Altså: Jeg hadde en gang en livlig diskuksjon omkring penisforstørrelse ved hjelp av strekking på et nettforum en gang. Da hevdet jeg at det med hundre prosent sikkerhet kunne fastslås at dette var humbug av det bestselgende slaget.

Forskning har nå vist at jeg tok feil og tydeligvis er litt større av en besserwisser enn jeg burde være.

Inntil det altså viser seg at du må gå med det berømmelige strekkapparatet opptil fem timer om dagen (trykker du på lenken ser du at dette neppe kan være særlig hendig eller behagelig) i et halvt år. Den “store suksessen” utgjør i rene tall 1-2 cm større lem. Men disse forsvinner visstnok når befruktningsapparaturen er klar til bruk – altså på det eneste tidspunktet størrelsen burde ha noe å si.

Så jeg tror kanskje ikke jeg går tilbake på påstanden min om at dette ikke virker likevel. Ah – det er deilig å ha rett.

Mihoe, klokka19:11 / kategorier : Menn, Mihoe er slem med menn, Rett og slett forferdelig, Testikkeltrivia
12 stykker har ment noe

Det er alltid moro å være vitne til hvordan saker på nettet antar “hviskelek-karakter”. Noen skriver om noe som noen andre skriver om og hovedpoenget utvannes og blir borte.

Salon er sikkert et av verdens beste nettmagasiner. De skriver om bra saker, har en utmerket “feministdel” og er gjennomført en god kilde til informasjon både i form og innhold. I det siste har de begått en kåring av verdens mest sexy mann. I løpet av november har de skrevet om hele 17 forskjellige menn som “makes us giddy for all the right reasons”. 

Lista deres inneholder defintivt en del overraskelser innenfor sjangeren. Du finner superkokk Tom Colicchio, rapper/produsent/alt-mulig Jay Z, aktivisten Van Jones som både jobber for miljøet og menneskerettigheter og selvsagt Barack Obama. Vinneren ble Robert Downey Jr som fikk utmerkelsen både for sitt store skuespillertalent og for sin evne til å reise seg gang på gang: “This year’s Sexiest Man Living goes to Downey because he breaks our heart, onscreen and off. He wears his age and experience like a badge of honor and looks comfortable in his own gorgeous skin.”.

Nå er det selvsagt ganske kontroversielt at relativt seriøse Salon bruker tid og plass til en slik kåring, men det er selvsagt ikke uten en baktanke. De har foretatt denne kåringen tre år på rad som et motstykke til People Magazine’s “Bible of Sexy“. Der selveste sexybibelen tilsynelatende bare fokuserer på menns utseende og kropp ønsker Salon å fremheve menn som både har hjerne, talent, baller samtidig som de ser bra ut – om enn på måter som kanskje ikke vil klassifiseres som klassisk “hunkism”. Sexy er noe mer enn vaskebrett, brede skuldre, dådyrøyne og kraftige kjever, sexy er menn som kan ting, er selvsikre og utmerker seg på ulike områder.  

For to dager siden skriver så Feministing om denne kåringen – under tittelen “Sexy is as sexy does” og de har tydeligvis mistet noe av poenget. De påpeker helt riktig at lignende kåringer av verdens mest sexy kvinne utelukkende handler om skjønnhet og at Salons liste har fokus på hva disse mennene gjør. Feministing har altså ikke fått med seg at listen er et svar på Peoples Magazine’s kåring som objektiviserer mannen på samme vis som kvinner alltid blir det (hvorvidt dette egentlig skjer er det visst grunn til å reflektere over). Hadde Salon gjort seg skyldig i en kåring av verdens mest sexy kvinne som utelukkende fokuserte på severdighet hadde jeg skjønt kritikken, men siden de nå ikke gjør dette blir det litt å rette baker for smed.

(At det hadde vært veldig hyggelig om Salon hadde vist smarte, flinke, utmerkede og sexy damer den samme ære er en annen sak – det burde de defintivt gjort. Verden trenger å gjøres oppmerksom på at kvinner kan være sexy på langt flere måter enn å se bra ut i bikini).

Så viser det seg at Dagbladet også har omtalt denne kåringen. Uten noe som helst poeng eller bakenforliggende tanke i det hele tatt – under ingressen “Vi måtte bare skrive denne saken”. (Ja da – jeg vet at jeg for noen dager siden burde skjønt at Dagbladlesning bare fører vondt med seg…). De syns visst bare det er fint å kunne skrive om Downey og sette inn bilder av ham. Hvorfor de måtte skrive denne saken fremkommer ikke utover at Magasinet elsker kåringer og at ”Dopproblemer og patologisk forfyllet oppførsel skapte i et tiår langt flere overskrifter i pressen enn hans kunstneriske innsats.”

Ikke overraskende nevner ikke Dagbladet med et ord hva slags kontekst denne kåringen er satt inn i. De reflekterer ikke det minste over hva ”verdens mest sexy mann” egentlig betyr – selv om de henviser til det “anerkjente magasinet” Salon. Det må være særdeles enkelt å være nettjournalist for Magasinet - alldeles ikke en ny tanke herfra – du må kunne sørfe litt, oversette litt engelsk, henvise til en filmanmeldelse fra VG og dett var dett. Her bør verken “journalist” eller leser utfordres på noen måte.

Den fjerde installasjonen av denne kåringen er selvsagt den du finner her. Jeg har strengt tatt ikke noen formening om jeg er enig med Salons kåring. Det vil si – jeg syns de har funnet frem mange fine menn og at de reflekterer et sannere bilde av “sexy” enn den selvutnevnte bibelen til Peoples Magazine. Når det er sagt syns jeg ikke verdens mest sexy mann figurerer på noen av listene fordi jeg har en personlig favoritt til tittelen. Men han er en hemmlis.

Mihoe, klokka11:43 / kategorier : Blogging, Den kvinnelige mystikken, Menn
Vær den første til å mene noe

For en stund tilbake hadde jeg overfladisk aften med Den Onde (som jeg maser om bør begynne å blogge igjen hver gang jeg ser henne). Overfladisk aften betyr en hel kveld med prat om viktigste feministiske temaer som klær, hvilke ansiktskremer som fungerer best og nitidig gransking av eventuelle cellulitteforekomster på baksiden av lårene.

Vi snakket litt om amerikansk politikk også og i den sammenheng dukket selvsagt en viktig diskusjon om John Stewart og Stephen Colbert opp. En viktig diskusjon om hvem vi helst ville gått til sengs med. La oss se hva vi har å jobbe med her:

(For de som ikke er nødvendig oppdatert: Stewart til venstre, Colbert til høyre).

Jeg tror kanskje de fleste vil være enige om at Stewart scorer høyest på hunknessskalaen. Han er nesten kjekk. Colbert derimot ser mer ut som han karen som satt fremst i klasserommet, brukte litt for lite deodorant, tilbragte mye kvalitetstid med atarien sin og gjorde det grisebra på matteprøvene. Stewart er smartassen med høyere sosial intelligens og koolness.

Det var overraskende å oppdage at flere er veldig opptatt av denne problemstillingen. Den godeste Tiram har til og med avholdt en avstemning om dette viktigste av sprørsmål.   

Den Onde og jeg ble ganske raskt enig om at vi nok ville valgt Colbert. Som den onde riktig påpekte er det overhengende fare for at Stewart er en diva i senga, mens Colbert er mer av den takknemlige typen. Dessuten var vi begge enige om at han nok defintivt var av typen som liker å utøve cunnulingus. Det trumfer det meste egentlig. Colbert fremstår også som hakket vassere og intelligent.

Det ligger selvsagt en stor trøst for alle menn som syns de kommer til kort i kampen om forplantningen. Kvinner tenner på hode.

Mihoe, klokka16:09 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Menn
20 stykker har ment noe

Jeg er oppdratt i den post-strukturalistiske litteraturteorien. Det betyr at jeg har bekjent meg til trosbekjennelsen om at forfatteren er død. I utgangspunktet kan dette være en teori som er litt tung å svelge dvs at forfatteren ikke betyr noe som helst etter at teksten er ferdig skrevet. “Forfatteren” er verken bærer av noen historisk epoke, klassemessig tilhørighet, biografiske egenskaper, kjønn, psykologi – i det hele tatt. Teksten er fri, og leseren kan nesten gjøre hva vi vil med den, så lenge vi forstår den med utgangspunkt i teksten selv.

Det ligger selvsagt noe veldig antiautoritært i et slikt litteratursyn og det passer meg utmerket. Man oppgir enhver illusjon om at en forfatter kan være en stabil og uforanderlig entitet med konsistente meninger og innser det de fleste av oss vet – mennesker er noen inkonsekvente skapninger som stort sett virrer hit og dit som hodeløse høns og haner. Og når vi forsøker å beskrive eksistensen vår eller omgivelsene våre er vi dømt til å mislykkes i forhold til å si noe sant som eksisterer utenfor forholdet mellom tekst og leser.

Vanligvis er slike døde forfattere et gode i forhold til kjønn. Etter denne begravelsen kan vi slippe ut av det der rommet hvor folk snakker om kvinnelitteratur og annen litteratur. Førstnevnte har det til felles at den er skrevet av kvinner og står i motsetning til den egentlige litteraturen - som er skrevet av menn. Når forfatteren er død betyr det ikke lenger noe hva slags kjønn boka er skrevet av. Noe som er en fordel hvis en foretrekker å lese om mennesker og ikke kjønnsorganer.

Men så dukker det opp situasjoner hvor de gamle trosekjennelsene står for fall og jeg må tenke grundig igjennom hva jeg egentlig mener. Som når forfatterjyplinger vi aldri har hørt om før (Ole Idar Kvelvane anyone?) går ut og sier at menn skriver bedre bøker enn kvinner og at vaginainnehavere systematisk kvoteres inn i forlagenes utgivelseskataloger. Eller når Erlend Loe og Axel Hellestenius mener at man bare kan skifte kjønn på karakterene i eksisterende manus for å øke andelen kvinnelige hovedroller i norsk film – ikke noe problem (her er det kanskje jeg som går på trynet når jeg har en eller annen vag forestilling om at det må noe annet til enn pupper og hofter for å skape en god kvinnekarakter). Erlend Loe hevdet dessuten at “Menn skaper minst like gode og ofte faktisk mer interessante kvinnelige hovedkarakterer enn kvinnelige manusforfattere gjør.” Menn skriver altså mest interessant om kvinner. 

Når jeg leser sånt kjenner jeg at kjønnet i litteraturen betyr noe for meg uansett hvor skinndød forfatteren er. Kanskje mest fordi jeg har blitt lei av å lese om unge frustrerte menn som ikke fikser verden (og aller minst kvinnene som befolker den). Leselisten min er omtrent like lite likestilt som Drusillas, noe som selvsagt kan skyldes at jeg i likhet med henne syns at bøker skrevet av menn er ”lite allmenngyldige og relevante”. Jeg liker å lese om levde erfaringer og pga alle disse halvunge mennene som skriver om hvor forvirrede de er hele tiden er det kanskje ekstra interessant å lese om kvinner levde erfaringer.

Det ligger selvsagt en Simone De Beauvoir referanse i avsnittet over, den samme referansen Horace Engdahl brukte da han omtalte Doris Lessing som en “epicist of the female experience”. Horace Engdahl er en sånn superbelest og klok mann som har skrevet bøker jeg har blitt dypt imponert av (Den romantiska texten f.eks.), men han begynte ikke å lese kvinnelige forfattere før kona hans satte ham på sporet av det. Kona hans er Ebba Witt-Brattström; professor i litteraturvitenskap og feminist.

Horace Engdahl forteller:

“Ebba har influerat mig. Innan jag träffade henne var min smak maskulin, jag tyckte om svåra författare. Jag var tvungen att lära mig att läsa romaner.”

Jeg syns det er litt rart er at lederen for nobelkomiteen i litteratur tilsynelatende setter likhetstegn mellom vanskelig litteratur og maskulin litteratur. Samtidig forteller han at han opplevde den feminine litteraturen som et møte med ”detta andra, med den radikala skillnaden”. Så det kan hende at den godeste Horace ikke har skjønt så mye av sin lesing av Simone de Beauvoir. Feillesninger kan skje den beste.

“Det andre” som Horace finner når han leser Doris Lessing er jo akkurat det Beauvoir mener kvinners levde erfaringer argumenterer i mot. Som det andre er ingen kvinne fri, hun er bare et vesen som står i opposisjon til det som virkelig er -nemlig mannen.

Simone skriver:

“I den konkrete virkelighet viser kvinnene seg fra ulike sider, mens hver av de mytene som er konstruert i forbindelse med kvinnen, hevder at den oppsummerer hele henne; hver av dem vil være den eneste , og konsekvensen er at det eksisterer en mengde uforenelige myter som gjør at mennene stusser over den merkelige mangelen på sammenheng i ideen om kvinnelighet: fordi enhver kvinne er en del av flere arketyper som hver hevder at de inneholder den eneste Sannhet” (s. 314)

Hvis jeg skal være virkelig slem med Erlend Loe, og noen av de andre forfattermennene som kan nevnes i samme åndedrag som ham (Renberg, Knausgård, Ramslie, Langeland osv, osv), vil jeg påstå at det er de arketypiske kvinnene de liker best. Kvinner som kan oppsumeres med få ord (feks vakker, mystisk, inderlig).

Når kvinner skriver om kvinner er det ikke sånne kvinner jeg leser om. Jeg leser derimot om kvinner som er mange ting på en gang, kvinner som lever egne liv og som handler der ute i verden. Så inntil menn klarer å fremstille sånne skapninger i bokform (og på film) får det heller være at menn ikke når opp til 40 % på leselistene mine.

Mihoe, klokka21:46 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Litteratur, Menn
7 stykker har ment noe

I oktober 2006 skrev jeg om hvordan man skulle knulle en mann. Den gangen forsøkte jeg å forsvare at kanskje kvinner er litt råere enn man tradisjonelt har villet innrømme og at mannens seksualitet er mer sårbar enn man liker å tro.

Nå har forskningen tydeligvis gitt meg rett.

At bildet av kjønnenes seksualitet er i endring er gledelige nyheter. Men samtidig ligger det også noen utfordringer i det. Når forskeren Sveinung Sandberg kan fortelle at menn opplever at det er deres ansvar å gi kvinner orgasme (noe de opplever på godt og ondt) kan jeg ikke annet enn å synes at det er litt trist.

Det er selvsagt utrolig gledelig at menn påtar seg - og ser ut til å føle en viss nytelse ved å tilfredsstille kvinner seksuelt, men samtidig bør definitiv den norske kvinnen ta seg kraftig sammen hvis hun har forventninger om at dette ikke er noe hun har ansvar for.

Jeg er nemlig av den inderlige oppfatning at hver i sær har nødt til å være seg sine egne orgasmers ansvar bevisst.

Dessuten håper jeg at mannens seksualitet kan få noen talsmenn som har hjerne snart. Altså i motsetning til den personen som har sett seg ut dette som en sak han kan selge bøker på. Mannens seksuelle nytelse bør definitivit være like høyt prioritert som kvinnens og hvis menn selv opplever at de ikke har noe språk for å snakke om det engang må det en liten revolusjon til.

Kanskje menn rett og slett må rope litt om at de gjerne vil knulles de også?

Mihoe, klokka12:35 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Menn
13 stykker har ment noe