Den danske dikteren Inger Christensen døde 2. januar. Hun var 73 år gammel, men jeg syns godt hun kunne blitt eldre. Fordi jeg kunne ønske at det ville være enda litt flere bøker igjen etter henne. Hun skrev både romaner, essays, barnebøker og skuespill, men det er som dikter verden vil huske henne. Fordi ingen har skrevet så vakkert, så dyptgravende, så lett, så tungsindig, så intellektuelt utfordrende, så følsomt, så språklig nyskapende som henne.

Hun er mest kjent som systemdikter - dvs. en dikter som bruker allerede eksisterende systemer som rammeverk for diktningen sin. Alfabet (1981) benytter som tittelen indikerer alfabetet som system, men gjør dette i kombinasjon med Fibonaccitallrekken(1–3–5–8–13–21–34) som gjør at diktene blir lengre for hver bokstav. Samlingen er besvergende i formen, og har en evne til å rive deg med i språket slik som i det fjerde diktet:

duerne findes; drømmerne, dukkerne
dræberne findes; duerne, duerne;
dis, dioxin og dagene; dagene
findes; dagene døden; og digtene
findes; digtene, dagene, døden

Inger Christensen må leses slik all stor diktning må leses. Nemlig lett. Glem å forstå, glem å fortolk, glem å skulle gi det hele en større mening eller å skulle sette det inn i en dikterisk referanseramme. For å kunne lese tungt må en først la seg forføre til en viss grad. Når en har gjort det kan en lese de tekstene man likte ekstra godt om igjen. La dem synke inn, fundere på språkbilder og tankerekker. Å lese dikt trenger ikke å være så vanskelig. Det kan bare dreie seg om nytelsen ved å lese noe som er godt eller vakkert sagt. Verre er det ikke. Det står ikke noen lektor over deg med rødpenna.

Selv begynte jeg å lese Inger Christensen med sonettekransen Sommerfugledalen fra 1991. Min tredje utgave forteller at den da var trykket i 6000 utgaver, stort i nordisk diktsammenheng og den har nok solgt mer i løpet av de ti årene som har gått siden jeg fikk den i hende. De femten sonettene som utgjør kransen - det kalles en krans fordi hver sonette begynner med den siste verselinjen i det forutgående diktet, og fordi det hele avrundes med en mestersonette som består av de 14 “førstelinjene” - bergtar meg hver gang jeg leser dem. De handler om liv og død, diktning og virkelighet, om det store i det lille og det lille i det store, natur og det menneskeskapte, om det som skapes og det som brytes ned, følelser og intellekt.

Ofte kan en så streng form som sonetten (som skal skrives etter en streng oppskrift: Alltid 14 verselinjer, på versemål og med et rimskjema som skal gå opp) føles litt traurig og baktungt å lese. Men som hun beviser det i systemdiktningen sin virker det som om strenge formkrav skaper en utfordring for Christensen som bare lar henne brilljere enda mer. Faktisk er jeg av den oppfatning at hun evnet å sprenge seg ut og igjennom de strenge formkravene, at kreativiteten og språket hennes blomstrer som aller mest når hun skriver slik:

Et liv der ikke dør som ingenting?
Hvordan hvis vi i alt det menneskeskabte,
naturens siste selvoptagne spring,
må se os selv i det på forhånd tabte,

må den minste stump af kærligheden,
af lykken i en formålsløs proces,
gå ind i billedet af menneskeheden
som græsset, selv når det er gravens græs.

Hvad skal vi med den store atlasspinder,
hvis vingefang udbreder jordens kort,
den ligner mest det hjernespind af minder,

vi kysser som ikoner af de døde,
med smag af dødens kys, der rev dem bort.
Hvem er det der fortryller dette møde?

(Sonette VIII)

Sommerfuglene både flagrer og daler hele samlingen igjennom. Det er lett samtidig som det er tungt. Å klare å sammenføye de største eksistensielle spørsmål med bildet av den fjærlette skapningen er ikke annet enn storhet. Hvis du er overordentlig interessert i å lese mer om samlingen kan jeg hviske deg i øret at jeg faktisk har skrevet en veldig litteraturvitenskapelig artikkel om den i Norsk litterær årbok fra 1999. Selv om jeg selv syns jeg har noen strålende poenger i den må jeg medgi at den nok kan være litt tung å lese. Men den er i hvert fall kort.

Sommerfugledalen ble hennes siste samling. Men i tiden før den ble gitt ut skrev hun også “Digt om Døden” som finnes i “Samlede Digte” (1999). Ingenting passer bedre enn å avslutte med linjene som avslutter disse:

Som dybet løfter vandet
op til en kilde
løfter døden de levende
op for at drikke

skrevet av Mihoe, en tirsdag klokka 23:56 / kategorier : Litteratur
Ett innspill

I boka Makt og terror siterer Noam Chomsky den amerikanske, offisielle definisjon av terror som lyder slik: “trussel om eller bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller andre mål ved å inngi redsel, fremkalle frykt og slikt, rettet mot sivilbefolkningen” (s. 50). Etter 11. september har Chomsky stadig skrevet og snakket om terror og hva dette er, og for ham er all utøvelse av vold mot en sivilbefolkning terror - uavhenigig om utøveren er en militær stormakt eller en ung mann med eksplosiver tapet på kroppen.

I intervjuet som innleder boken forsøker han å få oss til å forstå terrorens natur: “Hvis man oppriktig ønsker å prøve å forhindre yttligere grusomheter,må man prøve å finne ut hva som er roten til dem. Og i forbindelse med nesten alle forbrytelser, en forbrytelse i gatene, en krig eller hva det måtte være, er det vanligvis noe bak som har elementer av legitimitet, og man må tenke over de elementene. Og dette er sant enten det er en forbrytelse i gaten eller krigsforbrytelsene til en aggressiv makt”. (s. 14-15)

Man kan benytte Chomskys fortolkning av hva terror er i forhold til krigshandlingene som nå foregår på Gaza.

For det første minner den oss om hvorfor Hamas har skutt raketter mot det sørlige Israel i de siste månedene. Noe av bakgrunnen for dette skrev jeg om for to og et halvt år siden - da det internasjonale samfunn nektet å akseptere at det palestinske folket valgte Hamas som sine ledere i et fullstendig demokratisk valg. Den israelske blokaden av de palestinske områdene var en straffereaksjon på dette valget. En blokade som midtøsten-eksperten Niels A. Butenschøn sier “har hatt en drepende effekt på muligheten for å utvikle en lokal økonomisk infrastruktur og brutt ned veldig mye av det som fantes.” (Morgenbladet 2-8. januar -09). Den humanitære katastrofen som har fulgt blokaden har økt hatet mot den israelske staten og antallet Hamastilhengere i den palestinske befolkningen.

For det andre kan Chomskys teorier brukes til å forstå hvordan Israel legitimerer sin krigføring mot de palestinske områdene: “prinsippet er at hvis noen utøver terror mot oss eller mot våre allierte, er det terror, men hvis vi utøver terror eller våre allierte gjør det, kanskje mye verre terror, mot noen andre, er det ikke terror, da er det kontraterror eller en rettferdig krig.” (s. 57). Chomsky kan lære oss å forstå at en ikke kan overvinne de svakes terror uten at en griper fatt i “de mektiges unevnelige, men langt mer ekstreme terrorisme mot de svake.” (s. 7).

Jeg vil peke på denne fortolkningen, som Chomsky underbygger med grundige historiske analyser, når jeg nå gjentatte ganger de siste dagene har hørt at Palestinasympatisører er historieløse og ikke har forståelse for de lidelser det israleske folk må gjennomgå og at de er nødt til å stoppe Hamas. Hadde ikke Israel (defintivt med USA i ryggen) stått så steilt på å definere Hamas som en terrororganisasjon som man ikke kan forhandle med og gitt det palestinske folket en reell mulighet til å overleve er det en stor mulighet for at Hamas ikke hadde latt det regne raketter over Israel i de siste månedene.

Den svenske bloggeren Steve Lando siterer den berømte jødiske religiøse lederen Hillel som forklarte Torahen slik: “Det som är dig själv förhatligt, skall du inte göra mot din nästa. Detta är hela Torah. Det övriga är förklaringar. Gå och läs!“. Det aner meg at de israleske lederene både burde lese Chomsky og Thoraen grundig.

skrevet av Mihoe, en mandag klokka 22:52 / kategorier : Seriøst, Rett og slett forferdelig
28 stykker har ment noe

Jonas Gahr Støre fortsetter å understreke at det som skjer på Gaza i skrivende stund er en konflikt med to sider. Jeg skal være enig med ham i at det var det. Men når det rapporteres om nesten fem hundre døde palestinere og fire israelske (+en ubekreftet israelsk soldat) er det ikke noen som helst tvil om hvem det er som spiller med den sterkeste hånden her. Israel fortsetter å nekte for at de har noen som helst skyld i konflikten og påstår endatil at all nødhjelp kommer frem til området - selv om Røde kors rapporterer det motsatte og leger forteller at de er nødt til å behandle folk uten de nødvendige hjelpemidler (og på gulvet i mangel av ledige sykehussenger).

Når de israelske myndighetene også nekter all presse innpass i krigsområdene begynner det å lukte enda vondere enn det allerede gjorde.

Da jeg skrev om Gaza for noen dager siden fikk jeg en del kommentarer som både handlet om at jeg ikke evner å se at det er to sider i denne konflikten og at jeg forholder meg til konflikten på en emsjonell måte. Jeg gjør meg sikkert skyld i det nå også.

Samtidig synes det veldig merkelig at hele verdenspressen plutselig har blitt pro-arabiske i løpet av de siste årene og bare gir oss informasjon om de palestinske lidelsene - når de heller kunne fått oss til å forstå at alle palestinere er terrorister av det verste slaget. Når det gjelder min emosjonelle respons kan jeg ikke si annet enn at jeg ikke evner noe annet - jeg reagerer følelsemessig på det jeg oppfatter som uendelig stor urett. Samtidig er jeg uendlig lei av at dette er de argumentene som dukker opp hver gang. At pressen er ensidig og at folk ikke forholder seg rasjonelt til det.

Gi meg bevis for at folket på Gaza ikke har lidd under den toårige israelske blokkaden og jeg skal tro deg. Gi meg bevis for at Israel ikke er en okkupasjonsmakt som har frarøvet et helt folk mulighetene til å overleve på egenhånd og jeg skal tro deg nok en gang.

I det forrige innlegget mitt om saken sa jeg at jeg gjerne ville finne israelere som er motstandere av det folkemordet som finner sted. Det har jeg funnet. Flere tusen demonstrater befant seg på gatene i Tel Aviv i går. Demonstranter som syns at Israels handlinger er forkastelige og ikke står i samsvar med Hamas’ angrep:

Dessuten fant jeg Women’s Coalition for Peace - en israelsk feministisk paraplyorganisasjon som jobber for fred for både palestinere og israelere. De evner å gi mindre emosjonell informasjon enn undertegnede. Israels Indymedia kan også gi informasjon som forteller oss at ikke alle innbyggere i Israel deler myndighetens tilsynelatende blodtørst. Vil du ha oppdaterte nyheter om hva som skjer kan du legge til Gazanews på Twitter. Bloggen Gazatalk gir deg bildene pressen ikke får tatt.

skrevet av Mihoe, en søndag klokka 14:06 / kategorier : Seriøst, Rett og slett forferdelig
105 stykker har ment noe

Da pc’en min trakk inn årene for godt her for noen uker siden handlet jeg på sedvanlig impulsivt vis. Minime fikk en ny bærbar til jul. Jeg fikk en Acer Aspire One. Den er hvit og fin, og siden jeg har nesten like små hender som jeg har føtter er ikke tastaturet spesielt vanskelig for meg å bruke heller.

Lasse har skrevet utrolig mye bra om denne lille fine saken. Men siden jeg innimellom har konsentrasjonsevne som en hamster har jeg enda ikke prøvd meg på så mange av oppskriftene hans. Jeg har så langt prøvd å lure den fine mannen til å gjøre det for meg - ha, det er feministen sin det! Ryktene om min nerdethet er med dette også tilbakevist på det mest bestemte.

Men jeg kommer nok frem en dag som Acer og Linpus-bruker. Da blir det kanskje både Spotify og MSN på meg. Dessuten sendte de med meg en sånn der brikke, som jeg tror er ekstra RAM, da jeg mottok den. Den bør jeg sikkert også finne ut hvor jeg skal plassere.

Den sexy lille saken kommer til å være selve bloggemaskinen min så dere får holde ut om det dukker opp mange rare tastefeil i noen uker fremover. Det er forunderlig hvordan gamle tastaturer har det med å sette seg i fingrene.

skrevet av Mihoe, en lørdag klokka 10:50 / kategorier : Ingen kategori
5 stykker har ment noe

I fjor feiret jeg det faktum at jeg hadde overlevd 2007 som blogger. Årets kavalkade kvalifiserer kanskje i enda større grad som en slik feiring. I 2008 har jeg hatt lengre bloggepauser enn jeg har hatt noen gang tidligere, noe som både har hatt sin årsak i manglende lyst og/eller tid og at det har skjedd ting i livet mitt som har tatt oppmerksomheten min fra blogging.

Uansett har jeg produsert noen poster jeg syns det er verdt å titte tilbake på. Så kjør kavalkade:

Januar: I denne måneden blogget jeg mye om litteratur. Jeg begynte allerede den første med å skrive en omtale av Dorris Lessings The Golden Notebook, fulgte opp noen dager senere med en omtale av Johan Harstads Buzz Aldrin, jeg skrev om kvinnelige forfattere, og skrev om den fantastiske tegneserieromanen Blankets av Craig Thompson. Januar var også måneden jeg bestemte meg for å stenge butikken, dvs jeg bestemte meg for ikke å utsette meg selv for flere datehælveter på en stund. Den posten som kanskje har skapt mest debatt i hele 2008 ble skrevet i slutten av januar og tok for seg hvor grensene for barnepornografi går og hva som skiller kunst og pornografi: Barnepornografi og øyet som ser.

Februar: Februar var en måned jeg ikke var altfor ivrig på tastaturet. Men jeg fikk fulgt opp barnepornodebatten med en post hvor jeg forsøkte å oppsummere og trekke noen konklusjoner. Jeg meldte flytting fra bloggerbygda og jeg skrev om vekttrening og mitt mål om ta chins (noe den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg at jeg nå behersker). I ettertid har jeg fått mange positive tilbakemeldinger på de bloggpostene jeg har skrevet om trening og kosthold (flere har til og med fortalt at de har blitt inspirert til å begynne å trene på en ny måte og det gleder meg umåtelig!). Så jeg kommer nok til å fortsette å skrive om emnet også i 2009.

Mars: I løpet av denne måneden ble det nesten ikke blogget i det hele tatt. Jeg skrev om at jeg hadde vært en kjiping og sett på 8.marstog. Jeg leste Hässelby av Johan Harstad og nådde en kvart million lesere.

April: I april ble jeg oppriktig opprørt da jeg bevitnet motdemonstrasjonene som ble gjennomført mot den nye ekteskapsloven: Mennesker som kjemper for noe de ikke tror på. Jeg skrev om kvinner som blir svindlet av de store treningkjedene og om anorexi med feministisk velsignelse. Frøken Norge arrangørene gjorde seg selv til halliker og lot deltakerne stille som eskortedamer for bemidlede menn. I etterkant av det innlegget fikk jeg en del treff fra et intern-nettet til et firma, så jeg håper en av de karene som kjøpte en disse damene jobbet der. April måned var en relativt hyperaktiv bloggemåned til meg å være, jeg fikk faktisk blogget et nytt datehælvete og skrevet om Sex and The City og fremales også.

Mai: Etter å ha skrevet så mye som jeg gjorde i april bevilget jeg meg tydeligvis en ny hvileperiode. I mai skrev jeg om medias beskrivelse av “muskuløse” kvinner: En million aper bak tastaturet - et innlegg jeg strengt tatt ble riktig fornøyd med. Jeg skrev slemt om menn som sykler og skrev om kunstneren Christo og “The Gates” prosjektet hans.

Juni: I løpet av hele juni skrev jeg bare fem korte blogginnlegg. På vei mot amasonestatus er vel egentlig det eneste som er verdt å nevne - da var jeg stolt av at jeg hadde tatt min egen vekt i knebøy.

Juli: I juli tok jeg grep om den dårlige peniskarmaen min (det virket forresten!). Dessuten skrev jeg om kostholdet mitt - som mange har fortalt meg har endret noen ting i måten de spiser på. I det samme innlegget fikk jeg skrytt litt av den aspirerende six-packen min også. I skrivende stund er den nok blitt redusert til en four-pack som en følge av julematinntak, men den skal nok gjenopprettes rimelig raskt. Jeg skrev om den brilliante boken All the Sad Young Literary Men også - en bok jeg håper flere vil lese - fordi den fortjener det.

August: All time low når det gjelder bloggen min - to innlegg. Jeg var i Barcelona med Minime og skrev om mummitrollet.

September: Her tok jeg meg selv i nakken selv om alt tilsynelatende ramlet sammen omkring meg. Jeg høstet fruktene av sommerferielesingen og skrev om Ladies. Det kanskje slemmeste datehælvete innlegget ble skrevet og jeg ble intervjuet av liberaleren. Jeg skrev om gatekunst og rapporterte at livet mitt bar preg av rene truser i jobbsekken.

Oktober: Denne måneden lot seg definitivt merke av disse rene trusene. Så det ble bare to innlegg igjen. Samtidig som jeg stort sett var veldig lykkelig fikk jeg mail av en møkkamann.

November: Jeg tok meg selv i bloggnakken igjen. Kanskje fordi jeg ble utropt til å være en viktig blogg i Dagbladet. Den sørgelige beskjeden om at den fine Brutuspusen hadde vandret hen til de evige musemarker måtte jeg skrive om, og jeg ga vel også i november tydelig uttrykk for at jeg ikke bare hadde sluttet å være en gal kattedame, men jeg har fått meg kjæreste også. Jeg vet ikke hvor offisielt det egentlig var på dette tidspunktet, men det er det i hvert fall nå. Jeg er ikke singel lenger og har funnet den fineste mannen i verden. Jeg skrev om heteronormative mummikopper, politiets prioriteringer og kunne gledesstrålende fortelle at jeg er i stand til å ta disse chinsene som har vært en målsetning for treningen min i lang tid. Det ble noen feministbølger i bloggerbygda og de kunne jeg ikke la stå ubemerket - så jeg konstaterte at jeg er en skikkelig pen feminist. Måneden ble avsluttet med å være slem mot Mads Larsen og andre menn som mener at kjønnet deres er penisstyrte primater - Mads selv mente det var skikkelig hissig på Facebook profilen sin, men han har ikke sett halvparten av hva jeg er i stand til av vrede.

Desember: Jeg var ambisiøs nok til å gjennomføre en julekalender. Det mistenker jeg at jeg ikke kommer til å gjøre i 2009. Selv om jeg fikk et glimrende forslag om å ha en “Mihoe er slem med menn” kalender. Dessuten startet desember med tordenblogg valgkamp. Jeg røk ut mot Virrvarr, noe som var strålende all den tid jeg hadde en stor drøm om å bli gjort tegneserie av. Dessuten skrev jeg om boka til Virrvarr i begynnelsen av desember også og den likte jeg så godt at jeg virkelig kunne føle at jeg røk ut mot en veldig verdig motstander.

Siden jeg mot alle odds overlevde 2008 som blogger er jeg ganske sikker på at jeg vil overleve 2009 med samme status. Til tross for at jeg ikke lenger er singel kattedame. Jeg har allerede noen ideer om noen nye ting jeg har lyst til å prøve ut, og skrivelysten dukker fremdeles opp med jevne mellomrom.

Jeg vil ønske alle lesere og kjære kommentatorerer og medbloggere et riktig godt nytt år! Håper dere alle vil få akkurat det dere ønsker dere i det nye året.

skrevet av Mihoe, en fredag klokka 13:04 / kategorier : Blogging
4 stykker har ment noe