Vi har kanskje alle opplevd at et menneske som tilsynelatende har stortrivdes i vårt selskap og gitt uttrykk for at du er fantastisk på alle måter plutselig har mistet mobilen, blitt påkjørt av en semitrailer eller opplevd dødsfall i nærmeste famile. Altså sånn som bare blir helt stille og forsvinner ut av livet ditt uten at du helt skjønner hva som skjedde.

Noen av oss har (Gud forby!) kanskje til og med benyttet samme strategi selv fordi vi er noen feigskjiter som ikke orker (det vi i vår altoppslukende selvopptatthet innbilder oss vil bli) drama.

Men når du har deltatt i “Bonderomantikk” er det kanskje ikke den lureste fremgangsmåten hvis du da ikke har tenkt til å sodomere med husdyra for alle overskuelig framtid. 
Tusener på tusener av tårevåte tv-seere har tross alt bevitnet at du har gitt uttrykk for å være interessert i en person. Tror vi snakker om en fyr som ikke er innehaver av annet enn høyballer her. 

Mihoe, klokka10:53 / kategorier : Datehælvete, Mihoe er slem med menn
10 stykker har ment noe

Siden den forrige datehælvetehistorien min handlet om mannen som aldri kom passer jo ingenting bedre enn å fortelle om mannen som gjorde det motsatte. Dette er kanskje blant de slemmeste av disse historiene jeg noengang kommer til å fortelle, men siden jeg ikke seriedater lenger må man tage hva man haver. Dessuten kan det være riktig deilig å være slem en gang i blant.

Kandidat 19:

Når en fyr som er 14 år yngre enn deg sjekker deg opp på byen blir man lett litt smigret. Spesielt når han syns du er en bombe. Han var en relativt pen ung mann. Han var dessuten håndverker av det slaget som løfter på tunge ting dagen lang, og hadde en veltrimmet kropp, så han vekket vel et eller annet primalt i undertegnede. Han forførte meg defintivt ikke med sin brilliante tunge, intelligens og vidd. Jeg mistenker at kvinner med en høy grad fra universitetet aldri bør innrømme slikt foruten i situasjoner under hard tortur. Men jeg har det med å fremvise mine dårlige sider.

Jeg lot meg forføre av idiotiske sjekkefraser om hvor utrolig vakker, sensuell og deilig jeg var. Så jeg lot ham leie meg i hånden hele veien hjem en veldig mørk og kald vinternatt. Jeg lot ham kysse meg nok til at jeg inviterte ham med meg inn også. Vi fortalte røverhistorier til hverandre og lo småhysterisk av tåpeligheter som ikke tåler dagens lys og null promille, mens vi drakk en whisky vi strengt tatt ikke trengte for å vrenge klærne av hverandre. Men vi drakk den altså før vi gjorde akkurat det.

Han var visst ikke noen særlig fan av forspill eller den langsomme pirringens kunst. Han var snarere en som gikk ganske rett på. Noe som forsåvidt kan være greit sånn første gang hvis man både er litt full og overtent. Hele seansen varte ikke lenge. Det var mer snakk om 1-2-3 -FERDIG! Hvorpå han lente seg selvtilfreds(stilt) tilbake og fortalte meg at jeg var digg. Skikkelig digg.  

Sånt kan jo skje den beste når en er i det rette humøret og er i selskap med en kropp man ikke har hatt selskap av før. Jeg er bestemt på ikke å dømme folk utifra slike forutsetninger. Så han fikk mobiltelefonnummeret mitt og forsikringer om at vi nok kunne treffes igjen.

Fire dager senere møttes vi for andre gang. Til mer sivilisert og edru omgang. Så vi så på film sammen før vi begynte å tafse på hverandre igjen. Noe som endte med en komplett reprise av forrige tête-à-tête. Det hele var over på under to minutter og jeg var mildt misfornøyd. Hele greia hadde blitt avsluttet på – om mulig – enda kortere tid enn første gang.

Menn flest pleier jo å ha noen kort i ermet for å rette opp sin egen tilkortkommenhet i slike sitausjoner, men ikke denne karen. Han skjønte at det hele var litt i overkant raskt overstått, men kunne bare fortelle meg at det skyldtes at jeg var så vanvittig deilig. Ergo var det min skyld og ingenting han kunne gjøre noe med. Etterpå rullet han seg bare over på siden og fortalte at han var sinnsykt trøtt og skulle grytidlig opp neste morgen.

På dette tidspunktet burde jeg kanskje begynne å lukte lunta og skjønt at dette var et dødfødt prosjekt av rang. Men jeg lot det faktisk skje en gang til – jeg gir visst aldri opp håpet på vegne av enkelte mennesker. Kanskje jeg er for forståelsesfull og har for store forhåpninger om at alt kan fikses (i hvert fall slike ting som skjer mellom laknene). Nok en gang 1-2-FERDIG! Da begynte jeg endelig å se lyset. Dette var antageligvis ikke et tilfelle jeg kunne gjøre noe med eller hvor det kom til å bli bedre etterhvert. Ikke hadde jeg tålmodighet til det heller siden de kjærlige følelsene defintivt også glimret med sitt fravær.

Så jeg bestemte meg for å la det fade ut og være veldig opptatt i noen uker. (Yakk – jeg har altså brukt de samme metodene som jeg selv har blitt utsatt for og likt dårlig. Her er det rom for endring og introspeksjon). Men han ga seg ikke så lett. Det ble veldig tydelig at han hadde en forestilling om at jeg kunne innta rollen som sexleketøy i livet hans. Det kom ikke noen flere invitasjoner til filmkvelder eller den slags, men utelukkende forspørsler om jeg ikke hadde lyst på besøk lenge etter at solen hadde gått ned.

Da jeg en dag besvarte en av mange sms’er (som fulgte i kjølvannet av like mange ubesvarte anrop) med at jeg nok ikke gadd å treffe ham klokken to på natten gikk det virkelig opp for meg hvilket håpløst tilfelle jeg hadde med å gjøre her. Vi snakker om en kar som var ubrukelig i senga som samtidig hadde selvtilitt til å innbilde seg at jeg gjerne stilte opp når han ikke hadde hatt hellet med seg ute på byen. Noen burde defintivt gått litt i seg selv og den personen var ikke meg. Hvordan et menneske i det hele tatt kan få den ide at den slags avtale var noe han kunne dra i land til alle døgnets tider er så langt utenfor min fatteevne at jeg nesten ikke har ord for det. Vi snakker erkeidiot her.

Så jeg svarte ham riktig strengt til slutt, fortalte ham at jeg absolutt ikke hadde noen interesse av å ligge med ham igjen. Da ble han illsint og truet med å slette mobilnummeret mitt, noe jeg bekreftet var like greit. Så etter noen “Nå gjør jeg det!”-meldinger ble det stille og jeg trodde at han var ute av livet mitt for godt. Noe han selvsagt ikke var. Han ringte meg igjen tre dager senere. Sånn ti over tre. At det finnes tapere av et slikt kaliber gjør meg ufattelig trist, men når det er sagt gjør det meg kanskje enda mer oppgitt at jeg har latt noe slikt overhode være nær meg. Jeg er visst både naiv, treg i oppfattelsen og en dårlig menneskekjenner (noe jeg selvsagt beinnekter for, og tilskriver denne historien et riktig, riktig svakt øyeblikk indusert av menneskelige lyster som ligger årtusener tilbake).  

Mihoe, klokka23:09 / kategorier : Datehælvete
26 stykker har ment noe

Siden jeg har stengt butikken på ukjent tid begynner det å bli lenge siden jeg har lidd meg igjennom noe som kan karakteriseres som en klassisk dårlig date. Men jeg har selvsagt noen kort i ermet som kan trekkes frem når jeg har rukket å fordøye dem nok til at det kan bli datehælveter av det, så selv om det for tiden er tilnærmet mannetørke betyr det ikke at jeg likevel kan kysse og fortelle om det.

Man skal vel strengt tatt ikke innrømme at en har dårlige venner, men jeg er selvsagt en sånn ublu type som ikke fornekter meg noe. Det aner meg at det finnes et eller annet ordtak som sier at vennene dine speiler hvem du er eller noe sånt. Men jeg er jo en en slik ellevill type som bretter ut store deler av privatlivet mitt på det enorme og livsfarlige internettet. Så det skulle bare mangle om ikke vennene mine fikk svi for det også. Jeg har jo tidligere fortalt om mislykka vennespleising og dagens kapittel i den uendelige tragedien Mihoes desperate forsøk på å finne en hvilken som helst mann har selvsagt sin direkte årsak i dårlige venners enda dårligere råd.

Jeg ble nemlig anbefalt å prøve et av disse blodseriøse nettstedene hvor du må fylle ut en million spørsmål som skal avdekke hva slags person du er. Sånn at du i mitt tilfelle kommer ut som en person som er over gjennomsnittet utdannet, middels sosial, utadvent, selvironisk, relativt selvstendig og med barn. Altså noe som ligner mistenkelig mye på en beskrivelse jeg ville gitt av meg selv – helt uten å måtte bruke en time av livet mitt på å gradere hvor viktig venner og familie er for meg eller hvor mye tid jeg bruker på å lese bøker per uke. Ikke nok med at du må gjennomgå disse testene som sikkert er veldig vitenskapelig holdbare i forhold til hvor mange passende potensielle partnere (den såkalte ppp-indikatoren) nettstedet har, men du må betale for det også.

Som kvinne sier det seg selv at det er elendig økonomi å betale noen hundrelapper i måneden for å kunne motta minst ti daglige sexforspørsler fra stygge, slemme og dumme menn du absolutt ikke har noe som helst til felles med. Det kan du nemlig få helt gratis uten å bruke et rødt øre. Men jeg lot meg altså besnære og overtale når denne dårlige vennen min fortalte meg at folk var skikkelig seriøse når de var villige til å betale for å kunne drive med nettsjekking. Så jeg opprettet en profil, fylte ut testen så sannferdig som det lar seg gjøre når du har potensielle supermenn i tankene og betalte inngangsbiletten for å få en postkasse alle ppp’ene kunne sende meg velformulerte og velduftende henvendelser.

Det gikk selvsagt akkurat som forventet. Den ene upassende, ufyselige, usannsynlige (altså såkalte uuu’er) matchen etter den andre. Nå høres jeg selvsagt ut som et menneske som er særdeles kravstort, men faktum er at uhyre mange menn (meget mulig dette gjelder damer også – det har jeg ikke nok erfaring til å bedømme) oppfører seg som om de befant seg på gratisveddeløp. Det vil si – de satser på hester som antageligvis ikke gidder møte opp til start en gang. Kanskje fordi de er galopphester, gamle øk uten vilje til utholdenhetstrening eller bittesmå ponnier som biter (hvilken kategori undertegnede tilhører kan dere selv tenke dere).

Uansett. Jeg fant til slutt noe jeg tenkte kunne være en passende mann. En mann jeg etter å ha sendt noen meldinger (som sikkert kostet meg 25 kroner per stykk hvis en regner på det) plutselig fikk forførende sms’er fra som fortalte meg at han tenkte på meg døgnet rundt og var sikker på at jeg var verdens beste dame. Som så uttallige mange ganger før burde jeg her latt alle varsellamper blinke, logget meg av nettet, byttet mobilnummer og helst flyttet utelands noen år. Fordi dette er det første og et av de sikreste tegnene på at jeg har med en tulling å gjøre. Men jeg gjorde selvsagt akkurat det motsatte av hva jeg skulle gjort: Jeg var mer enn villig til å treffe ham så fort som mulig. Jada – jeg er enkel, ganske dum og til tider skummelt lettforført.

Kandidat 18:

Vi traff hverandre på en bar i Oslo sentrum og klok av skade hadde jeg ikke brukt hele dagen på å fremstå som den best mulige versjon av meg selv. Utseendemessig var han ikke den kjekkeste mannen jeg har sett, men han hadde et hyggelig smil og virket oppriktig glad for å se meg. Vi pratet, lo og flørtet (noe som falt lett da han også var av typen som gir komplimenter du tror på og som derfor umiddelbart medfører stor flørtesikkerhet). Selvsagt drakk vi vin også, og jeg likte ham egentlig bedre og bedre for hvert glass jeg tok.

Etterhvert flyttet vi oss videre til et sted vi kunne spise, noe som overtrådte en av mine mest ubrytelige dateregler fordi jeg syns det er kleint å sitte og spise med et menneske jeg ikke kjenner så godt og som jeg kanskje ikke har så mye å prate med om. Men siden til og med det gikk greit ble jeg bare mer og mer optimistisk ettersom kvelden forløp og det virket fullstendig naturlig at vi endte opp meg å sitte og kline i hjørnet av en tredje bar (hvor vi forøvrig var omgitt av noe som lignet naturhistorisk forening eller noe slikt. Dvs en stor mengde eldre menn i dressjakke og slips). Han fulgte meg hjem og ga klar beskjed om at han ville se meg igjen riktig snart.

Tilsynelatende forløp alt slik det skal gjøre når en treffer noen en liker, vi sendte hverandre hyggelige meldinger, snakket på telefonen og avtalte snart et nytt møte. Neste gang vi traff hverandre spiste vi middag og drakk vin hjemme hos meg og det var veldig hyggelig. Mannen var omgjengelig, blid, hadde lyst på kjæreste og sa at han likte meg langt over gjennomsnittet. Fordi jeg er en sånn lettforført en lot jeg meg selvsagt forføre og likte ham langt over gjennomsnittet jeg også. Det ble til og med riktig lidenskapelig og da han forlot meg for natten var jeg sikker på at dette var en “keeper”.

Han havnet i en hektisk periode på jobben, men vi avtalte å spise lunsj sammen. En lunsj han måtte avlyse fordi han ikke rakk det. Vi bestemt oss derfor for å treffes noen dager senere, noe han også avlyste fordi han hadde blitt syk. Etter at vi avtalte en tredje date som han heller ikke rakk begynte et svakt lite varselsignal å lyde bakerst i fornuften min, et varselsignal jeg selvsagt overhørte fordi jeg ikke vil være en hysterisk og kjip dame. Jeg snakket med ham i dagene som fulgte og han kunne fortelle at han følte seg bedre og at han gjerne ville se meg så snart som mulig. Siden jeg fremdeles likte ham godt avtalte vi å møtes kommende helg.

Kvelden før vi skulle treffes igjen drakk jeg vin med noen venninner hvorpå jeg fikk en tekstmelding fra ham som fortalte at han følte seg dårlig igjen og hvor han lurte på om jeg ble sur. Noe jeg selvsagt ble. I hvert fall litt. Det er greit å være syk, men min erfaring er vel at hvis en ikke har over 40 i feber klarer en å treffe et menneske en har så lyst til å treffe som han hadde gitt uttrykk for at han ville treffe meg. Siden jeg ble litt muggen og visste at jeg ikke kom til å klare å formulere en sms som var sånn passe trøstende (jeg måtte jo tro ham på at han var syk), lot jeg mobilen ligge og svarte ikke på meldingen med det første. Da jeg så plukket den opp igjen etter noen timer lå det både tapte anrop og en melding hvor han spurte meg hvorfor jeg ikke bare kunne si at jeg ikke hadde lyst til å treffe ham igjen hvis det var slik det var.

Oh - holy macaroni! Slik atferd vet en selvsagt ikke helt hvordan en skal forholde seg til. I hvert fall ikke jeg. Jeg fortalte ham at det ikke var noe slikt og at jeg hadde vært opptatt. Men jeg sa også at tålmodigheten min nok var i ferd med å renne litt ut. Etter en lengre samtale dagen etter bestemte vi oss nok en gang for å treffes påfølgende dag ut på formiddagen en gang. Siden det var en fridag sov jeg lenge, slik vi b-mennesker har for vane. Men da jeg våknet, i god tid i forhold til tidspunktet vi hadde avtalt å møtes, lå det nok en gang tapte anrop og sms’er fra ham. Siden han ikke hadde hørt noe fra meg hadde han dratt til skogs for å løpe – uten mobiltelefon. Jeg forsøkte å ringe ham en del ganger, og sendte ham til slutt en relativt sur melding som burde inneholdt ordene “Hva faen er det du driver med?”, men som selvsagt var langt mer sivilisert siden jeg er altfor snill.

Han dukket opp den dagen – etter at jeg mer eller mindre sa i fra at det var siste sjanse.  Et besøk som forsåvidt var hyggelig, men kort siden han hadde noen forpliktelser å ta seg av. Dagen etter forkynte han at han var overlykkelig over å ha truffet meg, men det ble faktisk det siste jeg så til ham. Han fortsatte nemlig å være syk og å jobbe for mye til å ha tid til undertegnede. Selv om jeg tilsynelatende ikke har lært noen lekser i forhold til innledende dårlige tegn, altså overstadig begeistring for herværende dateheltinne, har jeg definitivt lært meg å høre de første tonene fra den feite dama.

At han noen månder etter gjorde seg skyld i å sende meg en søndagsmelding bekreftet bare det jeg allerede visste – at han hadde skrevet seg inne den uendelige hælveteshistorien på klassisk vis.    

(Fordi jeg i skrivende stund har dårlig tid har jeg ikke en gang prøvd å luke ut skrivefeil og dårlig språk i dette kapitelet av min misære. Det skal jeg gjøre, men foreløpig får dere heller lide dere igjennom.)

Mihoe, klokka19:04 / kategorier : Datehælvete
8 stykker har ment noe

I enkelte perioder tenker jeg at jeg ikke har lyst mer. At jeg bare vil være fullstendig overfladisk og likegyldig. At jeg ikke gidder å utsette meg for det lenger. Akkurat nå er jeg i ferd med å bestemme meg for å stenge av fullstendig. Øve meg på å bli så kald som mulig og ikke slippe noen inn der hvor det kan gjøre vondt. Ikke på en god stund i hvert fall.

Jeg vurdere å stenge av hjertet mitt for en tid. Å bare ta for meg av alle tilbud jeg skulle få, men aldri med noen forventninger eller håp. Ei heller for å ta i mot andre menneskers forventinger eller håp. Bare gjøre det som faller meg inn i øyeblikket. Det som er moro, deilig eller spennende. Bestemme meg for at det er mer enn nok.

Mihoe, klokka19:33 / kategorier : Datehælvete, Livet
27 stykker har ment noe

Når du opplever at noe du hadde tro på går på dunken nok en gang er det lett å bli litt motløs og trist. Selv om det er du som har sagt takk og adjø. Men da det hadde gått noen dager begynte enkelte ting å gå opp for meg: Hva skulle jeg egentlig med denne karen? Jeg hadde jo ikke behov for ham for noen ting jeg ikke kunne fikse selv eller skaffe meg annensteds. Hans tilstedeværelse i livet mitt hadde jo ikke endret noe som helst.

Det begynte altså å demre for meg at jeg egentlig er pokkers til pike og nok har behov for noe mer enn en pertentlig og snokete type som bare er sånn passe bra og passe tilgjengelig. Og slike ting er egentlig veldig fint å finne ut av. Jeg hygger meg utmerket i mitt eget eller venners selskap, jeg har en god samling bøker som kan gi meg alt jeg trenger av intellektuell og emosjonell stimulans, jeg har tilgang på fysisk nærhet hvis jeg skulle få behov for det, jeg syns min egen mat smaker utmerket og er heller ikke redd for å bruke penger på å spise mat laget av profesjonelle. I det hele tatt er livet ganske strålende som singel. I hvert fall bra nok til at det ikke er noen som helst grunn til å slå seg til ro med den første og beste som er tilgjengelig og forelsket.

Med det i mente er det ingen grunn til å gjøre noe annet enn å feire en aldeles strålende jul og til alle som leser Reality Challenged gjenstår det bare å ønske:

Mihoe, klokka12:46 / kategorier : Datehælvete
23 stykker har ment noe