De råeste pønksa er gamle damer. Noen har blått eller lilla hår som stritter i tynne tjafser i alle retninger under en sprø hatt som er litt på skjeve. Skoene til gamle damer er rare, svære og opp av dem stikker det pipstilktynne legger med brun tykk strømpebukse i folder. Midt i mellom hatt og sko finner du kjoler med psykedelliske mønstre og tykke kåper i klokkefasong. Gamle damer ser egentlig jevnt over ganske sprø ut, og så hytter de mot ungdom som “ikke ser ut i måneskinn”.

Etter at bestemødrene mine døde kjenner jeg ikke så mange gamle damer lenger. Bortsett fra naboen min da: Inger, som er 84 år. Hun forteller meg ganske ofte at hun er 84 år. Hun har dårlige og vonde hofter (faktisk så vonde at hun av og til forteller meg at hun har en “forjævlig dag” og bare er sur). Men hun lot rullatoren sin stå ubrukt i gangen i nesten et år før hun begynte å bruke den på sine daglige turer på butikken. Fordi hun er forfengelig sier hun. Og rullatorer har det med å ødelegge stilen. Hun forteller meg ganske jevnlig at hun ikke venter på stort annet enn døden også. Men hun ler av seg selv når hun ble så redd for livet sitt at hun søkte tilflukt i gangen sin en dag det tordnet og lynte forleden.

Inger har blitt ranet tre ganger i løpet av de siste to årene. Av mennesker som er mindre verdt enn dosnerk. Hun mener det bare er sånt man må regne med når man er en gammel dame. Den siste gangen hun ble ranet hadde hun pengene sine i ryggsekk på ryggen. Den slags er jo ikke så lurt, så jeg overlot pengebeltet (av den typen du bruker når du ferdes i land med høyere andel suspekte karakterer enn vi har her til lands (uansett hva Per Sandberg sier) mitt til henne. Jeg mistenker at hun har latt forfengeligheten vinne igjen og ikke bevarer verdisakene sine forskriftsmessig inntil kroppen.

Den gamle naboen min holder avisen. I følge seg selv mest for å vite hvilken dag det er, men også for å lese dødsanonsene og løse kryssordet. Noe annet trenger hun ikke avisen til. Derfor lar hun dem gå i arv til meg når hun er ferdig med å sjekke dødslista og ikke å få til kryssordet. Noe som har gitt meg et innblikk i hvordan livet hennes egentlig er.

Hun bruker nemlig å markere viktige ting i avisen med kulepenn. I forkant av valget var hun opptatt av å finne ut hva “arbeidende kapital” var og hva de forskjellige politikerne mente om jordbrukets forutsetninger.

Men hovedsakelig er hun interessert i tv-programmet og været. Hun ringer inn Oslo på væroversikten, kanskje for ikke å blingse og forholde seg til været i Horten i stedet for i Oslo. Det aner meg at det er enorme værforskjeller. Dessuten markerer hun hva hun har planer om å se på tv. Hun har et ganske stramt tv-opplegg som strekker seg over det meste av dagen. Ikke overraskende ser hun på alle programmer som handler om krigen. Hun liker å snakke om krigen også, så dette interessefeltet kjente jeg til før jeg fikk mulighet til å spionere på vanene hennes. Mer overraskende er det at hun tydeligvis har en forkjærlighet for mer ungdommelige programmer som “Friends” og “Scrubs” også. Og at hun ser på programmer til langt på natt.

Her om dagen fikk jeg også tyvtitte på matvanene hennes fordi hun lagt igjen to kvitteringer inne i blant avisene. Ryktet om at gamle damer hovedsakelig lever på småkaker synes å være overdrevet. Hos Inger ser det ut som om det er barnebursdag hver dag. Hun spiser nemlig uhorvelige mengder med wienerpølser! I løpet av fire dager kjøpte hun fire pakker med dette ernæringsmessig ganske betenkelige fyllstoffet. Dessuten: Lomper og hele seks liter brus! Mer i tråd med alderen gikk hun også til innkjøp av fløte, lapskaus og sukkertøy. Det mest mystiske hun kjøpte var “spandauer” – det høres ut som noe som strengt tatt burde utgått av varesortimentet en gang på 50-tallet og jeg aner ikke hva det er.

Sånn er altså de gamle damenes hemmelige liv: Ungdomsteve og barnebursdag. Kryssord og dødsanonnser. Alder er tilsynelatende et mer flytende og sammensatt begrep enn jeg tidligere har trodd.

Mihoe, klokka10:53 / kategorier : Humor, Livet
30 stykker har ment noe

Etter en lengre periode hvor jeg ikke har følt meg morsom, underholdene eller intelligent overhode gjenoppstår jeg som blogger. Jeg har blitt veldig glad for etterlysningene jeg har fått og oppfordringene til å starte opp igjen både her og på Twitter. Men det er et eller annet med det – har man vært borte fra bloggadminen sin lenge nok blir det vanskelig å logge seg på igjen.

Sparket jeg trengte der bak kom fra Dagbladet som har huket meg inn som rødbloggeren deres frem til valget. Så i dag ble jeg pent nødt til å gjøre rede for mitt ambivalente forhold til Venstre.

Jeg kan gjerne innrømme at jeg er både spent og litt småskremt med tanke på å være en Dagbladblogger. Når jeg har hatt besøk av større horder av Dagbladlesere før har jeg blitt kalt både “venstrevridd søppelhue”, møkkastygg og idiot i tiende potens så det krever sin ryggrad. Jeg står til og med frem som feminist der inne, og den slags fortjener som kjent all møkka en kan få, der vi vralter av gårde med hårete legger og mannevondt blikk.

Det har skjedd mye annet i livet mitt også. Jeg har blitt svinesterk blant annet. Treningen har gjort at jeg nå er å regne som veldig sterk etter objektive parametere, noe som innebærer at jeg er i stand til å markløfte og knebøye min egen vekt ganger halvannen. Sånt kan en være stolt av.

Jeg er stygt redd for at hundeblogging er noe jeg kan finne på å bedrive i tiden fremover. Så det er bare å bære over med meg.

Mihoe, klokka21:10 / kategorier : Blogging, Livet
12 stykker har ment noe

Jeg er den mest rotete personen jeg vet om. Da jeg var barn holdt moren min på å gå ut av sitt gode husmorskinn hver gang hun prøvde å vasse seg igjennom leker, tegnesaker, underlige hobbyprosjekter, epleskrotter, skittentøy, halvfulle saftglass og bøker. Jeg var et sånt barn som alltid hadde plastelina i strømpebukseføttene, aldri visste hvor nøklene mine var og hadde et rom som luktet litt merkelig.

Det har vel strengt tatt ikke blitt så mye bedre med årene. Da jeg hadde samboer bodde jeg i et relativt strøkent hjem. Men jeg insisterte på å ha et hjørne av soverommet kun tilegnet en varierende haug med rot – for å bevare sjeleroen min.

Etter at jeg begynte å bo alene igjen har rotet få blomstre igjen. Jeg bor i en leilighet hvor tingene tilsynelatende har en ukuelig evne til å strøs omkring. Uansett hvor mange bokser eller hyller jeg kjøper på Ikea eller Granit. Rydder jeg i et område av leiligheten min blir det tilsvarende rotete et annet sted.

Skal jeg komme ordentlig ut av skapet som rotehue og slabbedask må jeg selvsagt dokumentere hvor ille fatt det er. Så jeg presenterer for første gang eksklusivt bildemateriale fra Casa Mihoe:

Bildet over illustrerer hvilket ordensmenneske jeg er. Jeg kom hjem fra fjellet for en uke siden. Etter at bagasjen hadde gjennomgått en mellomlagring på kjøkkenet havnet den nærmere klesskapet. Men som du ser – langt ifra inni klesskapet (det er nemlig litt utilgjengelig for tiden pga en annen mellomlagring av diverse utstyr som ble brukt i forbindelse med et bursdagsselskap for snart en måned siden).

Dette bildet illustrere et roteprosjekt i sin begynnelse. Her ser vi hvilken utmerket evne jeg har til å plassere ting på fullstendig feil sted. To par sko, diverse aviser og bøker, den turkise neglelakksboksen min, en kjekspakke, en pose med diverse stoffrester etter et syprosjekt, vesken min ligger oppå forrige ukes Morgenbladet, presskanne, kopp og vannflaske. Under sofaen en bruskork, popcorn, en hårstrikk og diverse hybelkaniner.

Jeg har spurt meg selv hvorfor jeg er så rotete en rekke ganger. Strengt tatt uten å finne noe godt svar. Det vil si: Jeg kan først som sist innrømme at jeg nok er bedagelig anlagt, misliker husarbeid, mangler evnen til å gjennomføre kontinuerlig rydding (dvs slike enkle ting som å ta av meg skoene i gangen i stedet for på stua) og at jeg dessuten har en evne til å oppslukes av enkelte ting på et slikt vis at jeg bare kaster ting rundt meg.

Når jeg nå kommer ut av roteskapet er det selvsagt med en viss skrekkblandet fryd. For slikt er jo unektelig forbundet med skam. Fordi rot er noe jeg skammer meg over pleier jeg å rydde det verste før jeg skal få besøk. Under dekke av at rot er personlig. Jeg vil ikke vise folk hvor rotete jeg egentlig er. Det er pinlig å ha hatt besøk for i etterkant å oppdage at de har møtt på de skitne underbuksene dine når de har vært på do, at de finner en  av mange små skriblelapper med særdeles personlig informasjon på eller avdekker en gammel brødskive under en bok.

Fordi det er så skamfylt ble jeg selvsagt glad da jeg i helgen fikk se dokumentaren “My Messy Life“. Den er laget av en kar som har et kontor som faktisk overgår det meste jeg klarer å prestere på rotefronten (bortsett fra at han har gjennomført et totalt mattabu, noe jeg i sannhetens navn må innrømme at jeg ikke alltid er like flink til):

Josh Freed hadde klart å grave frem noen av mine rotete artsfrender. Ikke overraskende var de fleste menn, og den eneste kvinnen som sto frem påpekte at det nok var et enda større tabu for kvinner enn for menn å være rotete.  

Men dokumentaren fortalte meg også at det faktisk finnes verre ting i verden enn å være rotete. Freed intervjuet forskere som tvert i mot mente det er positivt å være rotete. Til tross for at verden til all tid har plassert det i en skål av umoral og dårlig atferd.

En religionsforsker påpekte hvordan nærmest alle religioner har skapelsesberetninger som handler om at verden skapes av kaos og hvor kaosgrunnstoffet er en forutsetning for kreativitet. En naturforsker viste hvordan naturen til enhver ting er avhengig av rot og uorden for å vokse (feks hvordan skogbunnens miljø skapes av avfall fra trærne) og hvordan vi for å overleve er avhengig av å kunne leve i et visst kaos.

Det er til og med skrevet en hel bok (A Perfect Mess – The Hidden Benefits of Disorder) om rotekoppenes styrker fremfor “the neatfreaks”. Forfatterne av boka fremhever bla at oppdagelsen av penicilin skyldes at noen labskåler ble stående uvasket i lengre tid. Mennesker med rotete skrivebord tjener visstnok i gjennomsnitt bedre enn de mer ryddige kollegaene sine, og foreldre som har rotete klesskap har vist seg å være bedre og morsommere foreldre enn de som opererer med brettekanter.

Mennesker som roter har andre måter å organisere ting på enn ryddefantastene. Det er gjort undersøkelser som viser at de finner ting fortere. De har bare organisert ting på en måte som ikke er så pen å se på.

Rotehuer som meg selv får visst ikke gjort så mye mindre enn ryddefolka heller. Snarer tvert i mot. Vi bruker bare tiden vår på andre ting enn å rydde. Ergo er vi strengt tatt ikke latere heller. Vi velger heller å lese en bok enn å organiserer truseskuffen.

Skal jeg trekke de helt store linjene her ga faktisk dokumentaren grunnlag for å hevde at mennesker som klarer å leve helt fint med kaos antageligvis er langt mer overlevelsesdyktige i moderne tider enn de som helst vil ha kontroll på det meste.  Rotehuene synes bedre tilpasset en verden som overfylles av informasjon, hvor kunnskap fragmenteres, hvor det stilles stadig oftere krav om yrkesmessig omstilling og hvor det gudommelige oversyn (og derigjennom den store orden) forvinner. Mennesker som ikke lar seg stresse av ikke-fargekoordinerte bokhyller, ikke har klesskap som bedriver sommer- og vinterapartheid og som drukner i interessante dokumenter på arbeidsplassen sin synes langt mer forenelige med den verden vi lever i.

Så etter en halv mannsalder med skam og skyld er jeg kanskje klar for å frigjøres. I full viten om at jeg er et moderne og veltilpasset menneske. I hvert fall så lenge jeg ikke dyrker helsefarlige muggkolonier eller brekker beinet inne i min egen leilighet fordi jeg sklir på den der siste plastposen jeg fant ut at det var greit å lagre midt på stuegulvet.

Mihoe, klokka15:27 / kategorier : Betroelser, Livet
21 stykker har ment noe

Det skal ikke bli langvarig. Faktisk håper jeg å være tilbake i morgen. Men jeg har en skapning som klubber meg kontinuerlig i hodet og har holdt på med det i noen dager nå. Da blir det dårlig med blogging og svaring på kommentarer.

Men jeg kommer altså sterkere tilbake.

Mihoe, klokka23:39 / kategorier : Livet
Vær den første til å mene noe

Nå kom altså forskningen alle som er aktive på nettet har ventet på.  Å være på nett er ikke så farlig som folk (feks. spekterredaksjonen) er overbevist om at det er.  Å oppøve en god evne til multitasking og til å sjonglere mer enn et emne i hodet om gangen gjør deg til en effektiv og konsentrert arbeidstaker (og privatperson vil jeg tilføye).

Mihoe, klokka12:49 / kategorier : Blogging, Livet
2 stykker har ment noe