Jeg har skrevet om det før tror jeg. Men da jeg vokste opp hadde jeg pro-revolusjonære plakater fra Maos kina på veggene på rommet mitt. Det var ikke nødvendigvis slik at moren min tvang dem opp der, jeg mistenker at jeg likte dem veldig godt. De viste bilder av kjempesøte små kinesiske jenter med store sløyfer i håret som gjorde gymnastikk, gikk på skolen eller hjalp foreldrene sine på rismarken. Bildene var alltid pastellfargede, menneskene vakre og smilende.

I disse dager vises det en utstilling i Asia Society, New York, av den kinesiske revolusjonens kunst på 60- og 70-tallet. Dagens nyheter påpeker likheten med tannkremreklame siden alle som portretteres stråler av kritthvite smil og lykke:

Det er selvsagt ikke vissheten om at de har god ånde og hvite tenner som gjør kineserne så glade i de kunstneriske fremstillingene av dem. Det er kulturrevolusjonen. Noe som igjen selvsagt stiller det interessante spørsmålet om det er kunst eller bare propaganda. Jeg syns kanskje DN’s kritiker er litt i overkant naiv når han sier:

“Kulturrevolutionens konst förskönade makten. Det var själva poängen. Konstnärerna förskönade makten därför att de identifierade sig med den, såg den som sin egen, ja, som folkets. Därför är revolutionens leenden äkta.”

Kunstnerne var intet untak når det gjaldt tankestyring og produksjonstvang i Maos Kina. Det er ikke alltid like sikkert de valgt motivene sine selv.

Jeg kunne godt tenkt meg å sett denne utstillingen, men siden jeg ikke kommer meg over dammen før den avsluttes 11. januar får jeg kanskje nøye meg med å begynne å lete etter sånne plakater som jeg hadde på rommet mitt som barn. Jeg finner sikkert noe lignende på nettet og siden jeg er i en alder hvor en begynner å lide av nostalgi har jeg bestemt meg for at jeg vil ha noe slikt på veggene mine igjen.

En annen utstilling som jeg har lyst til å se er kanskje den revolusjonæreutstillingens absolutte motstykke, nemlig Manga-utstillingen på Louisiana utenfor København. Den representerer Minimes barndom. Hun er jo manga og anime fan på sin hals, og jeg burde defintivt rydde både i kalenderen og i lommboka og dra til København med henne. Der min barndom bar preg av revolusjonens helter er hennes blitt preget av det den japanske kunstneren Takashi Murakami beskriver som “superflat” – en konsumeristisk og overfladisk kultur som stadig sprekker og stiller spørsmål ved seg selv. Jeg liker den estetikken også, faktisk veldig godt.

(Jeg har lenge tenkt på å skrive om dette fenomenet og Murakamis intelligente tanker om det, men det får bli når natten ikke er så mørk og jeg ikke skal så tidlig opp).

Siden jeg ikke fant noen fine bilder å stjele fra Louisianautstillingen har jeg stjålet et av Murakami i stedet:

Mihoe, klokka23:41 / kategorier : Kunst
4 stykker har ment noe

Noen mennesker er i stand til å skape de vidunderligste ting helt uten hjelpemidler. De forklarer hvordan de har gjort det, men jeg skjønner det ikke likevel. Vakkert er det i hvert fall:

(Via Wooster)

Mihoe, klokka14:37 / kategorier : Kunst
Vær den første til å mene noe

Jeg fant nettopp dette bildet av en Banksymaling som jeg ikke har sett før. Antageligvis er den ganske ny.

Han har nettopp vært i New Orleans også, en by som i følge hjemmesiden hans fremdeles  var omtumlet etter Katarina, men som også hadde bydeler som så ut som om de var det, men som aldri hadde vært berørt av orkanen i det hele tatt:

Når han var i New Orleans tok han også opp kampen mot det grå spøkelset i byen – en person som i over ti år har malt over all graffiti han/hun kan finne med grå maling:

Både det første og det siste bildet har selvsagt den samme tematikken. De stiller spørsmål ved hvem som skal bestemme hvordan det skal se ut rundt oss. Et tema jeg diskuterte med Minime for et par år siden, men hvor jeg fremdeles har noen problemer med å bli å enig med meg selv. Fordi det er vanskelig å vite hvem som skal bestemme hva som skal få lov til å stå og hva som skal fjernes. Jeg er jo en sånn konservativ en som syns graffiti i ulike varianter er en berikelse så lenge den har en viss kunstnerisk verdi. Når du begynner å snakke om sånt blir jo ingenting lett lenger.

Jeg har ikke noe svar på det i denne sene nattetimen heller. Men tar gjerne i mot forslag.

Det er moro å fortelle at Lofoten har fått sine (sikkert) første sjablongmalinger på husvegger også. Dolk og Pøbel har reist rundt og spurt om de får lov til å pynte litt, og det har de fått lov til. Hos Wooster fant jeg disse bildene:

Jeg syns de er veldig fine, selv om de kanskje i noen tilfeller er litt overtydelig inspirert av Banksy. Du kan lese mer om prosjektet og se flere bilder hos Nrk Nordland.

Mihoe, klokka0:26 / kategorier : Kunst
6 stykker har ment noe

Svensk TV tar oppgaven sin som folkeopplyser langt mer alvorlig enn NRK. Derfor må en vanligvis vende seg mot våre naboer i øst hvis en har lyst til å lære noe nytt, se en interessant dokumentar eller en film som ikke har Meg Ryan i hovedrollen. På søndag sendte de en HBO dokumentar om Christo og Jeanne-Claude og prosjektet deres i Central Park – “The Gates”. Dokumentaren tok for seg forhistorien, oppriggingen og mottakelsen kunstprosjektet fikk i de to ukene det eksisterte i februar 2005.

Det var en lang prosess som lå bak virkeliggjørelsen av Christos kunstneriske visjon, faktisk så tok det nesten 25 år fra han startet de første forhandlinger med autoritetene i New York. Til slutt var det borgemester Bloomberg, som er fan av Christo, som bestemte at kunstnerparet skulle få lov til å bruke over 20 millioner dollar (av sine egne private midler) til å sette opp 37 kilometer med porter i Cental Park. Selv etter at denne avgjørelsen var fattet ble det bråk, fra alt fra mennesker som mente Christo ødela et allerede eksisterende kunstverk (nemlig parken) til afro-amerikanere som mente prosjektet ikke snakket til dem som gruppe og derfor ikke burde tillates.

Noe av det som moret meg mest i dokumentasjonen av denne prosessen var at Christo og Jeanne-Claude tviholdt på at prosjektet utelukkende handlet om å virkeliggjøre deres helt egne kunstneriske visjon. De svarte benektende på dumme journalisters spørsmål om “The Gates” var en reaksjon på 11. september eller var en måte å gi noe til byen New York. For dem handlet det bare om å skape kunst og den antatte mottakelsen av verket mindre viktig – en slik arroganse kan en jo ikke annet enn beundre.

Portene med det safrangule stoffet ble satt opp og ble gjenstand for stor begeistring og en stor strøm av skuelystne til parken på en tid på året da parken visstnok bruker å være på sitt tommeste. Det ble avholdt økumenisk gudstjeneste der, folk tok brudebilder foran de fargerike portene, pølseselgerne var glade for økt omsetning, barn syns det var spennende å vandre rundt i en orm - i det hele tatt virket folk veldig glade for å oppleve den velkjente parken på nytt.

Selv opplever jeg at mye samtidskunst har den samme virkningen på meg som bivånerne av “The Gates” rapporterte om. Kunstverk uten noe tydelig eller forståelig budskap gir meg ofte en opplevelse utenom det vanlige. Jeg husker fremdeles en enorm kule av rosentre som jeg opplevde på Samtidsmuseet for mange år siden fordi den fylte rommet både fysisk og med lukt. I naborommet var det en installasjon av bivoks som gjorde det samme. “Duftkunst” er noe sjeldent og jeg likte at jeg gikk inn i et museumsrom og måtte bruke en sans jeg vanligvis ikke benytter i en slik kontekst.

Når denne ”fornyelsen” eller “underliggjøringen” er i så grandiose skalaer som de Christo og Jeanne-Claude driver med klarer jeg ikke annet enn å tenke at det er genialt. Å la en øy omsluttes av rosa plast eller å sette opp tusenvis av blå parasoller kan virke som en meningsløs (og ikke minst kostbar) ting å gjøre, men samtidig fascineres millioner av mennesker av det - fordi de får se noe velkjent på en ny måte.

En hjemløs person som ble intervjuet i dokumentaren uttalte at han syntes det var brilliant at parken han kjente hver krik og krok av plutselig hadde blitt noe ukjent for ham. “Mennesker lever ikke av mat alene, sjelen må ha litt den også”, som han sa. Kanskje er det å se en flik av verden med nye øyne banalt eller lite i den store sammenhengen. Men jeg har samtidig klokketro på at den slags opplevelser faktisk får oss til å se på de vante tingene med nye øyne også etter at plastduken er fjernet eller portene er borte. Det er det ingen som har vondt av i tider hvor vi tilsynelatende blir stadig mer forblindet for det i omgivelsene våre som ikke handler om oss selv. 

Mihoe, klokka23:01 / kategorier : Kunst
4 stykker har ment noe

Det ser ut til at dette er en debatt som ikke kommer til å stilne med det første. Fotoutstillingen “Nordic light” viser bilder av den amerikanske fotokunstneren Jock Sturges. Bilder som Redd barna og barneombudet mener det er galt å vise fordi de mener bildene kan føre til overgrep mot barn. Dermed har debatten om kunst og nakne barn fått aktualitet her hjemme også.

Sturges har blitt etterforsket av FBI for produksjon av barnepornografi – anklager som har blitt frafalt. Da burde vi kanskje kunne stole på at han faktisk ikke produserer pornografi.

Selv opplever jeg at mine tidligere innlegg om emnet – Barnepornografi og øyet som ser og Kunst vs.barnepornografi – en slags oppsummering - sier det meste om hva jeg mener om saken. Imidlertid har jeg lyst til å peke på en fellesnevner ved alle definisjoner av pornografi som det ser ut til at de fleste kritikere mister av syne når de blir barns sverddragere.

Jeg har lest meg igjennom uttallige definisjoner på pornografi (bla fra Britannica, Merriam- Webster, Wikipedia og norske kilder) og alle har til felles at de legger vekt på at pornografi er materiale som er skapt med den intensjon at det skal føre til seksuell opphisselse. Enkelte definisjoner understreker til og med at dette er den eneste formålet dette materialet har – dvs. det har ingen kunstneriske eller estetiske intensjoner overhode.

Holder man fast ved en slik definisjon blir diskusjonen umiddelbart mye ryddigere. Fordi verken Nan Goldin, Jock Sturges eller Sally Mann har slike intensjoner. Redd barna forsøker å omskrive spørsmålet ved å fokusere på trusselen som følger av seksualiserte bilder av barn. Da havner man selvsagt i en særdeles vanskelig diskusjon fordi premissene er umulige å definere. Hvor går grensene for hva som trigger voldelig atferd mot barn? Jeg mistenker at denne grensen går langt forut for en kunstners bilder av barn som ikke har klær på seg. Oppsøker du en norsk badestrand en fin sommerdag vil du se langt flere nakne barn enn de som henger på veggene til Kristiansunds rådhus i disse dager.

Man kan selvsagt innvende at nakne barn ikke er seksualiserte i seg selv, samtidig opplevde jeg at dette helt umiddelbart skjedde da jeg postet bildet “Edda and Klara Belly Dancing, Berlin”. I diskusjonen som fulgte den første posten min om emnet var det svært mange som mente at bildet av to lekende jenter hadde et seksuelt innhold. Dvs for pedofile. Selv ville jeg aldri finne på å la pedofile få lov til å definere hva som er seksuelt innenfor en debatt om hva vi skal tillate kunstnere å avbilde (eller hva som er seksuelt innenfor enhver kontekst egentlig).

Siden dette er et så gjørmeaktig område å bevege seg i mener jeg bestemt at vi er tvunget til å holde fast ved den definisjonen vi faktisk har på hva som er pornografi og hva som ikke er det. Vi kan ikke akseptere at samfunnet påføres et tabu som ikke er tuftet på rasjonelle argumenter, men kun redsel for konsekvensene for noen ytterst få syke mennesker som uansett vil finne hva de leter etter på steder som er langt mindre offentlige enn Kristiansunds rådhus, en kunstbok eller et blogginnlegg som handler om grensene for hva vi kan vise av barn i det offentlige rom.

Mihoe, klokka10:53 / kategorier : Kunst, Seriøst
9 stykker har ment noe