I løpet av den siste uken har jeg dumpet borti to av deltakerne i Ungkaren 20 vs 40. Nå burde jeg selvsagt ikke innrømme at jeg ser på den slags dritt og tviholde på at jeg utelukkende ser på høykvalitets kulturprogrammer på svensk tv. Men så må jeg bare vedkjenne at jeg nok har latt det stå på i bakgrunnen mens jeg har støvsuget, stoppet sokker og sånn (og alle som kjenner meg godt vet at jeg ljuger nå fordi jeg er av arten som sjelden støvsuger).

Uansett - begge disse kvinnelige deltakerne (som stammet fra 20-års gruppen) ga meg egentlig nok informasjon til at jeg forlengst burde hatt næringsvett og ringt til Se og hør. Men sånn er jeg jo ikke. Fordi jeg er en greiklut.

Den ene kunne jeg observere på et venteværelse som lett får fantasien til å løpe løpsk og som defintivt ga meg lyst til å spørre om hva som egentlig hadde skjedd under oppholdet (vi snakker om pikante ting her…). Men i tilfelle jeg noen gang skulle bli berømt og tror litt på sånne karmagreier, skal jeg ikke avsløre noe mer om denne kandidaten og hvor jeg traff henne.

Den andre satt jeg bak på trikken mens hun snakket i telefonen. Jeg klarte ikke å unngå å høre at hun snakket mye om den kommende kvelden, noe hun planla å gjøre og så spurte hun om person x var til å stole på - på ordentlig. “Aha” - tenkte selvsagt jeg- “hun har garantert blitt kjæreste med denne ungkaren” (han heter Stig). Hvilke andre konklusjoner kan man slutte av et slikt utsagn? For meg sto det klart som blekk.

Siden bloggen min jevnt over kanskje ikke har den tabloide gjennomslagskraften den burde hatt hvis den skulle gitt meg ny leilighet bestemte jeg meg derfor for å avsløre vinneren i dag. Men hva skjer? Mens jeg driver og ikke-støvsuger blir jammen meg min utpekte vinner - Emma - sendt hjem uten forlovelsesring, gråtkvalt klining og klamme, stotrende utsagn om at hun var en vakker person både på innsiden og utsiden. Da er vi kanskje tilbake til det som kan kalles karma igjen.

Nedtur. Ikke annet enn en gigantisk nedtur.

Jeg får heller konsentrere meg om å blogge litt mer om samtidskunst og gi slipp på tanken på at bloggen min er det som skal gi meg penthouseleiligheten på beste Grünerløkka som jeg ønsker meg. Kanskje det betyr at jeg bør melde meg på neste utgave av ungkaren. Men jeg skal blogge om samtidskunst i morgen selv om det aner meg at det verken gjør godt for gjennomslagskraft eller sjanser for å ende opp med den fremtidige ungkaren.

skrevet av Mihoe, en mandag klokka 21:50 / kategorier : Blogging, Betroelser
4 stykker har ment noe

I dag har jeg syklet rundt halve Oslo, og siden jeg ikke har en sånn der sykkelcomputer er jeg overbevist om at jeg har tilbakelagt 10 mil på den elskede jernhesten min. Siden jeg er i tilnærmet superform har jeg selvsagt feid forbi alle barnefamilier på sykkeltur og damer på min egen alder som er ute etter bikiniformen.

Men det var definitivt en nedtur da en svært overvektig kar syklet forbi meg så lett som bare det. Sånt suger, men siden jeg ikke har utviklet konkurranselysten min optimalt enda skylder jeg selvsagt på at jeg nettopp hadde besteget noe tilnærmet et fjell. 

Men siden han var en slik kjiping må jeg selvsagt benytte sjansen til å snakke stygt om menn som sykler. Han delte nemlig et karaktertrekk som han ikke er alene om når det gjelder arten. Nesten alle menn som sykler ifører seg nemlig sykkelbukser og sånne trange spandexsykkeltrøyer, denne tykksaken intet unntak. Han så omtrent slik ut, bortsett fra at han bar enda mer preg av å spise godt:

Utstyrsmessig ser de aller fleste menn som sykler ut som om de trener til neste Tour de France. Menn tar sånne ting så dødelig seriøst på et vis. Er liksom ikke noen vits i å sykle hvis du ikke ser ut som en bloddopa konkurransesyklist. Det er sånt som får meg til å fnise. Fordi det skal litt mere til enn pinetrange bukser til for å se ut som en atlet. Jeg fniser ekstra stygt hvis jeg ser en eller annen kar som ikke har beveget seg siden forrige århundre og som peser seg til fots opp enn eller annen bratt bakke iført tettsittende sykkelgear og sko som ikke ser ut til å være de mest behagelige å gå i. Menn er utstyrsfriker så det holder så de triller gjerne på en sykkel til 30 000 blanke kroner også.

Det er selvsagt ikke bare når de sykler menn gjør sånne ting. Hva det er i oppdragelsen deres som alltid får alt til å bli blodig alvor skjønner jeg ikke noe av, bortsett fra at hankjønnet kanskje i større grad enn hunkjønn oppdras til å skulle være best i ting. Da sier det seg kanskje selv at du ikke kan bli best til å sykle hvis du ikke har det samme utstyret som de som faktisk er best i verden til det.

Når det er sagt må jeg i hvert fall si at sykkelbukser ser mye mer komfortabelt ut enn dette:

skrevet av Mihoe, en søndag klokka 20:54 / kategorier : Mihoe er slem med menn, Trening
12 stykker har ment noe

Da jeg var på apoteket forleden for å hente migrenemedisinene mine fikk jeg vite at det hadde kommet nye piller med de samme virkestoffene som var billigere enn de jeg har brukt i de siste ti årene. På grunn av reglene omkring generisk bytte måtte jeg enten ta de billigste pillene eller betale over 1000 kroner for de jeg alltid har brukt. Det er litt i overkant av hva jeg er villig (eller har råd) til å betale for medisiner jeg er avhengig av for å fungere.

Som en god og snill bruker av den norske velferdsstaten tok jeg med meg de billige pillene mine og gikk. I dag har jeg imidlertid migrene, tar pille og opplever at de ikke virker like bra som de andre. Antageligvis fordi det er avvik mellom pillene selv om virkestoffene er de samme. Så nå må jeg gå til legen min og få henne til å sette en bestemt kode på resepten min slik at jeg slipper dette byttet. Jeg skal gi “billig-pillene” - alt er relativt, de koster 200 kroner per pille - noen sjanser til, men i verste fall kommer de nye pillene til å bli liggende i skapet ubrukte.

Egentlig kjenner jeg at jeg blir litt sur av dette, men kanskje det bare er fordi jeg har forbannet vondt i skallen.

skrevet av Mihoe, en tirsdag klokka 22:42 / kategorier : Livet
7 stykker har ment noe

Forleden dukket det opp en grisedårlig artikkel om kjendiskvinner med muskler på KK-kropp, i ettertid har artikkelen blitt redigert og noe av det verste som sto der har blitt fjernet, men den inneholder fremdeles noen gullkorn. Temaet var i hvert fall kjendiskvinner som har supplert de radmagre kroppene sine med “bulkete muskler”. Ikke uventet ble Madonna omtalt i denne artikkelen, men det var kanskje mer overraskende at Keira Knightley, Renée Zellweger og Sarah Jessica Parker ble beskrevet som kvinner med så mye muskler at de gjorde menn til skamme. Jeg vet ikke jeg, men jeg kjenner ikke så mange menn (eller kvinner for den saks skyld) som har mindre muskler enn den godeste Keira:

Opprinnelig ble dette bildet fulgt av denne bildeteksten: “…de bulkete armene ville hun kanskje vært foruten?”. Hun har selvsagt en antydning til biceps på dette bildet, men så lite fett som denne jenta har på kroppen er det ikke annet å vente. Hadde hun ikke hatt såpass med muskelfibre på seg hadde hun ikke klart å holde den der prisen eller hva det nå er hun holder i.

Det fremkom imidlertid tydelig av artikkelen at disse kvinnene ikke hadde gjort kroppene sine noen tjeneste, rent estetisk, ved å trene som de gjør (i ettertid har det meste av dette blitt fjernet):”Stjernene selv liker sine faste rumper og flate mager, men de markerte musklene kunne mange vært foruten, skriver Expressen.”

Siden jeg er nysgjerrig forsøkte jeg å finne den opprinnelige artikkelen hos Expressen. Det var ikke så lett, men jeg antar at denne billedspesialen i hvert fall er en av kildene. Der beskrives Renée Zellweger som et muskelberg, “räck upp handen alla som tycker att fröken Zellweger ska chilla lite med löpträningen och armhävningarna”:

At et blad som liksom skal være spesialisert på kropp og trening bruker sladrebladet Expressen som kilde når de skal skrive om noe som helst gir ikke akkurat KK-kropp kredibilitet. Ikke magasinet du bør vende deg til hvis du har lyst til å lære noe om trening og helse med andre ord.

Men det stopper selvsagt ikke der. Expressen har heller ikke sugd av eget bryst, litt googling og graving kan nemlig fortelle at et annet sladreblad (kanskje) er den opprinnelige inspirasjonen til artiklene som handler om hvor stygt det er med muskler på kvinnekropper: Daily Mail har skrevet om dette ved flere anledninger, både generelt og om Sarah Jessica Parker spesielt. Og sånn lever visst artikler sitt eget liv på internett og vandrer som den berømmelige ringen fra hånd til hånd med det samme elendige innholdet.

En må jo spørre seg hvorfor det tilsynelatende er så opprørende at kvinner har muskler på kroppen, all den tid enhver med normal intelligens forstår at hunkjønn har like mye bruk for den slags som menn. Det som likevel er aller mest opprørerende er at det ikke fremkommer at det faktisk ikke er musklene som gjør at de omtalte damene ser ut som de gjør, men mangelen på fett. De har alle en fettprosent som er langt under det anbefalte for en sunn kropp, og det bildene først og fremst fremviser er hva som skjer med kroppene til folk som lever opp til skinnmagre skjønnhetsidealer.

For en stund tilbake skrev Feministing om en ny photoshop trend - nemlig at kjendiser og modeller gjøres tykkere enn de egentlig er. Det innebærer ikke nødvendigvis at de får tykkere lår og fyldigere armer, men at alle tydelige tegn kroppen viser på at den er underernært fjernes. Sånne ting som senete armer, utstående blodårer og små muskler som presser opp mot huden uten polstring. Antageligvis er det mangelen på slik photoshopping som gjør at mediene reagerer som de gjør på bildene av kjendiskvinner med muskler. Fordi paparazzibilder ikke redigeres og forskjønner den brutale virkeligheten som faktisk skjuler seg bak size zero galskapen. 

Som Feministings skribent helt riktig påpeker - å skulle leve opp til kroppsidealene blir bare vanskeligere og vanskeligere. Som alle vet har ikke mennesker som lever ute i virkeligheten den samme muligheten til å fylle ut der naturen har mangler eller fjerne bein som stikker ut.

Hva aper har med saken å gjøre? Da jeg nøstet opp denne tråden av vissvass fant jeg vel ut at følgende sitat sjelden har passer bedre:

“We’ve heard that a million monkeys at a million keyboards could produce the complete works of Shakespeare; now, thanks to the Internet, we know that is not true.” (Robert Wilensky)

skrevet av Mihoe, en søndag klokka 23:17 / kategorier : Den kvinnelige mystikken, Rett og slett forferdelig, Trening
12 stykker har ment noe

Da jeg hadde sett den siste episoden av Sex and the City var jeg litt skuffet. Ikke fordi jeg har enorme forventninger til amerikansk tv-underholdning, fordi jeg syntes Carrie burde holdt seg til Baryshnikov eller at Charlotte hadde fortjent en penere ektemann. Men rett og slett fordi serien parkerte de single heltinnene i hvert sitt parforhold, dvs. gjenopprettet den universelle orden hvor vakre, vellykkede kvinner ikke kan leve livet sitt uten en mann ved sin side.

Det hadde vært morsomt med en overraskende slutt og den slags bør en jo like i en mediavirkelighet som alltid velger de enkleste løsningene. Det hadde serien fått hvis de hadde valgt en slutt som viste verden at det faktisk er mulig å leve et lykkelig liv uten tosomhet, selv om serien igjennom utallige episoder hadde fortalt oss at de kvinnelige hovedpersonene trodde det var en mann som skulle til. Ethvert oppegående vesen vet jo at det ikke er sant, selv om det hjelper å ha en partner i både de “gode og onde” dagene, er det langt bedre å leve livet alene enn sammen med et menneske du ikke passer sammen med.

The Guardian kunne for en liten stund tilbake fortelle at det faktisk er flere og flere kvinner som faller til ro med akkurat en slik overbevisning. De kalles for “freemales” og er kvinner i alderen mellom 25-44 som lever uten papirgarantert penistilstedeværelse og som er fornøyd med det. I de siste to tiårene har antallet single kvinner i denne alderen blitt doblet, og antallet inngåtte ekteskap synker. I de tilfellene hvor kvinnene har blitt skilt er det også en økende tendens til at de ikke etablerer seg på nytt. Felles for de såkalte freemales’ene er at: “They are too busy living life to the full to make time for ‘Mr Mediocre’ and the last thing on their minds is, ‘Will I find Mr Right today?’ Instead, they are juggling careers with busy social lives and if they happen to bump into him, all well and good, but they are not going hunting.”

Så slutten av Sex and the City kunne vært litt mer i tråd med tidsånden, og jeg tviler på at noe er anderledes når vi nå snart kan innta damene i kinoformat. Noe jeg sikkert kommer til å kose meg med. Fordi serien til tider har underholdt meg og har dannet en felles kulturell referanse for mange kvinner (og ikke så få menn heller). Mange har påpekt at serien inneholder en sjelden åpenhet omkring seksualitet og i særdeleshet den kvinnelige (det er antagligvis den eneste serien i verden som har markedsført en bestemt vibrator med så overlegen suksess). Selv om den handler mye om sko og klær handler den også ganske mye om vanlige og mindre vanlige ting som kan finne sted i et kvinneliv - ting som kreft, barnløshet, det å være alenemor, hvilke forventninger arbeidslivet kan ha til kvinner i forhold til å stille opp som et vakkert produkt for å selge en vare de selv har produsert.

Dessuten handler den aller mest om kvinnelig vennskap, noe jeg ikke hadde tenkt så mye over før jeg leste “Can a feminist really love Sex and the City”. De fire kvinnenes vennskap er jo faktisk det bærende elementet hele serien igjennom, og det eneste som består på tross av alle mennene, sykdom eller yrkesmessige suksesser eller skuffelser. Og som Alice Wignall påpeker er det noe vi sjelden ser på tv og som de aller fleste kvinner, med eller uten menn, kjenner verdien av. Noe som endrer perspektivet litt fordi serien kanskje forteller oss at nære venner er viktigere enn kjærester tross alt.

skrevet av Mihoe, en tirsdag klokka 22:04 / kategorier : Den kvinnelige mystikken
18 stykker har ment noe