Den spirende bokhøsten har allerede gitt oss et nyttig, effektivt og nyskapende feministisk verktøy: Nemlig truseindeksen. Der vi tidligere var nødt til å lese, og kanskje endatil diskutere, kan vi nå bare brette ned buksene og med et raskt blikk avgjøre hva slags feminist du er.

Nederst på skalaen finner du den utvaskede bomullstrusa, gjerne av merket Sloggi og øverst troner Victoria’s Secret trusa i all sin feminine ynde, et plagg som draperer det velfriserte underlivet ditt (eller tør jeg si: Fitta) med blonder og skinnende polyester (føles nesten som silke!).

Bruker du bomullstruse havner du i kategorien sur og gammel feminist. En sånn som sitter fast i 80-talls traumene. Bomullstrusefeministen bruker hersketeknikker for stadig å gjenta at kvinner flest er ofre for patriarkalske strukturer. Begrepet “hersketeknikker” brukes i ordets mest vage og udefinert form. Dette er rett og slett bare noe alle vet og trenger derfor ikke mer bevisførsel. Nok snakka!

En Victoria’s Secret feminist tar det endelige oppgjøret med denne formen for feminisme. Ved å ta avtand fra de sure, gamle bitterfittene. Ved å etterspørre en ny funksjonell retorikk (og heldigvis trenger man ikke være teoretisk eller akademiker for å evaluerer bomullstrusefeministenes retorikk. Alle skjønner jo hva dette dreier seg om og da slipper man bevisførsel), nye saker med relevans til dagens individorienterte mennesker, samt å ta offentlig avstand fra problemstillingen privat vs. politisk.

Denne nye feministiske truseindeksen er en befrielse. Den er funksjonell og har relevans til virkeligheten på en håndfast måte.

Et raskt dypdykk ned i truseskuffen avslører at jeg er en feministisk vinner. Victoria’s Secret er strengt tatt en litt mer sofistikert utgave av H&M, med strenge prøveromsdamer som forteller deg at du har større pupper enn de hadde trodd, med ekstravagante visninger hvor Heidi Klum draperes i diamanter og englevinger og som ikke er umiddelbart tilgjengelig for den gjengse nordmann (viktig å merke seg: Her snakker vi om feminister som er lommekjent i metropolenes vareutvalg).

I min truseskuff finner du en (ekte) silketruse i dyprødt fra Mimi Holliday, som foruten å være dekorert med noen intrikate blonder også har en frekk liten åpning på baksiden som viser rumpecleavagen min til den heldige utvalgte (som i de fleste tilfeller jo er meg – men jeg vet å sette pris på den). Dessuten har vi tusenkronerstrusa fra Aubade som har både håndlagde sveitsiske blonder og en søt sløyfe på toppen av g-strengen. Du finner vakre saker fra “Sexy Panties and Naughty Knickers”, Donna Karan, Freya og Cotton Club (som ikke lager bomullstruser, men tvertimot syder av italiensk lidenskap og eleganse).

Ser ut som om denne feministen sprenger skalaen fullstendig her. Noe som strengt tatt burde gi meg fripass til å uttale meg friskt og freidig og å kappe hodet av den feministiske elite (vel – dere vet hvem dere er!). Jeg kan bedrive metafeministisk kritikk som gir gode utslag på den mindre kjente knulleindeksen, som i praksis betyr at menn fremdeles vil ligge med meg selv om jeg er feminist. Best av alt: jeg kan definere meg selv som feminist selv om jeg egentlig ikke mener noe som helst eller forstår helt hva retorikk, hersketeknikk eller helt vet hvem “feministene” (dvs. bomullstrusevarianten) egentlig er.

Men hvor lenge var Eva i paradis? Omtrent like lenge som det tar å si Granny Smith.

Noe er nemlig feil med denne feministiske truseindeksen. Jeg passer jo strengt tatt ikke inn i det hele tatt, selv om jeg burde være vinneren.

For det første er jeg for gammel. Victoria Secret feministene skal være unge og ha “freshe stemmer”, og så raskt som generasjonsskiftene tilsynelatende skjer i feministmiljøet for tiden er jeg gammel nok til å henges opp i et horn på veggen hvor jeg kan kvekke om strukturer, biologisk reduksjonisme og den slags.

For det andre mistenker jeg at det ikke er trusa det skal stå på. Der Fittstims forside fremviser et “ustelt underliv i en utvasket bomullstruse” ønsker de nye feministene seg en glittrende fitte. Uten å se at det “ustelte” underlivet må tolkes som en “hommage” til 70-talls feministene. De sure, utvaskede og sminkefrie damene oppnådde nemlig langt mer enn nyfeministene tilsynelatende har ambisjoner om uansett hvor mye det glitrer av dem.

For det tredje vil jeg langt heller ha en fitte som virker enn en som glitrer aldri så vakkert. Fordi jeg tror at dagens “kjønnsliggjøring”, stereotypier og skjevfordelende strukturer fremdeles er viktige. Såpass viktige at jeg bare kan konkludere med at “Jeg er feminist – en skikkelig pen en !” og være ferdig med det. Fordi det er politikk vi først og fremst bør snakke om. Vi kan gjerne ta noen metadebatter også, men skal disse være fruktbare bør det være tydelig hva en snakker om. Jeg er gammel nok til å sette pris på diskursiv redelighet, hvor argumenter underbygges og hvor en forsøker å bringe egne meninger på bordet. Dessuten er jeg nok en sånn seksualisert feminist også.

Så når jeg ikke passer inn til tross for mine fine truser kan det vel bare bety et av to: Enten er jeg untaket som bekrefter regelen eller så fungerer ikke truseindeksen som redskap. Jeg er desverre redd Victoria’s Secret trusene faller igjennom med et brak her. Selv om et enslig avvik fra teorien ikke er nok til å velte den. Fordi feminisme handler om noe annet enn truser og velfriserte underliv. Det handler nok om mer enn bare å ta avstand fra andre feminister også.

Mihoe, klokka16:05 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Sinnadame
15 stykker har ment noe

Du finner taxisjåfører av alle typer. De fleste er hyggelige og/eller helt nøytrale. De kan finne på å fortelle deg om alt som er galt i verden og da spesielt med innvandring og islam (det er ikke få ganger jeg har vurdert å nekte og betale for å høre på rasistpraten deres, men jeg har ikke baller nok).

Jeg har også vært borti en med et alvorlig agresjonsproblem og som skjelte ut en gammel dame med stokk etter at han nettopp hadde holdt på å kjøre henne ned fordi hun var frekk nok til å krysse gata (og det var andre gangen i løpet av turen han stoppet bilen, åpnet døren og kjeftet).

Jeg har fått mattips, reisetips og opplevd at en taxisjåfør mente han kunne gi kjekke menn mobilnummeret mitt (som han hadde fordi jeg hadde foretatt en sånn der genial “ring til nærmeste ledige taxi”- bestilling) og som faktisk ringte meg opp mot slutten av natten (hvorvidt han hadde funnet en kar til meg eller selv ville følge opp anes ikke da jeg ikke har for vane å etablere personlig kontakt med taxisjåfører – jeg er en snobb).

Du har de som kjører omveier, de som kjører for fort, de som gir deg komplimenter når du har pyntet deg for en stor aften ute i verden. 8. mars kjørte jeg med en som kunne fortelle at han ikke hadde gått på skole fordi han var født på en søndag, som om det var noe alle burde vite.

Da jeg forleden som vanlig var for sent ute til å rekke noe mer en middels viktig kjørte jeg taxi med en kar som tydeligvis hadde tarmgassproblemer. Han slapp en hysterisk illeluktende promp halvveis ut i turen. Jeg misliker sterkt å sitte innelukket i en trang metallboks jeg ikke kan slippe ut av og være nødt til å puste inn fis. Faktisk ble jeg seriøst kvalm (vi snakker om en fis av verst tenkelige “råttent-egg-innsauset i sur melk og bæsj”-kaliber her) og klarte ikke å la være å irritere meg over at jeg måtte betale 160 kroner for gleden.

Som om det er så vanskelig å knipe igjen i fem minutter. Ingen av oss åpnet vinduet heller. Han for ikke å avsløre at han faktisk var synderen, jeg fordi jeg ikke ville gjøre ham forlegen (nok et eksempel på at for stor sensitivitet i forhold til andre menneskers følelser ikke gjør noe godt for deg). Jeg syns taxisjåfører skal bestrebe seg på prompfrie turer. Faktisk tror jeg det kunne vært et markedsføringstriks. Selv ville jeg ikke tvilt omkring valget hvis en av bilene på holdeplasse hadde et klistremerke som fortalte meg at den bilen var rasisme- og prompefri sone.

Mihoe, klokka0:09 / kategorier : Livet, Sinnadame
5 stykker har ment noe

I tider hvor angsten for muslimer, sharialovgivning og religion med politiske aspirasjoner tilsynelatende sprer seg som en pandemi over landet måtte det selvsagt komme. Man plasserer ansvaret der det virkelig ligger – hos feministene: “Hvor er venstresidens kvinnebevegelse i denne viktigste feministiske kampen i vår tid?” (Ingen premie til den som klarer å gjette hvem utsagnet kommer fra).

Det er rørende å bevitne hvilken gjennomslagskraft alle fra Siv Jensen, via Karita (-”å bleke håret er det samme som kjønnslemlestelse-”) Bekkemellem til Gerd Feischer tilsynelatende mener norske feminister har. Selv har jeg levd i den villfarelse at den organiserte kvinnebevegelsen var en marginalisert gruppe som kun var interessant å tilskrive politisk relevans i saker som handler om halvnakne kvinner som selger varer, motstand mot kroppshårsfjerning og generell undertrykkelse av kåte og villige menn på kjønnsmarkedet. Nå har jeg forstått at jeg har mulighet og ikke minst ansvar for å frigjøre all verdens undertrykte kvinner. I egenskap av å være feminist. Jeg skal forsøke å ikke la meg korrumpere av all denne makten.

Men siden jeg nå er en sånn venstrevridd, liberal skravleklasse feminist føler jeg meg imidlertid kallet til å innta klare og tydelige standpunkter i denne viktigste feministiske kampsaken. Her får du dem servert i klar og udiskutabel tale:

1. Jeg aksepterer under ingen omstendighet kvinneundertrykkelse i noen som helst form – om denne er aldri så religiøst underbygd eller rettferdiggjort.
2. Et demokratisk samfunn skal aldri godta at kvinner betraktes som mindreverdige skapninger med færre rettigheter enn penisbehengte.
3. Jeg aksepterer ikke hijab- (niqab-, burka-) påbud, tvangsgifte, forventinger om feminin underkastelse, kjønnslemlestelse, kvinnelig taleforbud, barneekteskap, rituell voldtekt, kroppstabuer som handler om kvinnekroppen som uren, kvinnelig ansvarliggjøring i forhold til den mannlige seksualitetens ustyrlighet eller noen som helst bruk av vold mot kvinner. (Det aner meg at denne listen kan utfylles nesten i det uendelige).
4. Som samfunn må vi aldri akseptere at religion eller kultur legitimerer at kvinner ikke gis de samme muligheter, friheter og rettigheter som menn til å foreta individuelle valg og leve det livet den enkelte ønsker seg.

Når det er sagt aksepterer jeg heller ikke debatter med vikarierende motiver (for de tungnemme: jeg aksepterer ikke at Jensen, Fleischer eller Storhaug skyver muslimske kvinner foran seg som et innlegg i innvandringsdebatten).

Jeg er ikke villig til å ofre idealer om dialog og toleranse på islamofobiens alter. Jeg vet at diskusjoner om islam og muslimske kvinners posisjon ikke kan fristilles fra diskusjoner som handler om integrering, samfunnsmessig deltagelse og religiøse reformer. Noe som aldri trenger å bety at norske feminister samtidig er blinde for eller aksepterer at kvinner systematisk undertrykkes.

(Jeg vil under ingen omstendighet akseptere rasistiske eller sjikanerende kommentarer til dette innlegget og kommer til å slette slike).

Mihoe, klokka10:07 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Seriøst, Sinnadame
34 stykker har ment noe

En fortvilet svensk dame ber om hjelp fra Dagens nyheters etiketteekspert for å unngå utidige klemmeforsøk fra mennesker med behov for kroppskontakt (kanskje ikke så uventet er det klemmemenn som er hovedproblemet hennes). Jeg har jo selv skrevet om hvordan ekser som dumpet deg på ufattelig dårlig vis ikke kan forvente å få en klem når de tilfeldigvis dumper borti deg igjen et år senere. Fordi relasjonen ikke er av en sådan art at den slags føles helt naturlig:

DN’s ekspert på hvordan man skal, og ikke minst ikke skal, opptre i sosiale sammenhenger gir følgende gode råd til hvordan en kan unngå uønsket klemming:

Når du ser en klemmer nærme seg og påbegynne sitt angrep på deg kan du vennlig (hm…) ta et skritt bakover, rekke frem hånden og muntert si “denne måten er bedre syns jeg”. “De sura minerna från den som hoppats på lite mer närkontakt får du stå ut med, det är ju din kropp det handlar om, din integritet, din känsla. Att avvärja en kram är inte det minsta oartigt. Det är det däremot att kasta sig över den som med min eller gest visar att kramen är oönskad.”

Hun har et godt råd til klemmerne av oss også (og ja da – jeg er en klemmer) (her kan Trond finne frem notisblokka):

“Kramare rekommenderas att uppöva sin fingertoppskänsla, varmed inte menas att lägga fingrarna på andra personer, utan den känsla som de flesta har om de vill besvära sig med att notera andras reaktioner. Man blir inte mer älskad för att man tvångskramar någon.”

Etikette er nok en glemt kunst har jeg på følelsen. Men den slags kan være godt å ha. Spesielt når en gang på gang opplever at folk tramper over intimgrensene til andre mennesker eller ikke tar de nødvendige hensyn til individene de deler samfunn med.

Jeg har en følelse av at Aune Sand burde blitt sendt på et halvårlig kostskolekurs (med høye murer omkring ham) hos Magdalena Ribbing før han fikk slippe ut i verden igjen. For hennes del får vi bare håpe på at hun ikke har et imponerende brystparti. Å utgyde at man blir kåt av en programleder, som atpåtil er programleder i et program for fjortiser, tyder på alt annet enn god oppdragelse. For ikke å si: Tyder på at samfunnet burde beskyttes fra en arketypisk slimmannen som på ingen måte kan rettferdiggjøre sin tilstedeværelse i det offentlig rom.

Mihoe, klokka14:42 / kategorier : Mihoe er slem med menn, Sinnadame
5 stykker har ment noe

Hvorfor må alle fotomodeller lire av seg den leksa der? Det er som om de tror det beviser en form for universell rettferdighet eller noe. Jeg tror snart alle som har hatt et bilde av seg selv i et eller annet kulørt magasin har lirt av seg den leksa.”Da jeg var yngre”- hun som uttalte det nå er blitt 17 år og gammel nok til å vite bedre tydeligvis -” var jeg altfor tynn, lang, hadde for smale lår, ingen pupper, altfor store øyne, for lange bein, for sensuelle lepper osv, osv.”

Kanskje de sier det for å vise at de er noen skikkelig ydmyke “Top-models” (slik selveste Vendela uttaler det på svorsk-engelsken sin). For å vise at de ikke syns de er så pene selv. De som syns det selv fortjener kanskje ikke slike seire. Det får være måte på til selvtilitt.

Eller så sier de det fordi Naomi Campbell, Giselle Bunchen og Heidi Klum har gjort det før dem. Som om det er et slags adelsmerke av smerte og pinsel å smykke seg med. “Vi “top-models” har jobbet hardt for å bli den vakreste. Det er ikke noe vi bare ble født med. Vi ble ertet fordi vi var rare. Men se på meg nå! Jeg er som den stygge andungen og askepott i ett. Men så traff jeg Jan Thomas, som har lært meg alt jeg trenger å vite om Vera Wang, viktigheten av riktig foundation og hvor fint det er å gråte over hvor stort alt er og vidunderlig alt er. Jeg har blomstret. Jeg har kommet til liv. Jeg er en “Top-model!”.

Kan ikke dere “Top-models” finne på noe nytt? Bare fordi det hadde vært forfriskende. Som å si at jeg har alltid visst at jeg har et ansikt som gjør seg foran kamera. Jeg har blitt gitt denne kroppen som strengt tatt gjør best nytte av seg når den poserer.

Jeg vet at jeg krever for mye av verden. Jeg vet jeg kommer til å bli skuffet. Jeg vet jeg burde slutte å lese kjendissidene til Dagbla’.

Mihoe, klokka22:10 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Sinnadame
19 stykker har ment noe