jeg- dimensjonen i teksten. Det blir mer og mer Carsten Jensen og mindre og mindre av det som eksisterer rundt ham. I begynnelsen av teksten stiller han seg undrende og uvitende til verden omkring, etterhvert blir han selvforherligende og selvopptatt.

Da jeg var student opplevde jeg den kategorien av det menneskelige hannkjønnet som jeg i all ettertid har kalt unge alvorlige menn. Disse mennene har jeg hatt et særdeles ambivalent forhold til i og med at jeg ofte har likt å oppholde meg i deres selskap, samtidig som jeg har funnet dem en smule selvhøytidelige og i overkant selvsikre. Jeg har studert til dels kvinnedominerte fag, men det har likevel vært et ubestridelig faktum at de unge mennene har vært de som har snakket høyest (og i de mest imponerende ordelag) om hva de har lest og hva de kan. De har vært ambisiøse og fremadstormende, men likevel gjort det stort sett langt dårligere på eksamen enn de flinke pikene på lesesalen. At de i ettertid også har endt opp med de mest prestisjefylte jobbene er ikke overraskende.

Jeg mistenker at Carsten Jensen har vært en slik alvorlig ung mann. Han har garantert vært av typen som har snakket høyt til sine omgivelser om hva han vet og kan og med den største selvfølgelighet tatt det for gitt at det han sier har interesse for andre enn ham selv. Det kreves selvsikkerhet for å ta slik plass. Og det kreves en ekstraordinær selvsikkerhet for å skrive nesten 1000 sider om hans subjektive opplevelse av verden utenfor Danmark. Imidlertid er ikke en slik selvsikkerhet spesielt sjarmerende når den ikke kombineres med ydmykhet og selvransakelse. Og dette blir mer og mer borte idet han oppholder seg lengre hjemmefra. Det kreves en stor posjon ydmykhet for å sette seg selv som fortolker av tusenårige sivilisasjoner og denne dimensjonen forsvinner i økende grad til fordel for Jensens subjektive og kvasifilosfiske refleksjoner. Teksten gir språk til en mannsperson som er seg selv nok.

Forholdet til kvinner:

Carsten Jensen er ganske opptatt av kvinner og de figurerer ganske hyppig i Jeg har sett verden begynne. Imidlertid blir ikke disse kvinnene verdsatt for noe særlig utover sitt utseende. De interessante samtalene i boken skjer i all hovedsak med menn, kvinnene bare flørter og fallbyr seg, og blir beskrevet som objekter på lik linje med skulpturene han betrakter i Angkor Wat. Dessuten er forfatteren veldig opptatt av å fortelle hvor utrolig draget han har på disse skjønnhetene.

Nok en gang er det fristende å sammenligne med mine erfaringer fra universitetet. Der kan man nemlig ofte observere det jeg kaller stipendiatsyndromet. Ærgjerrige unge menn som oppnår å få et doktorgradsstipendiat blir ofte promiskuiøse som et resultat av at de får en tilgang på kvinner de aldri tidligere har opplevd. Det er ikke få av disse mennene som har avsluttet forhold, de frem til da har befunnet seg i, for å velte seg i velvillige og vakre studiner på lavere nivå. Akademias kvinner er og blir “suckers for brains”, og de er villige til å se bort ifra både manglende fysisk tiltrekningskraft og sosial intelligens når det gjelder intellektuelt sterke menn. Bemerkelsesverdig er det at stipendiatene utelukkende kopulerer med de peneste damene de kan få og ikke de mest intelligente. Case closed.

Som europeer i Kambodsja og Vietnam vil de fleste menn ha draget på kvinner i kraft av sin økonomi og statsborgerskap. Overraskende er det at en mann av et såpass høyt (om enn selverklært) intellektuelt kaliber som Carsten Jensen likefult lar seg forføre av denne tiltrekningskraften. Maskuliniteten og hans ego vokser i takt med de unge yndenes tilnærmelser og han forsyner seg også av dem på en særdeles egosentrisk måte. Han oppfører seg som de nyslåtte stipendiatene idet det tilsynelatende bare er den ytre fremtoningen som betyr noe og ikke hvorvidt han er i stand til føre givende samtaler med dem (han har feks et forhold til en vietnamesisk kvinne som ikke snakker engelsk overhode).

Hvilke slutninger jeg kan trekke etter å ha lest Carsten Jensen er jeg litt usikker på. Jeg har en hypotese om at han er talsmann for en gruppe menn som uten ydmykhet stiller seg i sentrum for verden, og dyrker seg selv i sin egen rett. Hvorvidt dette er noe vi kvinner bør ta lærdom av eller om jeg bare skal forkaste det som motbydelig vet jeg faktisk ikke.

Mihoe, klokka1:45 / kategorier : Litteratur
2 stykker har ment noe

Kandidat nummer tre i min jakt på rosenrøde dager og himmelstormende kjærlighet var en mann jeg traff på et snuskete nettsted. Møtet med ham var også min første og siste blinddate. Det vil si: Jeg hadde sett et bilde av ham med kiss-sminke (sørgelig sant – det burde egentlig ha fått noen varsellamper til å lyse). Han hadde sett flere bilder av meg, fordi utseende betydde ganske mye for ham. Tufsen opererte nemlig med en viss skjønnhetsstandard for eventuelle partnere.

FORSØK NR. 3:

20.05:
Jeg ankommer noe småandpusten og stressa. Stedet er nesten tomt så det var ikke vanskelig å finne den eneste mannen som sitter alene med nystrøken skjorte.

Han: “Dæven så liten du er!
(Jeg tenker: Du er jammen meg ikke noe fruktfat. Ser jo ikke ut som du har vært ute i friluft på flere år. Hvordan er det mulig å oppnå en så gusten hudfarge? Du er faktisk historisk bleik, og resten av deg er ikke akkurat fristende det heller. Dette var kanskje en dårlig idé…)

Jeg: “Jeg fortalte deg jo at jeg ikke akkurat rager i terrenget.”
Ansiktsuttrykket hans avslører at han er misfornøyd med dette, og at det nok ikke passer inn i den definerte standarden hans.
(Hvordan våger du – har du sett deg selv i speilet i det siste? Dette var en dårlig idé. Hvor tidlig kan jeg gå hjem uten at det er uhøflig?).

20.10:
Jeg bestiller kaffe da jeg allerede hadde fastslått at denne mannen ikke kan drikkes pulbar om jeg så drakk all alkoholen i verden.

20.11:
Smalltalk om at det er litt nervøst å skulle møte ukjente.
(Kjenner at jeg er litt irritert over at han var så opptatt av at jeg skulle tilfredsstille hans skjønnhetsidealer når han selv ikke ser ut i måneskinn)

20.13:
Prater om jobb.
Han: “Jeg leter etter jobb for tiden”
Jeg: “Det er kanskje vanskelig å finne jobb som journalist?”
Han: “Ja det er det. Dessuten vil jeg ikke selge ræva mi heller. Det er forbanna mange tullinger der ute.”

Han blåser seg grundig opp i det han snakker om arbeidsmarkedet og ignorante redaktører. Folk på nabobordene titter på oss i smug idet lydnivået begynner å bli langt høyere enn det sosialt aksepterte på en rolig café. Han blir hissigere og hissigere og alle andre i verden dummere og dummere, faktisk så dumme at han konkluderer med at det egentlig kan være det samme hvis ingen innser hva han er verdt.
(Denne fyren er virkelig ikke helt god! Angrer veldig på at jeg gikk med på å møte ham. Må vel gi ham en time eller noe. Argh…Tre kvarter igjen.)

20.20: Jeg later som jeg er enig. Ser på klokka og drikker vond kaffe.

20.22:
Snakker om barna våre.
Han: “Jeg hadde en samtale med læreren til sønnen min her om dagen. Hun er en skikkelig tulling”
Jeg: “Å ja?”
Han: “Hun uttrykte såkalt bekymring for at sønnen min ikke spiller fotball”
Jeg: “Hvorfor var det bekymringsverdig da?”
Han: “Han har ingen venner, og læreren mente det skyldtes at han ikke var med i friminuttene.”
(Hvorfor ofret jeg viktig kvalitetstid med tv’en min for dette? Hvorfor tok jeg på meg den fine røde kjolen min?)
Han: “Jeg fortalte henne noen sannhetsord da. Jeg sa at jeg ikke syns noe om metodene hennes. At det skulle være sånn fotballdiktatur liksom. Dustekjerring.”
Jeg: “For å være helt ærlig er det vel trist hvis han ikke har noen venner da?”
Han: “Hva mener du med det? Er du enig i at alle må spille fotball for å få venner? At vi bare skal godta at det er sånn det er?”
Jeg: “Nei. Men hvis det er den eneste måten han kan få venner på så hadde det kanskje vært idé?”
(Hvis sønnen din har arvet dine sosiale evner er det kanskje ikke så merkelig at han ikke har noen venner. Stakkars unge! Dette er jo ulidelig. Nå hisser han seg opp igjen også. Faen som jeg angrer. Hvorfor dusjet jeg før jeg møtte ham?Tok til og med på meg den dyre parfymen min som det er så lite igjen av!)
Han: “Så du er enig med henne da?”
Jeg: “Eh…er vel kanskje det”
Han: “Nå snakker du om noe du ikke forstår deg på. Jeg vil ikke at sønnen min skal bli en sånn sportstulling. Sport betyr alt for mye. Intelligente mennesker driver ikke med idrett. Sånn er det bare! Sønnen min er smarting!”

20.40: (Guuud….fyren er jo fullstendig gal. Snart over nå. Høflighetsgrensa er snart nådd. For en dust)

Han: ” Jeg har skikkelig høy iq skjønner du.”
Jeg: “Å ja?”
Han: 138
Jeg: Ja, det var høyt.
(Hva er det slags tema? Du kommer ikke i buksene mine om du så var føkkings Einstein. Angrer på at jeg tok på meg rene klær, angrer på at jeg sminket meg, angrer på at jeg har dusjet den siste uka!)
Jeg: “Vel, jeg slår deg. Med cirka 20.
(Det har gått en faen i meg)

20.45:
Han: “Hva jobber du med egentlig?”
Jeg: ” Vel noe av det jeg jobber med for tiden er et prosjekt for somaliere”
Han: ” Somaliere ja. Hm…interessant. Jobber du med omskjæring og sånn da?”
Jeg: ” Ikke direkte, men kommer borti det også”
Han: ” De som driver med sånt er faen meg ikke helt gode!”
Jeg: ” Vel, det er jo ulike grunner til at de gjør det da, vanskelig å sette seg inn i for oss som er oppvokst i Norge. Det er viktig å prøve å forstå hvilke kulturelle beveggrunner som ligger bak sånne tradisjoner, vi kan ikke bare fortelle folk at det de gjør er galt og noe de sporenstreks bør slutte med”
Han: “Mener du at vi liksom skal prøve å forstå sånne barbariske skikker?
Jeg: “Eh..ja”
Han: “Faen, er du helt idiot eller? Kan jo ikke forstå sånt. For meg handler dette om å sette en klar grense skjønner du! Vi må bare si at dette ikke er akseptert. Finito! Går ikke an å være et intelligent menneske samtidig som en liksom skal prøve forstå det! Det må du vel skjønne! Høres jo for helvete ut om du som godtar det!
Jeg: Det har jeg ikke sagt!
Han: Nå provoserer du meg. En kan ikke være så jævlig ryggløs. Må ta et klart standpunkt mot sånt! Er ikke noe å diskutere! (Han snakker med utestemme nå…)
Jeg: “Vel – vi får vel bare enes om å være uenge om dette da!
(Puh…timen er snart over. Frihet!!!)

21.00:
Vi forlater caféen fordi jeg må tidlig på jobb i morgen.

21.05:
Jeg mottar følgende sms: ” Hei igjen! Det var hyggelig og treffes! Men jeg har vel funnet ut at jeg nok ikke er klar for noe seriøst forhold akkurat nå. Men vi kan godt være venner!”

21.06:
Jeg sender følgende sms: “Vi kan nok aldri bli venner en gang! Lykke til videre!”

KONKLUSJONER:

1. Undertegnede skal aldri gå på blinddate igjen. Riktignok betyr ikke utseende så mye, men jeg skal ihvertfall kreve noenlunde samme standard tilbake som noen eventuelt krever av meg.
2. Menn som klarer å bli sinte og kranglevorne tre ganger i løpet av en time er nok ikke helt “my piece of pie”.
3. Å ha gode samtaler er viktig.
4. Jeg er altfor høflig og det må jeg øve meg på å slutte med!
5. Denne mannen var et komplett håpløst tilfelle. Og det burde egentlig vært den eneste konklusjonen.

Mihoe, klokka14:22 / kategorier : Datehælvete
Vær den første til å mene noe