Etter at bestemødrene mine døde kjenner jeg ikke så mange gamle damer lenger. Bortsett fra naboen min da: Inger, som er 84 år. Hun forteller meg ganske ofte at hun er 84 år. Hun har dårlige og vonde hofter (faktisk så vonde at hun av og til forteller meg at hun har en “forjævlig dag” og bare er sur). Men hun lot rullatoren sin stå ubrukt i gangen i nesten et år før hun begynte å bruke den på sine daglige turer på butikken. Fordi hun er forfengelig sier hun. Og rullatorer har det med å ødelegge stilen. Hun forteller meg ganske jevnlig at hun ikke venter på stort annet enn døden også. Men hun ler av seg selv når hun ble så redd for livet sitt at hun søkte tilflukt i gangen sin en dag det tordnet og lynte forleden.

Inger har blitt ranet tre ganger i løpet av de siste to årene. Av mennesker som er mindre verdt enn dosnerk. Hun mener det bare er sånt man må regne med når man er en gammel dame. Den siste gangen hun ble ranet hadde hun pengene sine i ryggsekk på ryggen. Den slags er jo ikke så lurt, så jeg overlot pengebeltet (av den typen du bruker når du ferdes i land med høyere andel suspekte karakterer enn vi har her til lands (uansett hva Per Sandberg sier) mitt til henne. Jeg mistenker at hun har latt forfengeligheten vinne igjen og ikke bevarer verdisakene sine forskriftsmessig inntil kroppen.

Den gamle naboen min holder avisen. I følge seg selv mest for å vite hvilken dag det er, men også for å lese dødsanonsene og løse kryssordet. Noe annet trenger hun ikke avisen til. Derfor lar hun dem gå i arv til meg når hun er ferdig med å sjekke dødslista og ikke å få til kryssordet. Noe som har gitt meg et innblikk i hvordan livet hennes egentlig er.

Hun bruker nemlig å markere viktige ting i avisen med kulepenn. I forkant av valget var hun opptatt av å finne ut hva “arbeidende kapital” var og hva de forskjellige politikerne mente om jordbrukets forutsetninger.

Men hovedsakelig er hun interessert i tv-programmet og været. Hun ringer inn Oslo på væroversikten, kanskje for ikke å blingse og forholde seg til været i Horten i stedet for i Oslo. Det aner meg at det er enorme værforskjeller. Dessuten markerer hun hva hun har planer om å se på tv. Hun har et ganske stramt tv-opplegg som strekker seg over det meste av dagen. Ikke overraskende ser hun på alle programmer som handler om krigen. Hun liker å snakke om krigen også, så dette interessefeltet kjente jeg til før jeg fikk mulighet til å spionere på vanene hennes. Mer overraskende er det at hun tydeligvis har en forkjærlighet for mer ungdommelige programmer som “Friends” og “Scrubs” også. Og at hun ser på programmer til langt på natt.

Her om dagen fikk jeg også tyvtitte på matvanene hennes fordi hun lagt igjen to kvitteringer inne i blant avisene. Ryktet om at gamle damer hovedsakelig lever på småkaker synes å være overdrevet. Hos Inger ser det ut som om det er barnebursdag hver dag. Hun spiser nemlig uhorvelige mengder med wienerpølser! I løpet av fire dager kjøpte hun fire pakker med dette ernæringsmessig ganske betenkelige fyllstoffet. Dessuten: Lomper og hele seks liter brus! Mer i tråd med alderen gikk hun også til innkjøp av fløte, lapskaus og sukkertøy. Det mest mystiske hun kjøpte var “spandauer” – det høres ut som noe som strengt tatt burde utgått av varesortimentet en gang på 50-tallet og jeg aner ikke hva det er.

Sånn er altså de gamle damenes hemmelige liv: Ungdomsteve og barnebursdag. Kryssord og dødsanonnser. Alder er tilsynelatende et mer flytende og sammensatt begrep enn jeg tidligere har trodd.

Ikke å undres over at jeg fryder meg når jeg finner en hel artikkel om å lese på undergrunnen i New York Times. Ikke nok med at de skriver om hva folk leser og hvorfor, men de har til og med satt opp en leserundersøkelse for å kartlegge de ulike avisene, magasinene og bøkene folk leser (overraskende å se at både Anna Karenina og Krig og fred figurerer på lista. Folk er spenna gærne. Eventuelt er det bare meg det er noe galt med som ikke liker Tolstoj).

Dessuten forteller artikkelen om bloggen The Subway Book Club. Et av de mest geniale bloggkonseptene jeg har sett. En hel blogg som handler om å spionere på hvilke bøker som leses mens folk beveger seg fra punkt A til B i den kjempestore byen. Det er ikke bare en blogg om bøker, men også en blogg som handler om kjærlighet til New York og folkene som bor i den. Dessuten liker jeg instinktivt bloggeieren som beskriver seg selv på følgende vis:

“In case you couldn’t guess, I live in New York City and commute by subway. I’m an attorney at a midtown law firm and a Brooklyn apartment-dweller, so I get about an hour a day on the subway, more when it rains or snows or a nineteenth century switchbox gives up the ghost. When I’m not below ground or in the office, I can be found scuba diving, biking in Prospect Park, knitting/sewing/quilting or vegging on the couch with the Writer and a cat or two.”

Selv er jeg blitt tvunget til å kjøre trikk og bane i opptil to timer om dagen det siste året. Det vil si – når været tillater det sykler jeg. Det kan ikke kombineres med lesing. Men når det er snø får jeg lest mye og det meste egner seg overraskende nok som reiselektyre. For meg er det faktisk lettere å få lest tyngre tekster når jeg sitter på t-banen enn når jeg ligger i sofaen hjemme (hvor jeg har en stygg tendens til å sovne). Fordi jeg må bytte mellom trikk og bane utfører jeg av og til ekstremsporten gålesing også. Siden enkelte bøker har en tendens til å være såpass oppslukende at du ikke klarer å vente med å lese neste avsnitt.

Og selvsagt er det alltid interessant å observere hva folk leser der ute i verden. Fordi det er morsomt for nysgjerrige sjeler som meg å prøve og danne meg et bilde av hvem de forskjellige er med utgangspunkt i hva de leser. Av og til blir man riktig overrasket, av og til får man alle sine fordommer bekreftet. Uansett blir jeg glad for det faktum at folk bærer fysiske bøker med seg i hverdagen sin. At de finner rom for fiksjon i en verden hvor drømmer ikke alltid verdsettes.

Nederst på skalaen finner du den utvaskede bomullstrusa, gjerne av merket Sloggi og øverst troner Victoria’s Secret trusa i all sin feminine ynde, et plagg som draperer det velfriserte underlivet ditt (eller tør jeg si: Fitta) med blonder og skinnende polyester (føles nesten som silke!).

Bruker du bomullstruse havner du i kategorien sur og gammel feminist. En sånn som sitter fast i 80-talls traumene. Bomullstrusefeministen bruker hersketeknikker for stadig å gjenta at kvinner flest er ofre for patriarkalske strukturer. Begrepet “hersketeknikker” brukes i ordets mest vage og udefinert form. Dette er rett og slett bare noe alle vet og trenger derfor ikke mer bevisførsel. Nok snakka!

En Victoria’s Secret feminist tar det endelige oppgjøret med denne formen for feminisme. Ved å ta avtand fra de sure, gamle bitterfittene. Ved å etterspørre en ny funksjonell retorikk (og heldigvis trenger man ikke være teoretisk eller akademiker for å evaluerer bomullstrusefeministenes retorikk. Alle skjønner jo hva dette dreier seg om og da slipper man bevisførsel), nye saker med relevans til dagens individorienterte mennesker, samt å ta offentlig avstand fra problemstillingen privat vs. politisk.

Denne nye feministiske truseindeksen er en befrielse. Den er funksjonell og har relevans til virkeligheten på en håndfast måte.

Et raskt dypdykk ned i truseskuffen avslører at jeg er en feministisk vinner. Victoria’s Secret er strengt tatt en litt mer sofistikert utgave av H&M, med strenge prøveromsdamer som forteller deg at du har større pupper enn de hadde trodd, med ekstravagante visninger hvor Heidi Klum draperes i diamanter og englevinger og som ikke er umiddelbart tilgjengelig for den gjengse nordmann (viktig å merke seg: Her snakker vi om feminister som er lommekjent i metropolenes vareutvalg).

I min truseskuff finner du en (ekte) silketruse i dyprødt fra Mimi Holliday, som foruten å være dekorert med noen intrikate blonder også har en frekk liten åpning på baksiden som viser rumpecleavagen min til den heldige utvalgte (som i de fleste tilfeller jo er meg – men jeg vet å sette pris på den). Dessuten har vi tusenkronerstrusa fra Aubade som har både håndlagde sveitsiske blonder og en søt sløyfe på toppen av g-strengen. Du finner vakre saker fra “Sexy Panties and Naughty Knickers”, Donna Karan, Freya og Cotton Club (som ikke lager bomullstruser, men tvertimot syder av italiensk lidenskap og eleganse).

Ser ut som om denne feministen sprenger skalaen fullstendig her. Noe som strengt tatt burde gi meg fripass til å uttale meg friskt og freidig og å kappe hodet av den feministiske elite (vel – dere vet hvem dere er!). Jeg kan bedrive metafeministisk kritikk som gir gode utslag på den mindre kjente knulleindeksen, som i praksis betyr at menn fremdeles vil ligge med meg selv om jeg er feminist. Best av alt: jeg kan definere meg selv som feminist selv om jeg egentlig ikke mener noe som helst eller forstår helt hva retorikk, hersketeknikk eller helt vet hvem “feministene” (dvs. bomullstrusevarianten) egentlig er.

Men hvor lenge var Eva i paradis? Omtrent like lenge som det tar å si Granny Smith.

Noe er nemlig feil med denne feministiske truseindeksen. Jeg passer jo strengt tatt ikke inn i det hele tatt, selv om jeg burde være vinneren.

For det første er jeg for gammel. Victoria Secret feministene skal være unge og ha “freshe stemmer”, og så raskt som generasjonsskiftene tilsynelatende skjer i feministmiljøet for tiden er jeg gammel nok til å henges opp i et horn på veggen hvor jeg kan kvekke om strukturer, biologisk reduksjonisme og den slags.

For det andre mistenker jeg at det ikke er trusa det skal stå på. Der Fittstims forside fremviser et “ustelt underliv i en utvasket bomullstruse” ønsker de nye feministene seg en glittrende fitte. Uten å se at det “ustelte” underlivet må tolkes som en “hommage” til 70-talls feministene. De sure, utvaskede og sminkefrie damene oppnådde nemlig langt mer enn nyfeministene tilsynelatende har ambisjoner om uansett hvor mye det glitrer av dem.

For det tredje vil jeg langt heller ha en fitte som virker enn en som glitrer aldri så vakkert. Fordi jeg tror at dagens “kjønnsliggjøring”, stereotypier og skjevfordelende strukturer fremdeles er viktige. Såpass viktige at jeg bare kan konkludere med at “Jeg er feminist – en skikkelig pen en !” og være ferdig med det. Fordi det er politikk vi først og fremst bør snakke om. Vi kan gjerne ta noen metadebatter også, men skal disse være fruktbare bør det være tydelig hva en snakker om. Jeg er gammel nok til å sette pris på diskursiv redelighet, hvor argumenter underbygges og hvor en forsøker å bringe egne meninger på bordet. Dessuten er jeg nok en sånn seksualisert feminist også.

Så når jeg ikke passer inn til tross for mine fine truser kan det vel bare bety et av to: Enten er jeg untaket som bekrefter regelen eller så fungerer ikke truseindeksen som redskap. Jeg er desverre redd Victoria’s Secret trusene faller igjennom med et brak her. Selv om et enslig avvik fra teorien ikke er nok til å velte den. Fordi feminisme handler om noe annet enn truser og velfriserte underliv. Det handler nok om mer enn bare å ta avstand fra andre feminister også.

Selvsagt er skatt et tema man bør diskutere og bare for å ha sagt det: Jeg er ikke det minste i tvil om at det norske skattesystemet inneholder urettferdigheter som man bør gjøre noe med- Men jeg syns ikke den jevne norske velger bør la bekymringer omkring Hagens pengepung spille noen rolle ved høstens stortingsvalg. Han kommer fremdeles til å ha til smør på brødet og Cristal i glasset, for ikke å snakke om til helikopterdrivstoff, lønn til butleren og mannskapet på 10 millioners båten sin.

I stedet for å la seg bergta av den store urett som er gjort Hagen (som betaler hele 1,8 % i skatt) håper jeg velgerne tar sitt valg med utgangspunkt i langt viktigere saker enn skatt. Saker som økende arbeidsledighet, miljø, utfordringene i skole og helsevesen, hvordan vi skal håndtere finanskrisa og internasjonal politikk.

Har du en normal inntekt – og altså ikke 15 til 20 milliarder liggende på kistebunnen – skal det relativt store skattemessige omveltninger til for at vi skal merke det direkte på pengepungen. Forrige gang vi hadde borgerlig styre fikk jeg vel et par hundrelapper mer å rutte med i måneden. I sannhetens navn har jeg ikke en så veldig komplisert skatteseddel heller. Som vanlig lønnsmottaker med studielån og boliggjeld er det ikke så mye rom for skattemessige krumspring. En tilstand jeg mistenker jeg deler med de fleste andre nordmenn.

Jeg har en forståelse for at skatt er et tema som bekymrer den aller rikeste millipromillen blant oss. Slike som strammer inn livreima ved å sende skjortene sine til snippeskift i Savile Road i stedet for å kjøpe nye. En skjorte i den gata koster antageligvis omtrent det dobbelte av det jeg betaler i skatt per måned. Jeg bare nevner det for å sette ting i et visst perspektiv.

Stein Erik Hagen har i løpet av de siste årene donert rikelig med penger til gode formål. Folk liker filantroper og Hagen har gjentatte ganger trukket frem sin giverglede når han i de siste dagene har vært ute for å forsvare flyttingen av formuen. Rimi-Hagen har tilsynelatende ingen problemer med å bruke pengene sine på samfunnsnyttige formål så lenge han selv å bestemme hva pengene skal brukes til. Han syns det er greit å gi bort nesten ti millioner til å pusse skimuseet i Holmenkollen, men blir så forbanna at han flagger ut når den samme summen innkreves i skatt.

All ære til folk som gir bort penger til gode formål, men hvordan ville Norge sett ut hvis vi alle skulle bidratt til den store regningen på den måten? Altså at det vi bidro med ble øremerket til bestemte formål etter eget valg?

Man kunne lett havnet i en situasjon hvor flerfoldige millioner ble satt av til motarbeidelse av en særdeles sjelden hudsykdom som grandtanten til Rikerud hadde lidd så fryktelig under, mens bare lommerusk ble satt av til stomiopererte eller inkontinente (som ikke er sykdommer det er så lett å smykke seg med). Eller den rike onkelen på en liten øy som gjerne bygger tre mil med motorvei vei rundt øya, men syns ordentlige folk klarer seg selv og derfor ikke setter av et øre til sosiale tjenester.

Selv kunne jeg gjerne bidratt til utbygging av sykkelstinettverket, spesielt på den strekningen jeg daglig sykler til jobb, dessuten er jeg glad i moderne kunst så museer som konsentrerer seg om den slags bidrar jeg gjerne til. Skole og helsevesen ville vel fått noe de også, men sykehjem, kirke, veibygging og kjøttindustrien ser jeg ikke den umiddelbare nytten av å bidra økonomisk til. Det aner meg at ikke alle deler mine prioriteringer.

Jeg tror det er et ganske åpenlyst poeng her. Det er langt mer hederlig å betale sin skatt med glede enn det er å leke julenisse et par ganger i året. Jeg tror også de fleste av oss skjønner at det er de folkevalgte som må styre over pengesekken for å sikre at pengene brukes der de trengs aller mest. Med tanke på at vi bor i et av de landene i verden som tar aller best vare på befolkningen sin er faktisk ikke prisen så høy som enkelte vil ha det til (gjør feks. et regnestykke på hvor mye det ville kostet deg å betale for en høyere utdannelse for barna dine hvis du hadde bodd i USA).

Det finnes viktigere ting enn noen hundrelapper ekstra i måneden. Derfor håper jeg inderlig Hagens private agenda ikke får noen betydning for høstens valg. For gjennomsnittsnordmannen bør det være viktigere å bekjempe økende arbeidsløshet og bevare gode velferdsordninger (i en tid hvor det er godt mulig langt flere vil ha behov for dem) enn å la seg forføre av feite løfter om tykkere lommebøker.

(Innlegget er også publisert på valgbloggen)

Sparket jeg trengte der bak kom fra Dagbladet som har huket meg inn som rødbloggeren deres frem til valget. Så i dag ble jeg pent nødt til å gjøre rede for mitt ambivalente forhold til Venstre.

Jeg kan gjerne innrømme at jeg er både spent og litt småskremt med tanke på å være en Dagbladblogger. Når jeg har hatt besøk av større horder av Dagbladlesere før har jeg blitt kalt både “venstrevridd søppelhue”, møkkastygg og idiot i tiende potens så det krever sin ryggrad. Jeg står til og med frem som feminist der inne, og den slags fortjener som kjent all møkka en kan få, der vi vralter av gårde med hårete legger og mannevondt blikk.

Det har skjedd mye annet i livet mitt også. Jeg har blitt svinesterk blant annet. Treningen har gjort at jeg nå er å regne som veldig sterk etter objektive parametere, noe som innebærer at jeg er i stand til å markløfte og knebøye min egen vekt ganger halvannen. Sånt kan en være stolt av.

Jeg er stygt redd for at hundeblogging er noe jeg kan finne på å bedrive i tiden fremover. Så det er bare å bære over med meg.

I går gikk jeg gjennom Oslo sentrum sammen med søsteren min. Vi er to ganske bleke damer. Altså sånne som minst må bruke solfaktor 30 hvis vi finner på å slå oss ned på en strand og ikke er så lystne på hudkreft. To karer i en bil stopper oss og spør hvor solstudioet “Brun og blid ligger”. Å spørre to blekansikter om det er like intelligent som å spørre taliban om om de har lest Le deuxième sexe.

Dessuten observerer jeg at slankefabrikantene annonserer ivrig nå før bikinisesongen. Stort sett handler det om at du bare trenger å spise noen piller i en del uker (selvsagt til en relativt høy pris) hvorpå 6-7 kilo fordufter på mirakuløst vis. I det jeg nå skulle finne en av disse lysskye bedriftene som pusher disse pillene på all verdens optimister med dårlig innsikt i kausalitetsprinsippet har de selvsagt forsvunnet fra alle nettsavisene. Uansett: Hvis det fantes piller, nesten uansett pris, som gjorde deg slank uten at de var helsefarlige og avhengighetsskapende – vel- da hadde det ikke vandret tjukkaser i blant oss.

Det ligger også i kausaliteskortene at alle som har vært i Mexico i det siste kommer til å føle seg groggy fremover. Spesielt etter et døgn med krigsoverskrifter. Ergo: Alle journalister bør kanskje tenke seg om en gang eller to før de bruker disse overskriftene til å fortelle at folk her og der i landet vårt kan være smittet av svineinfluensa. Antageligvis er de ikke det, og er de det vil avismakerne få stor bruk for de feteste og sorteste typene.

Enkelte ting er ikke så tilfeldige som enkelte tilsynelatende vil ha det til. Noe vi antageligvis skal være svinaktig glad for.

Det jeg vet er at singaleserne utgjør omtrent to tredjedeler av befolkningen på Sri Lanka, tamilene er en langt mindre befolkningsgruppe (visstnok rundt 20% av befolkningen). Singaleserne er stort sett buddhister (noe som i seg selv er relativt oppsiktsvekkende da buddhister ikke akkurat er kjent for å være spesielt krigerske av seg). Tamilene derimot er stort sett hinduer og katolikker.

Som vi har sett det i flere borgerkriger er det etnisitet (de snakker forskjellige språk og har forskjellig bakgrunn) som ligger til grunn for konflikten. En konflikt som visstnok har røtter helt tilbake til den tiden Sri Lanka var britisk koloni, og singaleserne følte at tamilene var overløpere som hadde fordeler av koloniseringen (noe de også visstnok hadde fordi tamilene i langt større utstrekning enn singaleserne snakket engelsk og derigjennom oppnådde stillinger innenfor det offentlige. Dessuten jobbet det singaleserne følte var et uforholdsmessig stort antall tamiler som leger og advokater).

I perioden mellom frigjøringen fra Storbritannia og frem til 70-tallet var det en form for enighet om at tamilene kunne ha autonome områder på nord- og østsiden av øya. Områder hvor tamilsk skulle være det offisielle språket. Men dette medførte protester fra den singalesiske opinionen. I 1976 samlet de ulike tamilske grupperingene seg og erklærte at de ville ha en egen stat (Jaffnaresolusjonen).

Etter den tid har det vært mer eller mindre konstant krig.

På grunn av norsk initativ var det våpenhvile mellom 2002 og 2006. I de tre siste årene har imidlertid krigføringen blitt stadig mer intensivert og singalserne har gjort kraftige utfall mot tamilene (som attpåtil har hatt interne voldelige konflikter). I de siste månedene har konflikten kostet stadig flere tamilske liv. I løpet av de siste ukene har mellom 100 000 og 200 000 blitt drevet på flukt. I en periode var de fleste av dem presset sammen på et område som er omtrent 20 km² stort. Nå er visst de offisielle tallene 60 – 100 000.

I følge de hjelpeorganisasjonene som befinner seg i flyktningleirene og inne i den såkalte “no-fire zone” (se kartet) er de menneskelige omkostningene enorme. De har ikke mat, en del er skadet, og sykdommer sprer seg som ild i tørt gress. LTTE (som altså er den ledende tamilske militære gruppen) holder folk tilbake som skjold og tvangsrekrutterer barn til å føre krig for seg.

Edit: FN melder nå at 6 500 sivile er drept i løpet av de siste månedene.

Illustrasjon hentet fra Al Jazeera

Norske aviser skriver ikke mye om dette. VG skriver litt mer enn Dagbladet. Klassekampen er kanskje den avisen som har skrevet mest. Men jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at situasjonen ikke er det de diskuterer heftigst i norske avisredaksjoner eller det de intresserer seg mest for.

Det nærmeste vi kom forsider og krigsoverskrifter var da desperate tamilske demostranter stormet den sri lankiske ambassaden i Oslo. I forhold til pressedekningen av Gaza konflikten for noen måneder er kontrasten stor. Det er ingen tvil om at dette er en konflikt vi ikke informeres om i noen grad. Noe som kanskje også forklarer hvorfor ingen blogger om det eller bidrar til tamilenes demonstrasjoner.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag (og det må innrømmes at jeg har tenkt til å skrive om det en stund, men følt at jeg ikke hadde nok kunnskap) er en bloggstafett som er satt i gang av Borgar Michelsen og hvor Hjorthen sendte pinnen videre til meg. Jeg må selvsagt også sende pinnen videre. Jeg velger meg seks og håper i hvert fall et par av dem bruker litt tid på å skrive om den humanitære katastrofen som nå pågår på Sri Lanka og sender stafettpinnen videre:

Jarle Petterson
Iskwew
Virrvarr
Indregard
Goredom
Lasse Dahl

De som ikke står på lista, men føler de har noe å si om det som foregår på Sri Lanka skriver om det også oppfordres selvsagt også til å gjøre det!

Jeg kunne selvsagt latt som om jeg er en sånn kul ironisk en. Men jeg tror jeg må innse at det ikke er tilfelle. I de siste dagene har jeg bedrevet frenetisk Paradise Hotel titting. Selv om jeg ble kvalm bare ved å se klipp fra programmet da de startet opp for en evighet siden (det virker som om serien skal vare evig også – ingen avslutning i sikte). Jeg har blitt avhengig. Skammen burde være bunnløs.

Årsaken til at den ble stående ulest var at jeg trodde den skulle være uutholdelig trist. Den handler om forfatterens liv det første året etter at hun mister mannen – John Gregory Dunne -hun hadde vært gift med i over førti år.

“Life changes fast. Life changes in the instant. You sit down to dinner and life as you know it ends. The question of self-pity.”

Som om ikke det var nok er datteren deres alvorlig syk og får ikke vite hva som har skjedd før hun bringes ut av koma flere måneder etter at han er borte. Datteren Quintana blir ikke frisk heller. Hun legges inn på sykehus flere ganger, og med alvorligere diagnoser for hver gang. Etter at Didion hadde skrevet ferdig boka døde Quintana også.

Didion beskriver hvordan sorgen distanserer henne fra virkeligheten. Hun klarer for eksempel ikke å gi bort skoene til ektemannen fordi alt i henne forteller henne at han trenger dem – når han kommer tilbake. Hun klarer heller ikke å fortelle noen om det som har skjedd på en måte som føles virkelig eller sammenhengende for henne og at hun vil snakke med John om det. Hun føler at hun har begravet ham i live, vil ikke donere hornhinnene hans fordi han trenger dem selv. Hun er sint fordi han har forlatt henne. Hun våkner om morgenen og lurer på hvor han er, har noen sekunder hver morgen hvor hun enda ikke “vet hva som har skjedd. Hvor sorgen er borte i noen øyeblikk.

“I needed to be alone so that he could come back. This was the beginning of my year of magical thinking.” (s.33)

Samtidig som hun stadig hjemsøkes av disse tankene forsøker hun å rasjonalisere det som har skjedd. Hun leser alt hun kommer over av beskrivelser av døden og sorgen som følger etter den. Hun leser dikt, en etikkettebok fra 20-tallet, biografiske fortellinger om å miste en man sto nær, medisinske fremstillinger og psykologi.

Selv opplever jeg at det er motsetningen mellom disse to som er bokas tema. På den ene siden det irrasjonelle i at noen man trenger bare blir borte, at livet ikke kan kontrolleres og at sorgen ikke har ord. På den andre siden det kliniske, vitenskapelige, rasjonelle, livet som bare fortsetter med krav om at man må forholde seg til virkeligheten.

Aller tydeligst blir kanskje denne motsetning når hun beskrives som “a pretty cool customer” (s.15) rett etter at legen har bekreftet at John er død eller når hun leser seg opp på “the sepsis market” (s.65) i forbindelse med en ny medisin legene har ordinert datteren. Samtidig som Didion beskriver hvordan hun hele tiden bærer rundt på et sterkt ønske om at fortellingen skal fortelles på nytt og slutten se helt anderledes ut befinner hun seg i verden hvor til og med sykdom og død har fått en varekarakter som skriver seg inn i en sykdoms- og dødskapitalisme.

Språket er rolig og balansert. Det finnes ingen store utgytelser av følelser. Tristessen pipler ut blant setningene med jevne mellomrom, men de er nedtonet. Igjennom formen klarer boka på alle mulige måter å fortelle noe sant om sorg, i langt større grad enn om forfatteren hadde prøvd å gi det språkløse ord. Som tekst kan den fungere som et stjerneeksempel for alle aspirerende skrivekunstnere på hvordan det man klarer å vise fungerer langt bedre enn det man bare forteller (og jeg gjør alt i min kraft for å ødelegge magien her ved å prøve og si noe fornuftig om den).

Det er ikke en trist bok i den forstand at den får deg til å gråte, men det er antageligvis en av de sanneste beskrivelsene av sorg som noen gang er utgitt:

“I know why we try to keep the dead alive; we try to keep them alive in order to keep them with us. I also know that if we are to live ourselves there comes a point at which we must relinquish the dead, let them go, keep them dead. Let them become the photograph on the table. Let them become the name on the trust accounts. Let go of them in the water.” (s.225-6).

Didion beskriver ikke hvordan sorgen blir mindre etter et år. Fordi den ikke blir det. Hun lærer seg bare å leve bedre med den. Hun forstår ikke mer av døden heller, men som sitatet over illustrerer oppnår hun i det minste en form for våpenhvile med den. Aksepterer at den finnes, aksepterer at den ikke kan forstås.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

• Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
• Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
• Kopier teksten under, som kan
  - mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
  - fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg oppfordrer alle bloggere til å følge opp denne aksjonen. Takk til Jarle Petterson for initativ og oppfordring.