En del mennesker oppgir, alltid like oppgitt, “skatter og avgifter” når de skal oppsummere hva som er galt med Norge. Kanskje ikke til å undres over at hver bidige valgkamp inneholder de samme løftene om skatteletter fra høyresiden? Samtidig som Stein Erik Hagen opplyste at han hadde tenkt å sende barna sine til Sveits kunne han fortelle at han, rent personlig, har et ønske om at skatt skal være et tema under valgkampen i år.

Selvsagt er skatt et tema man bør diskutere og bare for å ha sagt det: Jeg er ikke det minste i tvil om at det norske skattesystemet inneholder urettferdigheter som man bør gjøre noe med- Men jeg syns ikke den jevne norske velger bør la bekymringer omkring Hagens pengepung spille noen rolle ved høstens stortingsvalg. Han kommer fremdeles til å ha til smør på brødet og Cristal i glasset, for ikke å snakke om til helikopterdrivstoff, lønn til butleren og mannskapet på 10 millioners båten sin.

I stedet for å la seg bergta av den store urett som er gjort Hagen (som betaler hele 1,8 % i skatt) håper jeg velgerne tar sitt valg med utgangspunkt i langt viktigere saker enn skatt. Saker som økende arbeidsledighet, miljø, utfordringene i skole og helsevesen, hvordan vi skal håndtere finanskrisa og internasjonal politikk.

Har du en normal inntekt – og altså ikke 15 til 20 milliarder liggende på kistebunnen – skal det relativt store skattemessige omveltninger til for at vi skal merke det direkte på pengepungen. Forrige gang vi hadde borgerlig styre fikk jeg vel et par hundrelapper mer å rutte med i måneden. I sannhetens navn har jeg ikke en så veldig komplisert skatteseddel heller. Som vanlig lønnsmottaker med studielån og boliggjeld er det ikke så mye rom for skattemessige krumspring. En tilstand jeg mistenker jeg deler med de fleste andre nordmenn.

Jeg har en forståelse for at skatt er et tema som bekymrer den aller rikeste millipromillen blant oss. Slike som strammer inn livreima ved å sende skjortene sine til snippeskift i Savile Road i stedet for å kjøpe nye. En skjorte i den gata koster antageligvis omtrent det dobbelte av det jeg betaler i skatt per måned. Jeg bare nevner det for å sette ting i et visst perspektiv.

Stein Erik Hagen har i løpet av de siste årene donert rikelig med penger til gode formål. Folk liker filantroper og Hagen har gjentatte ganger trukket frem sin giverglede når han i de siste dagene har vært ute for å forsvare flyttingen av formuen. Rimi-Hagen har tilsynelatende ingen problemer med å bruke pengene sine på samfunnsnyttige formål så lenge han selv å bestemme hva pengene skal brukes til. Han syns det er greit å gi bort nesten ti millioner til å pusse skimuseet i Holmenkollen, men blir så forbanna at han flagger ut når den samme summen innkreves i skatt.

All ære til folk som gir bort penger til gode formål, men hvordan ville Norge sett ut hvis vi alle skulle bidratt til den store regningen på den måten? Altså at det vi bidro med ble øremerket til bestemte formål etter eget valg?

Man kunne lett havnet i en situasjon hvor flerfoldige millioner ble satt av til motarbeidelse av en særdeles sjelden hudsykdom som grandtanten til Rikerud hadde lidd så fryktelig under, mens bare lommerusk ble satt av til stomiopererte eller inkontinente (som ikke er sykdommer det er så lett å smykke seg med). Eller den rike onkelen på en liten øy som gjerne bygger tre mil med motorvei vei rundt øya, men syns ordentlige folk klarer seg selv og derfor ikke setter av et øre til sosiale tjenester.

Selv kunne jeg gjerne bidratt til utbygging av sykkelstinettverket, spesielt på den strekningen jeg daglig sykler til jobb, dessuten er jeg glad i moderne kunst så museer som konsentrerer seg om den slags bidrar jeg gjerne til. Skole og helsevesen ville vel fått noe de også, men sykehjem, kirke, veibygging og kjøttindustrien ser jeg ikke den umiddelbare nytten av å bidra økonomisk til. Det aner meg at ikke alle deler mine prioriteringer.

Jeg tror det er et ganske åpenlyst poeng her. Det er langt mer hederlig å betale sin skatt med glede enn det er å leke julenisse et par ganger i året. Jeg tror også de fleste av oss skjønner at det er de folkevalgte som må styre over pengesekken for å sikre at pengene brukes der de trengs aller mest. Med tanke på at vi bor i et av de landene i verden som tar aller best vare på befolkningen sin er faktisk ikke prisen så høy som enkelte vil ha det til (gjør feks. et regnestykke på hvor mye det ville kostet deg å betale for en høyere utdannelse for barna dine hvis du hadde bodd i USA).

Det finnes viktigere ting enn noen hundrelapper ekstra i måneden. Derfor håper jeg inderlig Hagens private agenda ikke får noen betydning for høstens valg. For gjennomsnittsnordmannen bør det være viktigere å bekjempe økende arbeidsløshet og bevare gode velferdsordninger (i en tid hvor det er godt mulig langt flere vil ha behov for dem) enn å la seg forføre av feite løfter om tykkere lommebøker.

(Innlegget er også publisert på valgbloggen)

Mihoe, klokka11:15 / kategorier : Seriøst
5 stykker har ment noe

Jeg skal ikke en gang prøve å late som om jeg skjønner den tilsynelatende uendelige konflikten som pågår mellom singaleserne og tamilene på Sri Lanka. Jeg tror ikke det er umulig å forstå den, men som det ofte er med borgerkriger er det vanskelig å se hvem som er de onde og hvem som er de gode i konflikten.

Det jeg vet er at singaleserne utgjør omtrent to tredjedeler av befolkningen på Sri Lanka, tamilene er en langt mindre befolkningsgruppe (visstnok rundt 20% av befolkningen). Singaleserne er stort sett buddhister (noe som i seg selv er relativt oppsiktsvekkende da buddhister ikke akkurat er kjent for å være spesielt krigerske av seg). Tamilene derimot er stort sett hinduer og katolikker.

Som vi har sett det i flere borgerkriger er det etnisitet (de snakker forskjellige språk og har forskjellig bakgrunn) som ligger til grunn for konflikten. En konflikt som visstnok har røtter helt tilbake til den tiden Sri Lanka var britisk koloni, og singaleserne følte at tamilene var overløpere som hadde fordeler av koloniseringen (noe de også visstnok hadde fordi tamilene i langt større utstrekning enn singaleserne snakket engelsk og derigjennom oppnådde stillinger innenfor det offentlige. Dessuten jobbet det singaleserne følte var et uforholdsmessig stort antall tamiler som leger og advokater).

I perioden mellom frigjøringen fra Storbritannia og frem til 70-tallet var det en form for enighet om at tamilene kunne ha autonome områder på nord- og østsiden av øya. Områder hvor tamilsk skulle være det offisielle språket. Men dette medførte protester fra den singalesiske opinionen. I 1976 samlet de ulike tamilske grupperingene seg og erklærte at de ville ha en egen stat (Jaffnaresolusjonen).

Etter den tid har det vært mer eller mindre konstant krig.

På grunn av norsk initativ var det våpenhvile mellom 2002 og 2006. I de tre siste årene har imidlertid krigføringen blitt stadig mer intensivert og singalserne har gjort kraftige utfall mot tamilene (som attpåtil har hatt interne voldelige konflikter). I de siste månedene har konflikten kostet stadig flere tamilske liv. I løpet av de siste ukene har mellom 100 000 og 200 000 blitt drevet på flukt. I en periode var de fleste av dem presset sammen på et område som er omtrent 20 km² stort. Nå er visst de offisielle tallene 60 – 100 000.

I følge de hjelpeorganisasjonene som befinner seg i flyktningleirene og inne i den såkalte “no-fire zone” (se kartet) er de menneskelige omkostningene enorme. De har ikke mat, en del er skadet, og sykdommer sprer seg som ild i tørt gress. LTTE (som altså er den ledende tamilske militære gruppen) holder folk tilbake som skjold og tvangsrekrutterer barn til å føre krig for seg.

Edit: FN melder nå at 6 500 sivile er drept i løpet av de siste månedene.

Illustrasjon hentet fra Al Jazeera

Norske aviser skriver ikke mye om dette. VG skriver litt mer enn Dagbladet. Klassekampen er kanskje den avisen som har skrevet mest. Men jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at situasjonen ikke er det de diskuterer heftigst i norske avisredaksjoner eller det de intresserer seg mest for.

Det nærmeste vi kom forsider og krigsoverskrifter var da desperate tamilske demostranter stormet den sri lankiske ambassaden i Oslo. I forhold til pressedekningen av Gaza konflikten for noen måneder er kontrasten stor. Det er ingen tvil om at dette er en konflikt vi ikke informeres om i noen grad. Noe som kanskje også forklarer hvorfor ingen blogger om det eller bidrar til tamilenes demonstrasjoner.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag (og det må innrømmes at jeg har tenkt til å skrive om det en stund, men følt at jeg ikke hadde nok kunnskap) er en bloggstafett som er satt i gang av Borgar Michelsen og hvor Hjorthen sendte pinnen videre til meg. Jeg må selvsagt også sende pinnen videre. Jeg velger meg seks og håper i hvert fall et par av dem bruker litt tid på å skrive om den humanitære katastrofen som nå pågår på Sri Lanka og sender stafettpinnen videre:

Jarle Petterson
Iskwew
Virrvarr
Indregard
Goredom
Lasse Dahl

De som ikke står på lista, men føler de har noe å si om det som foregår på Sri Lanka skriver om det også oppfordres selvsagt også til å gjøre det!

Mihoe, klokka0:54 / kategorier : Rett og slett forferdelig, Seriøst
6 stykker har ment noe

Det er særdeles vanskelig å drive med fred i et krigsområde. Faktisk så vanskelig at mennesker dør av det. Man kan ikke erklære fred i en enklave midt i en slagmark og regne med at det skal respekteres.

I henhold til myndighetene deltar ikke norske soldater i en krig i Afghanistan. De jobber derimot fredsbevarende. Alle vet at de ordene vi bruker for å omtale verden påvirker hvordan vi ser på den. I forhold til den militære tilstedeværelsen vår rundt omkring i verden har det langt større konsekvenser enn vi burde godta av våre folkevalgte.

For noen måneder siden traff jeg veteranforbundet for norske soldater - SIOPS – på en konferanse. De var der for å snakke om skadene unge mennesker påføres ved å delta i de norske fredsbevarende styrkene. Skader som ikke nødvendigvis synes i form av manglende lemmer eller arr.

55 000 nordmenn har vært tilstede i kriger rundt om i verden. Av disse sitter det igjen mennesker som får langvarige eller varige problemer som ikke løser seg av seg selv: Posttraumatisk stress, depresjoner eller angstilidelser. Problemer med å finne tilbake til et liv utenfor krigssonen, savn etter den kontinuerlige støtten du finner blant medsoldater mens du er utplassert, vanskeligheter med å tilpasse seg et liv preget av individuell valgfrihet fremfor et som leves under kommando.

Personlig er jeg motstander av den norske deltagelsen i Afghanistan. Men selv om jeg er det opplever jeg det ikke som mindre enn skammelig at de som velger å delta i utenlandsoperasjoner ikke får den støtten de har behov for. En støtte de antageligvis hadde hatt lettere for å få hvis norske myndigheter våget å kalle en krig for krig.

De norske myndighetens tåkelegging av sannheten omkring de norske utenlandske militære operasjonene får dyptrekkende konsekvenser både på et menneskelig og offentlig nivå:

Å kalle deltagelse i krig for fredsbevaring er å føre opinionen bak lyset. De fleste normale mennesker er for fred. Krig er derimot noe helt annet. Det er stor grunn til å anta at nordmenn flest har langt større problemer med å akseptere at landet vårt bryter folkeretten enn at vi tilsynelatende hjelper mennesker i nød.

Alle soldatene som deltar i utenlandsoperasjonene er der frivillig. Men vet de hva de egentlig takker ja til når de får tilbud om god betaling og en mulighet for å se verden? De fleste tjenestegjørende soldater er unge mennesker. Gis de reelle muligheter til å foreta en rasjonell vurdering av valget sitt når de presenteres for glansede vervebrosjyrer? Er mennesker helt i begynnelsen av voksenlivet i stand til å foreta en slik vurdering overhode? Jeg mistenker at svaret er nei. Ved å ikke utøve en langt større åpenhet omkring hvor potensielt farlig en slik yrkesutøvelse faktisk er fører vi dem dessuten bak lyset.

Når tjenesten er over får også språkbruken konsekvenser. Rent umiddelbart i forhold til hvordan omgivelsene ser på det du har deltatt i. På lengre sikt i forhold til det støtteapparatet som eksisterer eller snarere ikke eksisterer. Veteranenes trygderettigheter er stort sett elendige såfremt de ikke har fått rent fysiske skader. Post traumatisk stress kan bli synlig først mange år etter at du har forlatt krigssonen og fordi du ikke har deltatt i krig er det vanskelig å få det defintert som en yrkesskade.

Definerer man krig som krig ville man kanskje også jobbet mye mer forebyggende. Både i forhold til å forberede soldatene på den virkeligheten de kommer til å møte og ved å gi dem et godt tilbud så snart de var tilbake på norsk jord.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle begrepet “fredsbevaring” for naivt eller rett og slett en stor, saftig løgn. Men jeg vet at de som har deltatt, og jeg har møtt noen av dem i løpet av de siste årene, ikke nøler med å gi den norske tilstedeværelsen i utlandet sitt rette navn.

Mihoe, klokka15:46 / kategorier : Seriøst
27 stykker har ment noe

For litt over en uke siden var jeg snill borger og stilte pliktskyldig opp som lagrettmedlem. Du aner ikke hva det skal handle om når du stiller opp første dagen, men småpraten blant de andre som satt inne på lagrettrommet avslørte raskt at det var snakk om en drapssak.

Jeg vet ikke om man kan snakke om enkle drapssaker, men den jeg skulle være med å dømme i var det i hvert fall ikke. En veldig ung mann hadde drept en annen ung mann. Tiltalte hadde gjort et ekstremt dårlig valg og endt opp med å plante en kniv rett i hjertet på kameraten sin etter et særdeles uklart hendelesesforløp som impliserte mye følelser og lite kontroll over situasjonen. (Noe lignende har visst hendt igjen. Av og til er verden bare trist.)

På tilhørebenken satt det pårørende til både avdøde og tiltalte. De gråt stort sett hele tiden – naturlig nok. Det er vanskelig å ikke berøres av den slags. Men som medlem av lagretten skal vi visstnok ikke det. Vi skal dømme med fornuften og ikke med følelsene.

Før disse dagene hadde jeg levd i den overbevisning om at en rettegang i en drapssak ville innebære en stor mengde bevisførsel og klare indisier. Det trenger det ikke å gjøre. Vi fikk høre ulike vitner som forklarte seg i alle retninger og stort sett ikke husket noe som helst av det som hadde skjedd. Andre personer som hadde befunnet seg i umiddelbar nærhet av hendelsen hadde ikke blitt innkalt, mens tre personer som hadde bivånet det hele fra en og samme balkong hundre meter unna hadde blitt stevnet. Jeg vet ikke om det gir meg mindre tiltro til rettsvesenet, men litt foruroligende syns jeg det er.

Dag tre var den verste. Da dukket rettsmedisneren opp. Med bilder av et ungt dødt menneske med et knivstikk. En av de pårørende kollapset og måtte bæres ut. Med untak av fagfolkene i salen begynte de fleste å gråte, inludert undertegnede. Det var rett og slett bare uutsigelig trist.

På toppen av det hele ble det innført et strengt sikkerhetsregime inne i salen. Fire bevæpnede politifolk med skuddsikker vest og metalldetektor ved inngangen. Uten at vi i juryen fikk noen som helst forklaring på sikkerhetsoppgraderingen.

Da jeg fikk se bilder av offeret og også fikk kniven i hånden (fremdeles med blod på seg) ble jeg kvalm og svimmel. Jeg har aldri sett noe slikt før. I likhet med alle de andre jurymedlemmene som satt rundt meg. Vi hadde ikke blitt forberedt på noen måte, annet enn at aktor i forkant sa i fra om det kunne bli litt sterkt.

Så fulgte prosedyrer og rettsbelæring før vi ble stengt inne på lagretterommet for å ta en avgjørelse. Etter halvannen times diskusjon var flertallet enig om å svare nei på spørsmålet om tiltalte var skydlig i forsettlig drap. Noe fagdommerne aksepterte.

Dagen etter skulle vi ta stilling til et nytt spørsmål. Et spørsmål det var vanskelig å forstå og som strengt tatt inneholdt litt for mange juridiske spissfindigheter til at jeg følte meg på helt trygg grunn. Rettsbelæringen som dommeren gir skal jo egentlig gi en klarhet omkring det vi skal ta stilling til, men hvor mye man får ut av den vil alltid avhenge av dommerens pedagogiske egenskaper. Jeg tror egentlig vi misforsto litt. Men vi frikjente den unge mannen nok en gang. Noe som medførte hoderysting og himling med øynene fra fagfolkenene som var til stede.

Fagdommer godtok ikke kjennelsen vår og saken skal opp på nytt. Ti mennesker tilbragte altså fire svært slitsomme dager i rettssalene helt uten nytte. Fire dager som fikk oss som var tilstede som legfolk til å stille spørsmål ved hvor mye en egentlig kan utsette folk fra gata for. Ikke var det noen form for debrifing eller forbredelse i forhold til den rettsmedisinske rapporten, ikke fikk vi noen forklaring på sikkerhetsregimet, ikke finnes det noen rutine slik at jurymedlemmer slipper å bruke samme vei inn og ut av lokalet som tilhørerne.

Dessuten opplevde vi altså det som har blitt et av de store argumentene mot at mennesker i dette landet skal dømmes av sine likemenn. Fordi fagdommerne for ofte overstyrer det lekmennene mener er den riktige avgjørelsen. Denne saken gjorde meg faktisk overbevist om at vi bør beholde juryordningen. Mest fordi jeg blir skremt av tanken på forutinntatte dommere som vet hva som er rett og feil uansett i slike saker, og som godtar svært sprikende og usikker bevisførsel. Skal bare fagfolk dømme kan vi lett havne i en situasjon hvor absolutt ingen kan bevitne hvor lite ressurser politiet tilsynelatende har til å drive etterforskning og hvor lite en aktor egentlig trenger å forberede seg. Selv når et ungt menneske har mistet livet og et annet står i fare for å gjøre det samme.

Mihoe, klokka19:00 / kategorier : Livet, Seriøst
27 stykker har ment noe

Det er vanvittig hvor store diskusjoner det kan bli omkring uniformsreglementet til politet. Folk mener så mye om det at jeg nesten blir betenkt. Er dette noe folk flest har tenkt mye på? Sånn hver gang de ser en politimann banke en demonstrant eller ser dem patruljere (eller glem den siste – den slags ser man jo ikke lenger)?

Etter lang og rundig prosess med meg selv har jeg funnet “en glasset er ikke halvtomt, men halvfullt”- tilnærming.

En lykksalig ting med hijabdebatten er nemlig at den strengt tatt må implisere at Norge må ta farvel med statskirken.

I kjernen av debatten ligger jo begrepet “religiøse særrettigheter”. Innenfor det området har jo Norge særdeles dårlige tradisjoner som jeg personlig finner langt mer graverende enn politibetjenter med kippa, hijab, turban eller hva den enkelte vil iføre seg når de utfører offentlige oppgaver.

I den religiøse staten Norge trumfer “religiøse særrettigheter” både lov og menneskeretigheter. Trossamfunn står fritt til å bryte både arbeidsmiljølov og likestillingslov med religionsfriheten som begrunnelse. Feks står de (ved hjelp av unntaksreglene fra feks. likestillingsloven for indre forhold i trossamfunn) fullstendig fritt til å bestemme at bare hvite prester kan forkynne den rette tro og derfor ekskludere fargede prester kun fordi hudfargen deres er feil (jeg sier ikke at kirker her til lands gjør det, jeg påpeker bare at de har mulighet til det).

Statskirka forbeholder seg retten til å ekskludere og diskriminere mennesker med feil legning, både som brukere av de åndelige offentlige tjenestene og som yrkesutøvere. Vi har altså statlige ansatte i dette landet som har lovfestet rett til å bryte lover som strengt tatt burde veie tyngre og skape langt større debatt enn politiets uniformsreglement.

Du lurer kanskje på hvordan jeg kommer frem til at islam kan styrke demokratiet via dette?

Vel- det er særdeles problematisk hvis en bare innvilger statsreligionen særlige rettigheter i et land med religionsfrihet. Dessuten burde livssynsnøytralitet være selvsagt i alle offentlige organer. I statskirkesystemet er det ikke det og det gir oss og kommer til å fortsette å gi oss problemer.

Statsreligion gir oss også demokratiske utfordringer. Fordi selve konstruksjonen ikke er demokratisk i sin natur. I hvert fall ikke hvis det er moderne demokratier vi snakker om.

Det er mulig og sannsynlig at vi som samfunn blir nødt til å ta stilling til religiøse særrettighetene i flere saker i årene som kommer. Før vi er en sekulær stat kan vi ikke behandle disse sakene på en rasjonell og kunnskapsbasert måte.

(Jeg tror denne posten må betraktes som en tankepost og jeg er sikker på at det finnes veldig mange gode argumenter mot de tankene jeg lufter).

Edit: Pga. støtende og fullstendig urelevante kommentarer er det blitt foretatt sletting av kommentarer. Det vil jeg fortsette med.

Mihoe, klokka22:59 / kategorier : Ingen kategori, Seriøst
9 stykker har ment noe