Nærings- og handelsdepartementet har startet en blogg som har som formål å undersøke hvorvidt sosiale medier er noe regjering og departementene skal drive med ( via Norsk kommunikasjonsforening).  Bloggen har blitt opprettet som en følge av at det er nedsatt en arbeidsgruppe bestående av kommunikasjonsrådgivere fra de ulike departementene og statsministerens kontor. Vi får inderlig håpe de også trekker inn mennesker med reelle erfaringer og god kompetanse omkring bruk av sosiale medier etter hvert – det begynner å bli en relativt mange av dem – og min personlige oppfatning er nok at kommunikasjonsrådgivere ikke alltid er de som vet mest om dette (faktisk forstemmende lite i praksis).

Så langt inneholder bloggen stort sett åpne spørsmål omkring hvorvidt de som styrer Norge skal være tilstede på henholdsvis Twitter, facebook, YouTube og blogg.  Mitt svar på dette er selvsagt et ubetinget ja – ved å bruke sosiale medier på en god måte vil det åpnes opp for demokratisk delaktighet og engasjement på en måte vi faktisk aldri tidligere har sett.

Blogg om departementene og sosiale medier (et tips til kommunikasjonsrådgiveren i NHD bør vel være å finne et navn med et litt mer fristende bloggnavn som en start på arbeidet) trekker selv frem den britiske statsministerens blogg som et eksempel til etterfølgelse og jeg liker det jeg ser. Her finner vi korte oppdateringer omkring Statsministerens gjøren og laden, bilder, podcaster og videoer.

Når det gjelder Nærings- og handelsdepartementets egen blogg er jeg kanskje litt skuffet over at de ikke skriver mer omkring hvilke tanker de egentlig har om forholdet mellom de sosiale mediene og det offentlige (til deres forsvar kan det tilføyes at bloggen kun har eksistert i kort tid).

 Det virker ikke som om de har har fått med seg at blogg er en toveis-kommunikasjon. Som bloggeier må du servere noen tanker for å få noen tilbake og NHD’s blogg kunne blitt et veldig interessant sted å oppsøke hvis de presenterte flere erfaringer med sosiale medier som informasjonskanal for det offentlige. Da vil de antageligvis også tiltrekke seg flere kompetente kommentatorer og få flere innspill på de tingene de lurer på.

Forøvrig må jeg innrømme at jeg fniser litt av at lederen for arbeidet kommer med følgende utsagn:

 ”Vi skjeler mye til hva de gjør i 10 Downing Street når det gjelder bruk av sosiale medier, og det er ikke tvil om at de har kommet svært langt. Rådene fra både 10 Downing Street og EU-systemet er entydige og sier: ”Just do it”. Det er dette vi nå ser nærmere på, og vi tror det er store potensialer i nye, sosiale medier for å bedre delaktighet, dialog og demokrati i Norge”

Hvis “just do it” er rådet virker det litt motsatt skulle se “ nærmere” på det.

Mihoe, klokka11:38 / kategorier : Blogging
6 stykker har ment noe

Noen har kanskje merket at bloggen min har vært nede i helgen. Jeg vet forøvrig at noen har merket det fordi jeg har fått hyggelige meldinger med forslag om hvordan jeg kunne fikse det. Sånt gir meg selvsagt fornyet tro på menneskeheten og forteller meg nok en gang at internett er helt fantastisk. Desverre kan jeg heller ikke love at bloggen min ikke forsvinner igjen. Jeg har store ambisjoner om å oppgradere steinalderutgaven av Word-Press jeg har brukt frem til nå. Noe jeg håper vil gi meg noen funksjoner jeg ikke har hatt (feks muligheten til å legge ut filmsnutter), gjenopplive rss-feeden min og gi meg et mer stabilt system enn jeg har nå.

Jeg har hatt en ide om at jeg skal utføre denne oppdateringen selv. Med bakgrunn i et ideal om teknisk uavhengighet. Men etter helgens setback må jeg innrømme at jeg har denne ideen opp til revurdering etter at jeg klarte å fjerne bloggen min fra verdensveven bare fordi jeg ikke husket et viktig passord.

Uansett: Hvis det ser rart ut her inne er det en grunn til det. Hvis jeg forsvinner kommer jeg helt sikkert sterkere tilbake.

Mihoe, klokka8:54 / kategorier : Blogging
5 stykker har ment noe

Document.no kan sole seg i glansen nå som de utropes som bloggvinnerne bak seieren i blasfemistriden, og som i dag utropes som det første konkrete eksempelet på at bloggsfæren har politisk gjennomslagskraft.

For meg hersker det ingen tvil om at regjeringen begikk fullstendig skivebom med forslaget sitt om “vern mot hatefulle ytringer”. Fordi ytringsfrihet er en selvsagt grunnmursstein i fungerende demokratier.

Men når Hans Rustad bruker denne seiren for å underbygge sin enorme motstand mot hijabbruk i politiet (som igjen skriver seg inn i en lengre rekke av islamofobe anslag) begår document.no en klassisk feilslutning. Bloggen unslår seg ikke fra å knytte blasfemidiskusjonen til islam:

“Det regjeringen forsøkte, ser man tendenser til over hele Europa. Politikere som frykter konflikt mellom muslimer og den innfødte befolkningen, fristes til å vedta lover som skal ta intellektuelle og kunstneriske “bråkmakere”.”

Rustad erklærer krig mot den slags og avslører samtidig på hvilket nivå han ønsker den såkalte “konflikten” skal føres. I Dagbladet møter han kritikken om islamofobi på følgende måte: “De som anklager oss for slagside, har kanskje selv et problem, sier Rustad. Han forteller at nettsiden har måtte sette grenser for at ikke debatten skal skli ut.” Det sier seg selv at dette ikke akkurat er slående argumentasjon. Å anklage meningsmotstandere for å ha et problem er en klassisk unvikelsesstrategi.

Når det gjelder diskusjonen om hijabbruk i politiet får jeg en sterk følelse av at det ikke er ytringsfriheten som egentlig er Document.nos hjertebarn, men snarere motstand mot islam. Dette synliggjøres i en kortslutning som i beste fall kan tilskrives en manglende forståelse av alle tings betydningsbærende kvalitet i tegnsystemene som konstituerer vår forståelse av virkeligheten.

Å bære hijab må i sin ytterste konsekvens forstås som en symbolsk handling. I likhet med ytringer er hodeplagget det den det moderne språkteori og semiotikken bærer av et signifikat – plagget er et tegn som bærer mening (i sin enkleste formulering: Jeg er muslim). En hijab er noe mer enn et tøystykke du knytter på deg. Ved å iføre oss hijab, dress og slips, palestinaskjerf eller hotpants formidler vi et budskap. Når du forbyr folk å kle seg som de vil forbyr du dem å ytre seg.

Et forbud mot hijab blir derfor et like tydelig angrep på ytringsfriheten som det er å forby “hatefulle” ytringer om plagget. Hvis Rustad kan leve med dette avslører han at ytringsfrihet ikke er så viktig for ham likevel (det må tilføyes her at Document.no synes å ville forby all hijabbruk overhode og ikke bare i politiet). Å kjempe en kamp som bare handler om friheten til å ytre seg negativt om andre menneskers religion blir aldri heltemodig i mine øyne.

Mihoe, klokka10:27 / kategorier : Blogging, Seriøst
32 stykker har ment noe

Gerry McGovern er webguru og lærer folk å vinne på nett. Boka Killer Web Content inneholder en særdeles praktisk tilnærming til nettpublisering og kan selvfølgelig også lære bloggere noe. Forfatteren mener bloggere vil tjene på å lese boka hans: Fordi metodene hans vil øke antallet lesere vi får.

Bokas første del tar for seg det teoretiske bakteppet og det er det jeg skal snakke om her.

Hovedpremisset bak teoriene hans er “if you’re not read, you’re dead” og han lover deg intet mindre enn at han kan lære deg hvordan du skal unngå nettdød. I vebbens barndom var det teknikken som sto i sentrum, deretter fulgte en periode hvor det generelt var mest interesse for det visuelle uttrykket. Nå er det innholdet som har blitt det viktigste. Med McGoverns egne ord er det “killer content” som skiller klinten fra hveten. Ingenting kan redde nettsidene dine hvis du ikke har et godt innhold på dem.

Som bloggere er kanskje dette mer innlysende enn det ofte er for kommersielle aktører. Når McGovern påpeker at kommunikasjonsakten kommer til å få en stadig mer sentral plass på nettet blir vi fortalt noe vi forhåpentligvis visste fra før. Det er jo innhold som er hele budskapet vårt – vi skal vanligvis ikke selge noe (og skal vi det kan likevel ikke det være det som er den eneste drivkraften bak bloggen).

Det vi kanskje ikke alltid er like bevisste er hva denne kommunikasjonen består i og hvordan vi kan gjøre den bedre. En nøkkel til dette ligger i å sortere innhold under overskriftene “killer” og “filler”. Poenget er selvsagt å fylle bloggen med minimalt fyllstoff og å produsere så mye “killerblogging” som overhode mulig. Slik blogging består av tekster som skiller seg ut fra mengden. Noe som selvsagt er vanskelig, men som McGovern mener han har oppskriften på.

Godt blogginnhold avhenger av god tenking som formuleres på en god måte. McGovern gir oss følgende oppskrift på god tenking:

1. Hva er oppgaven (emnet)?
2. Hvem skriver jeg for?
3. Bryr disse seg?
4. Hvordan kan jeg best skrive om det?
5. Hva kan jeg lære fra sist jeg skrev noe lignende?

Fordi godt innhold fostres av god tenking er det lurt å bli flink til å ta vare på gode ideer. Noe du gjør ved å alltid gå rundt med notatblokk og penn. Selvfølgelig, men likevel et godt råd.

Et annet hovedpoeng guruen vil banke inn i hodet på oss er “Less is More”. Han har en morsom teori om at de fleste som produserer ting på nettet ikke har klart å frigjøre seg fra steinalderens “samlergen”. De fleste bare lesser på og lesser på – uten tanke på om det gjør nettsidene deres bedre eller ikke (sånn siden det nå engang er slik at størrelse har absolutt ingen betydning på nettet).

Som blogger vet jeg ikke helt hvilken relevans det har. Jeg tror de aller færreste av oss har noen som helst planer om å slette i arkivene. Men flere av oss kan sikkert være flinkere til å bruke det beste vi har i arkivene våre for å selge inn bloggen til førstegangsbesøkende.

En annen viktig lekse er selvsagt å kutte i tekst. Selv har jeg en langt lerret å bleke på den fronten. Bloggen min lider under for lange tekster. Selv om jeg utmerket godt vet at det som skiller gode og dårlige tekster ofte er redigering. Mitt fremste bloggeforsett fremover er altså å skrive kortere. (Noe jeg allerede prøver å gjennomføre og derfor blogger om dette emnet i flere deler). Informasjonsøkonomisk er det viktig å lære seg å formidle så mye som mulig med færrest mulig ord. En vanskelig kunst, men defintivt noe som gjør en blogg bedre.

I McGoverns verden er en blogg et enmannsforetak som har følgende budskap: “Vær så snill og les meg – jeg har noe å si!”. Et budskap han mener kan oversettes til: “I’m very smart. Give me a job.” Jeg vet ikke helt hvor enig jeg er i denne oversettelsen hans, men jeg er spent på hva han har å komme med i bokas andre del. Denne er praktisk innrettet og har til og med et eget kapittel om blogging. Jeg skal blogge om denne delen også. Så det er bare å følge med.

Mihoe, klokka16:31 / kategorier : Blogging
5 stykker har ment noe

De fleste av oss som har blogget siden bloggsteinalderen en gang har god grunn til å rystes over det som har skjedd med den norske bloggosfæren i løpet av det siste året eller så. Idealistiske, politisk korrekte og engasjerte bloggere med tro på den gode teksten har blitt satt helt på sidelinja. Av moteblondiner, storbrystede glamourmodeller og pengetørste mannebloggere som vil gjøre alt for å få noen til å trykke på de stygge reklamelinkene sine.

Bokhyller, ordforråd, kulturell og intellektuell kapital har blitt fullstendig utkonkurrert av konkurranser hvor du kan vinne løshår og selvbruningskrem, overdreven bruk av smilefjes, manglende rettskriving og normal tegnsetting og blogging om lite annet enn dagens antrekk, hvordan du oppnår den helt riktige oransjeteinten, frisyrer som minner mest om den der skapningen Donald Trump har på toppen av hodet og hjelpeløse utredninger om hvor kjedelig det er med mattelekser.

Men jeg skal ikke være en sånn gammelmodig en som sier at alt var så meget bedre før. Men jeg må si at ting har blitt anderledes. Anderledes enn jeg tror noen av oss som har blogget en stund trodde det skulle bli.

Da jeg startet bloggen min for tre og et halvt år siden var det politisk blogging som var oppskriften på høye lesertall (i en verden hvor rundt tusen lesere om dagen var himmelhøyt). Det var en farlig sjanger å begi seg ut på hvis du ikke hadde grundige kunnskaper om det du skrev om. Fordi det fantes kommentatorhaier som kunne sparke deg grundig bak med statistikk, fakta eller juss hvis du dristet deg til å mene noe om noe.

Det fantes også folk som klaget over at bloggerne ikke hadde slagkraft nok til å velte så mye som en vakkelvoren samarbeidsregjering og var altfor opptatt av kattene og de kjedelige livene sine. Hva disse ambisiøse folka tenker i dag vet jeg ikke. Men det aner meg at de har gitt opp fullstendig.

Når en besøker Blogg.no, som hoster blogger med lesertall vi gammelbloggerne ikke en gang kan drømme om, ser en at blondinene ruler. Blondiner som villig legger ut bilder av seg selv, skriver om kafebesøk og kjærestene sine, og snakker om ting de har kjøpt (eller har lyst til å kjøpe). Her er det virkelig ikke det minste snev av politisk engasjement, gode tekster eller spissfindige observasjoner. Det er mote, utseende og relativt mye kjedelig levd liv. Men det “selger” som hakka møkk.

Reality Challenged ble forleden omtalt som en jenteblogg. Og jeg fikk i samme blogginnlegg forklart hvorfor jeg ikke “selger” like bra som Ida Wulff. Jeg har ikke skjønt noe som helst av konseptet markedsføring og det å selge meg selv, og jeg er ikke blond. Nå tror jeg kanskje det har en viss sammenheng med at jeg har andre ambisjoner enn å skrive om hvilke strømpebukser jeg foretrekker, hvilke røverkjøp jeg har gjort på Gina Tricot og legge ut bilder av feministjuntaen på kafe. Dessuten er jeg jo verken 16 lenger eller lever et liv det er spesielt interessant å lese om.

Men blond kan jeg jo alltids bli. Så det kommer jeg til å prøve meg på – så snart jeg er kvitt den helvetes influensaen som for tiden okkuperer kroppen min. Hva det innebærer kan dere jo bare gjette på, men noen lumske planer har jeg.

Mihoe, klokka22:15 / kategorier : Blogging
33 stykker har ment noe