Det har skjedd litt i kattelivet mitt i det siste. Blant annet ser det ut til at jeg har blitt en katt fattigere siden sist jeg blogget om de bepotede samboerene mine.

Cosmo, aka Mis(s) Demeanour, den vakre grå østrogenpusen, har vært borte i tre måneder nå. Hun har det jo med å reise på ferie, men jeg er overbevist om at noen har kattnappet henne siden hun enda ikke har kommet fet og fornøyd tilbake. Siden turer i bånd aldri så ut til å kunne bli noen suksesshistorie med det dyret og hun er en slik fri sjel som ikke kan holdes inne får jeg bare håpe at de som har stjålet henne opplever at hun blir borte neste vår. Så kan de kjenne hvordan det føles (trist nemlig!).

Brutus, aka ridderen av det sørgelige åsyn, holder seg hjemme. Han holder seg i bakgården (hvor han mest av alt bare ligger og sover) og lever i beste velgående:

Det vil si: Han er jo en gammel mann og gamle menn har jo en del helseplager. Bortsett fra en bukspyttkjertel som er overenergisk og gjør ham radmager har han også vært plaget av forkjølelse. Brutus har derfor vært en busemannkatt de siste månedene, og har vært såpass nysete og snørrete at det ene stuevinduet mitt har massevis av kattesnørr på seg.

Når helsa skranter må en jo gå til legen, men Brutus er som menn flest og bryr seg ikke noe særlig om den slags institusjoner. Derfor var han dritsur her i forrige uke. Først ga han uttrykk for det ved gjennomtrengende mjauing under hele taxituren og den timen vi satt på venteværelset. Deretter forsøkte han febrilsk å stikke av da veterinæren stakk et termometer i baken på ham og armene til undertegnede ser nesten ut som emo-armer. Da den snille legedamen skulle ta blodprøver var vi nødt til å reime ham og da ble han så iltrende forbanna at han hevnet seg ved å legge igjen nesten hele pelsen sin på kjolen min.

Men det sluttet selvsagt ikke der. Vi måtte på apoteket også for å hente grisedyr medisin som kattemannen skal innta flere ganger daglig. Da var tålmodigheten definitivt slutt, noe som behørig ble markert ved aggressiv urinering inne på apoteket på Jernbanetorget. Siden jeg fraktet ham i en kattebag av nylon (siden han klarer å klore alt og alle rundt seg i gjennom døra på den fine store kattetransportkassa jeg har gått til innkjøp av) klarte han å spre de gyllne dråper i et vakkert mønster utover det meste av gulvet.

Først nektet jeg selvsagt å tro det. Det vil si jeg håpet på at det var en eller annen ursliten alkoholiker eller gamlis med inkontinens. Men da betjeningen begynte å rope opp om en helvetes lukt av katt var det bare å innse at kattebeistet på sett og vis hadde vunnet. Skamfullt måtte jeg innrømme at det var jeg som hadde brutt forbudet mot dyr i lokalet og beklage så mye mens jeg forsøkte å forklare at han jo var en syk, gammel kattemann.

Skammen ble ikke mindre da jeg litt senere satt på trikken oppover mot løkka og stinket av kattepiss med en mjauende blå bag på fanget. Det er i slike stunder jeg får en forsmak av hvordan livet kommer til å arte seg den dagen jeg blir en ordentlig gal kattedame. Og en ting er ganske sikkert: Jeg kommer til å slite med de der blikkene av avsky den lukta fremkaller hos folk. Enda er jeg ikke hardhudet nok til å tåle forakt så det er nok noe jeg må jobbe med i årene fremover.

Eventuelt skaffe meg en menneskemann sånn som ordentlige folk.

Mihoe, klokka23:25 / kategorier : Gal kattedame
6 stykker har ment noe

Brutus, ridderen av det sørgelige åsyn, har noen absurde toalettvaner. Han er en gammel mann og gamle menn pleier å bli sånn. Dyr prøver ofte å være litt diskrete når de gjør sitt fornødne, de ser endatil litt forlegne ut der de står. Ute i den ville og ubarmhjertige naturen er sikkert ikke den slags det tryggeste å bedrive, du etterlater deg spor og du står lagelig til for hugg. Brutus ville ikke overlevd ti minutter i jungelen. Han roper nemlig ut til hele verden at han er på ramma - høylytt og dyp mjauing som gjentas til han er ferdig med ærendet.

Jeg har undret meg en del over fenomenet fordi andre katter jeg har hatt stort sett har likt å være i fred når de har drevet med den slags. Den eneste logiske forklaringen som finnes er at han vil si ifra om at det er opptatt på do. Det er jo ikke noen lås på døra, faktisk ikke noen dør i det hele tatt. Derfor sitter han hele tiden og roper ut: “OPPTATT PÅ DO!!! OPPTATT PÅ DO!!!”. Ikke rent lite teit av ham all den tid alle andre innbyggere i leiligheten sporenstreks skjønner av lukta at han befinner seg der.

Han er dessuten litt grisete av seg noe mis(s) Demeanor irriterer seg grenseløst over. Hun driver stadig og rydder etter ham, noe som kanskje forklarer hvorfor hun er villt avvisende hver gang han forsøker å innynde seg ved å lukte på rompa hennes. Dårlig med likestilling dem i mellom, og den slags har det med å medføre kosestreik.

Fordi den gamle mannen er en uhelbredelig gris som ikke en gang gidde å grave over etterlatenskapene sine vurderer jeg å gå til innkjøp av denne automatiske kattedoen:

Den ser ganske fin ut. Børstene skraper visstnok ut eventuelle klumper og den har infrarøde sensorer som sier i fra når katten er ferdig. At den kommer med ferdig dørmatte er også en stor fordel, da slipper jeg nemlig å børste kattesand av føttene før jeg klatrer til seng. Ah- vidunderlige teknologi.

Mihoe, klokka23:20 / kategorier : Gal kattedame
26 stykker har ment noe

Jeg så “Den brysomme mannen” i helga og mens jeg så den inntraff en foruroligende fenomen. En hel rekke bloggere dukket nemlig opp i sentrale roller i filmen.

Først dukket Vampus opp:

Men det stoppet ikke der. Kvinnen hovedpersonen har et sidesprang med var jammen meg også en kjent blogger, nemlig Spaltet-Tonje:

På dette tidspunktet burde det selvsagt vært nok, men den gang ei. Som en av de gråkledde mennene som alltid dukker opp når den brysomme mannen havner i trøbbel finner vi ingen annen enn Knut Stian Olsen:

Hvis ikke dette er rart så vet ikke jeg.

Ved siden av å sitte og undre meg over at kjente bloggere har slike fremtredende roller i norsk film har jeg tent mange stearinlys i helgen. Mis(s) Demanour, ala den vandrende kattastofen som aldri slutter å bevare den indre kattungen i seg, syns levende lys er veldig hypnotiserende. Faktisk såpass at hun gjerne vil bort å lukte på dem, og i går kveld skjedde det uungåelige: Zzzzzzzzzzzzzzzzttttttttttttt…..Og lukten av brente værhår spredte hyggelig førjulsstemning i huset. Resultatet ser umiskjennelig skjevt ut, nå har hun værhår på bare en side av ansiktet.

Apropos skjeve ting:Den gamle, prompende og rapende, mannen i huset -Ridderen av det sørgelige åsyn – har hatt noen tøffe dager. Han fikk nemlig ørebetennelse som angrep balansenerven og så dermed ut som en full gammel mann. Men øredråper har gjort susen, noe han hater dypt og inderlig. Mannebeistet, som ikke har sett snurten av sin indre kattunge de siste ti årene, finner frem uante krefter når det gjelder medisiner. I helgen gjorde jeg noe så usannsynlig dumt som å prøve meg på nakenmedisinering. Så kroppen min er nå vakkert dekorert med røde striper over det hele. Ingen skal fortelle meg at veien mot gal kattedamestatus ikke er tornefull.

Forøvrig døde jo drittsekken Pinochet i helga. Det får meg til å nære et inderlig ønske om at helvete faktisk finnes og at han vil lide i all evighet. Når møkkadama Thatcher er ute og kondolerer syns jeg FN burde idømme henne 10 000 piskeslag på torget i Santiago.

Mihoe, klokka13:08 / kategorier : Blogging, Gal kattedame, Ingen kategori
17 stykker har ment noe

Jeg har som kjent hatt store planer om å bli en gal kattedame, og den ultimate endestasjon for slike er jo å bli spist opp før familien begynner å etterlyse deg sånn cirka tre måneder etter at du har forlatt din jordlige eksistensform.

Nå begynner jeg å bekymre meg for at jeg må revurderere denne planen. Det har nemlig begynt å gå opp for meg at kattene mine ikke liker meg noe særlig. Brutus, katteslasken av det sørgelige åsyn, springer sin vei hver gang han ser meg. Noe som i hovedsak skyldes at jeg i de siste to månedene har terrorisert ham med ulike medisiner. Først øredråper, nå tabletter. Og han liker det defintivt ikke. Alle andre som entrer leiligheten min legger han seg demonstrativt på fanget til. Meg (hans übersnille matmor) ser han bare snurt på og går inn i nærmeste rom hvor jeg ikke befinner meg.

Mis(s) Demeanour, den vakre, men akk så dumme, pusen liker fremdeles ikke å bo i samme hus som meg. I går kom hun hjem, ufrivllig, etter å ha vært savnet i fire hele uker. Som vanlig når hun har vært på tokt kom hun tilbake enda tykkere enn hun bruker å være. Jeg vurderer derfor å få inngravert “Ikke gi meg mat!” på en sånn liten plakett som jeg kan henge rundt halsen hennes. Kanskje det kan gi henne en viss erfaring med å vandre sultende rundt i Christiania og at hun begynner å verdsette et kjærlig hjem med mat til faste tider. En skulle tro at gjensynsgleden var stor etter såpass langt fravær, men hun forsøkte å rømme allerede etter to timer og da jeg forsøkte å hindre fluktforsøket klorte hun meg og ulte som om jeg prøvde å ta livet av henne. Utakk er verdens lønn. Hun liker meg ikke uansett hvor mye jeg forsøker å innynde meg med tunfiskmiddager og nytrukken sei.

Alle skjønner jo at det ikke er så morsomt å være kattedame når katter tilsynelatende ikke liker meg i det hele tatt. Det er liksom ikke verdt det å være hun dama som alle snakker om og som stinker kattepiss hvis jeg ikke får noe tilbake. Og i disse dager får jeg ikke annet igjen for min kjærlighet til katter enn velplasserte kloremerker og forskremte blikk.

Ps: Jeg merket meg at Dagbladet skrev om dobbelpenis fenomenet, diphallia, i går så det aner meg at personen som leser meg fra serveren deres endelig fikk litt uttelling for arbeidet.

Mihoe, klokka18:02 / kategorier : Gal kattedame, Livet
16 stykker har ment noe