Den spirende bokhøsten har allerede gitt oss et nyttig, effektivt og nyskapende feministisk verktøy: Nemlig truseindeksen. Der vi tidligere var nødt til å lese, og kanskje endatil diskutere, kan vi nå bare brette ned buksene og med et raskt blikk avgjøre hva slags feminist du er.

Nederst på skalaen finner du den utvaskede bomullstrusa, gjerne av merket Sloggi og øverst troner Victoria’s Secret trusa i all sin feminine ynde, et plagg som draperer det velfriserte underlivet ditt (eller tør jeg si: Fitta) med blonder og skinnende polyester (føles nesten som silke!).

Bruker du bomullstruse havner du i kategorien sur og gammel feminist. En sånn som sitter fast i 80-talls traumene. Bomullstrusefeministen bruker hersketeknikker for stadig å gjenta at kvinner flest er ofre for patriarkalske strukturer. Begrepet “hersketeknikker” brukes i ordets mest vage og udefinert form. Dette er rett og slett bare noe alle vet og trenger derfor ikke mer bevisførsel. Nok snakka!

En Victoria’s Secret feminist tar det endelige oppgjøret med denne formen for feminisme. Ved å ta avtand fra de sure, gamle bitterfittene. Ved å etterspørre en ny funksjonell retorikk (og heldigvis trenger man ikke være teoretisk eller akademiker for å evaluerer bomullstrusefeministenes retorikk. Alle skjønner jo hva dette dreier seg om og da slipper man bevisførsel), nye saker med relevans til dagens individorienterte mennesker, samt å ta offentlig avstand fra problemstillingen privat vs. politisk.

Denne nye feministiske truseindeksen er en befrielse. Den er funksjonell og har relevans til virkeligheten på en håndfast måte.

Et raskt dypdykk ned i truseskuffen avslører at jeg er en feministisk vinner. Victoria’s Secret er strengt tatt en litt mer sofistikert utgave av H&M, med strenge prøveromsdamer som forteller deg at du har større pupper enn de hadde trodd, med ekstravagante visninger hvor Heidi Klum draperes i diamanter og englevinger og som ikke er umiddelbart tilgjengelig for den gjengse nordmann (viktig å merke seg: Her snakker vi om feminister som er lommekjent i metropolenes vareutvalg).

I min truseskuff finner du en (ekte) silketruse i dyprødt fra Mimi Holliday, som foruten å være dekorert med noen intrikate blonder også har en frekk liten åpning på baksiden som viser rumpecleavagen min til den heldige utvalgte (som i de fleste tilfeller jo er meg – men jeg vet å sette pris på den). Dessuten har vi tusenkronerstrusa fra Aubade som har både håndlagde sveitsiske blonder og en søt sløyfe på toppen av g-strengen. Du finner vakre saker fra “Sexy Panties and Naughty Knickers”, Donna Karan, Freya og Cotton Club (som ikke lager bomullstruser, men tvertimot syder av italiensk lidenskap og eleganse).

Ser ut som om denne feministen sprenger skalaen fullstendig her. Noe som strengt tatt burde gi meg fripass til å uttale meg friskt og freidig og å kappe hodet av den feministiske elite (vel – dere vet hvem dere er!). Jeg kan bedrive metafeministisk kritikk som gir gode utslag på den mindre kjente knulleindeksen, som i praksis betyr at menn fremdeles vil ligge med meg selv om jeg er feminist. Best av alt: jeg kan definere meg selv som feminist selv om jeg egentlig ikke mener noe som helst eller forstår helt hva retorikk, hersketeknikk eller helt vet hvem “feministene” (dvs. bomullstrusevarianten) egentlig er.

Men hvor lenge var Eva i paradis? Omtrent like lenge som det tar å si Granny Smith.

Noe er nemlig feil med denne feministiske truseindeksen. Jeg passer jo strengt tatt ikke inn i det hele tatt, selv om jeg burde være vinneren.

For det første er jeg for gammel. Victoria Secret feministene skal være unge og ha “freshe stemmer”, og så raskt som generasjonsskiftene tilsynelatende skjer i feministmiljøet for tiden er jeg gammel nok til å henges opp i et horn på veggen hvor jeg kan kvekke om strukturer, biologisk reduksjonisme og den slags.

For det andre mistenker jeg at det ikke er trusa det skal stå på. Der Fittstims forside fremviser et “ustelt underliv i en utvasket bomullstruse” ønsker de nye feministene seg en glittrende fitte. Uten å se at det “ustelte” underlivet må tolkes som en “hommage” til 70-talls feministene. De sure, utvaskede og sminkefrie damene oppnådde nemlig langt mer enn nyfeministene tilsynelatende har ambisjoner om uansett hvor mye det glitrer av dem.

For det tredje vil jeg langt heller ha en fitte som virker enn en som glitrer aldri så vakkert. Fordi jeg tror at dagens “kjønnsliggjøring”, stereotypier og skjevfordelende strukturer fremdeles er viktige. Såpass viktige at jeg bare kan konkludere med at “Jeg er feminist – en skikkelig pen en !” og være ferdig med det. Fordi det er politikk vi først og fremst bør snakke om. Vi kan gjerne ta noen metadebatter også, men skal disse være fruktbare bør det være tydelig hva en snakker om. Jeg er gammel nok til å sette pris på diskursiv redelighet, hvor argumenter underbygges og hvor en forsøker å bringe egne meninger på bordet. Dessuten er jeg nok en sånn seksualisert feminist også.

Så når jeg ikke passer inn til tross for mine fine truser kan det vel bare bety et av to: Enten er jeg untaket som bekrefter regelen eller så fungerer ikke truseindeksen som redskap. Jeg er desverre redd Victoria’s Secret trusene faller igjennom med et brak her. Selv om et enslig avvik fra teorien ikke er nok til å velte den. Fordi feminisme handler om noe annet enn truser og velfriserte underliv. Det handler nok om mer enn bare å ta avstand fra andre feminister også.

Mihoe, klokka16:05 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Sinnadame
15 stykker har ment noe

Jeg var litt skeptisk til Bitterfittan. Fordi den er noe så 70-talls som en feministisk roman. Jeg har et særdeles anstrengt forhold til sjangeren etter å ha lest et utvalg opp igjennom tenårene og tidlig i voksenlivet. Stort sett syns jeg sjangeren består av middelmådige bøker med mye føling med offerrollen og særdeles triste kvinneskjebner. Jada – jeg er en feminist med et særdeles anstrengt forhold til den feministiske kanonen. Sånn kan det gå.

Maria Sveland forteller i etterordet av utgaven min av boka at hun egentlig hadde tenkt til å skrive dokumentarisk om hvordan vi skal kunne oppnå likestilling i en verden hvor vi ikke en gang klarer å leve likestilt med de vi elsker og som elsker oss. Til tross for min skepsis til sjangeren er jeg glad for at hun valgte å skrive en roman i stedet.

Fordi Sveland valgte som hun gjorde kan forfatteren snakke om en del av de der greiene som man både kan oppleve og observere i det heteronormative familiehælvetet. Den tar for seg slike ting som det ikke er så lett å føre statistikk på – altså slikt som ikke har karakter av hard valuta i diskusjoner om kjønn og likestilling. Men som like fullt er viktig og sentralt.

Under et opphold på “Tönt-Teneriffa” observerer hovedpersonen Sara gjentatte ganger menns utmeldthet. De fjerne blikkene, fraværet og øldrikkingen. Hvordan kvinnene er reiselederen, ikke nødvendigvis på ferieøya, men for familien. Mødrene og/eller hustruene prøver hele tiden å passe på. Jobber for at alle skal ha det bra og at familieligningene skal gå opp. Organiserer og tar ansvar. Mens mennene lener seg tilbake og knapt gjør det de blir bedt om (eller kanskje gjør det med en trassighet som bare er tenåringer verdig). Saras drømmemann er en som skreller appelsiner til familien sin. Ikke så mye som skal til for å være en kjernekar med andre ord.

Boka beskriver også noe de aller, aller fleste, uten untak, opplever når menn og kvinner samles på voksent vis. Altså rundt dekkede bord med vin og god mat. Hvordan mennene fører uavbrutte og interessante samtaler, mens kvinnene springer frem og tilbake til kjøkkenet. Dekker på, rydder av, skyller oppvask, bærer inn  dessertskåler og fyller kaffekopper. Hvor kvinner som nekter å ta mer ansvar enn mennene som er tilstede opplever å bli sett stygt på. Fordi de svikter. Kvinnene, ikke mennene som sitter godt på baken.

Svelander beskriver også hvordan kvinner tvinges av moderskapets biologiske uungåelighet til å være hjemme med bittesmå, nyfødte barn. Helt uten bruksanvisning, samtidig som man er kokko av søvnløshet og nervøsitet. Hvordan de nybakte mødrene kan observerer hvordan han som har blitt far kan fortsette livet sitt akkurat som før. Videreutvikle seg selv og sine interesser. Forlate familiesfæren og bare være seg selv.

Slike ting er blant dem som gjør kvinner til bitterfitter. Fordi de strengt tatt har bedre ting å bruke energien sin på enn å være familieadministratorer og husmødre. Eller fordi de har brennende lyst til å jobbe, lese, diskutere og leve. Fordi det er kjipt å være hun sure kjeringa som maser om husvask, sammenbretting av klær og bleieskift. De fleste har ikke lyst til å være en slik en. Faktisk vil de fleste normale kvinner hate det. Å være bitter er en følelse som først og fremst går utover deg selv.

På den ene siden beskriver Bitterfittan hvordan man kan bli så oppgitt at en ikke kan gjøre annet enn å tilslutte seg Suzanne Brøggers ønske om “Å fri oss fra kjærligheten” (hovedpersonen selv opplever imidlertid et av sitt livs svarteste øyeblikk når den godt voksne Brøgger, som tidligere i livet mente kvinner gjorde lurest i bare å holde seg med elskere og holde følelsene unna, i et intervju forteller henne at man må tenke litt mer på ordet “takknemlighet”). På den andre siden fylles Sara av et ukuelig behov for å være en kvinne som både kan få og spise hele kaka. Hun vil ikke slå seg til ro med at man ikke kan leve likestilt med den man elsker, hun har tro på at en bare må fortsette å kjempe for å få det til.

Et såpass fandenivoldsk og “dra pokker i vold” budskap som denne boka forkynner kan ikke annet enn å glede en feminist som ønsker å tro på kjærligheten og som samtidig er realist nok til å sette pris på alle som setter fingeren på hvor forbaska vanskelig det kan være til tider. Hvis en da ikke har lyst til å bli en slik bitter en som bruker all hjernekapasiteten og energien sin til å fungere som lite annet enn toppleder for stryketøyhaug og oppvask.

Mihoe, klokka1:08 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Litteratur, Livet
11 stykker har ment noe

Det er ikke så ofte det utgis oversatte feministbøker her til lands, men nå er Ariel Levys Female Chauvenist Pigs utgitt av Cappelen Damm i norsk språkdrakt. Noe som selvsagt er en bra ting fordi det er en lesverdig og tankevekkende bok – selv om jeg ikke er helt enig i teoriene til Levy.

Men jeg fikk intet mindre enn hakeslepp da jeg så den norske tittelen: Feministsvin – kvinner i en pornofisert kultur. Enten har ikke oversetteren lest og forstått boka han har oversatt eller så har forlaget prøvd å finne en kreativ måte å selge denne boka på (i en tid hvor mektige feminister har skylda for både muslimske kvinners undertrykkelse og at menn ikke klarer å finne seg selv og kvinnen i sitt liv).

Man presterer altså å presentere en feministisk utgivelse som en bok hvor feministene er “the bad guys” – og jeg tviler på at Levy selv har kjennskap til dette.

Nå sier riktig nok Levy at det også finnes feminister som lider av en form for stockholmssyndrom i forhold til det hun ser på som en pornofisert kultur. Men boka er først og fremst et angrep på denne kulturen og det faktum at kvinner flest (og de er som kjent veldig “for likestilling” uten å kalle seg feminister av den grunn) omfavner den.

At kvinner velger å iføre seg bunnykostymer, gå på poledancing-kurs eller vise frem puppene sine mot en t-skjorte på “Girls Gone Wild”  er i Levys bok noe som handler mer om feministiske tilbakeslag. Det er mangel på feministisk refleksjon omkring den kommersielle fremstillingen av den menneskelige seksualiteten som er Levys skyteskive og hun fråder ved det faktum at kvinnefrigjøringen blir brukt til å rettferdiggjøre kvinners rett til velge å manifistere seg selv som seksuelle vesener på et det mest sterotype og pornofiserte vis.

Hvor feministsvinene kommer inn i dette bildet er meg en utrolig stor gåte.

Typisk eksempel på livmorsfeministsvin

Mihoe, klokka23:43 / kategorier : Den kvinnelige mystikken
10 stykker har ment noe

I tider hvor angsten for muslimer, sharialovgivning og religion med politiske aspirasjoner tilsynelatende sprer seg som en pandemi over landet måtte det selvsagt komme. Man plasserer ansvaret der det virkelig ligger – hos feministene: “Hvor er venstresidens kvinnebevegelse i denne viktigste feministiske kampen i vår tid?” (Ingen premie til den som klarer å gjette hvem utsagnet kommer fra).

Det er rørende å bevitne hvilken gjennomslagskraft alle fra Siv Jensen, via Karita (-”å bleke håret er det samme som kjønnslemlestelse-”) Bekkemellem til Gerd Feischer tilsynelatende mener norske feminister har. Selv har jeg levd i den villfarelse at den organiserte kvinnebevegelsen var en marginalisert gruppe som kun var interessant å tilskrive politisk relevans i saker som handler om halvnakne kvinner som selger varer, motstand mot kroppshårsfjerning og generell undertrykkelse av kåte og villige menn på kjønnsmarkedet. Nå har jeg forstått at jeg har mulighet og ikke minst ansvar for å frigjøre all verdens undertrykte kvinner. I egenskap av å være feminist. Jeg skal forsøke å ikke la meg korrumpere av all denne makten.

Men siden jeg nå er en sånn venstrevridd, liberal skravleklasse feminist føler jeg meg imidlertid kallet til å innta klare og tydelige standpunkter i denne viktigste feministiske kampsaken. Her får du dem servert i klar og udiskutabel tale:

1. Jeg aksepterer under ingen omstendighet kvinneundertrykkelse i noen som helst form – om denne er aldri så religiøst underbygd eller rettferdiggjort.
2. Et demokratisk samfunn skal aldri godta at kvinner betraktes som mindreverdige skapninger med færre rettigheter enn penisbehengte.
3. Jeg aksepterer ikke hijab- (niqab-, burka-) påbud, tvangsgifte, forventinger om feminin underkastelse, kjønnslemlestelse, kvinnelig taleforbud, barneekteskap, rituell voldtekt, kroppstabuer som handler om kvinnekroppen som uren, kvinnelig ansvarliggjøring i forhold til den mannlige seksualitetens ustyrlighet eller noen som helst bruk av vold mot kvinner. (Det aner meg at denne listen kan utfylles nesten i det uendelige).
4. Som samfunn må vi aldri akseptere at religion eller kultur legitimerer at kvinner ikke gis de samme muligheter, friheter og rettigheter som menn til å foreta individuelle valg og leve det livet den enkelte ønsker seg.

Når det er sagt aksepterer jeg heller ikke debatter med vikarierende motiver (for de tungnemme: jeg aksepterer ikke at Jensen, Fleischer eller Storhaug skyver muslimske kvinner foran seg som et innlegg i innvandringsdebatten).

Jeg er ikke villig til å ofre idealer om dialog og toleranse på islamofobiens alter. Jeg vet at diskusjoner om islam og muslimske kvinners posisjon ikke kan fristilles fra diskusjoner som handler om integrering, samfunnsmessig deltagelse og religiøse reformer. Noe som aldri trenger å bety at norske feminister samtidig er blinde for eller aksepterer at kvinner systematisk undertrykkes.

(Jeg vil under ingen omstendighet akseptere rasistiske eller sjikanerende kommentarer til dette innlegget og kommer til å slette slike).

Mihoe, klokka10:07 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Seriøst, Sinnadame
34 stykker har ment noe

Jeg er usedvanlig lite sportsinteressert. Men jeg har forstått at de driver med et eller annet VM i skiskyting om dagen.  Dette har jeg kunnet slutte meg frem til ved at nettavisenens forsider først poster et bilde av Ole Einar Bjørndalen med sedvanlige mengder frossent slim nedover haka under tittelen Gull!!!! (en nyhet som så ble fulgt opp av “Bjørndalen fratatt gullet!” og deretter” Bjørndalen fikk tilbake gullet!”, med dertilhørende leserundersøkelser som hadde som formål å undersøke hvorvidt nordmenn flest syns den ene eller den andre avgjørelsen var riktig. Resultatene var selvsagt ekstremt overraskende).

Det er visst mye styr rundt dette VM’et. Med doping, folk som baksnakker hverandre og trenere som løper til skogs for å innhente fersk jomfru-urin (den siste fant jeg vel mest på). 

Bjørndalens største konkurrent, russeren Maksim Tsjoudov, klarte dog å parere skandalene med et klassisk godt argument: Dette skal det ikke ordnes opp i på kvinnevis, men på mannevis. Ergo oppfører man seg redelig, oppriktig og ærlig fremfor bakvaskende, slu og tiskende. For ekte mannfolk finnes det ikke noe verre enn å være kvinnelig.  For alle vet jo at kvinner flest er noen reale taskenspillere som ikke unslår seg fra å servere mannehoder på fat. Menn derimot tar hverandre breialt i hånda, sånn etter at de har truet meningsmotstanderne med en real omgang juling.

Mihoe, klokka15:20 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Mihoe er slem med menn
9 stykker har ment noe