Jeg blir glad når jeg ser at folk leser bøker. Rett og slett fordi jeg tror verden blir et bedre sted så lenge bøker leses. Mennesker som leser blir bedre mennesker. Det er min hellige overbevisning. Av den enkle grunn at du skjønner mer av menneskene rundt deg, at du opparbeider deg en forståelse for andres emosjonelle liv, at du kan være så heldig å erkjenne at virkeligheten blinker i utrolig mange fasetter.

Ikke å undres over at jeg fryder meg når jeg finner en hel artikkel om å lese på undergrunnen i New York Times. Ikke nok med at de skriver om hva folk leser og hvorfor, men de har til og med satt opp en leserundersøkelse for å kartlegge de ulike avisene, magasinene og bøkene folk leser (overraskende å se at både Anna Karenina og Krig og fred figurerer på lista. Folk er spenna gærne. Eventuelt er det bare meg det er noe galt med som ikke liker Tolstoj).

Dessuten forteller artikkelen om bloggen The Subway Book Club. Et av de mest geniale bloggkonseptene jeg har sett. En hel blogg som handler om å spionere på hvilke bøker som leses mens folk beveger seg fra punkt A til B i den kjempestore byen. Det er ikke bare en blogg om bøker, men også en blogg som handler om kjærlighet til New York og folkene som bor i den. Dessuten liker jeg instinktivt bloggeieren som beskriver seg selv på følgende vis:

“In case you couldn’t guess, I live in New York City and commute by subway. I’m an attorney at a midtown law firm and a Brooklyn apartment-dweller, so I get about an hour a day on the subway, more when it rains or snows or a nineteenth century switchbox gives up the ghost. When I’m not below ground or in the office, I can be found scuba diving, biking in Prospect Park, knitting/sewing/quilting or vegging on the couch with the Writer and a cat or two.”

Selv er jeg blitt tvunget til å kjøre trikk og bane i opptil to timer om dagen det siste året. Det vil si – når været tillater det sykler jeg. Det kan ikke kombineres med lesing. Men når det er snø får jeg lest mye og det meste egner seg overraskende nok som reiselektyre. For meg er det faktisk lettere å få lest tyngre tekster når jeg sitter på t-banen enn når jeg ligger i sofaen hjemme (hvor jeg har en stygg tendens til å sovne). Fordi jeg må bytte mellom trikk og bane utfører jeg av og til ekstremsporten gålesing også. Siden enkelte bøker har en tendens til å være såpass oppslukende at du ikke klarer å vente med å lese neste avsnitt.

Og selvsagt er det alltid interessant å observere hva folk leser der ute i verden. Fordi det er morsomt for nysgjerrige sjeler som meg å prøve og danne meg et bilde av hvem de forskjellige er med utgangspunkt i hva de leser. Av og til blir man riktig overrasket, av og til får man alle sine fordommer bekreftet. Uansett blir jeg glad for det faktum at folk bærer fysiske bøker med seg i hverdagen sin. At de finner rom for fiksjon i en verden hvor drømmer ikke alltid verdsettes.

Mihoe, klokka22:25 / kategorier : Blogging, Litteratur
8 stykker har ment noe

The Year of Magical Thinking ble stående i bokhylla mi lenge før jeg turte å lese den. Selv om jeg visste at den antageligvis var veldig bra – når intelligente mennesker som Fr.Martinsen anbefaler noe er det som oftest en grunn til det.

Årsaken til at den ble stående ulest var at jeg trodde den skulle være uutholdelig trist. Den handler om forfatterens liv det første året etter at hun mister mannen – John Gregory Dunne -hun hadde vært gift med i over førti år.

“Life changes fast. Life changes in the instant. You sit down to dinner and life as you know it ends. The question of self-pity.”

Som om ikke det var nok er datteren deres alvorlig syk og får ikke vite hva som har skjedd før hun bringes ut av koma flere måneder etter at han er borte. Datteren Quintana blir ikke frisk heller. Hun legges inn på sykehus flere ganger, og med alvorligere diagnoser for hver gang. Etter at Didion hadde skrevet ferdig boka døde Quintana også.

Didion beskriver hvordan sorgen distanserer henne fra virkeligheten. Hun klarer for eksempel ikke å gi bort skoene til ektemannen fordi alt i henne forteller henne at han trenger dem – når han kommer tilbake. Hun klarer heller ikke å fortelle noen om det som har skjedd på en måte som føles virkelig eller sammenhengende for henne og at hun vil snakke med John om det. Hun føler at hun har begravet ham i live, vil ikke donere hornhinnene hans fordi han trenger dem selv. Hun er sint fordi han har forlatt henne. Hun våkner om morgenen og lurer på hvor han er, har noen sekunder hver morgen hvor hun enda ikke “vet hva som har skjedd. Hvor sorgen er borte i noen øyeblikk.

“I needed to be alone so that he could come back. This was the beginning of my year of magical thinking.” (s.33)

Samtidig som hun stadig hjemsøkes av disse tankene forsøker hun å rasjonalisere det som har skjedd. Hun leser alt hun kommer over av beskrivelser av døden og sorgen som følger etter den. Hun leser dikt, en etikkettebok fra 20-tallet, biografiske fortellinger om å miste en man sto nær, medisinske fremstillinger og psykologi.

Selv opplever jeg at det er motsetningen mellom disse to som er bokas tema. På den ene siden det irrasjonelle i at noen man trenger bare blir borte, at livet ikke kan kontrolleres og at sorgen ikke har ord. På den andre siden det kliniske, vitenskapelige, rasjonelle, livet som bare fortsetter med krav om at man må forholde seg til virkeligheten.

Aller tydeligst blir kanskje denne motsetning når hun beskrives som “a pretty cool customer” (s.15) rett etter at legen har bekreftet at John er død eller når hun leser seg opp på “the sepsis market” (s.65) i forbindelse med en ny medisin legene har ordinert datteren. Samtidig som Didion beskriver hvordan hun hele tiden bærer rundt på et sterkt ønske om at fortellingen skal fortelles på nytt og slutten se helt anderledes ut befinner hun seg i verden hvor til og med sykdom og død har fått en varekarakter som skriver seg inn i en sykdoms- og dødskapitalisme.

Språket er rolig og balansert. Det finnes ingen store utgytelser av følelser. Tristessen pipler ut blant setningene med jevne mellomrom, men de er nedtonet. Igjennom formen klarer boka på alle mulige måter å fortelle noe sant om sorg, i langt større grad enn om forfatteren hadde prøvd å gi det språkløse ord. Som tekst kan den fungere som et stjerneeksempel for alle aspirerende skrivekunstnere på hvordan det man klarer å vise fungerer langt bedre enn det man bare forteller (og jeg gjør alt i min kraft for å ødelegge magien her ved å prøve og si noe fornuftig om den).

Det er ikke en trist bok i den forstand at den får deg til å gråte, men det er antageligvis en av de sanneste beskrivelsene av sorg som noen gang er utgitt:

“I know why we try to keep the dead alive; we try to keep them alive in order to keep them with us. I also know that if we are to live ourselves there comes a point at which we must relinquish the dead, let them go, keep them dead. Let them become the photograph on the table. Let them become the name on the trust accounts. Let go of them in the water.” (s.225-6).

Didion beskriver ikke hvordan sorgen blir mindre etter et år. Fordi den ikke blir det. Hun lærer seg bare å leve bedre med den. Hun forstår ikke mer av døden heller, men som sitatet over illustrerer oppnår hun i det minste en form for våpenhvile med den. Aksepterer at den finnes, aksepterer at den ikke kan forstås.

Mihoe, klokka23:56 / kategorier : Litteratur
5 stykker har ment noe

En link fra forfatterbloggen fikk meg til å lese et blogginnlegg jeg skrev for et par år siden om Torgrim Eggen som var sur fordi han hadde fått dårlig kritikk for den siste boka si Hermanas. Det vil si: Han prøvde å late som om det var kvaliteten på litteraturkritikken han var misfornøyd med, og spesielt det faktum at anmelderne i Aftenposten og Dagens næringsliv hadde brukt fire dager på å lese og anmlede boka hans. Som han mente var altfor kort tid til å gjøre ordentlig arbeid og sa alt om kvaliteten på dette arbeidet.

Da jeg leste det jeg skrev om dette begynte en annen historie å demre for meg. En som handler om Torgrim Eggens egen anmeldergjerning. For litt over en måned siden ble det nemlig avslørt at Eggen har skrevet anmeldelser av spisesteder han aldri har satt sin fot i.

Her har vi altså en mann som klager høylydt i norges største aviser om at litteraturanmeldere bare bruker fire dager på å anmelde boka hans, mens han selv syns det er helt greit å fortelle om hvordan kamskjell han ikke har vært i nærheten av smakte.

Jeg må innrømme at jeg blir litt ondskapsfullt fnisende over mennesker som i så stor grad viser hvor langt det er mellom liv og lære. Kanskje jeg til og med må være så slem at jeg påpeker at den godeste Eggen tydeligvis syns sine egne åndsverk er langt mer verdt enn restauranter som risikerer konkurs på grunn av en dårlig anmeldelse.

Mihoe, klokka21:30 / kategorier : Litteratur, Mat, Mihoe er slem med menn
9 stykker har ment noe

Bøker kjøpt:

Every Girl is the End of the World for Me - Jeffrey Brown
Våldtäkt & romantik -Katrine Kielos
PopCo – Scarlett Thomas
I Am America (And So Can You) - Stephen Colbert
Undergængeren - Thomas Bernhard
Y- The Last Man – Brian K. Vaughan og Pia Guerra
Kollektivt selvmord - Arto Paasilinna
Feministhåndboka – Grete Nestor

Bøker lest:

Buddha I og II - Osamu Tezuka
Det är fortfarande ingen ordning på mina papper – Bodil Malmsten
Every Girl is the End of the World for Me - Jeffrey Brown
Bitterfittan – Maria Sveland
Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour, an introduction – J.D. Salinger

Jeg kjøpte definitivt litt for mange bøker igjen i mars. Sånn kan det gå. Den eneste unnskyldningen jeg har er at jeg kjøpte et par av dem på Mamutsalg (selv om jeg strengt tatt hadde tenkt til å holde meg unna fordi jeg syns det både er for dyrt og for dårlig utvalg). Men siden det tydeligvis var flere enn meg syntes det samme fikk jeg tak i Kollektivt selvmord til halv pris av under halv pris og da begynner det å hjelpe. Feministhåndboka var i samme kategori – en bok jeg vel strengt tatt mistenker at jeg ikke kommer til å lese. Den inneholder en feminsttest som skulle hjelpe meg å avgjøre hva slags bindestreksfeminist jeg er, men jeg fikk lik poengsum i så mange ulike (og til tider særdeles motsetningsfylte) kategorier at jeg tror det enkleste er å bare konkludere med at jeg er feminist. Punktum.

Thomas Bernhard boka måtte jeg gjenkjøpe. Jeg lånte den nemlig bort til denne karen. Og fikk den aldri tilbake. Siden det antageligvis er en av de beste bøkene jeg har lest i mitt liv var det påkrevd å erstatte den.

Når det gjelder de bøkene jeg har lest fulgte jeg opp intensjonene mine om å få lest flere tegneserier. De to første bindene av Buddha har den geniale datteren min gitt meg. Tezuka kalles mangaens far og er mest kjent for å ha skapt Astroboy. Minime er, som kanskje noen har fått med seg en selverklært otaku, så hun ble fornøyd med at jeg lot meg fullstendig bergta av Buddha. De åtte bindene (hver på rundt fem hundre tegnede sider) forteller som tittelen forteller historien om Siddharta/Buddhas liv og lære. Det er stor kunst dette og anbefales alle som liker tegneserier av den ambisiøse sorten.

Jeg leste Every Girl is the End of the World for Me også. En bitteliten tegneserie som var veldig søt – den nådde selvsagt ikke til lilletærne på Buddha en gang. Men deilig som virkelighetsflukt en søndag.

To av bøkene jeg leste har jeg allerde skrevet en god del om. Både Bitterfittan og Det är fortfarande ingen ordning på mina papper ga meg strålende leseropplevelser. Av en eller annen grunn tror jeg at jeg liker svenske kvinnelige forfattere bedre enn norske. I rettferdighetens navn bør det nevnes at jeg ikke leser så mange norske bøker. Tips til store norske leseropplevelser mottas med takk!

Den siste boka jeg leste i mars var Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour, an introduction av J.D. Salinger. Jeg har vært veldig glad i Salinger siden jeg leste The Chatcher in the Rye som fjortenåring. Denne boka var ganske merkelig. Den første delen handler om hvordan hovedpersonen ankommer New York for å delta i sin eldste brors bryllup, bare for å finne ut at han har stukket av. Den siste delen handler om hvordan den samme hovedpersonen forsøker å skrive en biografi over den samme broren. I det store og det hele handler den svært mye om både det å skrive og å lese. Det er nok ikke Salingers største verk, men som en kuriositet er den svært interessant å lese.

Jeg er nok også en slik som liker å ha lest hele forfatterskapet til de forfatteren jeg liker (jeg mistenker at dette er nok et utslag av samlemanien min). Innimellom må jeg innse at slaget er på forhånd tapt – slik det er tilfelle med Virginia Woolf (antageligvis den forfatteren som har gitt meg mest i hele verden) som jeg ikke utstår de første bøkene hennes og ikke klarer å komme igjennom dem. Når det gjelder Salinger mangler jeg nå bare Nine Stories så har jeg lest det hele. Noe som strengt tatt bare er trist fordi jeg svært gjerne hadde sett at verden hadde flere bøker etter den mystiske mannen.

Mihoe, klokka19:58 / kategorier : Litteratur
4 stykker har ment noe

Jeg var litt skeptisk til Bitterfittan. Fordi den er noe så 70-talls som en feministisk roman. Jeg har et særdeles anstrengt forhold til sjangeren etter å ha lest et utvalg opp igjennom tenårene og tidlig i voksenlivet. Stort sett syns jeg sjangeren består av middelmådige bøker med mye føling med offerrollen og særdeles triste kvinneskjebner. Jada – jeg er en feminist med et særdeles anstrengt forhold til den feministiske kanonen. Sånn kan det gå.

Maria Sveland forteller i etterordet av utgaven min av boka at hun egentlig hadde tenkt til å skrive dokumentarisk om hvordan vi skal kunne oppnå likestilling i en verden hvor vi ikke en gang klarer å leve likestilt med de vi elsker og som elsker oss. Til tross for min skepsis til sjangeren er jeg glad for at hun valgte å skrive en roman i stedet.

Fordi Sveland valgte som hun gjorde kan forfatteren snakke om en del av de der greiene som man både kan oppleve og observere i det heteronormative familiehælvetet. Den tar for seg slike ting som det ikke er så lett å føre statistikk på – altså slikt som ikke har karakter av hard valuta i diskusjoner om kjønn og likestilling. Men som like fullt er viktig og sentralt.

Under et opphold på “Tönt-Teneriffa” observerer hovedpersonen Sara gjentatte ganger menns utmeldthet. De fjerne blikkene, fraværet og øldrikkingen. Hvordan kvinnene er reiselederen, ikke nødvendigvis på ferieøya, men for familien. Mødrene og/eller hustruene prøver hele tiden å passe på. Jobber for at alle skal ha det bra og at familieligningene skal gå opp. Organiserer og tar ansvar. Mens mennene lener seg tilbake og knapt gjør det de blir bedt om (eller kanskje gjør det med en trassighet som bare er tenåringer verdig). Saras drømmemann er en som skreller appelsiner til familien sin. Ikke så mye som skal til for å være en kjernekar med andre ord.

Boka beskriver også noe de aller, aller fleste, uten untak, opplever når menn og kvinner samles på voksent vis. Altså rundt dekkede bord med vin og god mat. Hvordan mennene fører uavbrutte og interessante samtaler, mens kvinnene springer frem og tilbake til kjøkkenet. Dekker på, rydder av, skyller oppvask, bærer inn  dessertskåler og fyller kaffekopper. Hvor kvinner som nekter å ta mer ansvar enn mennene som er tilstede opplever å bli sett stygt på. Fordi de svikter. Kvinnene, ikke mennene som sitter godt på baken.

Svelander beskriver også hvordan kvinner tvinges av moderskapets biologiske uungåelighet til å være hjemme med bittesmå, nyfødte barn. Helt uten bruksanvisning, samtidig som man er kokko av søvnløshet og nervøsitet. Hvordan de nybakte mødrene kan observerer hvordan han som har blitt far kan fortsette livet sitt akkurat som før. Videreutvikle seg selv og sine interesser. Forlate familiesfæren og bare være seg selv.

Slike ting er blant dem som gjør kvinner til bitterfitter. Fordi de strengt tatt har bedre ting å bruke energien sin på enn å være familieadministratorer og husmødre. Eller fordi de har brennende lyst til å jobbe, lese, diskutere og leve. Fordi det er kjipt å være hun sure kjeringa som maser om husvask, sammenbretting av klær og bleieskift. De fleste har ikke lyst til å være en slik en. Faktisk vil de fleste normale kvinner hate det. Å være bitter er en følelse som først og fremst går utover deg selv.

På den ene siden beskriver Bitterfittan hvordan man kan bli så oppgitt at en ikke kan gjøre annet enn å tilslutte seg Suzanne Brøggers ønske om “Å fri oss fra kjærligheten” (hovedpersonen selv opplever imidlertid et av sitt livs svarteste øyeblikk når den godt voksne Brøgger, som tidligere i livet mente kvinner gjorde lurest i bare å holde seg med elskere og holde følelsene unna, i et intervju forteller henne at man må tenke litt mer på ordet “takknemlighet”). På den andre siden fylles Sara av et ukuelig behov for å være en kvinne som både kan få og spise hele kaka. Hun vil ikke slå seg til ro med at man ikke kan leve likestilt med den man elsker, hun har tro på at en bare må fortsette å kjempe for å få det til.

Et såpass fandenivoldsk og “dra pokker i vold” budskap som denne boka forkynner kan ikke annet enn å glede en feminist som ønsker å tro på kjærligheten og som samtidig er realist nok til å sette pris på alle som setter fingeren på hvor forbaska vanskelig det kan være til tider. Hvis en da ikke har lyst til å bli en slik bitter en som bruker all hjernekapasiteten og energien sin til å fungere som lite annet enn toppleder for stryketøyhaug og oppvask.

Mihoe, klokka1:08 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Litteratur, Livet
11 stykker har ment noe