Jeg er oppdratt i den post-strukturalistiske litteraturteorien. Det betyr at jeg har bekjent meg til trosbekjennelsen om at forfatteren er død. I utgangspunktet kan dette være en teori som er litt tung å svelge dvs at forfatteren ikke betyr noe som helst etter at teksten er ferdig skrevet. “Forfatteren” er verken bærer av noen historisk epoke, klassemessig tilhørighet, biografiske egenskaper, kjønn, psykologi – i det hele tatt. Teksten er fri, og leseren kan nesten gjøre hva vi vil med den, så lenge vi forstår den med utgangspunkt i teksten selv.
Det ligger selvsagt noe veldig antiautoritært i et slikt litteratursyn og det passer meg utmerket. Man oppgir enhver illusjon om at en forfatter kan være en stabil og uforanderlig entitet med konsistente meninger og innser det de fleste av oss vet – mennesker er noen inkonsekvente skapninger som stort sett virrer hit og dit som hodeløse høns og haner. Og når vi forsøker å beskrive eksistensen vår eller omgivelsene våre er vi dømt til å mislykkes i forhold til å si noe sant som eksisterer utenfor forholdet mellom tekst og leser.
Vanligvis er slike døde forfattere et gode i forhold til kjønn. Etter denne begravelsen kan vi slippe ut av det der rommet hvor folk snakker om kvinnelitteratur og annen litteratur. Førstnevnte har det til felles at den er skrevet av kvinner og står i motsetning til den egentlige litteraturen - som er skrevet av menn. Når forfatteren er død betyr det ikke lenger noe hva slags kjønn boka er skrevet av. Noe som er en fordel hvis en foretrekker å lese om mennesker og ikke kjønnsorganer.
Men så dukker det opp situasjoner hvor de gamle trosekjennelsene står for fall og jeg må tenke grundig igjennom hva jeg egentlig mener. Som når forfatterjyplinger vi aldri har hørt om før (Ole Idar Kvelvane anyone?) går ut og sier at menn skriver bedre bøker enn kvinner og at vaginainnehavere systematisk kvoteres inn i forlagenes utgivelseskataloger. Eller når Erlend Loe og Axel Hellestenius mener at man bare kan skifte kjønn på karakterene i eksisterende manus for å øke andelen kvinnelige hovedroller i norsk film – ikke noe problem (her er det kanskje jeg som går på trynet når jeg har en eller annen vag forestilling om at det må noe annet til enn pupper og hofter for å skape en god kvinnekarakter). Erlend Loe hevdet dessuten at “Menn skaper minst like gode og ofte faktisk mer interessante kvinnelige hovedkarakterer enn kvinnelige manusforfattere gjør.” Menn skriver altså mest interessant om kvinner.
Når jeg leser sånt kjenner jeg at kjønnet i litteraturen betyr noe for meg uansett hvor skinndød forfatteren er. Kanskje mest fordi jeg har blitt lei av å lese om unge frustrerte menn som ikke fikser verden (og aller minst kvinnene som befolker den). Leselisten min er omtrent like lite likestilt som Drusillas, noe som selvsagt kan skyldes at jeg i likhet med henne syns at bøker skrevet av menn er ”lite allmenngyldige og relevante”. Jeg liker å lese om levde erfaringer og pga alle disse halvunge mennene som skriver om hvor forvirrede de er hele tiden er det kanskje ekstra interessant å lese om kvinner levde erfaringer.
Det ligger selvsagt en Simone De Beauvoir referanse i avsnittet over, den samme referansen Horace Engdahl brukte da han omtalte Doris Lessing som en “epicist of the female experience”. Horace Engdahl er en sånn superbelest og klok mann som har skrevet bøker jeg har blitt dypt imponert av (Den romantiska texten f.eks.), men han begynte ikke å lese kvinnelige forfattere før kona hans satte ham på sporet av det. Kona hans er Ebba Witt-Brattström; professor i litteraturvitenskap og feminist.
Horace Engdahl forteller:
“Ebba har influerat mig. Innan jag träffade henne var min smak maskulin, jag tyckte om svåra författare. Jag var tvungen att lära mig att läsa romaner.”
Jeg syns det er litt rart er at lederen for nobelkomiteen i litteratur tilsynelatende setter likhetstegn mellom vanskelig litteratur og maskulin litteratur. Samtidig forteller han at han opplevde den feminine litteraturen som et møte med ”detta andra, med den radikala skillnaden”. Så det kan hende at den godeste Horace ikke har skjønt så mye av sin lesing av Simone de Beauvoir. Feillesninger kan skje den beste.
“Det andre” som Horace finner når han leser Doris Lessing er jo akkurat det Beauvoir mener kvinners levde erfaringer argumenterer i mot. Som det andre er ingen kvinne fri, hun er bare et vesen som står i opposisjon til det som virkelig er -nemlig mannen.
Simone skriver:
“I den konkrete virkelighet viser kvinnene seg fra ulike sider, mens hver av de mytene som er konstruert i forbindelse med kvinnen, hevder at den oppsummerer hele henne; hver av dem vil være den eneste , og konsekvensen er at det eksisterer en mengde uforenelige myter som gjør at mennene stusser over den merkelige mangelen på sammenheng i ideen om kvinnelighet: fordi enhver kvinne er en del av flere arketyper som hver hevder at de inneholder den eneste Sannhet” (s. 314)
Hvis jeg skal være virkelig slem med Erlend Loe, og noen av de andre forfattermennene som kan nevnes i samme åndedrag som ham (Renberg, Knausgård, Ramslie, Langeland osv, osv), vil jeg påstå at det er de arketypiske kvinnene de liker best. Kvinner som kan oppsumeres med få ord (feks vakker, mystisk, inderlig).
Når kvinner skriver om kvinner er det ikke sånne kvinner jeg leser om. Jeg leser derimot om kvinner som er mange ting på en gang, kvinner som lever egne liv og som handler der ute i verden. Så inntil menn klarer å fremstille sånne skapninger i bokform (og på film) får det heller være at menn ikke når opp til 40 % på leselistene mine.